Bipolar lidelse

[Gjest dorrris]

Hei. Jeg er en dame på 53 år. For to år siden fikk jeg endelig riktig diagnose- bipolar affektiv lidelse, og ble da satt på litium,noe som har fungert perfekt for meg. Jeg var veldig syk i over ett år før jeg fikk denne diagnosen, ble innlagt og satt på efexor 300 mg pr dag. Dette gikk jeg på i over et halvt år, og ble totalt "propell". Jeg opplevde en mani som var helt utenfor min kontroll! Dette roet seg en tid etter at jeg hadde sluttet med efexor. Jeg ble ikke utredet for bipolar lidelse da jeg var innlagt. Diagnosen var " moderat depressiv lidelse". Hvor galt var det å gi meg efexor uten skikkelig utredning først? Jeg sliter fremdeles med mange ting jeg rotet til i min maniske periode. Takknemlig for svar.

[lealaus]

Det er ganske vanlig ar mennesker med BP går gjennom år med sykdom før BP-diagnosen blir satt. Ofte får man diagnostisert en eller annen variant av depressiv lidelse. Grunnen til dette er at man ofte ikke oppsøker hjelp annet enn i de depressive periodene, for det er de som oppleves mest slitsomme for pasienten. I de oppstemte periodene føler man seg vanligvis veldig oppegående og klar for livet - inntil et visst punkt, riktignok - men når alt går over styr og man ikke greier å redde stumpene, kommer vanligvis depresjonene, og atter en gang er det den nedstemte personen som dukker opp på legekontoret.

Min "redning" var at jeg gikk i terapi for tilbakevendende depresjon gjennom 20 år, da jeg fikk et oppsving i løpet av denne terapien, og terapeuten kunne fastslå at det var mer enn bare depresjoner, både gjennom min framtreden og dermed ved å lese journalen i det lys.

Jeg måtte gjennom noen runder med meg selv, men det er ingen tvil om at livet mitt har snudd i positiv retning etter korrekt diagnose. Jeg har brukt fortida til å få ting på plass, men ikke til å gremme meg over ting som var gjort/sagt. Jeg er åpen overfor venner/familie/jobb, og det hjelper veldig - i tillegg er det ikke noe problem for meg at trolig flere vet enn jeg har kontroll over.

Se framover, er mitt råd - du har en unik mulighet for å gå ut med nytt syn på livet og en ny forståelse av deg selv.

Lykke til

[lealaus]

Det er ganske vanlig ar mennesker med BP går gjennom år med sykdom før BP-diagnosen blir satt. Ofte får man diagnostisert en eller annen variant av depressiv lidelse. Grunnen til dette er at man ofte ikke oppsøker hjelp annet enn i de depressive periodene, for det er de som oppleves mest slitsomme for pasienten. I de oppstemte periodene føler man seg vanligvis veldig oppegående og klar for livet - inntil et visst punkt, riktignok - men når alt går over styr og man ikke greier å redde stumpene, kommer vanligvis depresjonene, og atter en gang er det den nedstemte personen som dukker opp på legekontoret.

Min "redning" var at jeg gikk i terapi for tilbakevendende depresjon gjennom 20 år, da jeg fikk et oppsving i løpet av denne terapien, og terapeuten kunne fastslå at det var mer enn bare depresjoner, både gjennom min framtreden og dermed ved å lese journalen i det lys.

Jeg måtte gjennom noen runder med meg selv, men det er ingen tvil om at livet mitt har snudd i positiv retning etter korrekt diagnose. Jeg har brukt fortida til å få ting på plass, men ikke til å gremme meg over ting som var gjort/sagt. Jeg er åpen overfor venner/familie/jobb, og det hjelper veldig - i tillegg er det ikke noe problem for meg at trolig flere vet enn jeg har kontroll over.

Se framover, er mitt råd - du har en unik mulighet for å gå ut med nytt syn på livet og en ny forståelse av deg selv.

Lykke til

Jeg gikk ikke i terapi i 20 år sammenhengende, men "tilbakevendende depressiv lidelse" var diagnosen jeg hadde hatt gjennom 20 år, og som var utgangspunkt for terapi, litt nå, og litt da.