en dame ber meg om hjelp

[Madelenemie]

Hei!

Dette har hun gjort da hun tror hennes mann har asperger og han er vist meget lik meg, ikke utseendemessing, men i væremåte. Jeg syns han er en hyggelig mann, jeg syns slett ikke han er dårlig sosialt(det sa jeg til henne), da jeg snakker lett med han, men jeg er kanskje ikke den rette til å uttale meg om det.

Hun er ulykkelig og jeg skjønner henne, men hva kan jeg gjøre for henne?

Jeg har lånt henne alle min manns bøker om temaet asperger og kjærlighet og forhold, men når hennes mann ikke vedkjenner seg problemer hva kan man gjøre da?

Jeg skulle ønske jeg kunne snakket med hennes mann, men jeg formulerer meg klønete og direkte og er ikke flink på sånt, men jeg hører hun sier hun har en sorg som er så vond at jeg tenker stakkars henne.

Ja for jeg vet hvor vondt det er å ha sorg i hjertet, skulle ønsket jeg kunne hjulpet henne, eller noen i hjelpeapparatet, det gjelder jo en hel familie.

Jeg prøvde å tenke i kveld at hvis min mann hadde kommet med en diagnose til meg så vet jeg ikke hvordan jeg hadde reagert, jeg mener det ville tatt tid for meg å bearbeide det, kanskje hadde jeg blitt irritert, men mulig hadde jeg hørt på han etter en stund, men jeg hadde trengt å få fortalt ting tydelig og ikke innpakket og forsiktig sagt, men tydelig og med noen konkrete valg. Som min psykiater sa til meg, "Du har to valg: 1) være gift med et følelsemenneske som elsker deg svært høyt 2) være gift med en kald og velformulert mann. Jeg tenkte ikke lenge før jeg sa, jeg velger være gift med et følelsemenneske. Og da betydde det gi rom for min manns lidenskap. Det er en hard skole for meg, da jeg selv ikke bare slenger ut av meg ord i frustrasjon, men mere tenker, der er vi litt motsatt, men jeg ser at min mann som er lidenskapelig har en stor evne til både og elske og å leve, det er både fint og lærerrikt for meg.

kanskje er det det hennes mann hadde trengt også, ikke bli jattet med (som det heter) av psykologen, men at de hadde fortalt han at nå orker ikke din familie mer, det må du forholde deg til.

Jeg er glad jeg fikk diagnosen, det ga min mann mange svar, ikke bare meg, samt barna, men først og fremst min mann, han som jeg egentlig elsker, men syns det er så vanskelig å være nær, annet enn på omgang. Jeg elsker han og det vet han, jeg bare har ikke så lett for å vise det, og klenging kan jeg bare ikke like mye av, men jeg trener meg litt på formen slik at dette er ting jeg jobber med. Jeg blir aldri en romantiker, men jeg kan lære meg hva det betyr for min mann når han gir meg roser og kjøper vin og alt det der, samtidig som han lærer at jeg ikke forstod det før jeg leste og fikk fortalt hva alt dette betyr i overført betydning. Slik må man rette seg etter den andres ønsker i et ekteskap også, men det hjalp vel diagnosen meg til å forstå vil jeg si. Også må man huske på å si hver dag "Jeg elsker deg", gjerne to ganger, uten å opplyse om at dette har noen fortalt, man skal bare si det spontant, mens man omfavner den andre og er tilstede i øyeblikket. (håper dere forstår, men det er ikke lett, men det går fremover)

[Gjest dsfsegsg]

Mange ganger når folk ber om råd eller om hjelp så ønsker de ikke annet enn at man er stille og hører på hva de har å si. Folk er rare. :-)

[Angustia]

''Jeg skulle ønske jeg kunne snakket med hennes mann, men jeg formulerer meg klønete og direkte og er ikke flink på sånt, men jeg hører hun sier hun har en sorg som er så vond at jeg tenker stakkars henne.''

Kanskje du kan finne en anledning til det? Jeg tenker ikke at du skal være psykologen hans eller samlivsterapeuten deres, men du har sikkert mye å bidra med.

Uansett må du ikke føle det som et press, du er ikke forplikta i form av din diagnose i hvert fall. Om du ikke orker eller ikke føler for det, er det absolutt ikke feil å uttrykke det direkte.

[Madelenemie]

Mange ganger når folk ber om råd eller om hjelp så ønsker de ikke annet enn at man er stille og hører på hva de har å si. Folk er rare. :-)

Hei!

Takk akkurat det der har jeg hørt min mann si for jeg tar nettopp slikt bokstavelig.

Det er det så mange eksempler på, det kan dreie seg om dette nå også.

[Madelenemie]

''Jeg skulle ønske jeg kunne snakket med hennes mann, men jeg formulerer meg klønete og direkte og er ikke flink på sånt, men jeg hører hun sier hun har en sorg som er så vond at jeg tenker stakkars henne.''

Kanskje du kan finne en anledning til det? Jeg tenker ikke at du skal være psykologen hans eller samlivsterapeuten deres, men du har sikkert mye å bidra med.

Uansett må du ikke føle det som et press, du er ikke forplikta i form av din diagnose i hvert fall. Om du ikke orker eller ikke føler for det, er det absolutt ikke feil å uttrykke det direkte.

Hei!

Nei jeg kan absolutt ikke snakke med han, men jeg har sagt hun kan vise, referere ting jeg har skrevet eller sagt, men jeg klarer ikke av å snakke om slike ting.

Da tror jeg vi begge ville snudd oss hver vår vei og gått, ganske enkelt.

Men jeg skulle ønske hun/de kunne fått hjelp og ikke bare at de ikke tar tak i ting, da tenker jeg på psykologen, det er synd når slikt ødelegger en familie.

Men takk for svar.

[Gjest xkxløs]

Hei!

Takk akkurat det der har jeg hørt min mann si for jeg tar nettopp slikt bokstavelig.

Det er det så mange eksempler på, det kan dreie seg om dette nå også.

Tror det er en vanlig "feil" som folk gjør, dette å gi råd uten at den de snakker med vil ha råd. Ikke lett å skjønne dette når folk gir uttrykk for at de vil høre hva en mener, hva de bør gjøre, spør om råd og hjelp.. Hvorfor ber de om noe de ikke vil ha?

Man merker ofte at de har motforestillinger mot alt en foreslår og at det ikke virker som de hører etter og da kan det være på sin plass å spørre om de egentlig bare vil bli lyttet til.

Det er ikke lett å holde gode råd for seg selv og bare høre på hva den andre har å si, alltid. Men om en bare er stille og lytter og den andre får sagt hva den tenker på så finner personen ofte løsningene selv og personen syns det er godt å få tenke høyt sammen med noen uten å få så mange innspill, råd og ideer.

[Madelenemie]

Tror det er en vanlig "feil" som folk gjør, dette å gi råd uten at den de snakker med vil ha råd. Ikke lett å skjønne dette når folk gir uttrykk for at de vil høre hva en mener, hva de bør gjøre, spør om råd og hjelp.. Hvorfor ber de om noe de ikke vil ha?

Man merker ofte at de har motforestillinger mot alt en foreslår og at det ikke virker som de hører etter og da kan det være på sin plass å spørre om de egentlig bare vil bli lyttet til.

Det er ikke lett å holde gode råd for seg selv og bare høre på hva den andre har å si, alltid. Men om en bare er stille og lytter og den andre får sagt hva den tenker på så finner personen ofte løsningene selv og personen syns det er godt å få tenke høyt sammen med noen uten å få så mange innspill, råd og ideer.

Hei!

Hun vil ha hjelp, jeg vet det,

Å jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe!

[Gjest czscfzc]

Hei!

Hun vil ha hjelp, jeg vet det,

Å jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe!

Spør hva hun mener?

Vil hun ha råd og tips eller vil hun at du bare skal høre på.

[Madelenemie]

Spør hva hun mener?

Vil hun ha råd og tips eller vil hun at du bare skal høre på.

Hei!

Hun orker snart ikke mer.

Jeg har på telefonen for hennes del, hun er fortvilt.

Min mann skjønner ikke hva som skjer, ja at jeg tar telefonen. Jeg tar den fordi hun er dypt dypt fortvilt og jeg vet ikke min arme råd.

Hun roper om hjelp for familien, for sin mann, men ingen hører henne, så roper hun til meg, for jeg er vist den eneste som forstår.

Men jeg kan jo ikke gjøre noe!!

[Gjest vxcvxcvx]

Hei!

Hun orker snart ikke mer.

Jeg har på telefonen for hennes del, hun er fortvilt.

Min mann skjønner ikke hva som skjer, ja at jeg tar telefonen. Jeg tar den fordi hun er dypt dypt fortvilt og jeg vet ikke min arme råd.

Hun roper om hjelp for familien, for sin mann, men ingen hører henne, så roper hun til meg, for jeg er vist den eneste som forstår.

Men jeg kan jo ikke gjøre noe!!

Du gjør noe. Du tar i mot fortvilelsen. Kanskje er det det hun vil av deg og det du kan tilby.

[Gjest fdsfwrfwrfw]

Hvis hun vil ha råd om hvor hun og familien kan få hjelp så kan du foreslå familievernkontoret. Dersom mannen vil utredes må han få henvisning fra sin fastlege. Kona kan ikke tvinge mannen til utredning, han må be om dette selv.

Kan du spørre henne hva hun ønsker av deg? Tror ikke du får gjort så mye mer enn det du har gjort og forlanger eller ønsker hun noe mer av deg enn samtale så er det urimelig.

[Madelenemie]

Du gjør noe. Du tar i mot fortvilelsen. Kanskje er det det hun vil av deg og det du kan tilby.

hm

Ja men det er jo ikke noe egentlig?

Jeg mener hun trenger hjelp med sin fortvilte situasjon.

Jeg kunne nok skrevet et langt brev, en fyldig redegjørelse for mine = hennes manns vansker, men jeg kan jo ikke skrive nøyaktig hva han sliter med, men i grove trekk, absolutt og ja.

Jeg håper hun føler det som en hjelp da å snakke med meg, men selv liker jeg ikke snakk, men handling.

[frosken]

hm

Ja men det er jo ikke noe egentlig?

Jeg mener hun trenger hjelp med sin fortvilte situasjon.

Jeg kunne nok skrevet et langt brev, en fyldig redegjørelse for mine = hennes manns vansker, men jeg kan jo ikke skrive nøyaktig hva han sliter med, men i grove trekk, absolutt og ja.

Jeg håper hun føler det som en hjelp da å snakke med meg, men selv liker jeg ikke snakk, men handling.

''Jeg håper hun føler det som en hjelp da å snakke med meg, men selv liker jeg ikke snakk, men handling.

''

Det eneste du kan gjøre, er å foreslå at hun snakker med f.eks sin egen fastlege og får råd om hva som kan gjøres. Du kan ikke gjøre noe annet enn å lytte til det hun sier og svare på direkte spørsmål.

Det er ikke din oppgave å gripe inn i en annen families situasjon. De må løse sine egne vansker, akkurat som du og din mann forsøker å løse din families problemer.

[Madelenemie]

Hvis hun vil ha råd om hvor hun og familien kan få hjelp så kan du foreslå familievernkontoret. Dersom mannen vil utredes må han få henvisning fra sin fastlege. Kona kan ikke tvinge mannen til utredning, han må be om dette selv.

Kan du spørre henne hva hun ønsker av deg? Tror ikke du får gjort så mye mer enn det du har gjort og forlanger eller ønsker hun noe mer av deg enn samtale så er det urimelig.

Hei!

Hun har brukt meg som et eks, da hennes mann er svært vellykket og ikke kunne tenkes en asperger utredning før han fikk høre om meg. Det er vanskelig for en mann som har lykkes å identifisere seg med arbeidsløse aspergere i onepiece. (hvis du skjønner)

Det skjønner jeg veldig godt, jeg ville aldri tenkt asperger syndrom om meg selv hvis jeg møtte visse aspergere på 30 år i rosa onepiece, jeg ville tenkt, "Hva lider den personen av? som går i pysjamas på gaten?"

Men jeg snakker ikke med mennesker på den måten, jeg kan snakke sak med han feks astronomi, jeg kan ikke snakke om andre ting, det er utenkelig. Jeg vet ikke hva hun mer ønsker av meg, men hun har ingen og jeg er hennes gave, noe sånt er det jeg er, men da må jeg jo hjelpe henne og det er det jeg ikke vet hvordan jeg gjør??

[Gjest nfkldsflds]

hm

Ja men det er jo ikke noe egentlig?

Jeg mener hun trenger hjelp med sin fortvilte situasjon.

Jeg kunne nok skrevet et langt brev, en fyldig redegjørelse for mine = hennes manns vansker, men jeg kan jo ikke skrive nøyaktig hva han sliter med, men i grove trekk, absolutt og ja.

Jeg håper hun føler det som en hjelp da å snakke med meg, men selv liker jeg ikke snakk, men handling.

Det er stort sett bare snakk du kan bidra med. Vær fornøyd med det. Vil du gjøre noe så kan du jo alltids kjøpe en blomst, bake et brød til henne eller spørre om hun vil gå tur.

Handling er det jo hun og mannen hennes som eventuelt må gjøre.

Han må eventuelt velge å be om utredning, de må velge om de skal oppsøke noen hjelpere på familievernkontor eller andre steder, om de vil skilles eller om de skal prøve mer i forholdet.

Jeg er sosionom og jobber med å prøve å hjelpe folk, så jeg skjønner veldig godt at du vil hjelpe og "gjøre noe". Den hjelpesløse følelsen en får når en ikke får gjort noe særlig er ikke så god. MEN, tro meg - det du gjør er mest trolig det beste og eneste du kan bidra med. :-) Vær glad for at du har fått tilliten. :-)

[Madelenemie]

''Jeg håper hun føler det som en hjelp da å snakke med meg, men selv liker jeg ikke snakk, men handling.

''

Det eneste du kan gjøre, er å foreslå at hun snakker med f.eks sin egen fastlege og får råd om hva som kan gjøres. Du kan ikke gjøre noe annet enn å lytte til det hun sier og svare på direkte spørsmål.

Det er ikke din oppgave å gripe inn i en annen families situasjon. De må løse sine egne vansker, akkurat som du og din mann forsøker å løse din families problemer.

Hei!

Ja takk for svar.

Men hennes lege foreslo urimelige ting, og jeg føler et ansvar for å hjelpe, jeg har jo det samme som hennes mann, det er meget sannsynlig, jeg må bare få noen til så se dette/skjønne dette før mor kommer på sykehus.

Jeg klarer liksom ikke høre på fortvilelsen, jeg vil bare ordne opp.

Jeg håper dere skjønner, hun har det vondt av samme grunn som min mann, men egentlig mye verre. Min mann sa, at jeg er en asperger light sammenlignet med dette. jeg sa da "tusen takk" til min mann, ja for at han ikke led slik hun lider.

Men jeg er jo kvinne, og sikkert enklere fordi jeg ikke har aggresjonsproblemer og sinne osv...slik som asperger menn ofte plager sine familier med. Det er noe fint med å ha asperger å være kvinne.

[frosken]

Hei!

Ja takk for svar.

Men hennes lege foreslo urimelige ting, og jeg føler et ansvar for å hjelpe, jeg har jo det samme som hennes mann, det er meget sannsynlig, jeg må bare få noen til så se dette/skjønne dette før mor kommer på sykehus.

Jeg klarer liksom ikke høre på fortvilelsen, jeg vil bare ordne opp.

Jeg håper dere skjønner, hun har det vondt av samme grunn som min mann, men egentlig mye verre. Min mann sa, at jeg er en asperger light sammenlignet med dette. jeg sa da "tusen takk" til min mann, ja for at han ikke led slik hun lider.

Men jeg er jo kvinne, og sikkert enklere fordi jeg ikke har aggresjonsproblemer og sinne osv...slik som asperger menn ofte plager sine familier med. Det er noe fint med å ha asperger å være kvinne.

Det kommer bare til å bli kaos om andre mennesker begynner å skrive eller ringe på vegne av denne familien. Hun må selv kontakte fastlegen sin eller andre instanser, inntil hun omsider får hjelp.

[Madelenemie]

Det er stort sett bare snakk du kan bidra med. Vær fornøyd med det. Vil du gjøre noe så kan du jo alltids kjøpe en blomst, bake et brød til henne eller spørre om hun vil gå tur.

Handling er det jo hun og mannen hennes som eventuelt må gjøre.

Han må eventuelt velge å be om utredning, de må velge om de skal oppsøke noen hjelpere på familievernkontor eller andre steder, om de vil skilles eller om de skal prøve mer i forholdet.

Jeg er sosionom og jobber med å prøve å hjelpe folk, så jeg skjønner veldig godt at du vil hjelpe og "gjøre noe". Den hjelpesløse følelsen en får når en ikke får gjort noe særlig er ikke så god. MEN, tro meg - det du gjør er mest trolig det beste og eneste du kan bidra med. :-) Vær glad for at du har fått tilliten. :-)

Hei!

Hm, takk, det skal jeg prøve å huske på.

Det er som du sier forferdelig vanskelig å ikke gjøre noe konkret, jeg liker ikke prat.

Kanskje hun ikke vet/skjønner hvor blodig alvorlig dette begynner å bli for meg, det nærmer seg krig inni meg, i mine mail til diverse instanser, jeg kan ikke se på dette.

Jeg er ikke personen man bare prater med, jeg handler alltid, derfor har jeg også vært i krigen, for jeg har mine prinsipper.

Kanskje jeg skal spørre henne en dag om hun vet hva jeg gjør, hvilke instanser jeg henvender meg til og krever hjelp på hennes vegne, jeg har ikke sagt det enda for jeg prøver desperat å få hjelp til familien, her, hos min psykiater, på Ullevål og andre steder, jeg har skrevet og skrevet og jeg gir meg IKKE!

[Madelenemie]

Det kommer bare til å bli kaos om andre mennesker begynner å skrive eller ringe på vegne av denne familien. Hun må selv kontakte fastlegen sin eller andre instanser, inntil hun omsider får hjelp.

Hei!

Hun har ikke mer energi, hun må leve,

så dramatisk er det faktisk,

derfor begynner jeg å bli sint, virkelig sint og jeg blir ikke ofte sint!

[Gjest dsakfsaøkføsakf]

Hei!

Hm, takk, det skal jeg prøve å huske på.

Det er som du sier forferdelig vanskelig å ikke gjøre noe konkret, jeg liker ikke prat.

Kanskje hun ikke vet/skjønner hvor blodig alvorlig dette begynner å bli for meg, det nærmer seg krig inni meg, i mine mail til diverse instanser, jeg kan ikke se på dette.

Jeg er ikke personen man bare prater med, jeg handler alltid, derfor har jeg også vært i krigen, for jeg har mine prinsipper.

Kanskje jeg skal spørre henne en dag om hun vet hva jeg gjør, hvilke instanser jeg henvender meg til og krever hjelp på hennes vegne, jeg har ikke sagt det enda for jeg prøver desperat å få hjelp til familien, her, hos min psykiater, på Ullevål og andre steder, jeg har skrevet og skrevet og jeg gir meg IKKE!

Jeg er enig med frosken i det hun skriver i tråden her.

Jeg tror ikke det er lurt å gjøre ting for henne og familien, uten at de vet det eller har samtykket til det. Dette kan de bli forbannet over. Husk at de er voksne og må ta ansvar for eget liv selv.