Verre med årene?

[Frøkenbekymra]

Har Bp2 og regener med at jeg har hatt det i minst 20 av mitt 42-årige liv. Fikk diagnosen etter en skikkelig tur i kjelleren som ble behandlet med antidep. Tror jeg har skjønt hva som har feilt meg i mange år og forventet nesten at jeg kom til å bli manisk etter at jeg hadde lest pakningsvedlegget. Fem dager gikk det før jeg dro rett i taket.

Saken er at jeg har hatt et helt greit liv før jeg fikk diagnosen. Med greit mener alt fra veldig bra til levelig. Til tross for div nedturer har jeg jo klart å holde meg i live og jeg har i perioder utrettet svært mye.

Nå føler jeg imidlertid at jeg har blitt verre. Har svært varierende arbeidskapasitet og tør ikke å jobbe mer enn 80% fordi jeg må ha en dag hvor jeg kan hente meg inn når jeg ikke fungerer optimalt. Lite gunsig for økonomien, men jeg overlever. Lurer bare på om dette er vanlig. Blir man verre og verre med årene? Jeg er medisinert, men det har begynt å gå opp for meg at jeg ikke er kurert. Hva om jeg må gå enda mer ned i stillingsprosent? Dette tenker jeg mye på om dagen og bekymrer meg litt om fremtiden. Er pr dags dato delsvis sykmeldt, men hvileken arbeidsplass er det som vil ha slike ansatte? Jeg fikk ny jobb for to år siden og har allerede vært sykmeldt to ganger ...

[lealaus]

Hehe - jeg har lang erfaring og er hele to år eldre enn deg, så ut fra det bør jeg vel kunne svare?

Men det er i det minste 10 år siden jeg fikk diagnosen, og det jeg kan si ut fra erfaring, er at de første årene var det ganske turbulent, og det var ikke så lett å få en jevn rytme i livet.

Nå kjenner jeg imidlertid meg - og symptomene - temmelig godt etterhvert, og vil påberope meg å kunne kalle meg noe så ekstremt som dønn stabil. Jeg vet når jeg må bremse, og jeg vet når jeg må gi på, og det viktigste av alt: jeg vet å nyte dagene når det bare er å surfe på.

Har hatt noen relativt korte sykdomsepisoder, men selv der er jeg forutsigbar, sett fra jobbens og omgivelsenes synspunkt - nettopp fordi jeg kjenner lusa på gangen og kan si fra hvis det blir for mye. Har også et åpent forhold til dem som teller (inkl. jobben), og dermed oppleves det heller ikke så farlig for dem.

Jeg jobber nå 50% og tror nok det er der jeg kommer til å ligge - i hvert fall en stund til. Jeg trenger de litt kortere dagene, og noen pustedager i blant er heller ikke å forakte. Tror det hjelper godt på stabiliteten, i tillegg til at jeg da også i travle perioder stort sett kan stå på litt ekstra, for så å avspasere senere.

For meg er det stort å fungere i jobb 50%, all den tid jeg var helt ute av arbeidslivet i mange år og i en periode var overbevist om at jeg aldri ville greie å forplikte meg til noen jobb igjen. Studiene var det også bare såvidt jeg greide å hangle meg gjennom, så du skjønner - jeg er veldig fornøyd med å greie det jeg gjør.

Kjenner folk med BP som står i alle varianter, fra 100% ufør til 100% i jobb, så jeg tror nok mye handler om ulike personligheter og tilleggsgreier i tillegg til BP.

Men på spørsmålet ditt om det blir verre med årene, svarer jeg for min egen del: nei. Tvert imot. De siste, si 7-8 årene har jeg vært mye mer stabil enn jeg noen gang var mellom ca 16 - 35.

Langt svar, men sånn blidde det bare. :-)