Forskjellen på hypomani og vanlig godt humør

[Gjest mye rart man lurer på]

Hvordan vet jeg forskjellen?

Til vanlig er jeg en stille og rolig person med en hang til tungsinn og litt likegyldighet, unnvikenhet og lavt selvbilde/selvtillit. Svingningene mine går helst nedover og jeg er ofte deprimert. Selvmordstanker og lett selvskading i de verste periodene.

Men så har jeg perioder hvor jeg er i storform. Jeg er i godt humør, god selvtillit, får gjort mye husarbeid, har mer energi, engasjerer meg i og diskuterer mer politikk og samfunnsspørsmål med venner, arrangerer sammenkomster, finner på mer med ungene og føler meg som en riktig så god mor, tar kontakt med gamle venner på Facebook og avtaler møter med dem, drar på ting jeg er innbudt til, og er rett og slett veldig sosial. Ler høyt og masse og er veldig morsom (-tror jeg iallefall selv...)

Et par-tre ganger i livet har jeg også hatt en veldig ukritisk atferd forbundet med slike perioder som bl. a risiko-bilkjøring.

Jeg må si at jeg elsker slike perioder. Da føler jeg at jeg lever livet slik det skal være. Er rett og slett veldig fornøyd med tilværelsen. Det liksom bobler inni meg.

Men om det bare er "vanlig godt humør" eller hypomani vet jeg ikke. Hvordan kan jeg vite det? Og hvis det er hypomani, hvorfor er det viktig å medisinere det bort?

[lealaus]

En av grunnene til å "medisinere det bort" nevner du selv, her: risiko-biladferd. Det er flere enn deg, der ute....

Medisinering trenger ikke bety at man tar bort alt. Jeg står for tiden på en kombinasjon som ivaretar hele mitt spekter innen et normalt nivå. Fra engasjert og intitivtagenede med rikelig energi til trist og lei når det er ting som blir vanskelig.

Før jeg hadde den optimale medisineringen, savnet jeg ofte hypomanien som hentet meg opp fra en litt flat, grå tilværelse. Men nå er det ikke noe savn lenger. Jeg er midt i meg selv og bare digger livet - slik har det vært nesten to år, nå.

[Gjest mye rart man lurer på]

En av grunnene til å "medisinere det bort" nevner du selv, her: risiko-biladferd. Det er flere enn deg, der ute....

Medisinering trenger ikke bety at man tar bort alt. Jeg står for tiden på en kombinasjon som ivaretar hele mitt spekter innen et normalt nivå. Fra engasjert og intitivtagenede med rikelig energi til trist og lei når det er ting som blir vanskelig.

Før jeg hadde den optimale medisineringen, savnet jeg ofte hypomanien som hentet meg opp fra en litt flat, grå tilværelse. Men nå er det ikke noe savn lenger. Jeg er midt i meg selv og bare digger livet - slik har det vært nesten to år, nå.

Takk for at du svarte. Fint å lese at du har det bra med sykdommen din nå. :-)

Jeg for min del vet ikke om jeg er syk, men jeg skal til psykiater etter at fastlegen min mente at jeg burde utredes med tanke på en mulig Bp2-lidelse.

Når det gjelder den risiko-bilkjøringen så var jeg 18 år den gangen. Jeg og ei venninne skulle tulle litt mens jeg kjørte. Jeg satte meg midt mellom de to forsetene (der hvor håndbrekket var) med venstre bein ut av vinduet. Venninna mi slang sitt høyre bein ut av sitt vindu mens hun dukket ned i setet. Slik skulle det se ut som om det var en person som kjørte med begge beina ut av vinduet. Vi holdt på å le oss i hjel og hadde det veldig moro. Men det var jo helt klart veldig farlig.

Tror du dette er vanlig, dum ungdomsoppførsel, eller var det noe "hypomant"?

Vel, jeg får slutte å gruble og overlate eventuell diagnostisering til den psykiateren jeg skal til. Jeg er jo ikke kompetent til å diagnostisere meg selv, egentlig. ;-)

[lealaus]

Jeg tror nok det ville vært mange med BP rundt om hvis man skulle vurdert at vettlaus bilkjøring med fersk lapp er et kriterium. :-)

De aller fleste av oss har vel hatt sine verdensmesterperioder, særlig de første årene som sjåfør, så jeg tror nok ikke man uten videre kan konkludere med at du var sykelig hypoman den gangen da.

[lealaus]

Takk for at du svarte. Fint å lese at du har det bra med sykdommen din nå. :-)

Jeg for min del vet ikke om jeg er syk, men jeg skal til psykiater etter at fastlegen min mente at jeg burde utredes med tanke på en mulig Bp2-lidelse.

Når det gjelder den risiko-bilkjøringen så var jeg 18 år den gangen. Jeg og ei venninne skulle tulle litt mens jeg kjørte. Jeg satte meg midt mellom de to forsetene (der hvor håndbrekket var) med venstre bein ut av vinduet. Venninna mi slang sitt høyre bein ut av sitt vindu mens hun dukket ned i setet. Slik skulle det se ut som om det var en person som kjørte med begge beina ut av vinduet. Vi holdt på å le oss i hjel og hadde det veldig moro. Men det var jo helt klart veldig farlig.

Tror du dette er vanlig, dum ungdomsoppførsel, eller var det noe "hypomant"?

Vel, jeg får slutte å gruble og overlate eventuell diagnostisering til den psykiateren jeg skal til. Jeg er jo ikke kompetent til å diagnostisere meg selv, egentlig. ;-)

Jeg blingser på hvor jeg skal legge svarene for tiden - beklager doppeltpostinger.

Jeg tror nok det ville vært mange med BP rundt om hvis man skulle vurdert at vettlaus bilkjøring med fersk lapp er et kriterium. :-)

De aller fleste av oss har vel hatt sine verdensmesterperioder, særlig de første årene som sjåfør, så jeg tror nok ikke man uten videre kan konkludere med at du var sykelig hypoman den gangen da.

[Gjest mye rart man lurer på]

Jeg blingser på hvor jeg skal legge svarene for tiden - beklager doppeltpostinger.

Jeg tror nok det ville vært mange med BP rundt om hvis man skulle vurdert at vettlaus bilkjøring med fersk lapp er et kriterium. :-)

De aller fleste av oss har vel hatt sine verdensmesterperioder, særlig de første årene som sjåfør, så jeg tror nok ikke man uten videre kan konkludere med at du var sykelig hypoman den gangen da.

Ja, sant det. Da kan jeg nok ikke komme med det eksempelet. Får heller komme med et par andre som jeg ikke vil nevne her, hehe ;-)

[Gjest Bipoklara]

jeg kjenner meg igjen i det du skriver og jeg vil kalle det hypomani. Det som ofte skjer etter en slik periode er at en glir inn i dypet igjen eller står igjen med alle prosjektene en har startet opp uten å ha mulighet eller lyst til å fullføre. Det er som en har hatt ekstra batterier en periode og må til opplading etterpå. Denne fasen selv, om den er aldri så deilig føles ikke som det normale.

hvorfor skal/bør du medisineres?

En hypoman episode eller flere kan gi en stor belastning på kroppen. En vet også at sykdomsbildet kan bli forverret etter gjentatte hypomanier/depresjoner.

Men medisinering har ikke bare med omsorg for deg å gjøre.

Hva om noe skjer i trafikken som setter ditt liv og andres liv i fare? Hvordan vil du kunne leve (hvis du da lever) med det i ettertid?

Eller hva om du skulle gjøre noe annet ukritisk i en slik fase?

Du har barn. Hva med dem når /hvis du skulle bli langvarig psykisk syk pga en lidelse du kunne holdt i sjakk med medisiner?

[Gjest mye rart man lurer på]

jeg kjenner meg igjen i det du skriver og jeg vil kalle det hypomani. Det som ofte skjer etter en slik periode er at en glir inn i dypet igjen eller står igjen med alle prosjektene en har startet opp uten å ha mulighet eller lyst til å fullføre. Det er som en har hatt ekstra batterier en periode og må til opplading etterpå. Denne fasen selv, om den er aldri så deilig føles ikke som det normale.

hvorfor skal/bør du medisineres?

En hypoman episode eller flere kan gi en stor belastning på kroppen. En vet også at sykdomsbildet kan bli forverret etter gjentatte hypomanier/depresjoner.

Men medisinering har ikke bare med omsorg for deg å gjøre.

Hva om noe skjer i trafikken som setter ditt liv og andres liv i fare? Hvordan vil du kunne leve (hvis du da lever) med det i ettertid?

Eller hva om du skulle gjøre noe annet ukritisk i en slik fase?

Du har barn. Hva med dem når /hvis du skulle bli langvarig psykisk syk pga en lidelse du kunne holdt i sjakk med medisiner?

Takk for ord til ettertanke. Du virker klok, du! :-)