Hva skal strategien min være videre?

[Gjest vil bare begynne på nytt]

Barndommen og tenårene gikk med til å overleve. 20-årene gikk med til å komme på rett kjør, slutte på en smart utdannelse, prøve å overleve økonomisk, unngå destruktiv familie, finne en ok jobb, gjøre Lånekassen blid, stress hvert år med å finne ny hybel, søke på skoler til høsten, prøve å ta eksamener for å fylle opptakskravene. Og år etter år har jeg feilet, mens de rundt meg fikser det. Her sitter jeg uten utdannelse, må leie leilighet, kvalifiserer bare for jobber jeg aller helst ikke vil ha.

Jeg mangler tydeligvis noe essensielt som de andre rundt meg har, men aner ikke hva det er eller hvor jeg skal begynne. Jeg pleide å være en av de beste i klassen. Hvordan skal jeg klare å hente inn alt det tapte, og få meg selv på rett kjør?

[jubalong70]

Kanskje du kan begynne med å definere hva du ønsker å arbeide med, finne ut hva slags utdanning du trenger for å få arbeid innen det, og så ta den utdannelsen.

Det er aldri for sent å ta utdannelse. Jeg fyller 41 i år, og avslutter nå min utdannelse

[Gjest vil bare begynne på nytt]

Kanskje du kan begynne med å definere hva du ønsker å arbeide med, finne ut hva slags utdanning du trenger for å få arbeid innen det, og så ta den utdannelsen.

Det er aldri for sent å ta utdannelse. Jeg fyller 41 i år, og avslutter nå min utdannelse

Problemet er bare at jeg ikke har mann og barn heller. Hvilken mann vil ha en utdannelsesløs, leilighetsleiende dame uten særlig evne til å bidra stort til familieøkonomien, med mindre hun er kjempepen og sjarmerende? (noe jeg heller ikke er)

[jubalong70]

Problemet er bare at jeg ikke har mann og barn heller. Hvilken mann vil ha en utdannelsesløs, leilighetsleiende dame uten særlig evne til å bidra stort til familieøkonomien, med mindre hun er kjempepen og sjarmerende? (noe jeg heller ikke er)

Jeg tror ikke du skal undervurdere menn Det er mange som liker mange forskjellige typer damer.

Det er ingen som sier at du skal være utdannelsesløs og leilighetsleiende for resten av livet - og om du er det - hva så?

Det viktige er jo at du er du, og at du ser det positive i livet ditt.

Du sier ikke noe om hvor gammel du er. Likevel er det, uansett alder, ikke noen som sier at du ikke kan gjøre noe for å få det livet du ønsker

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du gir ingen beskrivelse av årsaken(e) til at du ikke består eksamen og kommer videre.

[Gjest vil bare begynne på nytt]

Jeg tror ikke du skal undervurdere menn Det er mange som liker mange forskjellige typer damer.

Det er ingen som sier at du skal være utdannelsesløs og leilighetsleiende for resten av livet - og om du er det - hva så?

Det viktige er jo at du er du, og at du ser det positive i livet ditt.

Du sier ikke noe om hvor gammel du er. Likevel er det, uansett alder, ikke noen som sier at du ikke kan gjøre noe for å få det livet du ønsker

Jeg er 30 og "det blir sikkert bedre med årene"-håpet begynner å bli tynnslitt. Jeg vet jeg ikke skal bry meg om hva alle andre gjør, men nå begynner jeg å bli nervøs for at jeg ligger så langt etter at jeg aldri kommer til å oppnå noe som helst.

Har i tillegg mest sannsynlig en sykdom som det sies kan gjøre det vanskelig å få barn senere. Adopsjon er det vel også bare å glemme for en som meg, selv om 10 år vil vel adopsjonsfolkene granske fortiden min så nøye at det blir avslag.

[Gjest Forsent Uansett]

Huff. Du minner meg sånn om meg selv at jeg fikk klump i halsen. Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre. For hver måned blir gjelden høyere og livsmotet mindre. Og alle rundt meg gifter seg, kjøper hus og får flere barn. Og her sitter jeg, uten noen ting.

Hva skal man gjøre?

[Gjest vil bare begynne på nytt]

Du gir ingen beskrivelse av årsaken(e) til at du ikke består eksamen og kommer videre.

Flere ting:

Grunnlaget tror jeg er at jeg ikke greier å opprettholde håpet og motet lenge nok av gangen, sliter ofte med å se poenget med noe som helst når jeg ikke har familie i ryggen og ikke noen som helst form for kjærlighet i livet mitt.

Jeg har en intensiv jobb, og er så sliten i hodet når jeg kommer hjem at jeg sliter med å lære noe nytt. Blir sittende og stirre ut i luften. Jobbskifte vil mest sannsynlig føre til lavere lønn og samlet sett minst like mye stress.

Vanskelighetsgrad: Inntakskravene er mye vanskeligere nå enn før, og pensum større. Kanskje jeg ikke er smart nok. Forstår prinsippene, men sliter med å løse oppgavene.

Jeg melder meg opp, men utsetter ofte lesingen fordi jeg er så sliten, og får jeg lest, synes jeg ikke jeg lærer det godt nok. De gangene jeg prøver å ta eksamen likevel, går det ikke bra nok.

Føler meg ensom, og får bare roen over meg når jeg vet jeg skal treffe venner til helgen. Det kan være vanskelig å få "i boks" ettersom de jeg kjenner har et tett program. Det er vanskelig å konsentrere seg om noe annet når dette er så viktig for meg.

Å komme inn på skolen jeg vil inn på, medfører at jeg må flytte og starte på nytt - igjen. Studere med folk som er 10-12 år yngre enn meg. Litt nervøs for det.

Jeg må kanskje revurdere utdanningsønske, men da ender jeg fort opp med lik lønn som nå, men enda mer i studielån. (Det er stort etter to år i utlandet med høye skolepenger, pluss lån fra vgs)

Dette ble mye, men det er som om alt dette spiller sammen og blokkerer helt.

[Gjest vil bare begynne på nytt]

Huff. Du minner meg sånn om meg selv at jeg fikk klump i halsen. Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre. For hver måned blir gjelden høyere og livsmotet mindre. Og alle rundt meg gifter seg, kjøper hus og får flere barn. Og her sitter jeg, uten noen ting.

Hva skal man gjøre?

Komme på en smart forretningsidé og bygge seg opp en liten formue, så man i det minste ikke har det økonomiske hengende over seg? ...

Lurer bare på hva det skulle ha vært

[Gjest Forsent Uansett]

Huff. Du minner meg sånn om meg selv at jeg fikk klump i halsen. Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre. For hver måned blir gjelden høyere og livsmotet mindre. Og alle rundt meg gifter seg, kjøper hus og får flere barn. Og her sitter jeg, uten noen ting.

Hva skal man gjøre?

Ja, har vurdert alternativene Rik Ektemann, Luksusprostituert og Rømme (til et land hvor kreditorene ikke finner meg) men ingen av dem frister så veldig...

Hvis vi noengang blir skammelig rike kan vi kjøpe oss en ny ungdomstid.

[Enit78]

Jeg er 30 og "det blir sikkert bedre med årene"-håpet begynner å bli tynnslitt. Jeg vet jeg ikke skal bry meg om hva alle andre gjør, men nå begynner jeg å bli nervøs for at jeg ligger så langt etter at jeg aldri kommer til å oppnå noe som helst.

Har i tillegg mest sannsynlig en sykdom som det sies kan gjøre det vanskelig å få barn senere. Adopsjon er det vel også bare å glemme for en som meg, selv om 10 år vil vel adopsjonsfolkene granske fortiden min så nøye at det blir avslag.

Jeg er selv 33 og har ikke mann eller barn. Kjenner meg igjen i det du sier. Et lite råd er å lage en liste over de utfordringene du har og rangere dem. Start med det som plager deg mest. Hvis du sliter med mye gjeld ville jeg fokusert på det først. Kanskje vente litt med utdannelsen og heller jobbe noen år og betale ned mest mulig gjeld. Da kan du også spare til egen bolig:). Og på denne tiden får du kanskje tenkt litt på hva du vil studere/jobbe med. Da har du iallefall tatt tak i et av problemene dine og det vil føles litt lettere.

Å lage en liste hjelper. Dette fungerte for meg når det var kaos i hodet mitt:)

[Gjest vil bare begynne på nytt]

Jeg er selv 33 og har ikke mann eller barn. Kjenner meg igjen i det du sier. Et lite råd er å lage en liste over de utfordringene du har og rangere dem. Start med det som plager deg mest. Hvis du sliter med mye gjeld ville jeg fokusert på det først. Kanskje vente litt med utdannelsen og heller jobbe noen år og betale ned mest mulig gjeld. Da kan du også spare til egen bolig:). Og på denne tiden får du kanskje tenkt litt på hva du vil studere/jobbe med. Da har du iallefall tatt tak i et av problemene dine og det vil føles litt lettere.

Å lage en liste hjelper. Dette fungerte for meg når det var kaos i hodet mitt:)

Det er bare studielånet jeg har av gjeld, altså, og litt av saken er at det er stort, og at jeg nok ikke får ta opp mer lån før jeg har hentet inn forsinkelsen. Å ha den jobben jeg har nå samtidig med studier er så godt som uoverkommelig.

Å kjøpe bolig alene her i byen kjenner jeg ingen som har greid uten store tilskudd hjemmefra. Det jeg kan spare er uansett så lite at jeg må holde på i årevis hvis det skal utgjøre en forskjell. Hvis jeg kommer inn på skole blir det uansett vanskelig å forsvare boliglån.

Derfor har min liste så langt vært:

- Skole

- Mann - er jo lov å håpe

- Bolig - Mer overkommelig å kjøpe når man er to

- Familielykke!

- Bedre jobb underveis.

Eventuelt parallelt med tusenvis av timer hos en psykolog som kan hjelpe meg med å holde motet oppe.

[jubalong70]

Jeg er 30 og "det blir sikkert bedre med årene"-håpet begynner å bli tynnslitt. Jeg vet jeg ikke skal bry meg om hva alle andre gjør, men nå begynner jeg å bli nervøs for at jeg ligger så langt etter at jeg aldri kommer til å oppnå noe som helst.

Har i tillegg mest sannsynlig en sykdom som det sies kan gjøre det vanskelig å få barn senere. Adopsjon er det vel også bare å glemme for en som meg, selv om 10 år vil vel adopsjonsfolkene granske fortiden min så nøye at det blir avslag.

Vet du, 30 år er ikke gammelt i disse dager

Jeg avslutter i disse dager min høyskoleutdannelse, og jeg fyller 41 i år I klassen min er det ei som fyller 47 senere i år

Det er aldri for sent!

Når det gjelder barn, så er jo det et vanskelig spørsmål. Jeg har også en sykdom som vanskeliggjør det å få barn (PCOS). Etter en operasjon for det, fikk jeg mitt første barn rett før jeg fylte 29. Etter det har jeg fått 2 til - siste et par mnd før jeg ble 35.

Det er ikke for sent! Helt sant!

Men, du må endre fokuset ditt. Du må ikke fokusere på det som er negativt og det som har vært, men på det som kan bli, det du får til og det som er positivt.

Hva er det som er bra i livet ditt akkurat nå?

Hva ønsker du at er situasjonen din om 1 år?

Om 5 år?

Om 10 år?

Hva kan du gjøre for å komme dit du ønsker å være?

[Gjest vil bare begynne på nytt]

Vet du, 30 år er ikke gammelt i disse dager

Jeg avslutter i disse dager min høyskoleutdannelse, og jeg fyller 41 i år I klassen min er det ei som fyller 47 senere i år

Det er aldri for sent!

Når det gjelder barn, så er jo det et vanskelig spørsmål. Jeg har også en sykdom som vanskeliggjør det å få barn (PCOS). Etter en operasjon for det, fikk jeg mitt første barn rett før jeg fylte 29. Etter det har jeg fått 2 til - siste et par mnd før jeg ble 35.

Det er ikke for sent! Helt sant!

Men, du må endre fokuset ditt. Du må ikke fokusere på det som er negativt og det som har vært, men på det som kan bli, det du får til og det som er positivt.

Hva er det som er bra i livet ditt akkurat nå?

Hva ønsker du at er situasjonen din om 1 år?

Om 5 år?

Om 10 år?

Hva kan du gjøre for å komme dit du ønsker å være?

Det som skal til er vel en bra mann jeg kan ha et godt forhold til, slik at jeg kan få den familien og tilhørigheten jeg ønsker meg

Hvordan jeg skal komme dit har jeg spekulert på i 10 år nå, uten å være nærmere svaret. Positiv tenkning og "hvor vil jeg være om x antall år" hjelper ikke lenger! Jeg gjør tydeligvis noe helt riv ruskende galt i min tilnærming til et eller annet.

Hvordan er det forresten med PCOS, tror du det var enklere for deg å få barn senere fordi du allerede hadde fått et da du var 29?

[Enit78]

Det er bare studielånet jeg har av gjeld, altså, og litt av saken er at det er stort, og at jeg nok ikke får ta opp mer lån før jeg har hentet inn forsinkelsen. Å ha den jobben jeg har nå samtidig med studier er så godt som uoverkommelig.

Å kjøpe bolig alene her i byen kjenner jeg ingen som har greid uten store tilskudd hjemmefra. Det jeg kan spare er uansett så lite at jeg må holde på i årevis hvis det skal utgjøre en forskjell. Hvis jeg kommer inn på skole blir det uansett vanskelig å forsvare boliglån.

Derfor har min liste så langt vært:

- Skole

- Mann - er jo lov å håpe

- Bolig - Mer overkommelig å kjøpe når man er to

- Familielykke!

- Bedre jobb underveis.

Eventuelt parallelt med tusenvis av timer hos en psykolog som kan hjelpe meg med å holde motet oppe.

Men da foreslår jeg at du blir i jobben din og betaler ned så mye du kan på studielånet først. Og når du etter noen år er kommet ovenpå der, så kan du kanskje få ta opp et nytt lån.

[jubalong70]

Det som skal til er vel en bra mann jeg kan ha et godt forhold til, slik at jeg kan få den familien og tilhørigheten jeg ønsker meg

Hvordan jeg skal komme dit har jeg spekulert på i 10 år nå, uten å være nærmere svaret. Positiv tenkning og "hvor vil jeg være om x antall år" hjelper ikke lenger! Jeg gjør tydeligvis noe helt riv ruskende galt i min tilnærming til et eller annet.

Hvordan er det forresten med PCOS, tror du det var enklere for deg å få barn senere fordi du allerede hadde fått et da du var 29?

Det er jo vanskelige for meg å si noe om hva du evt. "gjør galt". Kanskje blir du for desperat? Kanskje vil du for mye for fort?

Kanskje kan du søke hjelp for å finne ut litt mer om deg, slik at du kan finne en ro i deg selv?

Jeg er helt sikker på at barn nr. 2 og 3 kom fordi barn nr. 1 hadde "banet vei". Jeg ble operert for min PCOS 4 mnd før jeg ble gravid med nr. 1 - så det var nok årsaken til at jeg ble gravid i det hele tatt. Vi hadde aktivt prøvd i 3 år før det.