Innleggelse på psykiatrisk sykehus

[Gjest annonnym i kkveldd]

Jeg ble syk i USA for en stund siden, innlagt på sykehus hvor jeg siden ble operert og måtte ligge der en god stund. Samtidig ble et familiemedlem sykt og døde brått. Jeg går på antidepressiva og har gått i åresvis og det sa jeg ifra med engang jeg kom inn og maste faktisk i det uendelige om at de ikke kunne ta det fra meg. Jeg brydde meg mindre om en annen medisinering som jeg visste at ikke var så farlig med.

Jeg har en reiseforsikring og ble fulgt opp godt derfra. Jeg opplevde uverdig behandling som da jeg sto i en dam av urin på baderommet, hysterisk da de nektet å lukke døra siden de ikke hadde lov til det og kunne ikke tørke opp for det ville en annen person gjøre senere. Da jeg ville få rene klær og bli vasket lo de av meg og da sprakk det for meg. Jeg ble da forlatt alene tissevåt, gråtende og skrikende og krabbet mer enn gikk inn til senga igjen i våte klær.

Jeg opplevde også å bli sendt til MR og skulle inn i en maskin med et jernstykke over ansiktet og siden jeg har klaustrofobi greide jeg ikke å ligge der. De tvang og truet i det uendelige og det virket ikke som de hadde hørt om beroligende som valium eller vival.

Etter operasjonen lå jeg på overvåking i to døgn og fikk god pleie og omsorg. Følte meg trygg og ivaretatt, men da jeg hørte at jeg skulle overføres til vanlig avdeling begynte jeg å grue meg. Jeg hadde grunn til det fordi da jeg skulle på do første gang svarte ingen da jeg ringte. Klok av skade skrev jeg ned klokkeslett da jeg ringte først og det tok 54 minutter til jeg fikk noen form for hjelp, men oppmerksomhet fikk jeg rikelig siden en jentunge som studerte sykepleie kom regelmessig til meg for å fortelle meg at jeg skulle ta det med ro og hun ikke hadde tid til å hjelpe meg. Hun brukte mer tid på det enn til å hjelpe meg ut av senga.

Da jeg skulle hjem ble det mye frem og tilbake med en gammel venninne som overtok styringen fullstendig og kunne ikke akseptere at jeg ikke hadde tenkt å la henne ta vare på meg (hun er over åtti år). Et familiemedlem var på vei til å følge meg hjem og jeg fikk hotellrom gjennom forsikringen, men ingen forståelse fra sykehuset. 'Why don't you want to go home with your proxy?' var spørsmål jeg fikk ofte, dog ikke så ofte som 'Why are you crying' (da jeg fikk det for n'te gang sprakk det for meg og jeg nektet å svare mer).

Min 'proxy' hadde lagd en avtale om at jeg skulle bli lenger på sykehuset siden hun skulle først i bridgeklubben og så i leseringen etterpå, og dette uten at jeg visste om det. Hun er en gammel dame og gjorde så godt hun kunne. Jeg sprakk engang til da jeg oppdaget det og dette førte til mye forvirringer frem og tilbake. Selv om hun hadde fått de svarene fra legene om at det var 'fine' at jeg var der lenger på bekostning av en norsk reiseforsikring så ble det slik at etter en hubabaluba med henne, en sosial worker og en patient representative, så kom en psykiater til meg da jeg satt og spiste lunsj og sa 'You can go home'. Jeg måpte og spurte hva mener du 'do I have to go home', no you can. og igjen spurte jeg 'are you throwing me out' , no you can go home C - A - N. Jeg vet hva can betyr og var nok ganske forvirret og da sa han: the only thing we can offer you is a psyciatric hospital.

Jeg reiste meg opp, sluttet å spise, ringte reiseforsikringen og fikk navn på sykehus og de sendte drosje med engang og dro derfra. Jeg vet ikke fremdeles hvorfor de mente at jeg kvalifiserte for innleggelse på psykiatrisk sykehus og finner ingenting i papirene jeg fikk. Jeg vet utmerket godt at det er kulturforskjeller, men hva er dette for noe.

Enden på historien er at jeg fikk fantastisk bra hotell, god service og omsorg og h*n som kom til å bli med meg ble tatt godt imot. Jeg ble fraktet vel hjem til Norge og har ingenting å klage på forsikringen, tvertimot. En god støtte fra det norske miljøet også.

Den psykiateren hadde møtt meg engang i ti minutter og ordnet det slik at jeg fikk antidepressiva de siste to dagene av oppholdet.

[frosken]

''Jeg vet ikke fremdeles hvorfor de mente at jeg kvalifiserte for innleggelse på psykiatrisk sykehus og finner ingenting i papirene jeg fikk.''

Jeg tipper at de slet med å forholde seg til din fortvilelse og det at du innimellom åpent viste følelser. De ble sikkert usikre på om du var såpass "ute av balanse" at psykiatrisk behandling burde gis, men psykiateren vurderte jo tydeligvis situasjonen slik at du ikke var mer utafor enn at du kunne reise fra sykehuset.

Synes forøvrig det er trist å lese om de vonde opplevelsene du fikk på toppen av den belastningen både sykdommen og sorgen allerede var.

[Gjest annonnym i kkveldd]

''Jeg vet ikke fremdeles hvorfor de mente at jeg kvalifiserte for innleggelse på psykiatrisk sykehus og finner ingenting i papirene jeg fikk.''

Jeg tipper at de slet med å forholde seg til din fortvilelse og det at du innimellom åpent viste følelser. De ble sikkert usikre på om du var såpass "ute av balanse" at psykiatrisk behandling burde gis, men psykiateren vurderte jo tydeligvis situasjonen slik at du ikke var mer utafor enn at du kunne reise fra sykehuset.

Synes forøvrig det er trist å lese om de vonde opplevelsene du fikk på toppen av den belastningen både sykdommen og sorgen allerede var.

Takk for svar. Psykiateren kunne ikke beholde meg i sykehus uten mitt samtykke. Jeg bare forstår ikke hvordan han kunne finne på å tilby meg plass på psykiatrisk sykehus på den måten.

[frosken]

Takk for svar. Psykiateren kunne ikke beholde meg i sykehus uten mitt samtykke. Jeg bare forstår ikke hvordan han kunne finne på å tilby meg plass på psykiatrisk sykehus på den måten.

Det virker som om sykehuset du var innlagt på var lite istand til å møte deg med forståelse ut i fra den situasjonen du var i. Kanskje de trodde du var mer "ute av balanse" enn du var? Det virker som om han trodde du forventet et tilbud fra dem.