Hvordan ble du psyk?

[100%ull]

.

Jeg ble psyk av å komme inn i et destruktivt forhold...

Ca. tolv år med dette livet har gjort sitt med sinnet...

Hvordan ble du psyk?

[Gjest I think]

Hvis man blir syk av noe...f.eks traumatiske hendelser. Er det lettere å bli frisk da, enn hvis det er genetisk?

Tror jeg ble syk når jeg oppdaget at Jorda var en vondt plass! Ganske tidlig....

[Gjest aldri vært psyk]

Har du opplevd noe i barndommen som gjorde at du ble så lenge i dette forholdet?

Eller kommer du fra en kjernesunn og ressurssterk familie?

[Madelenemie]

Hei!

Jeg ble født med en hjerneorganisk utviklingsforstyrrelse og bare noen få mennesker tror at denne kan bli helbredet ved diett.

Jeg tror ikke det selv lenger.

Men den har beskyttet meg mot mye elendighet sier min psykiater så det er noe å være glad for. Jeg er glad for det for min psykiater har sett dette før, at asperger syndrom beskytter mot å bli deprimert eller komme på kant med samfunnet.

jeg syns min psykiater sier så mye rart og morsomt at jeg av og til tror det er hun som har asperger syndrom. Men da skriver hun "Jeg har ikke asperger syndrom", for hun har jo ikke det, selv om hun har sine begrensinger hun også. Min mann syns det er morsomt når jeg mener min psykiater har syndromet selv, han ler høyt og tror han er morsom og forstår noe, men han kjenner jo ikke sammenhengen hun sier alt det rare i og hun vet ikke selv hvor morsom hun er til tider.

Jeg elsker min psykiater til min død.

[Gjest Bruker_ikke_nicket_på_dette]

Jeg er forsynt med dårlige gener (les: arvelig lidelse), og i tillegg har enkelte ting i barndommen og flere seksuelle overgrep gjort sitt til at jeg er den jeg er i dag.

[serenity777]

Jeg har vært engstelig siden 10 års alderen, fra 16 ble jeg en enstøing med depresjoner, rundt 18 kom angsten, og senere schizofreni diagnose. Grunnet en "kosmisk kamp mellem godt og ondt inni mitt hode"

I dag er jeg stabil, men har en del angst.

[avidi]

Jeg tror det er genetisk betinget i min familie. Min farmor var tung til sinns og litt følelseskald. Min far fikk en alvorlig depresjon i 50 års alderen og har alltid hart litt angst. Hans bror ble også syk ved 50 års alder. Dyp depresjon og sterk angst som fortastt den dag i dag i en alder av 80 år styrer livet hans.

Selv utviklet jeg gradvid depresjon gjennom ungdomstiden, det eskallerte voldsomt da jeg fikk mitt siste barn.

[crazy_joe]

Jævla godt spørsmål.

Fra jeg var liten har jeg egentlig vært psyk, aldri passa inn, så enten er jeg født sånn eller et arr på et merkelig sted har fått meg til å misstenke at jeg kan ha blitt misshandla sex messig av noen når jeg var veldig liten. Har et vagt bilde av et kvinnemenneske foran meg og smerte der jeg har arret. Men det blir spekulasjoner, jeg husker ikke.

Jeg veit det ikke var av faren min for han har aldri vært sånn, men han var ellers en voldelig tyrann. Mor var innlagt fra jeg var 4-5 år, han tok frustrasjonen utover meg og jeg fikk mye juling.

Tok igjen når jeg var 17, slo ham ned og trua han med kniv, da ble jeg kastet ut hjemmefra. Isolerte meg fullstendig. Satt på internet en periode og traff en god venn som var like ute og kjørte som meg. Han var besatt av vold og død, jeg var omtrent som ham da og følte meg som en bombe iferd med å gå av. Gikk ute om natta med kniv og håpet noen ville prøve å overfalle meg så jeg fikk anledning til å skjære hue av dem. Sammen med kameraten min begynte jeg med anabole steroider og samtidig amfetamin, han langet stoff for ganske store summer og vi rotet oss opp i gjengkriminalitet og var involvert i en del vold, var totalt nervevrak av amfetaminet ettervært, paranoia og generell angst. Etter at bestekompisen min døde av overdose og en drapssak trakk jeg meg ut av dette og ble lagt inn på psyk.

Og der var jeg populær blandt jentene som var der fordi noen av disse var på "mitt plan" og traff ei jente, alt var bra i 1 år til jeg fant ut også hun brukte narkotika og hadde en god del sjeletter i skapet, og det var noe annet enn om jeg brukte det selv, men var for glad i henne til å dumpe henne pga det så jeg prøvde desperat å få henne til å slutte i et helvete som varte i 4 år.

Nå er jeg på vei inn i uføretrygd. Neppe nødvendig å påpeke at jeg er et ødelagt menneske. Jeg er omtrent så rasert som det er mulig å få blitt og fortsatt være i live. Hadde aldri trodd jeg skulle leve til å bli 30.

[crazy_joe]

Jævla godt spørsmål.

Fra jeg var liten har jeg egentlig vært psyk, aldri passa inn, så enten er jeg født sånn eller et arr på et merkelig sted har fått meg til å misstenke at jeg kan ha blitt misshandla sex messig av noen når jeg var veldig liten. Har et vagt bilde av et kvinnemenneske foran meg og smerte der jeg har arret. Men det blir spekulasjoner, jeg husker ikke.

Jeg veit det ikke var av faren min for han har aldri vært sånn, men han var ellers en voldelig tyrann. Mor var innlagt fra jeg var 4-5 år, han tok frustrasjonen utover meg og jeg fikk mye juling.

Tok igjen når jeg var 17, slo ham ned og trua han med kniv, da ble jeg kastet ut hjemmefra. Isolerte meg fullstendig. Satt på internet en periode og traff en god venn som var like ute og kjørte som meg. Han var besatt av vold og død, jeg var omtrent som ham da og følte meg som en bombe iferd med å gå av. Gikk ute om natta med kniv og håpet noen ville prøve å overfalle meg så jeg fikk anledning til å skjære hue av dem. Sammen med kameraten min begynte jeg med anabole steroider og samtidig amfetamin, han langet stoff for ganske store summer og vi rotet oss opp i gjengkriminalitet og var involvert i en del vold, var totalt nervevrak av amfetaminet ettervært, paranoia og generell angst. Etter at bestekompisen min døde av overdose og en drapssak trakk jeg meg ut av dette og ble lagt inn på psyk.

Og der var jeg populær blandt jentene som var der fordi noen av disse var på "mitt plan" og traff ei jente, alt var bra i 1 år til jeg fant ut også hun brukte narkotika og hadde en god del sjeletter i skapet, og det var noe annet enn om jeg brukte det selv, men var for glad i henne til å dumpe henne pga det så jeg prøvde desperat å få henne til å slutte i et helvete som varte i 4 år.

Nå er jeg på vei inn i uføretrygd. Neppe nødvendig å påpeke at jeg er et ødelagt menneske. Jeg er omtrent så rasert som det er mulig å få blitt og fortsatt være i live. Hadde aldri trodd jeg skulle leve til å bli 30.

har forøvrig ikke brukt rusmidler annet enn alkohol siden jeg trakk meg ut av det miljøet og var rein når jeg ble innlagt på psyk, til info.

[100%ull]

har forøvrig ikke brukt rusmidler annet enn alkohol siden jeg trakk meg ut av det miljøet og var rein når jeg ble innlagt på psyk, til info.

.

Ojsann...du har hatt det virkelig tøft, crazy_joe...

Dette var sterkt å lese...

Alt godt ønskes deg for at du skal få et bedre liv...ta godt vare på deg selv...

Kjempegla` i deg...lell om jeg aldri har truffet deg =)

[crazy_joe]

.

Ojsann...du har hatt det virkelig tøft, crazy_joe...

Dette var sterkt å lese...

Alt godt ønskes deg for at du skal få et bedre liv...ta godt vare på deg selv...

Kjempegla` i deg...lell om jeg aldri har truffet deg =)

takk, ting har på en måte roet seg, og jeg har utviklet empati for folk. Til jeg var midt i 20 årene hadde jeg ikke opplevd annet enn faenskap fra folk, jeg slet veldig på skolen og pga volden hjemme, så det ble en ond sirkel hvor jeg ble sosialt og følelsesmessig fullstendig avstumpet og hatet mennesker generelt. Jeg hadde faktisk empati, men da for dyr for jeg hadde et par hunder jeg var veldig glad i, Glad i dyr er jeg enda.

[crazy_joe]

.

Ojsann...du har hatt det virkelig tøft, crazy_joe...

Dette var sterkt å lese...

Alt godt ønskes deg for at du skal få et bedre liv...ta godt vare på deg selv...

Kjempegla` i deg...lell om jeg aldri har truffet deg =)

og forøvrig, jeg har ikke engang fortalt en brøkdel av hva jeg har opplevd, men jeg forteller ikke mer i tilfelle noen skulle kjenne meg igjen, vil være anonym. Jeg har virkelig ikke møtt et menneske som har vært borte i så mye rart som meg i behandlingsapparatet, derfor slet jeg i behandlingen og, for mens andre satt der med familie, hus og sydenturene sine og gråt over voldtekter som hadde gjort dem dårlige, satt jeg og lurte på hva de egentlig klaget over og hvor lite som skal til for å knekke folk, for jeg så på det som bagateller. Jeg følte meg ikke på nivå med noen der. Psykiatrien var vel heller ikke særlig utviklet den gangen, jeg håper virkelig de fanger opp sånne tilfeller som meg og at jeg hadde fått hjelp lenge før uten at det går så langt som det gikk med meg. Jeg sa jo ikke noe til noen, men det må ha lyst lang vei at noe var galt.

[crazy_joe]

og forøvrig, jeg har ikke engang fortalt en brøkdel av hva jeg har opplevd, men jeg forteller ikke mer i tilfelle noen skulle kjenne meg igjen, vil være anonym. Jeg har virkelig ikke møtt et menneske som har vært borte i så mye rart som meg i behandlingsapparatet, derfor slet jeg i behandlingen og, for mens andre satt der med familie, hus og sydenturene sine og gråt over voldtekter som hadde gjort dem dårlige, satt jeg og lurte på hva de egentlig klaget over og hvor lite som skal til for å knekke folk, for jeg så på det som bagateller. Jeg følte meg ikke på nivå med noen der. Psykiatrien var vel heller ikke særlig utviklet den gangen, jeg håper virkelig de fanger opp sånne tilfeller som meg og at jeg hadde fått hjelp lenge før uten at det går så langt som det gikk med meg. Jeg sa jo ikke noe til noen, men det må ha lyst lang vei at noe var galt.

...MED UNNTAK av der jeg var innlagt først, der traff jeg noen jeg følte forsto noe av det jeg hadde vært igjennom ivertfall.

Sorry for alt rotet.

[Gjest Svarttrost]

og forøvrig, jeg har ikke engang fortalt en brøkdel av hva jeg har opplevd, men jeg forteller ikke mer i tilfelle noen skulle kjenne meg igjen, vil være anonym. Jeg har virkelig ikke møtt et menneske som har vært borte i så mye rart som meg i behandlingsapparatet, derfor slet jeg i behandlingen og, for mens andre satt der med familie, hus og sydenturene sine og gråt over voldtekter som hadde gjort dem dårlige, satt jeg og lurte på hva de egentlig klaget over og hvor lite som skal til for å knekke folk, for jeg så på det som bagateller. Jeg følte meg ikke på nivå med noen der. Psykiatrien var vel heller ikke særlig utviklet den gangen, jeg håper virkelig de fanger opp sånne tilfeller som meg og at jeg hadde fått hjelp lenge før uten at det går så langt som det gikk med meg. Jeg sa jo ikke noe til noen, men det må ha lyst lang vei at noe var galt.

''att jeg og lurte på hva de egentlig klaget over og hvor lite som skal til for å knekke folk, for jeg så på det som bagateller.''

Akkurat det der synes jeg du burde holdt for deg selv. Det er ulikt hva folk tåler, en kan ikke måle et menneskes smerte på denne måten.

Forøvrig er voldtekt ingen "bagatell".

[Gjest pointless]

Hos meg er det psyke gener i fleng på begge sider av familien, så derfor har jeg nok blitt som jeg er blitt... Oppvekstmiljøet spiller nok også en rolle.

Ok, så da er det det kjente "arv og miljø"-aspektet som er årsaken. Men i tillegg har jeg en fri vilje. Den er også ustabil (sikkert på grunn av arv og miljø det også), men jeg har da i det minste hatt vilje til å søke hjelp. :-)

[crazy_joe]

''att jeg og lurte på hva de egentlig klaget over og hvor lite som skal til for å knekke folk, for jeg så på det som bagateller.''

Akkurat det der synes jeg du burde holdt for deg selv. Det er ulikt hva folk tåler, en kan ikke måle et menneskes smerte på denne måten.

Forøvrig er voldtekt ingen "bagatell".

jeg har skjønt det ikke er det under normale forhold, men det var hva jeg følte utifra min situasjon. Jeg synes det er verdt å nevne, for det burde graderes mer i behandlingsapparatet. Man burde ikke sende en som meg inn i terapi med folk som ellers har hatt et vanlig liv. Jeg sliter med å sette meg inn i tankemåten, interessene og følelsene til "normale" folk.

[Gjest Svarttrost]

jeg har skjønt det ikke er det under normale forhold, men det var hva jeg følte utifra min situasjon. Jeg synes det er verdt å nevne, for det burde graderes mer i behandlingsapparatet. Man burde ikke sende en som meg inn i terapi med folk som ellers har hatt et vanlig liv. Jeg sliter med å sette meg inn i tankemåten, interessene og følelsene til "normale" folk.

Tja, men behandlingen skal jo være individuell, selv om en har vidt ulik bakgrunn.

Og hva er det du har skjønt ''ikke er det under normale forhold''?

[crazy_joe]

Tja, men behandlingen skal jo være individuell, selv om en har vidt ulik bakgrunn.

Og hva er det du har skjønt ''ikke er det under normale forhold''?

Hva tror du?

Folk står på tv og har opplevd et bankran, ikke engang spesielt rettet mot dem, og går ut av arbeidslivet pga traumer.

Jeg har blitt forsøkt ranet flere ganger, da på meg personlig av gjenger og truet med våpen og blitt slått.

Så hva tror du jeg tenker om meg selv, når jeg ser det på nyhetene?

[crazy_joe]

Tja, men behandlingen skal jo være individuell, selv om en har vidt ulik bakgrunn.

Og hva er det du har skjønt ''ikke er det under normale forhold''?

Du skjønner neppe hva jeg mener uansett så jeg skal gi deg svaret.

Jeg føler meg gammel og fullstendig alene. At jeg lurer på hva formålet med min eksistens egentlig er, for jeg har ikke opplevd annet enn lidelse hele livet, disse har opplevd det noen minutter av ting som for meg er ganske dagligdags. Jeg får en bekreftelse på hvor ødelagt jeg er hver gang jeg leser sånt.

[Gjest Svarttrost]

Du skjønner neppe hva jeg mener uansett så jeg skal gi deg svaret.

Jeg føler meg gammel og fullstendig alene. At jeg lurer på hva formålet med min eksistens egentlig er, for jeg har ikke opplevd annet enn lidelse hele livet, disse har opplevd det noen minutter av ting som for meg er ganske dagligdags. Jeg får en bekreftelse på hvor ødelagt jeg er hver gang jeg leser sånt.

Skjønner, det må være ensomt.

Synes allikevel du skal holde deg for god til å nedvurdere andres smerte.