Psyk søster

[Gjest NokEnGang]

Jeg har en søster som sliter...Familien forsøker å hjelpe, men det ser ut til å virke mot sin hensikt.

Min søster elsker å skape konflikter /krangle. Når ho krangler med familien kan ho finne på å si ting som "Jeg skal ta livet av meg jeg" og "Dere skal snart slippe å se meg - for jeg er snart borte". Familien er selvsagt redd for at det kommer til å skje en dag.

Jeg har tidligere hørt at de som snakker om å ta sitt eget liv er de som aldri kommer til å gjøre det.... men det må jo være noe som ho tenker mye på (siden det stadig kommer opp i visse situasjoner)

Min søster går til psykolog, men jeg er overbevist om at ho ikke får den hjelpen som ho trenger. I min oppfattning har ho blitt verre siden ho begynte å gå til han.

Senest i dag hadde ho et raseriannfall og truet med å ta sitt eget liv. Jeg mener ho må innlegges. Er trusler om selvmord en god nok grunn til å få noen innlagt? Har dere noen tips til hvordan jeg skal gå frem for å få dette til? Min søster er 29 år, og regnes som voksen...

Håper dere kan komme med noen tips til en sliten lillesøster/fredsmegler...

[Me&my]

Høres ut som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse?

Vet ikke helt hva du skal gjøre. Jeg ble også "verre" like etter at jeg startet i behandling. Det er ofte tøft å gå i behandling, så man kan bli verre i en periode.

[Gjest NokEnGang]

Høres ut som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse?

Vet ikke helt hva du skal gjøre. Jeg ble også "verre" like etter at jeg startet i behandling. Det er ofte tøft å gå i behandling, så man kan bli verre i en periode.

Jeg håper virkelig at det er det som er tilfelle... Ho har gått til samme psykolog i ca. 6 mnd. nå. Vi har ikke fått vite hvilken diagnose hun har. Det er ikke lett for familien å forholde seg til dette... Vi vil jo alle at ho skal bli frisk/ha det bra med seg selv... Hvordan skal vi formidle dette til en person som uansett tenker negativt og oppfører seg til tider veldig usympatisk??

[Gjest xbellax]

Det er en vanlig myte at mennesker som truer med selvmord aldri kommer til å gjøre det. På samme tid som dere må ta truslene hennes alvorlig, må dere også ikke la dere true. Dere må være rolige, stødige, og sette klare og tydelige grenser. Sett dere ned sammen, og snakk om dette med henne. Forklar hvor hjelpeløse dere føler dere, hvor vondt det oppleves når hun truer med å ta livet sitt, hvor vanskelig det er når dere gjerne vil hjelpe henne men ikke føler dere når inn til henne. Spør om det er noe dere kan gjøre sammen, som ville føles ok for henne. Spør henne om terapien, kanskje hun sier ja til at du blir med (etterhvert, ikke umiddelbart. Du må forøvrig gi terapien mer tid, det er vanlig å bli dårlig i beg. av et terapi forløp). Gi henne trygghet, ro, stødighet, uten å kvele henne og passe på henne som en barnepike (akkurat dette er en utfordring av dimensjoner som pårørende). Når hun truer dere, ikke gi/vis henne andre reaksjoner enn ro, forklar henne at du ser hun er sint, du forstår at hun har det vanskelig, at du vil bli fryktelig lei deg om hun velger bort livet sitt, men i bunn og grunn vet du at dette hennes valg. Hun er et voksent menneske, livet hennes er hennes eget ansvar. Ikke oppsøke henne kontinuerlig, la henne oppsøke deg, men vis at du er tilgjengelig for henne om hun ønsker.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er overveiende sannsynlig at dette dreier seg om en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse -eupf/(borderline). Personer med denne lidelsen misbruker ikke sjelden trussel om selvmord som et middel til manipulering. Det blir en hersketeknikk.

Deres reaksjon på dette bør være absolutt ingenting (overhøre det) evt konfrontasjon i en rolig fase der dere forteller at dere ikke aksepterer slike utsagn, og at suicid eller ikke kun er hennes ansvar.

Innleggelse er ugunstig ved eupf. Hvorvidt behandlingen er korrekt. kan jeg ikke si noe om. Uansett er det en lang prosess, og store bedringer det første havle året kan ikke forventes.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg ville ikke vært redd for at slike mennesker tar sitt liv. Jeg har flere slike i min familie, de formilder på ulike måter at de skal ta sitt liv, enten ved å bli borte, stikke av noen dager, ved å lage drama og skrike dette ut (da lukker jeg ørene) eller ved å fortelle at de har gift liggende, kutte seg selv osv...(det gjør meg irritert)

Jeg blir trøtt, oppgitt, av å høre på dem, jeg tror sjansen for at de gjør dette er liten, jeg tror de bruker det som manipulasjon, oppmerksomhetssøken. Det er fryktelig slitsomt for de som står nærmest, jeg tror man gjør best i å overse dem.

Når min mor fortalte meg om giften, så sa jeg ingenting ble bare oppgitt inni meg.

En ting er at jeg ikke liker overdrevne følelser, men skriking inn i mine ører, da lukker jeg dem fullstendig.

Men da en venn med asperger var dypt fortvilt, lukket seg inne, men signaliserte mer rolig at vedkommende trenger hjelp da fikk vedkommende hjelp og dette var påkrevd, da faren for selvmord var reell og tilstede. Men tomme og ustanselige trusler må man lukke ørene for.

[Gjest sivera]

Hei. Jeg er enig med "madelenemie". Slike mennesker truer og manipulerer, men de tar sjelden livet av seg. Det er ihvertfall min erfaring. Bare så synd at jeg ikke skjønner dette før nå.

Min mor truet, min svigermor truet, to andre i familien har kommet med våpen og truet med å skyte seg. De lever enda. En person stengte meg og han inne i et lite rom og tok børsa i munnen og sa han skulle skyte seg. Jeg rev børsa fra han og satte meg på den. Han lever også enda, flere år etterpå.

Så når noen roper at de skal ta livet av seg nå, så nekter jeg å tro på dette. Jeg blir sint når jeg hører noen si slike ting bare for å true. Voksne mennesker bør ha fått så mye vett at de søker profesjonell hjelp om de sliter med slike tanker. Det er veldig stygt gjort å bruke de rundt seg som klagemur og true dem med selvmord.

Det er kun den som tar livet sitt som har ansvaret for dette. Alle voksne har ansvar for sitt eget liv.

[frosken]

Dette er vanskelig for en familie å håndtere - og det er vanskelig for din søster å ha det slik.

Noen av de som truer med å ta livet av seg på den måten, ender opp med å gjøre det. De fleste overlever heldigvis. Grunnen til at familier allikevel ikke bør reagere i forhold til slike utsagn midt i en krangel, er ikke at hun ikke kan komme til å gjøre alvor av det, men fordi det er en svært lite konstruktiv måte å formidle sin smerte på, og hun er nødt til å lære seg andre måter å håndtere både krangler og psykisk smerte på.

Jeg tror det kan være ok om dere andre i familien på et tidspunkt hvor det ikke er "krise", kan formidle hvor umulig og vanskelig det er å forholde seg til selvmordstrusler. Du kan også spørre henne om hun er villig til å la deg bli med til psykologen en gang og at dere sammen med ham kan diskutere akkurat dette med hvordan forholde seg til selvmordstrusler.

Selvmordstrusler kan innebære alt fra "kun ord" i håp om å få andre til å reagere eller som en straff overfor omgivelsene, til uttrykk for sterk fortvilelse med tanker om at selvmord er den eneste logiske løsningen på et umulig liv. Det kan være vanskelig å vite hva som ligger bak selvmordstrusler, og familien bør etter min oppfatning verken latterliggjøre utsagnene eller ringe legevakt hver gang slike ting blir uttrykt. Din søster vil forhåpentligvis gradvis finne andre måter å forholde seg til sine følelser på enn slik hun gjør det i dag.

[Me&my]

Jeg håper virkelig at det er det som er tilfelle... Ho har gått til samme psykolog i ca. 6 mnd. nå. Vi har ikke fått vite hvilken diagnose hun har. Det er ikke lett for familien å forholde seg til dette... Vi vil jo alle at ho skal bli frisk/ha det bra med seg selv... Hvordan skal vi formidle dette til en person som uansett tenker negativt og oppfører seg til tider veldig usympatisk??

Jeg har også den diagnosen, og har truet med selvmord selv. Det som hjalp meg med akkurat det, var å forstå hvordan dette psykisk lager et helvete til den man truer til. Da fikk jeg dårlig samvittighet. Også prøver jeg å lære meg at det finnes bedre måter å reagere på.

[Madelenemie]

Dette er vanskelig for en familie å håndtere - og det er vanskelig for din søster å ha det slik.

Noen av de som truer med å ta livet av seg på den måten, ender opp med å gjøre det. De fleste overlever heldigvis. Grunnen til at familier allikevel ikke bør reagere i forhold til slike utsagn midt i en krangel, er ikke at hun ikke kan komme til å gjøre alvor av det, men fordi det er en svært lite konstruktiv måte å formidle sin smerte på, og hun er nødt til å lære seg andre måter å håndtere både krangler og psykisk smerte på.

Jeg tror det kan være ok om dere andre i familien på et tidspunkt hvor det ikke er "krise", kan formidle hvor umulig og vanskelig det er å forholde seg til selvmordstrusler. Du kan også spørre henne om hun er villig til å la deg bli med til psykologen en gang og at dere sammen med ham kan diskutere akkurat dette med hvordan forholde seg til selvmordstrusler.

Selvmordstrusler kan innebære alt fra "kun ord" i håp om å få andre til å reagere eller som en straff overfor omgivelsene, til uttrykk for sterk fortvilelse med tanker om at selvmord er den eneste logiske løsningen på et umulig liv. Det kan være vanskelig å vite hva som ligger bak selvmordstrusler, og familien bør etter min oppfatning verken latterliggjøre utsagnene eller ringe legevakt hver gang slike ting blir uttrykt. Din søster vil forhåpentligvis gradvis finne andre måter å forholde seg til sine følelser på enn slik hun gjør det i dag.

Hei!

Ja det er lurt det der med å bli med til psykologen. Min mann har blitt med meg til min psykiater, de har også litt kontakt og for meg er det en trygghet at de kan kontakte hverandre, for det hender de snakker mere samme språk enn jeg gjør, dvs de forstår noe bedre ved at den andre forklarer en sak.

[Gjest Nerda]

Jeg hadde en "venn" som hadde mange slike trekk, og den diagnosen NHD nevner. Til slutt orket jeg ikke mer. Vel er jeg ansett som en god lytter, i alle fall er det en del mennesker som gidder å betro seg til meg. I en alder av 22 var jeg ikke så stødig på å sette grenser, men til slutt hadde jeg ikke noe valg. Jeg ble så kynisk at jeg sa at ok - ta livet av deg, jeg har ikke tenkt å hindre deg, for det er faktisk ikke mitt ansvar. Det nytter ikke å forsøke å spille på følelsene mine. Ta livet ditt om du vil. Hun gjorde aldri det. Vedkommende lever nå åtte år seinere, men jeg orker ikke ha kontakt. Om det var familie, ville det jo føles annerledes i og med at man får det langt nermere inn på livet. Det beste var kanskje å få til et slags samarbeid eller om ikke annet en samtale med behandleren til søsteren din om det er noe hun vil være med på.

Klare grenser på at slike herske/manipuleringsmidler ikke virker, eller rett og slett å ignorere dem er det eneste jeg har god erfaring med dessverre. Å hjelpe en som på ingen måte vil, er også svært vanskelig.