Hjelp...

[Gjest dandelions]

Skal prøve en kortfattet versjonJeg er en kvinne på 35 år. Har 4 barn og jobbet full tid. Har vokst opp i et kaotisk hjem. Begge foreldrene mine drakk og misbrukte piller. (de gjør det enda). Er eldst av 5 søsken og hadde mye ansvar. Det var mye vold og psykisk og fysisk misbruk. Ble utsatt for incest fra min far fra jeg var 4 år. Hadde noen sagt til meg at det går an å fortrenge ting, hadde jeg ikke trodd de for 15 år siden. Nettopp det hadde jeg gjort. Da jeg plutselig husket, falt mange brikker på plass. Min far har truet med å skyte oss, han har barrikadert seg med kniver og skytevåpen. Min mor har alltid truet med å ta livet av seg og det var oss barna sin skyld. Hun pleide å skrike at hun hatet oss og angret på at hun hadde fått oss. Dette har gjentatt seg mange ganger. Jeg ble også mobbet veldig mye hele barneskolen. Jeg har alltid hatt god kontroll på meg selv. Har blitt god på å skjule min følelser. Var veldig aggressiv i ungdomstiden. For det meste isolerte jeg meg fra andre. Jeg klarer ikke å snakke om disse tingene til noen. Bare det å skrive her gjør at jeg blir svett i hendene, iskald i beina og får hjertebank. Følte en periode at jeg skulle klare dette selv. Men nå, etter siste fødsel (har fått 3 barn på 5 år) føler jeg at jeg ikke makter mer. Føler meg helt på grensen av hva jeg er i stand til å takle. Klarer ikke gå til legen fordi jeg ikke klarer å fortelle dette. Er også redd for ikke å bli trodd. Har jobbet mye med meg selv, men føler jeg ikke at jeg kan hjelpe meg selv lenger. Jeg føler meg utslitt. Bruker enormt med energi på hele tiden å rasjonalisere følelser. Blir sliten av det. Tåler mye mindre nå, er blitt mer irritabel og rastløs. Har konsentrasjonsproblem og fått dårligere hukommelse. Glemmer ting hele tiden. Sier feil ord og må tenke lenger for å uttrykke meg. Har begynt å få mareritt igjen. Da drømmer jeg at jeg blir skutt eller stukket med kniv. Drømmer også om overgrep. Og alltid om vann, at jeg er på båter som forliser eller at jeg selv er under vann. Da våkner jeg med dundrende hjerte og full av adrenalin. Min mor er inne i en veldig dårlig periode siste mnd. Hun ringer og forteller meg hvor skuffet hun er over meg fordi jeg ikke har tid til henne og ikke forstår henne. At jeg er altfor selvsentrert. Prøver å avbryte samtalen og har lagt på flere ganger. Etterpå ligger jeg våken hele natten og har vondt inni meg. Etter de to første barna var jeg veldig deprimert. Da jeg var 18 var jeg suicidal, men lovte pskiateren på sykehuset å aldri gjøre det igjen, nå føler jeg ingen fare der. Ble sendt til psykolog, men jeg var så lukket at han begynte å snakke om seg selv. Det gjorde at jeg ikke gikk igjen. Men, dette er 18 år siden. Har nå hodepine/migrene 3-4 dager i uken. Merker det blir påvirket av stress, både indre og ytre. Smerter og verk i hele kroppen, spesiellt nakke, skuldre, rygg/bekken. Har også gått med magekatarr siden siste fødsel (7mnd). Fikk ikke medisin pga amming. Blir dårlig i magen av nesten alt jeg spiser. Har ikke vært til lege etter det. Går på levaxin, lavt jern og lave leververdier, ellers frisk. Føler meg ikke i stand til å jobbe i den tilstanden jeg er i nå. Har dager jeg er veldig nedfor, prøver å holde det for meg selv. Hvordan skal jeg oppsøke hjelp? Hva skjer og hva bør jeg gjøre?

[Gjest hsdags]

Trist å høre alt det vonde du har opplevd og hvor vondt du har det nå.

Du må starte hos fastlegen om du skal henvises til utredninger eller behandling, men han kan også sjekke ut det fysiske først. Kan du skrive et brev og levere på forhånd, kanskje? Eller ta med til timeavtalen?

Det er mange som skriver her om svært vanskelige familiemedlemmer som bidrar til uhelse hos pårørende og i noen tilfeller så ser det ut til at rådet som blir gitt er å holde seg unna dem/kutte dem ut mest mulig. Kan være at du også vil få slike råd. Uansett er det dilemmaer rundt dette. Som mor så er det imidlertid et fokus som alltid går først og det er det er i forhold til hva som er best for barna. At foreldrene holder seg mest mulig friske er det viktigste for dem, slik at de får god omsorg.

Å være helt borte fra jobb kan i en del tilfeller gjøre ting verre. Vurder delvis sykmelding, eventuelt aktiv sykmelding. Det er mange som syns det er rehabiliterende å være i aktivitet ved å jobbe, trene og å være litt blant folk. Kan være at du bør si noe om at du er i en vanskelig situasjon eller at du har det vondt psykisk til din arbeidsgiver - slik at nedsatt arbeidsevne er forståelig og akseptabel og at det kan legges til rette mer for deg på jobben dersom du skal være der noe.

[Gjest 1106]

Fastlegen er den første du skal henvende deg til. Denne kan også henvise deg til presialisthelsetjenesten. Hopp i det nå. Ikke utsett. Du har vært flink, men det er forståelig at det er vanskelig å gå med dette alene. Om du synes det er vanskelig å prate om det, så begynn gjerne med å printe ut innlegget ditt. Det er bra skrevet. Den psykiske helsen er en del av oss mennesker akkurat slik som f.eks en fot. Om foten er brukket, trenger vi legehjelp. Slik er det med den psykiske helsen også. Og legene er godt vant til dette.

Take care!

[Kalevaala]

Kjære deg. Du har vært sterk og flink, men alle har en grense og din er åpenbart nådd nå.

Dette skal du ikke slite med alene lenger.

Siden du synes det er vanskelig å gå til legen, ville jeg gjøre som de andre som har svart deg foreslår: Skriv alt dette ned i et brev og send/lever det til legen din. Gjerne bare en utskrift av det du har skrevet her, om du ikke orker å skrive det på nytt. Det er mer enn tilstrekkelig til at legen bør kalle deg inn eller henvise deg ganske raskt. Du er flink til å formidle tankene dine skriftlig.

Du vil antakelig føle det lettere å gå til legen når du vet at han har lest det du har skrevet. Jeg snakker av erfaring, for jeg gjorde det selv slik en gang jeg hadde behov for hjelp, men ikke klarte tanken på å skulle fortelle om saken til fastlegen min.