Musikk healer sinnet

[Gjest GA]

Ja, de som har gått det kan man sikkert stole på, men er det en beskyttet tittel? Jeg vet om et par stykker som kaller seg musikkterapeuter uten å ha annen bakgrunn en noen sommerkurs fra Danmark.

Jeg trodde det var en beskyttet tittel ihvertfall. Har to kolleger som jobber som musikkterapeuter i vår kulturskole, den ene er ferdig utdannet med masse erfaring, mens den andre studerer parallellt med at h*n har grupper i musikkterapi.

[Gjest Nerda]

Uten å ha lest tråden. Musikk som terapi er LIV!

Jeg hadde ikke kunnet leve uten musikk. Vakre pianokonserter, korverker, progrock, metal, gitarhelter,, ... U name it. Det finnes musikk og tekster for enhver sinnsstemning. Noen tekster er destruktive. For meg kan det føles rensende å høre på noe som samsvarer med det jeg føler - selv det destruktive, samtidig skal man jo være obs på ikke å nøre opp under det og. Det finnes alltid fornuftig og mindre fornuftig bruk.

For meg er musikken både noe jeg opplever og utøver. Å utøve gir mullighet til å uttrykke mye følelse for meg.

Det verste jeg har opplevd må være første gang jeg ble innlagt på psykiatrisk med en dyp depresjon. Var egentlig ganske apatisk og lite interesserrt i det meste, men å høre på musikk holdt meg gående. Gikk til hjertet og næret sjela. Så kommer de strenge folka på lukka og konfiskerer headset, discman, cd-er. Alt. Var ikke noe mp3 spiller da. Jeg forsøkte å protestere, men de tok det. Jeg nektet å snakke med noen. Det bare skjedde av seg selv egentlig. Jeg reagerte slik at jeg ikke ville snakke med noen, bare gi fullstendig faen. Det var liksom det eneste jeg hadde, og de tok det. Knukne CD-er er skarpe saker, og ledninger er i alle fall nifse saker. Men jeg kunne aldri skade meg på musikken min. Til slutt dukket vakthavende lege opp for tredje gang eller noe sånt, med musikk-tingene mine. "Vil du snakke med meg nå?" Da snakket jeg etter hva jeg var i stand til.

Jeg er overbevist om at musikk er en helt avgjørende sak i livet mitt. Både som livsinnhold, hobby og terapi.

[Gjest very merry]

Uten å ha lest tråden. Musikk som terapi er LIV!

Jeg hadde ikke kunnet leve uten musikk. Vakre pianokonserter, korverker, progrock, metal, gitarhelter,, ... U name it. Det finnes musikk og tekster for enhver sinnsstemning. Noen tekster er destruktive. For meg kan det føles rensende å høre på noe som samsvarer med det jeg føler - selv det destruktive, samtidig skal man jo være obs på ikke å nøre opp under det og. Det finnes alltid fornuftig og mindre fornuftig bruk.

For meg er musikken både noe jeg opplever og utøver. Å utøve gir mullighet til å uttrykke mye følelse for meg.

Det verste jeg har opplevd må være første gang jeg ble innlagt på psykiatrisk med en dyp depresjon. Var egentlig ganske apatisk og lite interesserrt i det meste, men å høre på musikk holdt meg gående. Gikk til hjertet og næret sjela. Så kommer de strenge folka på lukka og konfiskerer headset, discman, cd-er. Alt. Var ikke noe mp3 spiller da. Jeg forsøkte å protestere, men de tok det. Jeg nektet å snakke med noen. Det bare skjedde av seg selv egentlig. Jeg reagerte slik at jeg ikke ville snakke med noen, bare gi fullstendig faen. Det var liksom det eneste jeg hadde, og de tok det. Knukne CD-er er skarpe saker, og ledninger er i alle fall nifse saker. Men jeg kunne aldri skade meg på musikken min. Til slutt dukket vakthavende lege opp for tredje gang eller noe sånt, med musikk-tingene mine. "Vil du snakke med meg nå?" Da snakket jeg etter hva jeg var i stand til.

Jeg er overbevist om at musikk er en helt avgjørende sak i livet mitt. Både som livsinnhold, hobby og terapi.

''Musikk som terapi er LIV!''

Enig! Har hjulpet meg å leve mange ganger, og som du skriver på godt og vondt! Hadde seriøst dødd uten musikk! Er skjeldent jeg ikke tåler det, men det hender...MÅ bare ha stillhet, ingen lyder,bare ro. Det er og godt.