Er dette empatiforstyrrelse?

[Madelenemie]

Hei!

Eller mangler jeg empati?

Akkurat nå fikk jeg spørsmål fra min mann, "merker du ikke at jeg er lei meg?", jeg svarte, "Nei, det gjør jeg ikke", han satt på en stol og så ut i luften og jeg stirret inn i øynene hans, men jeg så ikke der noen antydning til våte øyne.

Jeg sa så. "Men da antar jeg du er lei deg nå siden du spør", han svarte, "Ja jeg er veldig lei meg".

Jeg sa, "Men jeg har asperger og da kan jeg jo ikke se sånt, jeg klarer aldri det", han svarte ikke.

Vi snakket litt så, frem og tilbake, han føler ikke at jeg elsker han (noe jeg ikke forstår, for det gjør jeg jo) og han vet ikke hvordan han skal gjøre meg glad. Han sa han er så fortvilt, jeg sa, "Men vi har jo hatt det fint nå", men han merker en avstand sier han.

da tenkte jeg meg om grundig og sa "mennesker er vanskelige å forstå, alle sammen, da er det best for meg å holde mennesker på avstand, men jeg elsker deg jo likevel".

Min mann så trøtt ut da han reiste seg og gikk til stuen, han spurte meg om noe praktisk, men jeg viste jo da han var lei seg.

Jeg vet ikke hva jeg kjente inni meg, jeg arbeidet litt, og tenkte

"Jeg har det ganske bra når jeg holder mennesker på avstand, for jeg liker ikke sterke følelser, i det man kaller mellommenneskelige relasjoner", det er komplisert.

Jeg lurer på om det er dette som virker kaldt ved meg? Om at jeg ikke helt vet hva jeg føler osv...som gjør at jeg har emaptimangel.

Jeg kan bli veldig lei meg, men nå prøver jeg bare å holde mennesker på avstand, sånn at jeg kan være glad og gjøre alle de tingene jeg liker å gjøre.

mangler jeg empati?

Burde jeg gjort noe annerledes?

Er dette å være/virke kald?

Min mann skulle ut å kjøre, jeg så ut av vinduet og jeg tenkte, jeg elsker han, derfor lurte jeg på hvorfor han bare satt der ute i bilen og ikke kjørte med en gang, jeg tenkte, "jeg håper bare ikke han er veldig lei seg", "Jeg håper det går over og at han snart får det bra", "Sånn at man kan smile til hverandre og være venner, men uten for mye farlig nærhet, som krever og gir vondt i magen , som blir vanskelig, og på vrangen og som jeg liksom ikke forstår meg på.

[Gjest ellers]

Hva legger du i det å elske noen?

[Mirabell]

Hvordan viser du din mann at du elsker ham?

Etter min oppfatning virker man kald hvis man ikke viser følelser. Andre kan da ikke vite om man er følelsesløs eller om man bare ikke viser følelsene. (følelser kan være sinne, sorg, glede, kjærlighet, redsel m..m.) Det betyr ikke at man ER kald, men at man virker kald.

Kjærlighet er en sterk følelse, og når du ikke liker sterke følelser, kan dette blir vanskelig i forhold til din mann. Det kan være vanskelig for ham å føle at du elsker ham hvis du bare siere det, og ikke viser det med nærhet. Har han noen gang vært med til psykiateren din? Kan hun kanskje hjelpe dere til å finne ut hvordan dere kan finne ut av dette? Kan dere komme til henne sammen til en time?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er ikke empatiforstyrrelse. Dette er aspergerens manglende evne til å lese kroppspråk.

Uansett bør vi bli flinkere til å si ting og i mindre grad forvente at andre skal gjette seg til hvordan vi har det.

[Madelenemie]

Hvordan viser du din mann at du elsker ham?

Etter min oppfatning virker man kald hvis man ikke viser følelser. Andre kan da ikke vite om man er følelsesløs eller om man bare ikke viser følelsene. (følelser kan være sinne, sorg, glede, kjærlighet, redsel m..m.) Det betyr ikke at man ER kald, men at man virker kald.

Kjærlighet er en sterk følelse, og når du ikke liker sterke følelser, kan dette blir vanskelig i forhold til din mann. Det kan være vanskelig for ham å føle at du elsker ham hvis du bare siere det, og ikke viser det med nærhet. Har han noen gang vært med til psykiateren din? Kan hun kanskje hjelpe dere til å finne ut hvordan dere kan finne ut av dette? Kan dere komme til henne sammen til en time?

Hei!

ja han kan bli med.

Men jeg vet ikke om jeg orker det nå.

Jeg liker ikke alt dette følelsesnakket og at jeg burde sett på han at han er lei seg?

Jeg er sliten og skal tenke på det:)

Jeg tror dermed jeg virker kald, dessverre.

[Madelenemie]

Dette er ikke empatiforstyrrelse. Dette er aspergerens manglende evne til å lese kroppspråk.

Uansett bør vi bli flinkere til å si ting og i mindre grad forvente at andre skal gjette seg til hvordan vi har det.

Hei!

Okey, takk.

Det gir meg litt mer overskudd til å ikke fortvile, jeg ble så oppgitt av å føle at jeg burde forstått/sett at han var lei seg når han ikke sa det.

Jeg trodde alt var bra for vi har jo snakket og hatt det så hyggelig alle dagene etter Operaen.

[Madelenemie]

Hva legger du i det å elske noen?

Hei!

Tror måten for meg å elske noen er å gjøre ting for dem, ordne med ting, praktiske ting.

Når barna var syke i dag, så hentet jeg mat, sørget for at de hadde det de skulle, tok en kopp kaffe med min sønn mens vi leste hver vår avis. Hørte litt på det han hadde å si om dagens nyheter, vi utvekslet noen ord, så jobbet jeg videre ute med en skillevegg. Så gikk jeg inn etter en stund og spurte han om han ville ha en kopp te igjen og spurte han om formen hans.

Jeg kan hente kaffe til min mann når han er sliten, høre på hvordan han har hatt det på jobb osv...men jeg klenger ikke på han, kaster meg ikke rundt halsen, jeg er en mer praktisk person, uromantisk, men jeg elsker min mann høyt (inni hjertet mitt og til evig tid, synd han ikke forstår det), jeg bare mangler hans måte å snakke kjærlighet på ?

Min mann snakker om følelser, det blir fort for mye for meg, jeg blir litt rastløs av det, prøver å være flink å høre, men jeg begynner ofte å ordne med noe. Det blir fort for mye.

[nitty-gritty]

Mannen din må forstå at han må fortelle om følelsene sine i klartekst og ikke tåkelegge slik.

Forøvrig synes jeg det er viktig at vi viser kjærlighet på vår egen måte til daglig, men at vi også forsøker å gjøre spesfikke handlinger/si spesifikke ord som vi vet betyr mye for den vi er sammen med.

For eksempel: Til vanlig synes jeg det er lettest å vise at jeg elsker samboeren min ved å gjøre tjenester, gi gaver og komplimenter. Men jeg vet at han synes ordene "Jeg elsker deg" og kyssing/klemmer er best. Jeg passer derfor på at jeg gjør det også noen ganger, selv om jeg kan styre meg for både "Jeg elsker deg" og kyssing.

[Gjest Bokstavbarn]

Du skriver at du sier at dere har hatt det fint nå..

Beklager, ...du har skrevet side opp og side ned og om det dårlige forholdet til mannen din den siste tiden.

Om at du vil skille deg, gang på gang.

Nesten daglig utbroderer du detaljer om deres privatliv her på nettet.

Og nå bruker du din diagnose for å "slippe unna" med å skjønne hvordan din mann kan være sliten og lei etter alt styret..

Har nylig lest igjennom din tråd om adhdbarn..

Blir helt matt..

[Gjest inif]

Hei!

Tror måten for meg å elske noen er å gjøre ting for dem, ordne med ting, praktiske ting.

Når barna var syke i dag, så hentet jeg mat, sørget for at de hadde det de skulle, tok en kopp kaffe med min sønn mens vi leste hver vår avis. Hørte litt på det han hadde å si om dagens nyheter, vi utvekslet noen ord, så jobbet jeg videre ute med en skillevegg. Så gikk jeg inn etter en stund og spurte han om han ville ha en kopp te igjen og spurte han om formen hans.

Jeg kan hente kaffe til min mann når han er sliten, høre på hvordan han har hatt det på jobb osv...men jeg klenger ikke på han, kaster meg ikke rundt halsen, jeg er en mer praktisk person, uromantisk, men jeg elsker min mann høyt (inni hjertet mitt og til evig tid, synd han ikke forstår det), jeg bare mangler hans måte å snakke kjærlighet på ?

Min mann snakker om følelser, det blir fort for mye for meg, jeg blir litt rastløs av det, prøver å være flink å høre, men jeg begynner ofte å ordne med noe. Det blir fort for mye.

Du sier du ikke "liker" å vise følelser, blir rastløs, trett osv. Men man kan vel gjøre ting man ikke nødvendigvis liker??

[Madelenemie]

Du sier du ikke "liker" å vise følelser, blir rastløs, trett osv. Men man kan vel gjøre ting man ikke nødvendigvis liker??

Hei!

Hmm, ja jeg må tenke på det, mulig det!

[Gjest Nickløsheletiden]

Dette blir bare gjetning fra min side, men jeg tror mannen din kan ha et savn du med din Asperger ikke kan gi han. Du kan lære det, men han vil kanskje skjønne at det ikke er ekte.

Jeg synes du skal ta til deg det frosken har sagt til deg at du ikke bør skrive mer om forholdet mellom deg og mannen din nå.

[Madelenemie]

Dette blir bare gjetning fra min side, men jeg tror mannen din kan ha et savn du med din Asperger ikke kan gi han. Du kan lære det, men han vil kanskje skjønne at det ikke er ekte.

Jeg synes du skal ta til deg det frosken har sagt til deg at du ikke bør skrive mer om forholdet mellom deg og mannen din nå.

Hei!

javel!

[Arnaice]

Hei Madelenemie, jeg har ikke skrevet til deg før.

Jeg siterer fra deg: "... jeg tenkte, "jeg håper bare ikke han er veldig lei seg", "Jeg håper det går over og at han snart får det bra", "Sånn at man kan smile til hverandre og være venner, men uten for mye farlig nærhet, som krever og gir vondt i magen , som blir vanskelig, og på vrangen og som jeg liksom ikke forstår meg på."

Jeg reflekterer litt over det du sier med "farlig nærhet... vondt i magen..." Jeg har ingen diagnose, men jeg er gift. Vi har vært sammen i 20 år. Mannen min er nok mer et følelsesmenneske enn det jeg er og på mange måter er vi veldig ulike som personer, men vi liker hverandre veldig godt og vil gjerne holde sammen. Jeg synes han har veldig mange gode sider som jeg setter pris på, jeg liker å være gift med han og disse 20 årene har gått veldig fort. Det som kan være en utfordring for meg fremdeles, er hans følelsesreaksjoner. De har ikke alltid med meg å gjøre, det kan også være jobben eller sønnen vår, eller naboen eller andre ting. For meg er det enklest å trekke meg unna slik at jeg slipper å kjenne på hans vanskelige følelser. Det har jeg lært meg eller skjønt etterhvert at virker på han som at jeg avviser hele ham. Jeg har noen ganger, kanskje mange ganger, vært nødt til å delta i samtaler hvor han har tatt opp veldig, veldig vanskelige ting, for eksempel fra samlivet vårt. Og så vanskelig som det har vært når det står på, så har det også medført at jeg synes at jeg forstår mannen min bedre, jeg er blitt flinkere til å forstå de signalene han gir, når han ikke har det bra. Han er for eksempel veldig flink til å spøke i hverdagen, så hvis det kommer en periode hvor han spøker mindre, så begynner jeg være litt på vakt og kanskje komme med ekstra spørsmål om hva han tenker på. Jeg prøver å gi han oppmerksomhet og rose ham for ting jeg setter pris på; jeg vet også at mannen til søsteren min setter stor pris på at hun gir ham mye oppmerksomhet. Kanskje menn er slik? Men som den andre parten i ekteskapet føler jeg også behov for oppmerksomhet i det daglige, så da har jeg også lært meg å si i fra om det. Men disse vanskelige samtalene..... det er faktisk ingen person i hele verden jeg har hatt så vanskelige og angsfylte samtaler følelsemessig med som min mann, som jeg elsker. Men ettersom tiden går, så går det lenger og lenger tid mellom disse vanskelige tingene fordi vi vet og stoler på at vi vil hverandre vel. Jeg skriver dette til deg fordi jeg tror at ekteskap er den vanskeligste relasjonen i livet (for meg), men jeg, i hvert fall, synes jeg får veldi mye igjen for å våge / orke / ville gå inn i problemene når de oppstår. Jeg håper jeg har uttrykt meg slik at du forstår meg. Ønsker deg alt godt

[Madelenemie]

Hei Madelenemie, jeg har ikke skrevet til deg før.

Jeg siterer fra deg: "... jeg tenkte, "jeg håper bare ikke han er veldig lei seg", "Jeg håper det går over og at han snart får det bra", "Sånn at man kan smile til hverandre og være venner, men uten for mye farlig nærhet, som krever og gir vondt i magen , som blir vanskelig, og på vrangen og som jeg liksom ikke forstår meg på."

Jeg reflekterer litt over det du sier med "farlig nærhet... vondt i magen..." Jeg har ingen diagnose, men jeg er gift. Vi har vært sammen i 20 år. Mannen min er nok mer et følelsesmenneske enn det jeg er og på mange måter er vi veldig ulike som personer, men vi liker hverandre veldig godt og vil gjerne holde sammen. Jeg synes han har veldig mange gode sider som jeg setter pris på, jeg liker å være gift med han og disse 20 årene har gått veldig fort. Det som kan være en utfordring for meg fremdeles, er hans følelsesreaksjoner. De har ikke alltid med meg å gjøre, det kan også være jobben eller sønnen vår, eller naboen eller andre ting. For meg er det enklest å trekke meg unna slik at jeg slipper å kjenne på hans vanskelige følelser. Det har jeg lært meg eller skjønt etterhvert at virker på han som at jeg avviser hele ham. Jeg har noen ganger, kanskje mange ganger, vært nødt til å delta i samtaler hvor han har tatt opp veldig, veldig vanskelige ting, for eksempel fra samlivet vårt. Og så vanskelig som det har vært når det står på, så har det også medført at jeg synes at jeg forstår mannen min bedre, jeg er blitt flinkere til å forstå de signalene han gir, når han ikke har det bra. Han er for eksempel veldig flink til å spøke i hverdagen, så hvis det kommer en periode hvor han spøker mindre, så begynner jeg være litt på vakt og kanskje komme med ekstra spørsmål om hva han tenker på. Jeg prøver å gi han oppmerksomhet og rose ham for ting jeg setter pris på; jeg vet også at mannen til søsteren min setter stor pris på at hun gir ham mye oppmerksomhet. Kanskje menn er slik? Men som den andre parten i ekteskapet føler jeg også behov for oppmerksomhet i det daglige, så da har jeg også lært meg å si i fra om det. Men disse vanskelige samtalene..... det er faktisk ingen person i hele verden jeg har hatt så vanskelige og angsfylte samtaler følelsemessig med som min mann, som jeg elsker. Men ettersom tiden går, så går det lenger og lenger tid mellom disse vanskelige tingene fordi vi vet og stoler på at vi vil hverandre vel. Jeg skriver dette til deg fordi jeg tror at ekteskap er den vanskeligste relasjonen i livet (for meg), men jeg, i hvert fall, synes jeg får veldi mye igjen for å våge / orke / ville gå inn i problemene når de oppstår. Jeg håper jeg har uttrykt meg slik at du forstår meg. Ønsker deg alt godt

Hei!

Takk.

Ja kanskje menn er sånn eller kanskje en viss mennesketype er slik.

Jeg har et par "venninner" (de sier de er mine venninner og da regner jeg med at det er sånn) som stadig (den ene fikk bli med meg på museer klagde hun da på sin mann),( jeg svarte ikke da jeg ikke skjønte hva jeg skulle si) klager på sine menn og at de ikke får nok respons på seg selv, jeg syns litt synd på mennene for jeg syns de til tider oppfører seg som om de eier sine menn, og da tror jeg man skyver den andre mer fra seg enn om man hadde sluttet med denne intense klengingen.

Når min mann klenger blir jeg rastløs, jo mer han var romantisk før jo mer ble jeg fortvilt for jeg skjønte ikke hva han drev med osv...

Man må få leve sitt eget liv selv om man er gift, man er jo to uavhengige mennesker som bare bor under samme tak.

Men jeg skal tenke på det du skrev, det var hyggelig gjort av deg og fint å lese at andre også er litt mer som meg

Er så travel for tiden.

Takk:)