SÅ Deprimert - igjen

[sinnsro1365381181]

Er ikke ofte innom her - men nå var det godt å lese noen tråder. Bare for å få bekreftet at jeg ikke er alene. Har scannet nettet for opplysninger om andre forum som passer også. Men intet.

Er deprimert - igjen. Og i dag har jeg grått og grått og det har vært fysisk vont! Jeg blir så fortvilet og sliten - og redd for at det skal blir værre. Tok en Zyrtec (allergimed) i ettermiddag og nå er det godt å kjenne på ro og tretthet.

Ble skikkelig deprimert for 1. gang for 5 år siden. God effekt av Cipralex - har fortsatt med dem. For 2 år siden ble jeg kjempedeprimert pga fysisk sykdom - og jaggu fikk jeg ikke angst også. Men det gikk over og jeg kom meg greit.

Sliter ved PMS - og de periodene blir mer og mere ovale...starter ved eggløsning og så er det i gang.

Jeg ser jo at livshendelser er utløsende. har nok ikke vært den "heldigste" sånn sett.

Traff en hærlig fyr for en stund siden. Full klaff, god match - og vi bestemte oss for å satse. Plutselig blir han deprimert - og vi ¨går ned sammen....jeg skjønner ikke hva som skjer til og begynne med. Hans depresjon handler også om livshendelser tilbake i tid og han har hatt en kort runde (en mnd) tidligere også. Ellers ingen depresjoner eller annet.

Plutselig er jeg på den andre siden - pårørende. Han vil bare være alene, grubler og grubler. Ingen savn, følelser osv. Jeg blir plutselig en ingenting. Han sier han er helt tom - at han ikke vil noe.

Han er på vei opp nå -etter 6 uker. Men jeg har ramla skikkelig i bakken. Og kan ikke kjenne på noe annet enn depresjon og mørke. Hvorfor er det så vanskelig å godta en deprimert partner når man har vært/er der selv?? Hvorfor denne redselen for at forholdet er over når han er over depresjonen?

Nå har jeg virkelig gravd meg ned her....

Håper inderlig at noen orker å svare eller komme med innspill. Kanskje også menn som har erfaring fra liknende situasjoner? Som legen min sa litt humoristisk; menn liker ikke mas!

Og så skulle jeg ønske jeg hadde noen å snakke med som har disse rundene med depresjoner/tungsinn i en ellers grei hverdag.

Takk for at du tok deg tid til å lese.

[Gjest Svarttrost]

jeg har hatt mange runder med depresjoner (bipolare), og prøvd og feilet. Noen ganger har jeg krøpet helt inn i isolasjonens hi, noen ganger har jeg forsøkt å la livet gå som normalt, men nå har jeg kommet til en mellomting.

Jeg lager meg en plan (med tidspunkt) for hva jeg vil fylle hver enkelt dag med, og lar det være få, overkommelige ting, typisk en liten tur, måltider og å vaske klær. Jeg presser meg selv til å gjøre det jeg har bestemt på forhånd, uansett hvordan det føles der og da. Av og til virker det nesten umulig, men det gir en tilfredsstillende følelse å stryke over ett av punktene på lista.

Slik går i hvert fall dagene, uten at jeg sliter meg ut, og uten at jeg lar svartsinnet få helt overtak.

Noen blir jo hjulpet av medisiner i depresjoner, kanskje du bør snakke med legen din også?

[Gjest vil men får ikke til]

Vet ikke hva jeg skal skrive, bare at jeg sliter med tunge tanker som deg. Kanskje pga påkjenninger og livshendelser, takler det utrolig bra i perioder. Alle tror jeg er "superwoman", de tror det nå og men vet lite om hvor utmattet jeg er inni meg. Vet ikke hva jeg skal gjøre i grunn, plutselig stiller jeg ikke opp og orker ikke innvolvere meg i alt. Men vil klare det, men gjør ikke det.

Gode tanker til deg :-)

[sinnsro1365381181]

jeg har hatt mange runder med depresjoner (bipolare), og prøvd og feilet. Noen ganger har jeg krøpet helt inn i isolasjonens hi, noen ganger har jeg forsøkt å la livet gå som normalt, men nå har jeg kommet til en mellomting.

Jeg lager meg en plan (med tidspunkt) for hva jeg vil fylle hver enkelt dag med, og lar det være få, overkommelige ting, typisk en liten tur, måltider og å vaske klær. Jeg presser meg selv til å gjøre det jeg har bestemt på forhånd, uansett hvordan det føles der og da. Av og til virker det nesten umulig, men det gir en tilfredsstillende følelse å stryke over ett av punktene på lista.

Slik går i hvert fall dagene, uten at jeg sliter meg ut, og uten at jeg lar svartsinnet få helt overtak.

Noen blir jo hjulpet av medisiner i depresjoner, kanskje du bør snakke med legen din også?

Som nevnt så bruker jeg Cipralex. Finnes der noe annet når man ramler uttpå skikkelig?

Brukte vival en kort periode for ett par år siden, men vanedannende medikamenter må jeg holde meg unna i det lengste.

[sinnsro1365381181]

Vet ikke hva jeg skal skrive, bare at jeg sliter med tunge tanker som deg. Kanskje pga påkjenninger og livshendelser, takler det utrolig bra i perioder. Alle tror jeg er "superwoman", de tror det nå og men vet lite om hvor utmattet jeg er inni meg. Vet ikke hva jeg skal gjøre i grunn, plutselig stiller jeg ikke opp og orker ikke innvolvere meg i alt. Men vil klare det, men gjør ikke det.

Gode tanker til deg :-)

Neida - alt er så normalt utenpå. Kun de nærmeste vet. Men når jeg har det som værst så orker jeg ikke prate med noen. Og de jeg har blir sikkert lei de også.

Ja - jeg vil også men får det ikke til. Når man bare blir apatisk og sitter og glor så er man langt unna en livgivende tur i skogen liksom...

[Gjest vil men får ikke til]

Neida - alt er så normalt utenpå. Kun de nærmeste vet. Men når jeg har det som værst så orker jeg ikke prate med noen. Og de jeg har blir sikkert lei de også.

Ja - jeg vil også men får det ikke til. Når man bare blir apatisk og sitter og glor så er man langt unna en livgivende tur i skogen liksom...

Har prøvd å komme meg ut, prøver å se normal ut men vet ikke om det funker. Skal på et møte i morgen, må bare orke å hive på sminke, får se hvor lenge jeg klarer dette skuespillet. Må dusje og.

[Gondor]

Det er så inderlig vondt å være deprimert. Jeg har vært det mange, mange ganger selv og vet hvordan det tærer på.

Det som har hjulpet meg litt er å legge listen lavt. Sove, gå turer, sette opp liste over det aller nødvendigste jeg må gjøre og prøve å være stille. Snakke med noen jeg vet kan løfte meg opp og en psykolog.

Det kan ikke være lett å ha en deprimert kjæreste når man er deprimert selv. Det må da være en ekstra belasting? Greit at man skal være forståelsesfull, men et sted går grensen. Hvor går grensen din?

Vet ikke hva ellers jeg kan si. Jeg føler med deg. Få deg noe bedre medisin kanskje?

Jeg ønsker deg en riktig god natt. Håper morgendagen din blir bedre!

[Gjest Svarttrost]

Som nevnt så bruker jeg Cipralex. Finnes der noe annet når man ramler uttpå skikkelig?

Brukte vival en kort periode for ett par år siden, men vanedannende medikamenter må jeg holde meg unna i det lengste.

Wellbutrin?

[Gjest Svarttrost]

Neida - alt er så normalt utenpå. Kun de nærmeste vet. Men når jeg har det som værst så orker jeg ikke prate med noen. Og de jeg har blir sikkert lei de også.

Ja - jeg vil også men får det ikke til. Når man bare blir apatisk og sitter og glor så er man langt unna en livgivende tur i skogen liksom...

Nei, en livgivende tur i skogen er vel å legge lista vel høyt. Prøv en fem minutters tur i stedet.