Selvmordstanker - hvor ofte?

[Gjest tanker i tiden]

Hvor ofte har du selvmordstanker? Hver dag? Ett par ganger i uken? Eller aldri?

Blir du redd av dem eller tenker du at slike tanker bare er en del av livet?

Jeg merker at slike tanker varierer voldsomt i styrke og intensitet. Noen ganger setter de i gang sterker følelser inn i meg. Jeg blir kjemperedd og lei meg. Jeg blir redd for å få handlingsimpulser som er destruktive.

I lange perioder tenker jeg på selvmord hver dag. Det er slitsomt. Jeg lurer på om det er vanlig. Hva kan gjøres for å få bukt på slike "forstyrrelser"?

[Tristana]

Hei.

Jeg har før vært suicidal i tankegangen. Flere ganger.

Det som hjalp meg var å snakke om det. Fortelle om tankene.

Til legen, psykologen, psykiateren. Og noen utvalgte venner.

Jeg hadde, som de fleste med selvmordstanker gjør, gått med disse tankene alene.

For meg føltes det på sikt godt og frigjørende å fortelle om dem, og faktisk akseptere dem.

Selvmord er et MEGET tabulagt emne, desverre, vil jeg påstå.

Det er langt vanligere med selvmordstanker enn man tror.

Mange går med dem, og det alene. Ikke bra.

Å gå med selvmordstanker betyr ikke automatisk at man kommer til å ta livet sitt, eller egentlig ønsker å dø.

Men det er grusomt å gå rundt og være redd for at man skulle komme til å ta livet sitt.

Noen tanker fra meg om emnet bare.

Snakk om det til profesjonelle fagfolk er mitt råd.

[Gjest prust]

Jeg tror jeg kan si med hånden på hjertet at jeg aldri har hatt selvmordstanker.

[Gjest tanker i tiden]

Hei.

Jeg har før vært suicidal i tankegangen. Flere ganger.

Det som hjalp meg var å snakke om det. Fortelle om tankene.

Til legen, psykologen, psykiateren. Og noen utvalgte venner.

Jeg hadde, som de fleste med selvmordstanker gjør, gått med disse tankene alene.

For meg føltes det på sikt godt og frigjørende å fortelle om dem, og faktisk akseptere dem.

Selvmord er et MEGET tabulagt emne, desverre, vil jeg påstå.

Det er langt vanligere med selvmordstanker enn man tror.

Mange går med dem, og det alene. Ikke bra.

Å gå med selvmordstanker betyr ikke automatisk at man kommer til å ta livet sitt, eller egentlig ønsker å dø.

Men det er grusomt å gå rundt og være redd for at man skulle komme til å ta livet sitt.

Noen tanker fra meg om emnet bare.

Snakk om det til profesjonelle fagfolk er mitt råd.

Tusen takk for svar fra deg. Det er som du skriver et vanskelige tema å snakke om. En vil så nødig belaste og bekymre andre mennesker. Kanskje blir intensisteten noe redusert ved at jeg tar tankene frem i lyset.

[Gjest tanker i tiden]

Jeg tror jeg kan si med hånden på hjertet at jeg aldri har hatt selvmordstanker.

Oi, sann. Det var rart å lese! Jeg har liksom gått rundt og trodd at alle har slike tanker fra tid til annen. Men "på seg selv kjenner man ingen andre" som en boktittel heter (nhd har nevnt den ved noen anledninger). Det sier meg noe om at det ikke er helt normalt å ha det slik jeg har det nå da tankene er der ofte.

Takk for svar fra deg i alle fall.

[Gjest sjøstjerna]

Oi, sann. Det var rart å lese! Jeg har liksom gått rundt og trodd at alle har slike tanker fra tid til annen. Men "på seg selv kjenner man ingen andre" som en boktittel heter (nhd har nevnt den ved noen anledninger). Det sier meg noe om at det ikke er helt normalt å ha det slik jeg har det nå da tankene er der ofte.

Takk for svar fra deg i alle fall.

Jeg har tenkt at jeg begynner bli "mett av dage". Særlig i perioder med mye stress i jobb og familiesammenheng. Har da kunne hatt en flyktig tanke om at jeg skulle ønske jeg kunne sove fra det hele.

Men jeg har aldri vurdert selvmord.

Jeg ser på selvmord som egoistisk ovenfor pårørende, og blir egentlig sint av å tenke på det.

[Gjest vilikkei dag]

Tankene kan komme fra tid til annen. Ikke så mye det at jeg ønsker å dø, som at jeg ønsker å forsvinne fra alt mas og krav.

Har hatt perioder der jeg har hatt konkrete tanker. Det har skremt meg. Jeg vil jo egentlig ikke at ungene skal vokse opp uten meg.

Nå er det mer sjelden, men tankene kan forekomme.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg hadde en stund selvmordstanker ofte, men jeg husker ikke eksakt. Jeg gikk med dem alene, sluttet å spise, sov urolig, trakk meg mer og mer tilbake på mitt arbeidsrom.

Også planla jeg det hele, i detalj og over ganske lang tid, jeg ryddet i mine saker, kastet unne, kjørte bort, tegnet til barna, lagde bilder til dem med dikt, la frem ting jeg har skrevet jeg ville de skulle få senere.

Så var det andre planer, hvordan skulle det skje, sted, tid, togruter, verforhold, bekledning, målet var Prekestolen.

Jeg var uvel av tankene, jeg er katolikk og kjenner godt kirkens mening om selvmord, min mann er teolog, jeg har barn, en snill ektemann. (men den bunnløse fortvilelsen var bare for stor likevel)

Så ble jeg så fortvilt en dag og så redd for at planen skulle ta meg, for jeg følger planer, og min mann sier ofte det er noe komisk ved at en plan må gjennomføres uansett, litt sånn er jeg.

Derfor ble jeg redd for min egen plan, for egentlig ville jeg ha hjelp, men jeg viste ikke hvordan noen skulle kunne hjelpe meg.

Men en kveld sa jeg alt til min mann, jeg sa jeg er redd, jeg fortalte om planen, og da gråt jeg (jeg gråter ikke mye foran mennesker) Min mann sier han ble fullstendig i sjokk og han sa,

"Hva er så forferdelig galt?" og han sa, "Du trenger hjelp".

Så gikk det fort, min mann ble med meg til kontorer, fastlegen, henvisning videre til spesialisthelsetjenesten, og fort gikk det så fikk jeg diagnosen asperger syndrom. Den dagen snudde alt til det bedre inni meg og det var som om hele verden lå åpen for meg på en helt annen måte enn før, men jeg fikk da god hjelp og oppfølging av min psykiater og det får jeg enda.

Jeg er glad jeg til slutt delte min sorg og fortvilelse med min mann, han var den første til å hjelpe meg, ta meg på alvor og hjelpe meg videre.

Før jeg viste hva som var galt med meg, hvorfor jeg ikke skjønte ordene var kassadamen på Rimi, hvorfor jeg ikke forstod hva mammaene på skolen sa til meg, hvorfor de slo meg (trodde jeg, men egentlig var det omsorgsfulle klapp) på ryggen var, hvorfor det å handle en perm, en blyant og et viskelær ble en hel vitenskap og en utredning når jeg forklarte for min mann....

ÅÅÅ jeg ble så sliten, jeg hadde aldri forstått menneskene og menneskene forstod ikke meg. For meg å få svar på hva alt dette skyldtes var som å bli født på ny, få en ny mor (min psykiater) få en helt ny start.

Ofte kan svar på hva man strever med være viktig/løsningen.