deprasjon

[Gjest Livet er ikke herlig]

hei! jeg er en jente på 14 år som fyller 15 snart, jeg vet ikke helt hvorfor jeg er deprimert men jeg finner ingen vei ut. Jeg vil gjerne ikke gå rundt å være deprimert, Jeg har en veldig god vennine men mamma vil ikke akseptere henne og jeg vet ikke om det er på grunn av det! Kanskje det er på grunn av straffen min? Jeg hadde foreldremøte der foreldrene mine fikk vite jeg ikke var så god på skolen så fikk jeg straff. Straffen min er : ikke pc, får ikke forrsette på fotball, får ikke gå ut må bare sitte hjemme hverdag, jeg blir så lei meg for alt her om dagen så dro jeg ikke på skolen fordi jeg ikke orket og mamma fant det ut og hun ble veldig sur å kjeftet på meg. Men er det min feil at jeg skulker skolen? Det er vell ikke rart jeg vil skulke skolen jeg får ikke gå ut en gang. Jeg blir veldig lei meg når jeg ser andre ungdommer får gå ut selvom de ikke er så flinke på skolen, jeg har prøvd å snakke med mamma om straffen min jeg sier det er for mye, men hun vil ikke høre på meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre ungdommer skal ha det gøy, hvorfor har ikke jeg det da? Livet mitt er ikke herlig jeg vil egentlig ikke leve når jeg ser hva slags liv jeg har... Jeg blir så sur å lei meg for alt! Og jeg prøver virkelig og gjøre det bra på skolen nå, men jeg er ikke god nok for foreldrene mine de forventer at jeg skal komme med topp karakterer heletiden det er for mye for meg for jeg sliter virkelig med konsentrasjonen, jeg har konsentrasjons problemer da er det i hvertfall ikke lett. Men ingen skjønner meg... INGEN! Jeg vil bare dra et sted helt alene og bort fra hjemmet og byen der hvor ingen er og vil finne meg og bare skrike ut sinnet mitt, og få ut all sinnet mitt som jeg holder inni meg. Jeg vil bare tenkte gjennom alt og være alene ute og gråte meg til søvne, jeg vet at jeg er heldig får at jeg har sånne foreldre for mange andre har det værre men uansett jeg har null frihet. Foreldrene mine er veldig urettferdige og de er redd for alt, de tenker negativt heletiden og det dummeste er at dem tror at jeg er lykkelig. Ordet lykke eller lykkelig fins ikke hos meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er et meget interessant spørsmål du stiller. Her er det vanskelig å si hva som er høna og egget eller årsak og virkning.

Hva kom først? Kom depresjonen først, deretter og som en følge av det dårligere karakterer, deretter straff fra foreldre og deretter igjen en enda verre depresjon?

Eller kom depresjonen først etter at du ble straffet?

Uansett synes jeg dine foreldre har reagert utrolig uklokt. All forskning viser at det på alle måter (også på skolen) går bedre for ungdommer som er med på organisert fritidsaktivitet som f. eks fotball.

Jeg håper du kan ringe fastlegen din og be om en ime. Fastlegen din kan hjelpe deg med å finne ut hva dette er, og hjelpe deg med rett behandling. Andre hjelpere kan være helsesøster og skolelege/skolesykepleier.

Håper du får hjelp og at dette til slutt blir bra for deg.

Mvh