Overføring

[Gjest Hva gjør jeg med det?]

Hva gjør jeg med alle disse fantastiske følelsene jeg har fått for psykologen? Har forstått det sånn at det er overføring det dreier seg om.

Er det best at jeg holder tilbake følelsene og minner meg selv om at det er overføring, eller er det mest hensiktsmessig at jeg lever meg inn i det og satser på at det går over etter hvert?

Er dette noe psykologen kommer til å gjøre noen grep i forhold til etter hvert, som en del av behandlingen, sånn at det går over?

[cathlin]

Realitetsorientering bruker å hjelpe.

[Gjest xbellax]

Som Cath så treffende sier, realitetsorientering pleier å funger utmerket. Les om overføring, ta en virkelighetsjekk. Behandlere er godt vant til å høre det du forteller, du kan beskrive hva du føler eller la det ligge. Det går over uansett. Dersom du ikke klarer å fokusere på de problemene du faktisk har og nyttiggjøre deg terapien har du ikke så mye annet valg enn å være ærlig.

[Gjest Hva gjør jeg med det?]

Som Cath så treffende sier, realitetsorientering pleier å funger utmerket. Les om overføring, ta en virkelighetsjekk. Behandlere er godt vant til å høre det du forteller, du kan beskrive hva du føler eller la det ligge. Det går over uansett. Dersom du ikke klarer å fokusere på de problemene du faktisk har og nyttiggjøre deg terapien har du ikke så mye annet valg enn å være ærlig.

Jeg ordla meg kanskje uklart.

Med forbehold om at det ikke skygger for det å snakke om vanskelige temaer: Det jeg lurer på er om det kan være fordelaktig for terapien å tillate at denne overføringen skjer, heller enn å kvele følelsene ved å minne seg selv på at det er en uoppnåelig person som sitter der. Altså at det blir litt som med diverse trinn i sunn utvikling hos barn?

[Gjest Hva gjør jeg med det?]

Realitetsorientering bruker å hjelpe.

Se svar til xbellax :-)

[Gjest xbellax]

Jeg ordla meg kanskje uklart.

Med forbehold om at det ikke skygger for det å snakke om vanskelige temaer: Det jeg lurer på er om det kan være fordelaktig for terapien å tillate at denne overføringen skjer, heller enn å kvele følelsene ved å minne seg selv på at det er en uoppnåelig person som sitter der. Altså at det blir litt som med diverse trinn i sunn utvikling hos barn?

Går det ann å svare tja, til det du spør om? Om du mener å dyrke fantasien videre og la den spire og gro så vil jeg ikke påstå at det er så sunt for deg. Det er helt ok å ha følelser for din behandler, dette er helt normalt, og det går også over. Dersom du klarer å holde deg til de problemene du har og jobber aktivt for å bli bedre og ikke føler at dette er noe som overskygger terapien fullstendig så ser jeg ikke helt poenget med å gå videre med noe som helst. Dette går veldig fort over, vanligvis, og gjør det ikke det vel da bør du ta tak i det og la det bli et tema. Dersom du opplever at dette ville vært nyttig for deg å diskutere i neste time, så gjør du det. Konkret hva fordeler du vil ha for dette er helt umulig å si noe om fordi vi ikke aner noe om din bakgrunn og opplevelser i samme kategori. Gjør det du føler er riktigst/best for deg.