NHD: Problemet med psykodynamisk terapi

[marlenexxx27]

Du sier at inkompetente psykodynamikere er et av de største problemene i psykiatrien.

Hva kan det handle om? At de som tar denne utdanningen er litt koko og overvuderer seg selv? At slik terapi er forferdelig vanskelig å lære seg å utøve? At terapien er fundert på teori som egentlig bare består av uenigheter, uklarheter og filosofiske betraktninger? At det bare er noen få med nærmest medfødte og finkalibrerte psykodynamiske ferdigheter som kan gi slik terapi?

Kan man si at psykodynamisk terapi er som KUNST? Noen (de fleste) er som Aune Sand og lager selvnytende tull som ikke bidrar noe til andre. Andre (svært få) er som Jon Fosse eller Edvard Munch, og lager kunst av kvalitet som virkelig gir noe dypt verdifullt til andre mennesker.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

De kaller seg psykodynamikere, men utøver ikke terapien slik den skal gjennomføres. De misbruker dens prinsipper for å rettferggjøre middelmådighet, de forbereder seg ikke, de gidder ikke/kan ikke diagnsotisere, de har ingen plan inne i sitt hode, de tenker ikke gjennom innholdet i timene mellom dem, de overlater i sin giddesløshet alt til pasienten. De møter opp, spør pasienten hva de ønsker å snakke om, de sier hmmm, de har lært seg å gjenta siste del av pasientens utsagn, i beste fall holder de seg våken og hører hva pasienten sier. Så tar de betaling og setter opp en ny time. Forhåpentligvis skriver de journal og noen ganger i tråd med journalforskriften.

Kompetente dynamikere grøsser når de opplever slikt. De opplever at deres teori og praksis misbrukes for å rettferdiggjøre at prat, prat, prat opphøyes til å kalles terapi.

[Gjest sivera]

De kaller seg psykodynamikere, men utøver ikke terapien slik den skal gjennomføres. De misbruker dens prinsipper for å rettferggjøre middelmådighet, de forbereder seg ikke, de gidder ikke/kan ikke diagnsotisere, de har ingen plan inne i sitt hode, de tenker ikke gjennom innholdet i timene mellom dem, de overlater i sin giddesløshet alt til pasienten. De møter opp, spør pasienten hva de ønsker å snakke om, de sier hmmm, de har lært seg å gjenta siste del av pasientens utsagn, i beste fall holder de seg våken og hører hva pasienten sier. Så tar de betaling og setter opp en ny time. Forhåpentligvis skriver de journal og noen ganger i tråd med journalforskriften.

Kompetente dynamikere grøsser når de opplever slikt. De opplever at deres teori og praksis misbrukes for å rettferdiggjøre at prat, prat, prat opphøyes til å kalles terapi.

Er dette virkelig lov? Jeg mener man kan jo "ødelegge" menneskers liv på denne måten. Det er jo ikke døde ting de behandler.

[Gjest pointless]

De kaller seg psykodynamikere, men utøver ikke terapien slik den skal gjennomføres. De misbruker dens prinsipper for å rettferggjøre middelmådighet, de forbereder seg ikke, de gidder ikke/kan ikke diagnsotisere, de har ingen plan inne i sitt hode, de tenker ikke gjennom innholdet i timene mellom dem, de overlater i sin giddesløshet alt til pasienten. De møter opp, spør pasienten hva de ønsker å snakke om, de sier hmmm, de har lært seg å gjenta siste del av pasientens utsagn, i beste fall holder de seg våken og hører hva pasienten sier. Så tar de betaling og setter opp en ny time. Forhåpentligvis skriver de journal og noen ganger i tråd med journalforskriften.

Kompetente dynamikere grøsser når de opplever slikt. De opplever at deres teori og praksis misbrukes for å rettferdiggjøre at prat, prat, prat opphøyes til å kalles terapi.

Helt enig med deg her, NHD. Jeg gikk til en slik en en gang. Han var psykolog, men tydeligvis en slik psykodynamiker. Han sa ingenting, spurte inngenting, kom ikke med noe særlig tilbakemeldinger på ting jeg sa. Gadd knapt å svare hmmm.. en gang i blant. Han satt for det hele mest taus og holdt på å sovne... Kikket på meg innimellom. Jeg greide jo ikke å si så mye selv når det var slik, så jeg sluttet etter fire ganger. Jeg kunne jo heller gått i skogen og snakket til et tre, det hadde faktisk gjort samme nytten.

[Gjest woldano]

De kaller seg psykodynamikere, men utøver ikke terapien slik den skal gjennomføres. De misbruker dens prinsipper for å rettferggjøre middelmådighet, de forbereder seg ikke, de gidder ikke/kan ikke diagnsotisere, de har ingen plan inne i sitt hode, de tenker ikke gjennom innholdet i timene mellom dem, de overlater i sin giddesløshet alt til pasienten. De møter opp, spør pasienten hva de ønsker å snakke om, de sier hmmm, de har lært seg å gjenta siste del av pasientens utsagn, i beste fall holder de seg våken og hører hva pasienten sier. Så tar de betaling og setter opp en ny time. Forhåpentligvis skriver de journal og noen ganger i tråd med journalforskriften.

Kompetente dynamikere grøsser når de opplever slikt. De opplever at deres teori og praksis misbrukes for å rettferdiggjøre at prat, prat, prat opphøyes til å kalles terapi.

Mener du at psykodynamisk tenkning har en plass i moderne psykiatri? Om så,for hvem vil du anbefale dette?