Hvordan kunne hun?

[Gjest hvorfor mamma?]

Nå har jeg selv blitt mor til ei flott lita jente som har fylt året. Og det blir da enda mer ufattelig hvordan min mor behandlet meg som barn. På den ene siden har hun evnen til å være kjærlig, støttende, varm, morsom osv osv... Men hun pleide også å være deppa og si at hun ville dø og flytte fra meg hvis jeg ikke var snill. Jeg tok dette HELT bokstavelig og brukte store deler av min barndom til grue meg til hennes død. Flere ganger kledde hun på seg og gikk bortover veien fra huset og sa at NÅ reiser hun og kommer ikke tilbake. Jeg løp en gang bare i sokkene etter henne i snøen fordi jeg fikk panikk. Det var før barneskolen. Fremdeles driver hun med nedbrytende preik om at hun ikke er verdt noe, og har ingen grunn til å leve osv osv osv... Men hun vil aldri gjøre noe med det. Jeg har prøvd å hjelpe henne å oppsøke hjelp mange ganger og støttet henne. Men det virker som hun vil ha det slik. Noe får hun ut av det. Kanskje hun liker oppmerksomhet fordi hun er et evig offer?

En annen sak som jeg IKKE kan forstå nå som jeg er mor er følgende. Hun lot sine egne søsken være ganske slemme mot meg da jeg var bare et lite barn. Og da spesielt en søster. Fremdeles nå som jeg er voksen er det spesielt et av hennes søsken som er grusomt stygg i munnen til tider, men min mor unnskylder henne. Og da gjerne spiller hun på min samvittighet... "stakkars tante, hun er så overvektig" og lignende ting. MEN hvis noen av min far sin slekt hadde gjort noe lignende hadde hun blitt rasende. Men siden det er hennes familie tillater hun slemme ting bli sagt? Jeg grudde meg til alle familiesammenkomster da jeg var et barn.

Jeg blir helt matt. Jeg skal _aldri_ la mitt lille barn gjennomgå noe lignende. Til tider sliter jeg slik med min barndom og ting som er uforløst at jeg skulle ønske jeg kunne snakke med en psykolog. Men siden jeg har et godt liv med familie og jobb, så er jeg vel ikke "syk" nok. Men det sliter på meg dette her altså... det merker jeg.

hilsen en løvemamma som skal beskytte barnet sitt

[Madelenemie]

Hei!

Ja det var nesten som om jeg skulle ha skrevet det selv.

Min mor snakket for kort tid siden om giften hun hadde liggende stående, jeg sa ingenting, ble bare sliten inni meg av å høre på sånt prat.

Jeg går til psykiater pga av noe annet enn dårlige oppvekstvilkår, men hun sa til meg da vi kom inn på det en gang at "det vil bli lettere med årene". Vi har ikke snakket mye om det , for jeg liker ikke å snakke om min barndom, men det begynner å bli bedre.

Jeg har mindre rasende tanker mot mine foreldre og det er deilig.

Jeg vet ikke riktig hva som er skjedd, men noe er skjedd i meg, at jeg er blitt mer trygg på min egen identitet og da får min mor og hennes ugjerninger være hennes ansvar og noe jeg gir slipp på.

Jeg kan gi mine barn det jeg selv aldri fikk.

Det er det mye legedom i på noe vis.

[PieLill]

Du må ha løvestyrke som har skaffet deg et godt liv.

Ingen foreldre, ingen voksne, ikke noen skal behandle hverken store eller små slik du beskriver. Trist at du har måttet oppleve noe slikt.

Du spør en del om hvorfor? Er dette reelle spørsmål som det er viktig for deg å få svar på? Eller er det mer en uttrykksmåte?

Man behøver ikke være dødssyk for å gå til lege. Og ikke suicidal for å gå til psykolog. Kan hende at du kan ha nytte av å ha en proff og snakke med for å sortere ut tanker, følelser og holdninger. Men for all del ikke for å grave deg ned i et depresjonsprosjekt over din barndom.

Kanskje du på noen områder kan finne mer hensiktsmessige mestringsstrategier. Kanskje kan du bli mer bevisst på en del holdninger og handlingsmønstre.

Det er mye god legedom i å gi sine barn det man selv ikke fikk. Å selv gjøre riktig, der det før ble gjort så mye feil av andre. Sette standard for rett og galt.

Kanskje litt sent ute, men... Gratulerer med den flotte etåringen!

mvh

[Gjest Shirina]

''Jeg skal _aldri_ la mitt lille barn gjennomgå noe lignende. ''

Så bra! Ikke alle ser det selv, det er lurt å bryte slike usunne mønstre. Din mor har plaget deg med sine problemer/sykdom, barn har ikke godt av det. Viktig for dem å vite at de ikke er skyld i noe av det, det som skjer i "de voksnes" verden.

[Gjest hvorfor mamma?]

Du må ha løvestyrke som har skaffet deg et godt liv.

Ingen foreldre, ingen voksne, ikke noen skal behandle hverken store eller små slik du beskriver. Trist at du har måttet oppleve noe slikt.

Du spør en del om hvorfor? Er dette reelle spørsmål som det er viktig for deg å få svar på? Eller er det mer en uttrykksmåte?

Man behøver ikke være dødssyk for å gå til lege. Og ikke suicidal for å gå til psykolog. Kan hende at du kan ha nytte av å ha en proff og snakke med for å sortere ut tanker, følelser og holdninger. Men for all del ikke for å grave deg ned i et depresjonsprosjekt over din barndom.

Kanskje du på noen områder kan finne mer hensiktsmessige mestringsstrategier. Kanskje kan du bli mer bevisst på en del holdninger og handlingsmønstre.

Det er mye god legedom i å gi sine barn det man selv ikke fikk. Å selv gjøre riktig, der det før ble gjort så mye feil av andre. Sette standard for rett og galt.

Kanskje litt sent ute, men... Gratulerer med den flotte etåringen!

mvh

Der sa du flere kloke ting og spesielt en sak hang igjen hos meg. Ikke grave meg ned i et depresjonsprosjekt ang. min barndom skrev du. Så utrolig bra sagt! Der traff du spikern egentlig, siden jeg har vært frustrert i det siste fordi jeg nå som mor selv er rystet over hva hun gjorde mot meg. Har gnagd litt vel mye på det siden det er så uforståelig at hun hadde samvittighet til å gjøre noe slikt mot et lite barn. Kunne jeg ikke bare få leke og kun bekymre meg over om jeg fikk nok lørdagsgodt? Ikke om NÅR min mor skulle dø eller flytte fra meg.

Sant at når en greier å bryte slike usunne mønster så er mye gjort Takk!

[Gjest hvorfor mamma?]

''Jeg skal _aldri_ la mitt lille barn gjennomgå noe lignende. ''

Så bra! Ikke alle ser det selv, det er lurt å bryte slike usunne mønstre. Din mor har plaget deg med sine problemer/sykdom, barn har ikke godt av det. Viktig for dem å vite at de ikke er skyld i noe av det, det som skjer i "de voksnes" verden.

Takk! Godt å lese.

[Gjest hvorfor mamma?]

Hei!

Ja det var nesten som om jeg skulle ha skrevet det selv.

Min mor snakket for kort tid siden om giften hun hadde liggende stående, jeg sa ingenting, ble bare sliten inni meg av å høre på sånt prat.

Jeg går til psykiater pga av noe annet enn dårlige oppvekstvilkår, men hun sa til meg da vi kom inn på det en gang at "det vil bli lettere med årene". Vi har ikke snakket mye om det , for jeg liker ikke å snakke om min barndom, men det begynner å bli bedre.

Jeg har mindre rasende tanker mot mine foreldre og det er deilig.

Jeg vet ikke riktig hva som er skjedd, men noe er skjedd i meg, at jeg er blitt mer trygg på min egen identitet og da får min mor og hennes ugjerninger være hennes ansvar og noe jeg gir slipp på.

Jeg kan gi mine barn det jeg selv aldri fikk.

Det er det mye legedom i på noe vis.

Så utrolig bra at du har fått hjelp! Ja vit at du ikke er alene om å ha problemer med noen i familien.

[tonie]

Det er ikke alle som egner seg som foreldre, og moren din er nok en av de som kanskje burde valgt en barnløs tilværelse. Men her gjelder det å tenke positivt. Da hadde jo ikke du blitt født, og ikke dine barn. Aldri så galt at det ikke var godt for noe?

Det er når man får barn selv at man for alvor forstår at noe har vært helt riv ruskende galt når man har hatt en slik oppvekst. Pris deg lykkelig for at du er i stand til å gi ditt barn en trygg og god barndom til tross for det du vokste opp i, og tenk at hun sikkert ikke er i stand til å være et bedre menneske enn hun er.

[Madelenemie]

Så utrolig bra at du har fått hjelp! Ja vit at du ikke er alene om å ha problemer med noen i familien.

Hei!

takk.

Jeg har de siste to årene oppdaget nettopp det ja at det er flere som har hatt syke mødre.

Men heldigvis har jeg tatt lite egenskade av det sier min psykiater, men det er vist fordi jeg har vært i min egen verden sier min psykiater, så det er godt for noe.

Håper du får det bra også.