De/Dem/Deres-formen

[morsan]

Jeg var au-pair. I skoleåret 1990/91 - jobbet halvt som au-pair og tok noen fag på universitetet der.ldig grei ordning. Lærte masse hverdagsspråk og forsåvidt høflighetsspråk av familien jeg bodde hos, lærte masse om kultur og kulturforskjeller, og hadde mye moro sammen med medstudentene (som var folk fra mange ulike land).

Jeg og mannen var innom dem i 1992 da vi var på interrail, og så var jeg der på besøk et par dager i 1998, altså før vi fikk barn. Vi har hatt sporadisk kontakt med julebrev, og nå i vinter fikk jeg endelig en mailadresse fra dem, så nå har vi mailet litt. De inviterte oss på besøk da jeg fortalte at vi skulle til Frankrike.

Så det blir veldig spennende ja! Og de to minste "jentene mine" skal komme hjem slik at jeg får truffet dem. De er nå 21 og 23 år :-)

Spennende :-)

[Gjest Elextra]

Jeg brker gjerne samme formen som jeg tiltales/tilskrives med. Bruker De i forretningsbrev, men sjelden i e-post.

Bruker De til fremmede ordentlig gamle folk.

[Gjest prust]

Jeg brker gjerne samme formen som jeg tiltales/tilskrives med. Bruker De i forretningsbrev, men sjelden i e-post.

Bruker De til fremmede ordentlig gamle folk.

Mamma brukte De/Dem lenge til fremmede (frisøren, legen osv), men det gjør hun nok ikke lenger. Jeg bruker det ikke, men merker at jeg av og til har vært i situasjoner der jeg har tnekt at jeg burde bruke det - eller at dersom jeg hadde vært i Frankrike, hadde jeg vært mer komfortabel med å bruke "vous" i den situasjonen.

[laban]

''men jeg hadde ikek regnet med å måtte bruke "vous" til de voksne i vertsfamilien min hele tiden (og de sa "vous" til meg). ''

Jeg erfarte noe tilsvarende i Tyskland for mange år siden. Jeg var på besøk hos noen, og la merke til at "svigerdatteren" hele tiden sa "Frau X" til kjærestens mor, og det enda hun hadde gått inn og ut av huset der i flere år (sønnen på et par-og-tyve bodde hjemme), og det virket også som mor og svigerdatter hadde et godt forhold.

Der var det alminnelig høflighet, og sønnen i huset sa at kjæresten hans måtte fortsette å kalle henne for Frau inntil moren sa "vennligst kall meg ...".

Men svigermor brukte fornavn på svigerdatteren.

I Norge ville jeg ha oppfattet dette som svært uhøflig av svigermoren - en avstandstagen til sønnens kjæreste.

Det er den eldste som må foreslå at de skal bruke den mindre (påtatt) høflige formen. Det er uhøflig hvis den yngste tar det opp.

Sier min norske venninne som har bodd i Tyskland i over 30 år.

[morsan]

Det er den eldste som må foreslå at de skal bruke den mindre (påtatt) høflige formen. Det er uhøflig hvis den yngste tar det opp.

Sier min norske venninne som har bodd i Tyskland i over 30 år.

Ja, det var det samme sønnen i huset svarte da jeg spurte han om det. Da hadde jeg allerede begått blunderen å tiltale moren hans ved fornavn *lol*

[Spenol(1)]

Jeg forsøker å langt det er å unngå mange du-og de-pronomen. Det virker mest saklig og seriøst når jeg ikke henvender meg til dem i du/de form. Det er ikke alltid det er så lett da

[fresja]

Det er årevis siden jeg har sett De/Dem brukt både privat iog på jobb. Vi brukte vel De-formene på jobb for noen 10-år siden, men de fleste hos oss skrev feil. Vi er flasket opp med nynorsk, og der høres høflig tiltale enda mer unormalt ut.

Høres ut som om det forsatt er i bruk på tysk og fransk.

[Gjest zipper]

Skulle gjerne hatt høflighetsformen tilbake, ja! Det er så enkelt å vise sosiale relasjoner gjennom språket, og særlig på russisk, hvor alle kortnavn og kjælenavn i fleng gir flere muligheter i motsatt retning av høflig tiltale. Da var vel det norske språket mer som det tyske er i dag, eller det franske. Og høflig tiltale innbiller jeg meg har vart lengst blant fine fruer i urbane strøk. JO lenger ut på bygda man kommer, dess mer smuldrer høfligheten opp.

Over til spørsmålet ditt: Du kan gjerne bruke De/Dere i formelle brev, men da hører du nok til mindretallet. Selv foretrekker jeg å bruke et upersonlig "dere" når jeg henvender meg til institusjoner. Men det er jo situasjonsavhengig.

En liten illustrasjon til hvordan høfligheten har endret seg siden midten av syttitallet. Mine foreldre er lærere, og på syttitallet gikk pappa slipskledd og ble tiltalt "Overlærer Olsen". På åttitallet ble han tiltalt "han Olsen", på nittitallet "Olaf". Og da han gikk av med pensjon for noen år siden hadde elevene skrevet "Til Laffen" på kortet. Så her er det rett nedadgående kurve i høflighet

[Gjest slp]

Skulle gjerne hatt høflighetsformen tilbake, ja! Det er så enkelt å vise sosiale relasjoner gjennom språket, og særlig på russisk, hvor alle kortnavn og kjælenavn i fleng gir flere muligheter i motsatt retning av høflig tiltale. Da var vel det norske språket mer som det tyske er i dag, eller det franske. Og høflig tiltale innbiller jeg meg har vart lengst blant fine fruer i urbane strøk. JO lenger ut på bygda man kommer, dess mer smuldrer høfligheten opp.

Over til spørsmålet ditt: Du kan gjerne bruke De/Dere i formelle brev, men da hører du nok til mindretallet. Selv foretrekker jeg å bruke et upersonlig "dere" når jeg henvender meg til institusjoner. Men det er jo situasjonsavhengig.

En liten illustrasjon til hvordan høfligheten har endret seg siden midten av syttitallet. Mine foreldre er lærere, og på syttitallet gikk pappa slipskledd og ble tiltalt "Overlærer Olsen". På åttitallet ble han tiltalt "han Olsen", på nittitallet "Olaf". Og da han gikk av med pensjon for noen år siden hadde elevene skrevet "Til Laffen" på kortet. Så her er det rett nedadgående kurve i høflighet

Jeg tror det hadde vært lurt å gjeninnføre å bruke etternavn på lærere. På videregående hadde jeg en lærer som annonserte i alle første time at hun forlangte å bli kalt fru Hansen. Hun var kul og vi hadde respekt for henne.

[Tristana]

Skulle gjerne hatt høflighetsformen tilbake, ja! Det er så enkelt å vise sosiale relasjoner gjennom språket, og særlig på russisk, hvor alle kortnavn og kjælenavn i fleng gir flere muligheter i motsatt retning av høflig tiltale. Da var vel det norske språket mer som det tyske er i dag, eller det franske. Og høflig tiltale innbiller jeg meg har vart lengst blant fine fruer i urbane strøk. JO lenger ut på bygda man kommer, dess mer smuldrer høfligheten opp.

Over til spørsmålet ditt: Du kan gjerne bruke De/Dere i formelle brev, men da hører du nok til mindretallet. Selv foretrekker jeg å bruke et upersonlig "dere" når jeg henvender meg til institusjoner. Men det er jo situasjonsavhengig.

En liten illustrasjon til hvordan høfligheten har endret seg siden midten av syttitallet. Mine foreldre er lærere, og på syttitallet gikk pappa slipskledd og ble tiltalt "Overlærer Olsen". På åttitallet ble han tiltalt "han Olsen", på nittitallet "Olaf". Og da han gikk av med pensjon for noen år siden hadde elevene skrevet "Til Laffen" på kortet. Så her er det rett nedadgående kurve i høflighet

Jaja, men Laffen var nå søtt da!

Takk for godt tips forresten! Det uformelle "dere" du nevnte er jo et godt alternativ. Man vet jo aldri hvem og hvor mange som leser det man skriver likevel. Så den skal jeg huske.