Sønn med seriøse problemer...

[Gjest takknemlig for innspill]

Moren er snart 80 år og yngstesønnen er i midten av 40-årene.

Tidligere hadde denne sønnen et helt normalt liv med jobb og venner. Men siden han er den eneste av morens barn som ikke er gift og har egen familie, var det naturlig for ham (og henne) at det var han som trådte mest til når mor trengte hjelp til div. ting. Han bodde også nærmest geografisk sett. Da mor ble psyk(ere) påvirket dette også sønnen slik at han ble psyk(ere). Nå er han ufør og bor hos sin mor på 10. året...

Moren manipulerer ham så til de grader. Han har mistet vennene sine fordi han føler han må ofre seg 100% for moren. Moren tåler ikke å være aleine, og han får aldri fri. Etter at han en dag hadde tatt seg en tur ut fordi han trengte det, fant han moren halvdød på stuegulvet etter et selvmordsforsøk da han kom hjem. Etterpå sa hun at det skjedde fordi han ikke var hjemme hos henne.... Så nå tør han ikke å reise fra henne mer enn noen minutter av gangen. Han er veldig oppgitt og sliten, og orker snart ikke mer.

Vi har tatt kontakt med morens lege og vi har kontaktet hjemmesykepleien og forklart situasjonen. Kjerringa har fått tilbud om å være dagpasient på DPS og har fått tilbud om hjemmehjelp. Hjemmehjelp går fint, men den plassen på DPS vil hun ikke ha.

Hovedproblemet er at mor er veldig dominerende og sønnen er veldig unnvikende, svak og konfliktsky. Han har unaturlig lav egostyrke og gjør som moren sier og forventer av ham.

Dette er bare SÅÅÅ sykt og jeg blir så sinna på denne moren. Hun ødelegger sønnen sin, og han MÅ vekk fra henne! Vi pårørende orker nå ikke lenger å være hjelpesløse vitner til at et relativt ungt liv går til grunne på den måten.

Hva kan gjøres for å hjelpe ham? Skal vi leie en morder som kan ta knekken på kjerringa? Skal vi betale noen for å kidnappe sønnen til et sted laaaangt borte og hjelpe ham til å starte på nytt? (Selvsagt er dette bare tulleforslag, i tilfelle noen måtte lure... Men slik spøk vitner vel litt om hvor desperate vi er etter å hjelpe ham...).

Kan vi erklære ham sinnsyk og få ham tvangsinnlagt for så å få ham "omprogramnmert" på sykehuset av dyktige fagfolk?

Denne dama må på hjem når hun ikke greier å være aleine, og sønnen må få tilbake livet sitt! Men vi vet ikke hva vi kan gjøre for å hjelpe. Kommunen og legen er jo allerede informert om situasjonen.

Noen råd/tips?

[Gjest leggetid?]

Dette minner meg altfor mye om min svigermor. Da jeg ble syk ble hun "tvangsflyttet" på gamlehjemmet av resten av familien. Før den tid forventet alle at jeg skulle godta å ha det sånn. Det gikk over 20 år på denne måten før jeg ikke greide mere av denne sutrende damen som hele tiden gnagde hull i hodet mitt. Jeg hørte henne til slutt dag og natt, enten hun var der eller ikke.

Det eneste jeg kan anbefale i slike tilfeller er å flytte milevis unna, rett og slett stikke av, gjerne til en annen verdensdel. Da må jo kommunen gripe fatt i damen og problemene? Da er jo ikke den snille sønnen tilstede lengre...

[Dorthe]

Vi har et barnevern som skal passe på at barn har det godt og at foreldrene behandler dem skikkelig. Jeg tror vi snart trenger et eldrevern for gamle og syke foreldre med unger som ikke skjønner at nå er det deres tur til å stille opp en gang i blandt.

[jubalong70]

Vi har et barnevern som skal passe på at barn har det godt og at foreldrene behandler dem skikkelig. Jeg tror vi snart trenger et eldrevern for gamle og syke foreldre med unger som ikke skjønner at nå er det deres tur til å stille opp en gang i blandt.

Eh... leste du innlegget skikkelig? Dette handler ikke om voksne som ikke ønsker å ta vare på foreldrene sine, men om psykisk syke som ikke vet hvordan de skal fungere i lag.

[Mandolaika]

Vi har et barnevern som skal passe på at barn har det godt og at foreldrene behandler dem skikkelig. Jeg tror vi snart trenger et eldrevern for gamle og syke foreldre med unger som ikke skjønner at nå er det deres tur til å stille opp en gang i blandt.

Her tror jeg ikke du har lest innlegget før du svarte.

[Gjest Nerda]

Skjønner dette må være fælt å stå på sidelinja til. Jeg mener at den som hører hjeme på institusjon her er hans mor. Det er ikke grunnlag for tvangsinnleggelse med mindre en person ansees som en fare for seg selv eller andre.

Har dere et psykiatrisk akutt-team i deres kommune? I så fall kunne dette være et sted å rådføre seg. Her er asatt ulike personer (sykepleiere, sosionomer mv.) som har utdanning og erfaring innen psykiatri. Det skal og være en psykiater tilknyttet i den vanlige arbeidstida.

Det er forbannet vanskelig å hjelpe en som ikke vil, men her må det jo ryddes opp. Komme dessverre ikke på noe bedre råd. Mental helses hjelpetelefon kanskje.

[frosken]

Hva mener sønnen selv? Har han kontakt med behandlingsapparatet for sin egen del?

[tzatziki1365380058]

Vi har et barnevern som skal passe på at barn har det godt og at foreldrene behandler dem skikkelig. Jeg tror vi snart trenger et eldrevern for gamle og syke foreldre med unger som ikke skjønner at nå er det deres tur til å stille opp en gang i blandt.

'' Jeg tror vi snart trenger et eldrevern for gamle og syke foreldre med unger som ikke skjønner at nå er det deres tur til å stille opp en gang i blandt.''

Nå tror jeg ikke du har lest hovedinnlegget, men jeg er uansett prinsippielt helt uenig med deg. Foreldre har ALLTID ansvar for barna de har satt til verden, inntil barna er voksne.

Barn har ALDRI ansvar for foreldrene sine. Det at foreldre tar vare på barna sine, er ikke en innsats som utløser et automatisk krav om "bytte" i form av hjelp og bistand når foreldrene er gamle.

De fleste stiller naturligvis opp for foreldrene sine når de trenger det, i alle fall er det vanlig i min bekjentskapskrets. Men argumentet "etter alt vi har gjort for deg, må du gjøre ditt og datt for meg" er bare ikke gyldig.

[Dorthe]

'' Jeg tror vi snart trenger et eldrevern for gamle og syke foreldre med unger som ikke skjønner at nå er det deres tur til å stille opp en gang i blandt.''

Nå tror jeg ikke du har lest hovedinnlegget, men jeg er uansett prinsippielt helt uenig med deg. Foreldre har ALLTID ansvar for barna de har satt til verden, inntil barna er voksne.

Barn har ALDRI ansvar for foreldrene sine. Det at foreldre tar vare på barna sine, er ikke en innsats som utløser et automatisk krav om "bytte" i form av hjelp og bistand når foreldrene er gamle.

De fleste stiller naturligvis opp for foreldrene sine når de trenger det, i alle fall er det vanlig i min bekjentskapskrets. Men argumentet "etter alt vi har gjort for deg, må du gjøre ditt og datt for meg" er bare ikke gyldig.

Jeg sa en gang i blandt, ikke hele tida. Men det er ikke slik at det offentlige tar alt ansvar for gamle og syke, det er faktisk medberegnet at barn skal stille opp. Har du noen gang snakket med Bestillerenheten og hørt deres syn på saken. De syntes f.eks at dattera mi på 14 skulle ha eneansvaret for husarbeidet her og jeg måtte på NHF for å få hjelp til å skrive klage på det slik at jeg skulle få nok timer til at ting går rundt her.

Jeg synes det var en selvfølge at jeg var på besøk hos mora mi på gamlehjemmet en gang i uka når jeg var hjemme og at jeg tok meg av det økonomiske og betalte hennes regninger og det nødvendige.

Jeg forlanger ingenting av ungene mine, men synes det er hyggelig når de kommer på besøk og de jobber ikke akkurat når de er hjemme. Antagelig gjør mine mindre enn unger av funksjonsfriske foreldre fordi jeg er så redd for å belaste dem.

[tzatziki1365380058]

Jeg sa en gang i blandt, ikke hele tida. Men det er ikke slik at det offentlige tar alt ansvar for gamle og syke, det er faktisk medberegnet at barn skal stille opp. Har du noen gang snakket med Bestillerenheten og hørt deres syn på saken. De syntes f.eks at dattera mi på 14 skulle ha eneansvaret for husarbeidet her og jeg måtte på NHF for å få hjelp til å skrive klage på det slik at jeg skulle få nok timer til at ting går rundt her.

Jeg synes det var en selvfølge at jeg var på besøk hos mora mi på gamlehjemmet en gang i uka når jeg var hjemme og at jeg tok meg av det økonomiske og betalte hennes regninger og det nødvendige.

Jeg forlanger ingenting av ungene mine, men synes det er hyggelig når de kommer på besøk og de jobber ikke akkurat når de er hjemme. Antagelig gjør mine mindre enn unger av funksjonsfriske foreldre fordi jeg er så redd for å belaste dem.

Jeg har faktisk helt annen erfaring med bestillerenheten enn det du beskriver. Jeg synes de er enestående og stiller opp med den hjelpen mine foreldre trenger når de trenger det. Men mine bor i en liten småby, du holder til i Oslo, så vidt jeg vet? Tror nok det er visse forskjeller fra sted til sted i landet.

Jeg stiller gjerne opp for foreldrene mine, både av ønske og av pliktfølelse. Men jeg er veldig glad for at eldreomsorgen der mine foreldre holder til, er såpass god at jeg vet at de klarer seg også hvis jeg ikke kan stille opp.

[Dorthe]

Jeg har faktisk helt annen erfaring med bestillerenheten enn det du beskriver. Jeg synes de er enestående og stiller opp med den hjelpen mine foreldre trenger når de trenger det. Men mine bor i en liten småby, du holder til i Oslo, så vidt jeg vet? Tror nok det er visse forskjeller fra sted til sted i landet.

Jeg stiller gjerne opp for foreldrene mine, både av ønske og av pliktfølelse. Men jeg er veldig glad for at eldreomsorgen der mine foreldre holder til, er såpass god at jeg vet at de klarer seg også hvis jeg ikke kan stille opp.

Jeg tror det er veldig stor forskjell på Oslo og resten av landet. Jeg får den hjelpen jeg har bedt om, men gamle folk kommer til kort ser det ut til. Naboen min lå alene i et halvt år, dødende av kreft og fikk besøk fire ganger om dagen fra hjemmesykepleien og det var ikke mange minuttene de var der inne. Han døde et halvt før det var forventet.

[avidi]

Jeg har faktisk helt annen erfaring med bestillerenheten enn det du beskriver. Jeg synes de er enestående og stiller opp med den hjelpen mine foreldre trenger når de trenger det. Men mine bor i en liten småby, du holder til i Oslo, så vidt jeg vet? Tror nok det er visse forskjeller fra sted til sted i landet.

Jeg stiller gjerne opp for foreldrene mine, både av ønske og av pliktfølelse. Men jeg er veldig glad for at eldreomsorgen der mine foreldre holder til, er såpass god at jeg vet at de klarer seg også hvis jeg ikke kan stille opp.

Bestillerenheten i Oslo er ikke mye å rope hurra for. Er du gammel og pleietrengende forventes det faktisk at barna dine stiller opp. Det er barnas plikt i følge vårt lokale bestillerkontor. Den ene hjemmesykepleieren vet ikke hva den andre gjør og de tar seg i allefall ikke av stell og omsorg. Det er min erfaring.