Lei meg

[Gondor]

Nå er jeg skikkelig lei meg. Jeg var på utflukt med minstemanns klasse i dag og grudde meg på forhånd som en hund. Jeg er ikke flink i slike sammenhenger. Etterhvert kom jeg i snakk med noen andre damer og følte meg bare rar, merkelig, totalt uttafor. Så begynte de å komme inn på jobb. Professor ditt, sjef datt. De struttet av selvtillitt. Og der satt jeg. Det ene mislykkede arbeidsforholdet etter det andre og nå har jeg begynt på utdannelse nr Gud vet hva.

Nå føler jeg meg bare tung og trist. Count your blessings heter det. Men nå klarer jeg ikke å telle noe som helst. Jeg føler meg totalt mislykket!

[lealaus]

Det der er en vond følelse.

Jeg kan nok heller ikke skilte med fantastiske titler og adresser, men opp gjennom årene har jeg på mystisk vis greid å bygge meg opp en selvtillit i meg selv smått om senn.

Jeg prøver å ikke sammenligne meg med alle disse vellykkede. Av og til er det uunngåelig, for noen av disse med tilsynelatende struttende selvtillit tar voldsomt stor plass. Jeg pleier å unngå dem og heller velge å sette meg med noen som ikke er så opptatt av status og inntekt.

Og skulle det så være at tanker og sammenligning blir aktuelt, så har jeg etterhvert greid å snu det hele litt på hodet. I stedet for å tenke at jeg burde vært i deres sted, tenker jeg på scenarioet om de hadde vært i mitt sted. Jeg tror faktisk veldig mange av disse "vellykkede" ikke hadde greid ei uke av mitt liv og det jeg har stått oppi de siste 20-30 åra.

Når jeg ser det på den måten, faller det meg relativt lett å se at det faktisk er jeg som er blant de tøffeste ungene i gata. Og da kan jeg smile litt for meg selv når jeg ser deres streben mot det overfladisk glinsende.

Men klart - man blir lei seg. Noen ganger takler man det, men andre ganger gjør det vondt langt innover.

Håper dagen i morgen blir bedre for deg. Klem

[Gondor]

Det der er en vond følelse.

Jeg kan nok heller ikke skilte med fantastiske titler og adresser, men opp gjennom årene har jeg på mystisk vis greid å bygge meg opp en selvtillit i meg selv smått om senn.

Jeg prøver å ikke sammenligne meg med alle disse vellykkede. Av og til er det uunngåelig, for noen av disse med tilsynelatende struttende selvtillit tar voldsomt stor plass. Jeg pleier å unngå dem og heller velge å sette meg med noen som ikke er så opptatt av status og inntekt.

Og skulle det så være at tanker og sammenligning blir aktuelt, så har jeg etterhvert greid å snu det hele litt på hodet. I stedet for å tenke at jeg burde vært i deres sted, tenker jeg på scenarioet om de hadde vært i mitt sted. Jeg tror faktisk veldig mange av disse "vellykkede" ikke hadde greid ei uke av mitt liv og det jeg har stått oppi de siste 20-30 åra.

Når jeg ser det på den måten, faller det meg relativt lett å se at det faktisk er jeg som er blant de tøffeste ungene i gata. Og da kan jeg smile litt for meg selv når jeg ser deres streben mot det overfladisk glinsende.

Men klart - man blir lei seg. Noen ganger takler man det, men andre ganger gjør det vondt langt innover.

Håper dagen i morgen blir bedre for deg. Klem

Tusen takk for svar. Ingen vet at jeg har slitt med en psykisk lidelse under hele min ungdom og i voksen alder. De kunne prøvd selv. Men så tenker jeg: kanskje det er en med bipolar lidelse som har klart å bli professor til tross for dette.

Beklager. Nå syter jeg. Dette ble ingen god dag. Men i morgen skal jeg skjerme meg skikkelig.

[Gjest pointless]

Har opplevd det sånn som deg mange ganger. Nå sier jeg bare til folk som spør at jeg ikke har vært velsignet med god nok helse til å ha fullført noen utdannelse eller har fått meg noen fast jobb. Mer er det ikke å si om den saken.

"Professorer og sjefer" burde iallefall ha vett nok til å forstå at ting ikke er like lett for alle her i samfunnet.

Så prøv å drit i det, du har ingenting å skamme deg over. :-)

[Gondor]

Har opplevd det sånn som deg mange ganger. Nå sier jeg bare til folk som spør at jeg ikke har vært velsignet med god nok helse til å ha fullført noen utdannelse eller har fått meg noen fast jobb. Mer er det ikke å si om den saken.

"Professorer og sjefer" burde iallefall ha vett nok til å forstå at ting ikke er like lett for alle her i samfunnet.

Så prøv å drit i det, du har ingenting å skamme deg over. :-)

Tusen takk for svar. "velsignet med god nok helse", den likte jeg. Jeg har slitt enormt i 30 år. Jeg har en god psykolog. Han oppfordrer meg til å skrive ned mine vonde tanker og opplevelser og ta det opp med ham. Ikke for å velte meg i eledighet, men for å se det rett i ansiktet og ta tak i det. I kveld har jeg skrevet.....

[lealaus]

Tusen takk for svar. Ingen vet at jeg har slitt med en psykisk lidelse under hele min ungdom og i voksen alder. De kunne prøvd selv. Men så tenker jeg: kanskje det er en med bipolar lidelse som har klart å bli professor til tross for dette.

Beklager. Nå syter jeg. Dette ble ingen god dag. Men i morgen skal jeg skjerme meg skikkelig.

Jada - det er noen som har greid det. Som for eksempel: Kay Redfield Jamison ( http://sittapir.sit.no/produkt/9788259016393/mitt-urolige-sinn ) og Ann Heberlein ( http://www.haugenbok.no/visverk.cfm?va=1&cid=199672 )

Men vi er ikke alle eslet til å gå den veien, og jeg tror ikke at det er en spesielt enkel vei å gå heller.

Og vet du - det er faktisk lov å syte i blant. Man kan lett sette seg fast hvis man syter hele tida og hvis det blir drivkraften i livet, men av og til tror jeg faktisk det må til.

Jeg setter selv av sytedager eller sytetider. Da låser jeg døra, graver meg ned under dyna og velter meg i fortvilelse. Blir ting for store er jeg heldig og har nære venner som lytter til meg og setter ting litt i perspektiv, eller de aksepterer at jeg den dagen ikke er tilgjengelig og lar meg være i fred. Jeg vet jeg er priviligert som har slike venner - og de mener også at det går andre veien.

I morgen skal jeg sette av noen tider til å sende varme tanker i din retning, Gondor.

[Gjest nadaa]

Jeg sier som Pink synger: Pretty, pretty please don't you ever ever feel like you are less than fucking perfect!

[Gondor]

Jeg sier som Pink synger: Pretty, pretty please don't you ever ever feel like you are less than fucking perfect!

:-) :-)

[Gondor]

Jada - det er noen som har greid det. Som for eksempel: Kay Redfield Jamison ( http://sittapir.sit.no/produkt/9788259016393/mitt-urolige-sinn ) og Ann Heberlein ( http://www.haugenbok.no/visverk.cfm?va=1&cid=199672 )

Men vi er ikke alle eslet til å gå den veien, og jeg tror ikke at det er en spesielt enkel vei å gå heller.

Og vet du - det er faktisk lov å syte i blant. Man kan lett sette seg fast hvis man syter hele tida og hvis det blir drivkraften i livet, men av og til tror jeg faktisk det må til.

Jeg setter selv av sytedager eller sytetider. Da låser jeg døra, graver meg ned under dyna og velter meg i fortvilelse. Blir ting for store er jeg heldig og har nære venner som lytter til meg og setter ting litt i perspektiv, eller de aksepterer at jeg den dagen ikke er tilgjengelig og lar meg være i fred. Jeg vet jeg er priviligert som har slike venner - og de mener også at det går andre veien.

I morgen skal jeg sette av noen tider til å sende varme tanker i din retning, Gondor.

Mottas med takk!

[cathlin]

Du har rett og slett gått livets skole, det har vært hardt, men du har fullført et par mastergrader på det, og har nå spisskompetanse på dette feltet.

[trollemor;o)]

Hva betyr vel høye stillinger og fine jobber? Ingenting!! Jeg er sikker på at du har mye som disse overfladiske menneskene ikke har.

Jeg har et godt liv og føler meg priviligert, men jeg har verken mye penger, stort hus eller en høy stilling. Jeg har så mye annet som betyr så mye mye mer! Jeg har heller aldri latt meg imponere av folk høyt på strå. Det er helt sant!

Se på deg selv og let heller etter positive ting i ilvet ditt!

[Katt-ja]

''...og nå har jeg begynt på utdannelse nr Gud vet hva.''

Hadde jeg truffet på deg, hadde jeg beundret deg for det! Jeg har ikke orket å ta ett eneste kurs eller etterutdannelse etter at jeg begynte å jobbe :-)

[Spenol(1)]

Nå vet jeg ikke om du ofte føler deg mislykket eller om det var spesielt denne situasjonen som fremkalte det.

Jeg tenker at en god tittel, mye penger, et fint ytre, alt dette kan gi god selvtillitt. Men en bra selvfølelse avhenger av at en er raus med seg selv og kan elske seg selv når ingen andre gjør det.

En person kan ha en fin tittel, være godt gift, tjene mye penger osv men likevel ikke ha noen bra selvfølelse. Eller en person kan ha en bra selvfølelse til tross for mange nederlag livet. Ytre prestasjoner og selvfølelse spiller ikke alltid på samme lag.

Men om disse menneskene er fornøyde med seg selv og livet , og om de også føler seg mislykket- det vet du ingenting om . Alt du vet noe om, er deg selv og det du føler. kanskje kjeder de rett og slett vettet av seg i sine liv og venter på en endring. . De kan heller ikke vite noe om dine nederlag.

Men jeg må innrømme at jeg følte et blaff av misunnelse da jeg fant ut at min nye venninne gikk ut i fra videregående med 23 seksere. En sekser til ville gitt full pott. For meg som aldri har vært spesielt skoleflink så er det litt sårt. Skulle gjerne byttet vitnemål med henne, og hoppet rett på medisin. Men om jeg så hadde kommet inn på studie så vet jeg faktisk ikke om jeg ville blitt noen særlig god lege. Det er fint å ha en slik tittel, men det forplikter også en del

Men det er ikke alltid sånn at det er de flinkeste og mest abisiøse menneskene vi blir mest glade i. jeg har hun "soon to be doctor venninnen" og så har jeg en venninne som jobber som barnehageassistent og som har forsøkt å fullføre studier flere ganger. Begge gangene har det gått galt for henne, men jeg håper hun klarer det denne gangen. Jeg er først og fremst veldig imponert over pågangsmotet hennes. Det krever styrke å skulle reise seg flere ganger som hun har gjort. . Rent karrieremessig så er de på ulike steder i livet men de er begge mennesker som jeg trives bra sammen med. For meg er det avgjørende at kjemien stemmer, ikke om vedkommende har en fin tittel.

Kanskje det først og fremst er selvfølelsen som står i veien for at du klarer å fullføre utdanningen?

Ønsker deg lykke til videre på ferden:)

[Gjest segunda]

Hva betyr vel høye stillinger og fine jobber? Ingenting!! Jeg er sikker på at du har mye som disse overfladiske menneskene ikke har.

Jeg har et godt liv og føler meg priviligert, men jeg har verken mye penger, stort hus eller en høy stilling. Jeg har så mye annet som betyr så mye mye mer! Jeg har heller aldri latt meg imponere av folk høyt på strå. Det er helt sant!

Se på deg selv og let heller etter positive ting i ilvet ditt!

De som har høye stillinger og fine jobber er ikke nødvendigvis overfladiske mennesker. Det er lov å fortelle hva man gjør i sosiale sammenhenger uten at det tolkes overfladisk.

[Gjest prust]

De som har høye stillinger og fine jobber er ikke nødvendigvis overfladiske mennesker. Det er lov å fortelle hva man gjør i sosiale sammenhenger uten at det tolkes overfladisk.

''De som har høye stillinger og fine jobber er ikke nødvendigvis overfladiske mennesker. Det er lov å fortelle hva man gjør i sosiale sammenhenger uten at det tolkes overfladisk.

''

Enig med deg i det. I denne settingen var det nok mer som skjedde med kroppsspråk og ansiktsutrykk som gjorde at trådstarter følte seg mindreverdig.

Jeg kjenner mange med høye inntekter og store flotte hus som er fantastisk varme mennesker og ikke overfladiske i det hele tatt. Og så kjenner jeg noen som er det.

[nitty-gritty]

Hva betyr vel høye stillinger og fine jobber? Ingenting!! Jeg er sikker på at du har mye som disse overfladiske menneskene ikke har.

Jeg har et godt liv og føler meg priviligert, men jeg har verken mye penger, stort hus eller en høy stilling. Jeg har så mye annet som betyr så mye mye mer! Jeg har heller aldri latt meg imponere av folk høyt på strå. Det er helt sant!

Se på deg selv og let heller etter positive ting i ilvet ditt!

''Hva betyr vel høye stillinger og fine jobber? Ingenting!!''

Det kan da bety svært mye for en som innehar en slik stilling. Det er et mål for mange å ha en jobb de finner spennende og utfordrende, gjerne med mye frihet og mulighet til å påvirke. Da kan en slik stilling bety svært mye for den personen.

Man trenger ikke rakke ned på hva andre har for å hevde seg selv. For noen er det viktigste å komme seg opp av senga hver morgen, fordi de er syke, eller ha masse tid til barna. For andre er det viktigste at de lykkes med hobbyen sin.

Det må ikke bli uglesett å ønske seg en suksessfull karriere eller å være stolt av egne prestasjoner i den sammenheng. Det betyr ikke at man ser ned på andre.

[EnolaGay]

Du och jag... *klemme* Og det gøyeste er når en av dem oppdager at du er taus, og vil inkludere deg i samtalen. Og spør så høyt at alle de andre blir stille. Og så sitter du der og stammer mens fem seks fjes ser oppmerksomt høflig på deg.

Og når du har svetta oppover, stammet igjennom en delvis sammenhengende historie. Som er helt adekvat. Så er det alltid en av dem som må si noe slikt som at "gud jeg hadde blitt gal av å bare gå hjemme..men det er jo fint at du trives da.."

Dermed er samtalen over på barselpermisjonen og hvor lykkelige alle var når far tok sin del, så de kunne gå tilbake til jobben og LEVE igjen.

Hehehehe.. jepp. Been there. Faktisk skjer det hele tida. ;0)

[laban]

Du och jag... *klemme* Og det gøyeste er når en av dem oppdager at du er taus, og vil inkludere deg i samtalen. Og spør så høyt at alle de andre blir stille. Og så sitter du der og stammer mens fem seks fjes ser oppmerksomt høflig på deg.

Og når du har svetta oppover, stammet igjennom en delvis sammenhengende historie. Som er helt adekvat. Så er det alltid en av dem som må si noe slikt som at "gud jeg hadde blitt gal av å bare gå hjemme..men det er jo fint at du trives da.."

Dermed er samtalen over på barselpermisjonen og hvor lykkelige alle var når far tok sin del, så de kunne gå tilbake til jobben og LEVE igjen.

Hehehehe.. jepp. Been there. Faktisk skjer det hele tida. ;0)

''Faktisk skjer det hele tida''

Jeg fatter ikke hva slags grusomme foreldre du og trådstarter omgås. Sønnen min skal snart opp i 7. klasse og jeg tror ikke det er mange av foreldrene i klassen hans som vet hva jeg jobber med. Noen har sikkert sine teorier ut fra e-postadressen min, men sannsynligheten for at de gjetter riktig "funksjon", er liten (ikke typisk for firmaet).

Jeg kjenner flere som ikke jobber, og det kunne ikke falle meg inn å forkynne dem opp i trynet hva jeg ville følt i deres situasjon.

[EnolaGay]

''Faktisk skjer det hele tida''

Jeg fatter ikke hva slags grusomme foreldre du og trådstarter omgås. Sønnen min skal snart opp i 7. klasse og jeg tror ikke det er mange av foreldrene i klassen hans som vet hva jeg jobber med. Noen har sikkert sine teorier ut fra e-postadressen min, men sannsynligheten for at de gjetter riktig "funksjon", er liten (ikke typisk for firmaet).

Jeg kjenner flere som ikke jobber, og det kunne ikke falle meg inn å forkynne dem opp i trynet hva jeg ville følt i deres situasjon.

De er slett ikke grusomme! Det er helt vanlige folk bare. Som snakker helt vanlig, småler og jabber. Det er da overhodet ingen som gjør sånt for å plage eller mobbe. ;0)

De er jo ikke ansvarlige for min situasjon, og har null mulighet til å sette seg inn i mine sko. Kanskje de er litt misunnelige også, ettersom jeg er med barna i den grad de bare kan drømme om. (De kan heller ikke sette seg inn i det å aldri slippe unna barna... ;0P ) Vi er bare forskjellige, lever forskjellige liv.

[nitty-gritty]

De er slett ikke grusomme! Det er helt vanlige folk bare. Som snakker helt vanlig, småler og jabber. Det er da overhodet ingen som gjør sånt for å plage eller mobbe. ;0)

De er jo ikke ansvarlige for min situasjon, og har null mulighet til å sette seg inn i mine sko. Kanskje de er litt misunnelige også, ettersom jeg er med barna i den grad de bare kan drømme om. (De kan heller ikke sette seg inn i det å aldri slippe unna barna... ;0P ) Vi er bare forskjellige, lever forskjellige liv.

Jeg synes et minimum av sosiale antenner betyr at man ikke sier "Det hadde ikke jeg orket!" eller "Da hadde jeg kjedet meg!" om noen hinter til eller sier at de er uføretrygdet, på attføring eller lignende.

Det handler jo ikke om å "orke" og være hjemme eller bekymringer for at man kjeder seg - det handler om sykdom.

Så jeg sier meg enig med laban; hva slags mennesker er dette som ikke skjønner slikt?