Liten forståelse fra familie?

[Gjest Bipolar58]

MIn familie er nå delt i to.Jeg og eldste sønn,står mot mor og yngste sønn.Vi ble skilt i 1992.Ble ikke psyk før ca 5 år etter,da jeg mistet kontakten med barna.Mor er livredd psykiatrien,da hennes mor ble innlagt pga drapsforsøk på henne og hennes 2 søsken når hun var ca 10 år.

Vi var kristne når vi var gift.Det var en sekt i Oslo,og jeg er fremdeles plaget med tanker om himmel og helvete,synd og skam.Ser nesten ikke ut at jeg blir kvitt følelsen av å være dømt nord og ned,mer eller mindre uskyldig.MIn største synd må vel være min skillsmisse.Vi har begge meget temperamentsfulle i 30 årene og skiftjobb gjorde alt bare værre,med oppstykket søvn og lite tid til rekreasjon.Det ble søvn og familie.Og så mange søndager vi orket.Jeg har følslsen av at jeg sov meg gjennom 10 års ekteskap.

Kan man gjøre noe med fanatiske kristne som ikke tror at man er psykisk syk,men kan bli frisk "om man tar seg sammen"

Får høre at jeg er lat og giddalaus,når jeg er så deprimert at døden bare virker som den eneste og beste utvei.Holder på å kutte forbindelsen til både yngste barnet og hans mor.Synd da,siden jeg er bestefar og aldri har sett min sønn-datter på 1 mnd.

Kan godt late som om jeg har blitt "frelst" men Gud vil jo se at jeg lyver,og vil nok ikke like det.(OM han finnes da)

(Huff nå må jeg ut å klippe 1000 kvm gress og helst også bytte støtdempere bak)

Hva gjør man?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En kollega sier om en type mennesker at. "de har tenkt de tankene de har tenkt å tenke". Hvis din problematiske familie tilhører denne gruppen, er det lite sannsynlig at de vil få mer forståelse i fremtiden. Ønsket om å søke ny kunnskap og dermed utvide sin horisont finnes dessverre ikke i ganske store grupper av befolkningen. Religion er en klart hemmende faktor i denne sammemheng.