panikkangst hos 10-åring?

[aout]

Vår datter fikk i fjor diagnosen reaktivtilknytningsforstyrrelse av middels grad. Vi ba selv om henvisning til BUP pga mye gråting og konfliktsøking hjemme - aldri borte. Det siste året har imidlertid disse symptomene for en stor del vært borte, og hun har ikke hatt noen oppfølging fra BUP etter diagnostisering. I dag er hun en godt fungerende vanlig 10-åring med venninner og hobbyer. I løpet av de tre siste ukene har imidlertid min mann og jeg sett to anfall-lignende situasjoner som vi synes ligner på angstanfall. Det første kom helt plutselig ifb med legging på besøk hos besteforeldre, det andre i en situasjon der bare jeg og hun var hjemme der det bygde seg opp en uro i løpet av 5-10 min. Begge gangene sa hun selv at hun var så redd, holdt oss krampaktig fast, sa at hun var kvalm og virket litt fjern. Situasjonen roet seg etter 20-30min, og begge gangene har hun sovnet raskt og uten mer styr. I perioden mellom anfallene har hun klaget på vanskeligheter med å svelge og har derfor vært vanskelig å få til å spise, og uenighet om middagsspising var også starten på det siste anfallet. Bør vi søke lege på bakgrunn av dette eller kan vi se det mer an?

[Madelenemie]

Hei!

Jeg tror jeg ville sett det litt an jeg selv.

Men min ene sønn på alder med din datter fikk nå et slikt anfall på sykehuset, det ble en del stress, men det kom uforberedt på meg, da han aldri har fått panikkangst før.

Jeg tenker nå at det var nettopp stress som utløste det og en del stress-sensitive barn, inkludert meg selv, ville fått det mye bedre bare stress, mas, krav og forventninger blir fjernet. Tror det gjelder for barn med din datters diagnose også, har forresten lest at noen jenter som egentlig har asperger vansker får denne diagnosen, men den kan jo være rett i din datters tilfelle.

Jeg slet mye med panikkangst fra din datters alder, spesielt, det som ville hjulpet meg var å fjerne stress faktorer, for min del ble årene fra jeg var 10 år og oppover mer slitsomme fordi jeg hadde litt forståelsesvanser som kanskje var relativt usynlige for mange voksne. Håper du finner ut av det.

[avidi]

Du ahr fått ett klokt svar av Madelenemie,men jeg tror likevel at jeg ville tatt en prat med enten lege eller en annen fagperson. Har dere fortsatt kontakt emd BUP, det kan jo være greit å ta en telefon dit og rådføre seg.

Reaktiv tilknytningsforstyrrelseoppstår ofte hos adoptivbarn og kan være gi seg mange slags utslag, også panikkanfall ,dette er viktig å gripe tak i mener jeg.

[aout]

Hei!

Jeg tror jeg ville sett det litt an jeg selv.

Men min ene sønn på alder med din datter fikk nå et slikt anfall på sykehuset, det ble en del stress, men det kom uforberedt på meg, da han aldri har fått panikkangst før.

Jeg tenker nå at det var nettopp stress som utløste det og en del stress-sensitive barn, inkludert meg selv, ville fått det mye bedre bare stress, mas, krav og forventninger blir fjernet. Tror det gjelder for barn med din datters diagnose også, har forresten lest at noen jenter som egentlig har asperger vansker får denne diagnosen, men den kan jo være rett i din datters tilfelle.

Jeg slet mye med panikkangst fra din datters alder, spesielt, det som ville hjulpet meg var å fjerne stress faktorer, for min del ble årene fra jeg var 10 år og oppover mer slitsomme fordi jeg hadde litt forståelsesvanser som kanskje var relativt usynlige for mange voksne. Håper du finner ut av det.

hei igjen og takk for svar. Kan du si noe om hva du mener med forståelsesvansker? Jeg tror også min datter av og til har vansker med å orientere seg helt når ting rundt blir for overveldende.

[Madelenemie]

hei igjen og takk for svar. Kan du si noe om hva du mener med forståelsesvansker? Jeg tror også min datter av og til har vansker med å orientere seg helt når ting rundt blir for overveldende.

Hei!

Jeg mener at jeg husker at fra 10 års alderen ble praten mellom oss jentene annerledes, den ble mer preget av tull og det ble straks vanskeligere for meg å få tak i omgangsformen.

Det ble kanskje andre ord og uttrykk og mindre konkret lek, mere prat, og ord, prat kan være vanskelig for meg. Selv om jeg har godt ordforråd, misoppfatter jeg ofte hva andre sier. Jeg begynte på den tiden virkelig å føle at jeg var annerledes, det var en tøff tid som jeg husker, jeg kjente meg mer stresset pga av at jeg ikke helt fikk til det sosiale så bra som de andre jentene, jeg ble mer en tilskuer og kjente meg utenfor selv midt i jentegjengen.

Jeg ble ikke mobbet.

Jeg fikk flere anfall av panikkangst, det gikk over, men jeg tror den økte stressfaktoren som lå i at jeg ikke lenger hengte med på hva de andre barna gjorde, fikk meg anspent og litt sånn i alarmberedskap.

Da jeg ble 12 år nektet jeg til slutt å gå ut, jeg fikk skolevegring, som følge av sterkere angst.

Derfor legger jeg til rette for mine sønner med asperger som er omgjengelige og flinke på skolen, slik at vi senker stress rundt dem for å forhindre og forebygge angst. Vi trenger alle forutsigbarhet, bare noe blir litt feil kan dette gi seg utslag i uro og engstelse. Men forutsigbarhet klarer de mye.

[Madelenemie]

Du ahr fått ett klokt svar av Madelenemie,men jeg tror likevel at jeg ville tatt en prat med enten lege eller en annen fagperson. Har dere fortsatt kontakt emd BUP, det kan jo være greit å ta en telefon dit og rådføre seg.

Reaktiv tilknytningsforstyrrelseoppstår ofte hos adoptivbarn og kan være gi seg mange slags utslag, også panikkanfall ,dette er viktig å gripe tak i mener jeg.

Hei!

Jeg er tilhenger av å se ting litt an. (kanskje for lenge jeg vet ikke)

Jeg syns mange for fort griper inn i barns liv. (noen syns nå vi skal utrede vår yngste datter for asperger, men jeg syns vi kan se det an , det går ganske fint så langt, det er jo ikke da alltid nødvendig med en diagnose hvis barn klarer seg og trives?)

Jeg mener man skal gjøre det når det er viktig, men jeg syns man skal være forsiktig med å ikke sykeliggjøre alt.

Jeg ser litt tendenser på skolen i min datters klasse (første klasse) til at alle har møter om det jeg vil si er litt bagateller.

Det kan dreie seg om vennskap feks, ting jeg syns barn bør finne ut av selv, jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det nå, jeg har det ikke helt klart for meg selv heller hva det er.

Det er tendenser til litt intriger laget vil jeg si av foreldre, jeg kan ta feil, men noen sa noe til meg ved noen anledninger og da jeg brakte dette videre til min mann (fordi jeg ikke skjønte hva det var snakk om) forklarte han at dette var tullete mammatanker og vås. (jeg tror vel han var litt fordomsfull der for det var fedre med også)

Det var utenfor saken her i denne tråden, men jeg kom på det, for jeg tenkte på det at vi gjør lite, har lite møter med skolen osv og enda vi har virkelig barn med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. Jeg lurer noen ganger på om vi bekymrer oss for lite for jeg syns så mange foreldre bekymrer seg så mye for sine friske barn, sammenlignet med oss som har barn med feks asperger syndrom. Jeg er mere opptatt av fag og lekser tror jeg, sender en mail til lærer inni mellom ang karakterer og poengsummer, men det er det stort sett. Venner får de finne ut av selv.

Vi har jo jobb og studier og nok andre ting å tenke på.

[aout]

Hei!

Jeg mener at jeg husker at fra 10 års alderen ble praten mellom oss jentene annerledes, den ble mer preget av tull og det ble straks vanskeligere for meg å få tak i omgangsformen.

Det ble kanskje andre ord og uttrykk og mindre konkret lek, mere prat, og ord, prat kan være vanskelig for meg. Selv om jeg har godt ordforråd, misoppfatter jeg ofte hva andre sier. Jeg begynte på den tiden virkelig å føle at jeg var annerledes, det var en tøff tid som jeg husker, jeg kjente meg mer stresset pga av at jeg ikke helt fikk til det sosiale så bra som de andre jentene, jeg ble mer en tilskuer og kjente meg utenfor selv midt i jentegjengen.

Jeg ble ikke mobbet.

Jeg fikk flere anfall av panikkangst, det gikk over, men jeg tror den økte stressfaktoren som lå i at jeg ikke lenger hengte med på hva de andre barna gjorde, fikk meg anspent og litt sånn i alarmberedskap.

Da jeg ble 12 år nektet jeg til slutt å gå ut, jeg fikk skolevegring, som følge av sterkere angst.

Derfor legger jeg til rette for mine sønner med asperger som er omgjengelige og flinke på skolen, slik at vi senker stress rundt dem for å forhindre og forebygge angst. Vi trenger alle forutsigbarhet, bare noe blir litt feil kan dette gi seg utslag i uro og engstelse. Men forutsigbarhet klarer de mye.

takk Madelenemie! Dette synes jeg var interessant og nyttig.

[Madelenemie]

takk Madelenemie! Dette synes jeg var interessant og nyttig.

Hei!

Så flott, si i fra hvordan det går videre