Hvordan trøster man?

[Madelenemie]

Hei!

Kunne noen være så snill å fortelle meg hva man sier eller gjør, samt hvilket kroppsspråk man skal ha når man trøster noen?

Jeg spør fordi meget overrasket ble jeg i dag tidlig da jeg spurte min mann pga av en tidligere samtale med noen, om jeg noen ganger kan virke kald? Min mann svarte ikke, så jeg gikk etter han og spurte på nytt, til slutt sa han "Ja det kan nok hende", jeg ble tenksom og sa han måtte gi meg et eksempel, etter en stund kom han på at når han er/blir lei seg så virker jeg kald/Avvisende??

Huff tenker jeg nå, sånn vil jeg ikke være, min psykiater har jo sagt at jeg er et varmt menneske til motsetning til visse asperger menn/pasienter hun har.

Jeg er ikke flink på å trøste, men det er mere at jeg er klønete, og jeg blir usikker når noen gråter for jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre, nå sier jeg feks denne setningen " Bare gråt du det er helt i orden" dette sier jeg med et smil slik at vedkommende bare kan slappe av, jeg tar det helt med ro vil jeg signalisere.

Min psykiater sa dette er en utmerket setning, derfor lurer jeg på hva som kan virke kaldt ved meg? det stemmer ikke med at min psykiater sa jeg var/er et varmt menneske? Hun har sagt det flere ganger faktisk.

Jeg vil nå lære dette en gang for alle, ja hvordan man trøster slik at jeg ikke signaliserer kulde. Jeg får jo ofte så vondt inni meg når noen har det vondt, ja jeg får det så vondt at jeg feks bare må gå min vei, eller se en annen vei. Det er etter som det er noen der for å ta seg av det andre menneske feks et barn som gråter eller lignende. Jeg er også ikke glad for blod så jeg vil helst at noen andre tar seg av slikt. Dessuten er skriking helt forferdelig derfor pleier jeg å si, helst ikke skrik med lyd, eller jeg trykker barnet med munnen inntil meg slik at lyden som kommer ut dempes. Men er min mann hjemme trøster han til lyden er borte, selv om barna helst vil trøstes av meg. Men de kommer til meg og koser når lyden er lavere, altså når det verste skriket er borte, for det er vanskelig å holde seg for ørene samtidig som man holder rundt et barn, det er umulig, men siden mine barn vet om mine lydproblemer, så går dette bra.

Jeg er vist flink med barn sier min mann, men jeg vil jo ikke virke kald på han. Og jeg som sier hver dag "Jeg elsker deg" lytter til hvordan han har hatt det på jobben og sier "Stakkars deg vil du ha en kopp kaffe" når han formidler at han er sliten.

Neste gang min mann blir lei seg vil jeg glede han med en teknisk sett helt korrekt omsorg, kunne noen fortelle meg i detaljer hva jeg bør gjøre? dette vil gjøre meg meget glad.

[Gjest prust]

Når barna er lei seg og gråter, tar jeg dem som regel på fanget eller inntil meg - slik at de borer ansiktet inn mot meg, og jeg stryker dem på hodet eller ryggen rolig, helt til gråten stilner. Jeg sier som regel ikke så mye.

Hvis jeg ser at de er lei seg uten å gråte, går jeg gjerne inn på rommet deres, og setter meg stille ned og spør "Vil du fortelle hva som er galt?" Stryker gjerne på ryggen da også (vi er veldig fysisk kosete av oss). Hvis de ikke vil snakke, lar jeg dem være - men som regel kommer det frem da, eller om kvelden når de skal legge seg.

Jeg er ikke flink med klemmer og sånn med voksne folk, og det er sjelden jeg gir klemmer når andre voksne er lei seg. Men jeg kan lytte, er en flink lytter, men kanskje ikke så flink med å si så riktige ting når andre har det vanskelig.

[Madelenemie]

Når barna er lei seg og gråter, tar jeg dem som regel på fanget eller inntil meg - slik at de borer ansiktet inn mot meg, og jeg stryker dem på hodet eller ryggen rolig, helt til gråten stilner. Jeg sier som regel ikke så mye.

Hvis jeg ser at de er lei seg uten å gråte, går jeg gjerne inn på rommet deres, og setter meg stille ned og spør "Vil du fortelle hva som er galt?" Stryker gjerne på ryggen da også (vi er veldig fysisk kosete av oss). Hvis de ikke vil snakke, lar jeg dem være - men som regel kommer det frem da, eller om kvelden når de skal legge seg.

Jeg er ikke flink med klemmer og sånn med voksne folk, og det er sjelden jeg gir klemmer når andre voksne er lei seg. Men jeg kan lytte, er en flink lytter, men kanskje ikke så flink med å si så riktige ting når andre har det vanskelig.

Hei!

Takk, med barna går det bedre, jeg er flinkere med barn, nå er jeg blitt flinkere med fremmede barn også, jeg lar det bare skje, ja at man blir våt og snørrete, jeg tenker på en bok som heter " Medisinsk mikrobiologi og infeksjonssykdommer" av Trygve Tjade, kan anbefales, det hjelper å gå gjennom den inni hodet, mens man blir full av diverse bakterietyper på klærne.

Men det var hvordan jeg trøster voksne/min mann jeg lurte på?

jeg ser du strever, men jeg vil lære det.

Jeg følger jo boken helt i forhold til min mann så jeg syns det var merkelig, mildt sagt, at han kan oppfatte meg kald, når han er lei seg, jeg sier både en riktig setning, samt puster rolig og smiler slik at atmosfæren skal bli avslappet.

Men takk for svar:)

[Gjest prust]

Hei!

Takk, med barna går det bedre, jeg er flinkere med barn, nå er jeg blitt flinkere med fremmede barn også, jeg lar det bare skje, ja at man blir våt og snørrete, jeg tenker på en bok som heter " Medisinsk mikrobiologi og infeksjonssykdommer" av Trygve Tjade, kan anbefales, det hjelper å gå gjennom den inni hodet, mens man blir full av diverse bakterietyper på klærne.

Men det var hvordan jeg trøster voksne/min mann jeg lurte på?

jeg ser du strever, men jeg vil lære det.

Jeg følger jo boken helt i forhold til min mann så jeg syns det var merkelig, mildt sagt, at han kan oppfatte meg kald, når han er lei seg, jeg sier både en riktig setning, samt puster rolig og smiler slik at atmosfæren skal bli avslappet.

Men takk for svar:)

Tror du han vil like det hvis du tar hånda hans og holder den når han er lei seg? Det gjør jeg med mannen min. Han strever en del med både tunge tanker innimellom og mye stress på jobben. Han liker godt hvis han får prate om noen jobbting til meg, og jeg lytter og stiller oppfølgingsspørsmål og viser interesse.

Når det gjelder mer personlige tunge ting, synes jeg det er vanskleig å snakke om det, men vi går på familiesenteret og tar opp ting der med to terapeuter, og det fungerer veldig godt.

Det er sjelden han griner, og det er sjelden jeg griner - så jeg vet ikke helt hva jeg gjør når han er så lei seg. Hvis jeg griner, ønsker jeg å være alene - og går da enten ut eller på badet eller på soverommet.

[frosken]

Hei!

Takk, med barna går det bedre, jeg er flinkere med barn, nå er jeg blitt flinkere med fremmede barn også, jeg lar det bare skje, ja at man blir våt og snørrete, jeg tenker på en bok som heter " Medisinsk mikrobiologi og infeksjonssykdommer" av Trygve Tjade, kan anbefales, det hjelper å gå gjennom den inni hodet, mens man blir full av diverse bakterietyper på klærne.

Men det var hvordan jeg trøster voksne/min mann jeg lurte på?

jeg ser du strever, men jeg vil lære det.

Jeg følger jo boken helt i forhold til min mann så jeg syns det var merkelig, mildt sagt, at han kan oppfatte meg kald, når han er lei seg, jeg sier både en riktig setning, samt puster rolig og smiler slik at atmosfæren skal bli avslappet.

Men takk for svar:)

Det går ikke an å gi deg en oppskrift på hvordan du kan trøste din mann, for mennesker er forskjellige og liker å bli trøstet på ulikt vis.

I foirhold til din mann er den opplagte løsningen at du må spørre ham om han selv vet hva han ønsker du skal gjøre når du ser han er sliten og lei. Det er _han_ som med størst sannsynlighet kan si hva som vil gi ham lindring på en vond og vanskelig dag.

[Madelenemie]

Det går ikke an å gi deg en oppskrift på hvordan du kan trøste din mann, for mennesker er forskjellige og liker å bli trøstet på ulikt vis.

I foirhold til din mann er den opplagte løsningen at du må spørre ham om han selv vet hva han ønsker du skal gjøre når du ser han er sliten og lei. Det er _han_ som med størst sannsynlighet kan si hva som vil gi ham lindring på en vond og vanskelig dag.

Hei!

Takk da spør jeg når han kommer fra jobb.

[Madelenemie]

Tror du han vil like det hvis du tar hånda hans og holder den når han er lei seg? Det gjør jeg med mannen min. Han strever en del med både tunge tanker innimellom og mye stress på jobben. Han liker godt hvis han får prate om noen jobbting til meg, og jeg lytter og stiller oppfølgingsspørsmål og viser interesse.

Når det gjelder mer personlige tunge ting, synes jeg det er vanskleig å snakke om det, men vi går på familiesenteret og tar opp ting der med to terapeuter, og det fungerer veldig godt.

Det er sjelden han griner, og det er sjelden jeg griner - så jeg vet ikke helt hva jeg gjør når han er så lei seg. Hvis jeg griner, ønsker jeg å være alene - og går da enten ut eller på badet eller på soverommet.

Hei!

Ja han ville like at jeg tar hånden hans, men hvordan skal jeg greie det. (jeg syns det er vanskelig når han er lei seg) Men jeg skal tenke på det. Når jeg sa "så så" og klappet han på ryggen fikk jeg beskjed av noen at man klapper ikke på mennesker, man stryker, klapper gjør man på dyr, men det er lettere for meg å klappe for jeg vil jo at det skal gå over. Min mann sier jeg teller, jeg gjør ikke det, jeg tror han innbiller seg det, men jeg virker kanskje utålmodig på å komme videre.

Jeg setter meg kanskje ned i en stol. litt sånn på avstand og sier noe.

Jeg kunne kanskje si noe sånt som, "Er du lei deg, sur eller sint?" ja for jeg må først avklare situasjonen. Som regel er han sliten og ingen av delene. Så spør jeg om han vil ha kaffe, og hvis han vil ha det er alt bra, men vil han ikke det begynner jeg jo å lure på hva jeg kan gjøre.

Han er ikke så ofte trist, men av og til, jeg tror han av og til syns det er ensomt å være gift med meg fordi jeg sitter i den andre sofaen når jeg snakker med han.

Jeg vil jo se han og jeg kan ikke konsentrere meg så bra hvis jeg har noen for nær meg.

Av og til setter jeg meg i sofaen med han, men det er når vi ser film for da slipper jeg å tenke på å selv produsere ord.

Jeg skal tenke på det med hånden og jeg skal spøre han når han kommer hjem.

Tusen takk for svar og påminnelse.

Men jeg følger som jeg sa boken og med den skulle man ikke få noen trist mann, men en glad mann, vel jeg tenkte ikke på at oppskriftene kan variere fra person til person, men det skal jeg tenke på nå. dessuten er min mann svært lidenskapelig.

[Angustia]

''Neste gang min mann blir lei seg vil jeg glede han med en teknisk sett helt korrekt omsorg, kunne noen fortelle meg i detaljer hva jeg bør gjøre? dette vil gjøre meg meget glad.''

Dette tror jeg ikke det fins noe fasitsvar på, dessverre. Det kommer så an på situasjonen, på den som trenger trøst og på den som trøster.

Personlig er jeg en "klemmer", jeg får automatisk behov for å holde rundt den som er lei seg - barn eller voksne. Men det kan sikkert virke som et overtramp for noen, man må se det an. Ofte kan det være nok at man bare lytter, eller stiller opp med praktisk hjelp på en eller annen måte.

En av mine sterkeste opplevelser var fra en perifer nabo etter at mannen min døde. Ho kom på besøk og hadde med kake, og etter ei stund begynte jeg å gråte. Jeg så at ho blei svært ubekvem og jeg prøvde virkelig å ta meg sammen.

Plutselig reiste ho seg opp, kom bort til meg og gikk ned på kne mens ho tok meg i hånda og sa: "Husk at jeg er her!".

En annen "fjern" nabo var alkoholiker. Han kom på døra med en sjølplukka bukett (dette var i juni) og et kort der det sto med skjelvende skrift "Føler med dere". Ingen av oss sa noe; jeg blei overrumpla og han var sjenert. Så ga han meg en klem og gikk. For meg var dette den vakreste buketten jeg fikk i denne vanskelige tida.

Jeg meiner ikke at du skal gjøre dette med din mann, men det var et eksempel på at trøst kan være så mangt. Livet er ikke ei lærebok, det hadde forresten vært kjekt

Håper og tror at det løser seg for dere :-)

[Madelenemie]

''Neste gang min mann blir lei seg vil jeg glede han med en teknisk sett helt korrekt omsorg, kunne noen fortelle meg i detaljer hva jeg bør gjøre? dette vil gjøre meg meget glad.''

Dette tror jeg ikke det fins noe fasitsvar på, dessverre. Det kommer så an på situasjonen, på den som trenger trøst og på den som trøster.

Personlig er jeg en "klemmer", jeg får automatisk behov for å holde rundt den som er lei seg - barn eller voksne. Men det kan sikkert virke som et overtramp for noen, man må se det an. Ofte kan det være nok at man bare lytter, eller stiller opp med praktisk hjelp på en eller annen måte.

En av mine sterkeste opplevelser var fra en perifer nabo etter at mannen min døde. Ho kom på besøk og hadde med kake, og etter ei stund begynte jeg å gråte. Jeg så at ho blei svært ubekvem og jeg prøvde virkelig å ta meg sammen.

Plutselig reiste ho seg opp, kom bort til meg og gikk ned på kne mens ho tok meg i hånda og sa: "Husk at jeg er her!".

En annen "fjern" nabo var alkoholiker. Han kom på døra med en sjølplukka bukett (dette var i juni) og et kort der det sto med skjelvende skrift "Føler med dere". Ingen av oss sa noe; jeg blei overrumpla og han var sjenert. Så ga han meg en klem og gikk. For meg var dette den vakreste buketten jeg fikk i denne vanskelige tida.

Jeg meiner ikke at du skal gjøre dette med din mann, men det var et eksempel på at trøst kan være så mangt. Livet er ikke ei lærebok, det hadde forresten vært kjekt

Håper og tror at det løser seg for dere :-)

Hei!

Ja jeg skal ta dette til meg (som det heter) og tenke på det.

Jeg skal finne en løsning, jeg må bare finne noe jeg kan klare.

Jeg vil han skal føle at jeg virkelig bryr meg mest om han i hele verden, det gjør jeg tror jeg.

Barna eller han er litt vanskelig å rangere, de betyr like mye for meg.

Men først som prust sa, jeg skal spørre han,

[Gjest luftslott]

Det er bra om du spør ham hva som trøster ham, for han vet best. Noen vil bli klemt når de er lei seg, mens det blir for nærgående for mange. Min mann liker å bli klemt og liker fysisk nærhet, så det at jeg tar hånden hans og bare holder den fast i min kan være nok til at han føler seg bedre. En venn jeg hadde som var veldig "mann" på den måten at han syntes klemming og kos var en jenteting, hadde det veldig tung en periode. For å vise at jeg forsto og følte med ham la jeg bare hånda mi på skulderen hans noen få sekunder og klemte til litt, ikke hardt men bare for å vise at "jeg er her". Da nikket han til meg, og jeg tok hånda bort. Noen få sekunder og de som var rundt oss la knapt merke til det, men det var nok for ham. Jeg har skjønt du ikke trives så godt med fysisk kontakt, så kanskje det er en god begynnelse?

[Madelenemie]

Det er bra om du spør ham hva som trøster ham, for han vet best. Noen vil bli klemt når de er lei seg, mens det blir for nærgående for mange. Min mann liker å bli klemt og liker fysisk nærhet, så det at jeg tar hånden hans og bare holder den fast i min kan være nok til at han føler seg bedre. En venn jeg hadde som var veldig "mann" på den måten at han syntes klemming og kos var en jenteting, hadde det veldig tung en periode. For å vise at jeg forsto og følte med ham la jeg bare hånda mi på skulderen hans noen få sekunder og klemte til litt, ikke hardt men bare for å vise at "jeg er her". Da nikket han til meg, og jeg tok hånda bort. Noen få sekunder og de som var rundt oss la knapt merke til det, men det var nok for ham. Jeg har skjønt du ikke trives så godt med fysisk kontakt, så kanskje det er en god begynnelse?

Hei!

Ja det var da jeg så en film som het My name i Khan at jeg skjønte at jeg har dårlig tid i klemmer. Dette fordi min mann sa, sånn er det å klemme deg.

Derfor begynte jeg å gjøre det riktig, stryke, være tilstede, ikke telle, ta seg tid, tenke at snart er det over. Det er 2 min. av en dag.

Men jeg har forbedringspotensiale så jeg skal spørre han senere hva han vil. Jeg tror han liker en klem, sånn kjenner jeg han, ikke holde hånden og sånt, heldigvis, han er stort sett alltid glad, men han kan bli lei seg og jeg tror han føler seg ensom, men jeg vet ikke, jeg skal spørre han senere, også hvor mange ganger pr år han tror at han blir lei seg av 365 dager, da vet man mer hva man kan tenke utfra, prioriteringslister.

[Gjest prust]

Hei!

Ja det var da jeg så en film som het My name i Khan at jeg skjønte at jeg har dårlig tid i klemmer. Dette fordi min mann sa, sånn er det å klemme deg.

Derfor begynte jeg å gjøre det riktig, stryke, være tilstede, ikke telle, ta seg tid, tenke at snart er det over. Det er 2 min. av en dag.

Men jeg har forbedringspotensiale så jeg skal spørre han senere hva han vil. Jeg tror han liker en klem, sånn kjenner jeg han, ikke holde hånden og sånt, heldigvis, han er stort sett alltid glad, men han kan bli lei seg og jeg tror han føler seg ensom, men jeg vet ikke, jeg skal spørre han senere, også hvor mange ganger pr år han tror at han blir lei seg av 365 dager, da vet man mer hva man kan tenke utfra, prioriteringslister.

''også hvor mange ganger pr år han tror at han blir lei seg av 365 dager, da vet man mer hva man kan tenke utfra, prioriteringslister.''

Jeg tror jeg hadde blitt ganske paff dersom noen hadde spurt meg om hvor mange ganger pr år jeg er lei meg.

Aner ikek hvor ofte det det er, og hvordan skal en telle det da? Det kan være et blaff av tristhet, eller det kan være en tung periode med tristhet, men som har avbrudd av små lysglimt av gode hverdagsting...

[Madelenemie]

''også hvor mange ganger pr år han tror at han blir lei seg av 365 dager, da vet man mer hva man kan tenke utfra, prioriteringslister.''

Jeg tror jeg hadde blitt ganske paff dersom noen hadde spurt meg om hvor mange ganger pr år jeg er lei meg.

Aner ikek hvor ofte det det er, og hvordan skal en telle det da? Det kan være et blaff av tristhet, eller det kan være en tung periode med tristhet, men som har avbrudd av små lysglimt av gode hverdagsting...

Hei!

Ja men min mann kan kanskje svare på det, han sa han blir rasende sint på meg 2 ganger pr år, jeg mener det dreier seg om 4 ganger, min psykiater sier, "det spiller ingen rolle" det skal være lov å få utløp for følelser og frustrasjon i et ekteskap, det må jeg lære meg.

Ja så jeg driver og lærer meg det, jeg har valgt å være gift med et følelsemenneske, og jeg fikk forklart fordelene.

Når det gjelder lei seg kan det ikke bli annerledes, jeg krever ikke et eksakt tall, kun en indikator, på sikt kunne man jo lage en statistikk, men slikt kan bli litt kunstig vil jeg tro.

Jeg liker å tenke tall, % , syns det blir orden på tilværelsen, men jeg mener ikke at det ikke er mulig for min mann å bli sint 5 ganger og si sårende ting feks, men jeg vil jo da bli litt forundret.

For jeg hang meg litt opp i at han sa to ganger og før det var gått 6 mnd, hadde han utbrudd her igjen, men da tenkte jeg "Mennesker er ikke maskiner" osv...

Dessuten skal han jo kjøpe hørselvern til meg, men det tror jeg han har glemt, men jeg har ikke glemt det.

[Gjest prust]

Hei!

Ja men min mann kan kanskje svare på det, han sa han blir rasende sint på meg 2 ganger pr år, jeg mener det dreier seg om 4 ganger, min psykiater sier, "det spiller ingen rolle" det skal være lov å få utløp for følelser og frustrasjon i et ekteskap, det må jeg lære meg.

Ja så jeg driver og lærer meg det, jeg har valgt å være gift med et følelsemenneske, og jeg fikk forklart fordelene.

Når det gjelder lei seg kan det ikke bli annerledes, jeg krever ikke et eksakt tall, kun en indikator, på sikt kunne man jo lage en statistikk, men slikt kan bli litt kunstig vil jeg tro.

Jeg liker å tenke tall, % , syns det blir orden på tilværelsen, men jeg mener ikke at det ikke er mulig for min mann å bli sint 5 ganger og si sårende ting feks, men jeg vil jo da bli litt forundret.

For jeg hang meg litt opp i at han sa to ganger og før det var gått 6 mnd, hadde han utbrudd her igjen, men da tenkte jeg "Mennesker er ikke maskiner" osv...

Dessuten skal han jo kjøpe hørselvern til meg, men det tror jeg han har glemt, men jeg har ikke glemt det.

Jeg forstår ditt behov for å vite - men du vil aldri få mer enn en indikasjon, og plutselig skjer det noe uuventet, og så vil det bli 6 ganger i løpet av ett år i stedet for 2...

Voldsomt sinne er kanskje mer konkret og lettere å telle enn det å være lei seg.

Har du lest tråden jeg har hatt i dag på Foreldre Småbarn, om hun mellomste min? Jeg er lei meg i dag når jeg tenker på de utfordringer jeg har med henne og hvordan jeg strever med å like henne like godt som de to andre barna.

Men - hvis jeg ser bort fra akkurat det med henne - så er jeg ikke trist, jeg er egentlig veldig glad, fordi jeg gav min venninne noe veldigv spesielt til bursdagen som hun ble veldig veldig glad for, og dette skjedde i dag - så jeg er veldig glad for det.

Er jeg da glad eller trist i dag?

Poenget mitt, er at det er veldig vanskelig, kanksje umulig å telle "de gangene" en er lei seg.

[Angustia]

Hei!

Ja men min mann kan kanskje svare på det, han sa han blir rasende sint på meg 2 ganger pr år, jeg mener det dreier seg om 4 ganger, min psykiater sier, "det spiller ingen rolle" det skal være lov å få utløp for følelser og frustrasjon i et ekteskap, det må jeg lære meg.

Ja så jeg driver og lærer meg det, jeg har valgt å være gift med et følelsemenneske, og jeg fikk forklart fordelene.

Når det gjelder lei seg kan det ikke bli annerledes, jeg krever ikke et eksakt tall, kun en indikator, på sikt kunne man jo lage en statistikk, men slikt kan bli litt kunstig vil jeg tro.

Jeg liker å tenke tall, % , syns det blir orden på tilværelsen, men jeg mener ikke at det ikke er mulig for min mann å bli sint 5 ganger og si sårende ting feks, men jeg vil jo da bli litt forundret.

For jeg hang meg litt opp i at han sa to ganger og før det var gått 6 mnd, hadde han utbrudd her igjen, men da tenkte jeg "Mennesker er ikke maskiner" osv...

Dessuten skal han jo kjøpe hørselvern til meg, men det tror jeg han har glemt, men jeg har ikke glemt det.

''Når det gjelder lei seg kan det ikke bli annerledes, jeg krever ikke et eksakt tall, kun en indikator, på sikt kunne man jo lage en statistikk, men slikt kan bli litt kunstig vil jeg tro.''

Jeg støtter alt 'Prust' skriver i sine svar til deg. Tror det er umulig å indikere hyppighet av tristhet. Som regel er det utenforliggende årsaker som utløser følelsen av å være trist og lei seg, og dette er ikke lett å forutse.

Som med alle andre følelser kan man som regel kontrollere dem til en viss grad, men ikke estimere hyppighet i det kommende året. Personlig hadde jeg blitt "beklemt" over et slikt spørsmål, men du kjenner mannen din best - bare ikke forvent at han oppfører seg "statistisk riktig" i dette spørsmålet :-)

[Madelenemie]

''Når det gjelder lei seg kan det ikke bli annerledes, jeg krever ikke et eksakt tall, kun en indikator, på sikt kunne man jo lage en statistikk, men slikt kan bli litt kunstig vil jeg tro.''

Jeg støtter alt 'Prust' skriver i sine svar til deg. Tror det er umulig å indikere hyppighet av tristhet. Som regel er det utenforliggende årsaker som utløser følelsen av å være trist og lei seg, og dette er ikke lett å forutse.

Som med alle andre følelser kan man som regel kontrollere dem til en viss grad, men ikke estimere hyppighet i det kommende året. Personlig hadde jeg blitt "beklemt" over et slikt spørsmål, men du kjenner mannen din best - bare ikke forvent at han oppfører seg "statistisk riktig" i dette spørsmålet :-)

Hei!

Nei det er godt du minner meg for han oppfører seg alt annet enn statistisk, men det er jeg egentlig glad for.

Takk for svar og hjelp, nå er jeg sliten, mest fordi jeg ikke kan gjøre noe for et menneske, som har en mann som ligner meg også gjenopplever jeg våre år før diagnosen og det er slitsomt, vet ikke hva det skal være godt for.

Håper min mann egentlig kan dra til damen og ta seg av dette, jeg kan jo ikke gjøre noe egentlig for henne.

Jeg forstår hennes mann mer enn henne, men min mann ville forstått henne mer enn hennes mann osv...

Ja jeg håper det blir en løsning for disse menneskene.

Men jeg tenker litt på det og klarer ikke helt å konsentrere meg om lesingen.

[Kolesjanka]

Hei!

Ja jeg skal ta dette til meg (som det heter) og tenke på det.

Jeg skal finne en løsning, jeg må bare finne noe jeg kan klare.

Jeg vil han skal føle at jeg virkelig bryr meg mest om han i hele verden, det gjør jeg tror jeg.

Barna eller han er litt vanskelig å rangere, de betyr like mye for meg.

Men først som prust sa, jeg skal spørre han,

''Barna eller han er litt vanskelig å rangere, de betyr like mye for meg.''

Både kjæresten min og jeg har hver våre barn fra før vi traff hverandre. En gang sa han til meg: "Du er det beste som har skjedd meg" og så la han til: "Ja du vet - barna er jo i en egen kategori".

Og slik er det jo. Jeg tror ikke man trenger å sammenligne kjærligheten til partneren og kjærligheten til barna. Den kan være like sterk, men er i hver sin kategori, som han så fint sa det.

[Gjest togli]

Ofte kan det være nok at du setter deg ned ved siden av ham og ser på ham og spør om han er lei seg og om han vil snakke om det...

Du, det er en ting jeg lurer på...men som jeg ikke har turt å spørre deg om da jeg er redd det er å gå over grensen (og du trenger ikke svare om du ikke vil!). Jeg kjenner ei ung, voksen dame som mulig har asperger. Hun har kjæreste, men våger seg ikke på et intimt samliv med ham. Det blir for skummelt for henne. Hun kan klemme ham, men synes fort det blir flaut og ekkelt selv om hun er kjempeforelska i ham. Er det vanlig at det å ha et intimt samliv er vanskelig for en med asperger? Og hvordan kan man evt. gjøre dette tryggere?

[Madelenemie]

''Barna eller han er litt vanskelig å rangere, de betyr like mye for meg.''

Både kjæresten min og jeg har hver våre barn fra før vi traff hverandre. En gang sa han til meg: "Du er det beste som har skjedd meg" og så la han til: "Ja du vet - barna er jo i en egen kategori".

Og slik er det jo. Jeg tror ikke man trenger å sammenligne kjærligheten til partneren og kjærligheten til barna. Den kan være like sterk, men er i hver sin kategori, som han så fint sa det.

Hei!

Ja det er nok noe sånt.

[Madelenemie]

Ofte kan det være nok at du setter deg ned ved siden av ham og ser på ham og spør om han er lei seg og om han vil snakke om det...

Du, det er en ting jeg lurer på...men som jeg ikke har turt å spørre deg om da jeg er redd det er å gå over grensen (og du trenger ikke svare om du ikke vil!). Jeg kjenner ei ung, voksen dame som mulig har asperger. Hun har kjæreste, men våger seg ikke på et intimt samliv med ham. Det blir for skummelt for henne. Hun kan klemme ham, men synes fort det blir flaut og ekkelt selv om hun er kjempeforelska i ham. Er det vanlig at det å ha et intimt samliv er vanskelig for en med asperger? Og hvordan kan man evt. gjøre dette tryggere?

Hei!

Svaret jeg fikk av min psykiater da jeg etter flere år spurte om dette med samliv var at "Ja aspergere syns slikt er veldig vanskelig å komme inn på".

Nå er det lettere for meg, har skrevet litt og fått svar og blitt mere avslappet på det, det er bra syns jeg selv også.

Selv etter 18 års ekteskap kan jeg si til min mann at "Det er flaut" da kan han si og se ut som dette ???, Han skjønner ingen ting etter fødsler og alt vi har hatt sammen.

Men jeg har liksom mine grenser, min private. Jeg kan feks godt kle av meg på badet, men hvis jeg oppdager at min mann ser på meg, blir jeg flau, jeg sier da, snu deg bort. Han syns dette er komisk da han syns jeg er pen, jeg er jo hans kone, men noe er bare så vanskelig.

Jeg hadde aldri vært sammen noen før jeg giftet meg, men for min del gikk dette med intimitet ganske greit når man først var i gang, bortsett fra at jeg fikk sjokk over hva det innebar i praksis. Jeg likte imidlertid dette med sex bra, bare det ikke ble for mye snakk om det etter på, ja at man opprettet privat-heten etter på. (hvis du forstår) det er viktig for meg.

Det er ikke så lett å forstå det for min mann at man ikke kan snakke om intimitet og sex, det blir litt som å snakke om følelser, fort for mye, et eller annet.

Man kan ha sex men så er man ferdig med det. Det er greit, men ikke masse ord om dette, kun sex.

Var det dette du lurte på eller noe annet?