Hvordan ble du psyk?

[Gjest Ironi_Eggs]

Hva tror du?

Folk står på tv og har opplevd et bankran, ikke engang spesielt rettet mot dem, og går ut av arbeidslivet pga traumer.

Jeg har blitt forsøkt ranet flere ganger, da på meg personlig av gjenger og truet med våpen og blitt slått.

Så hva tror du jeg tenker om meg selv, når jeg ser det på nyhetene?

Det er forskjell på å oppsøke farefulle situasjoner og miljøer frivillig, og å oppleve det ufrivillig.

[crazy_joe]

Skjønner, det må være ensomt.

Synes allikevel du skal holde deg for god til å nedvurdere andres smerte.

det er ikke det jeg sier heller.

Men for å illustrere det. De har fått en liten titt inn i helvete, der har jeg levd et helt liv. Ellers har disse hatt sine perfekte liv, hatt det fint med foreldrene sine, fullført utdannelse, fått familie og unger.

Jeg har aldri opplevd det.

Men jeg vet en smak på helvete kan gjøre at du sitter fast i det og dermed være der i etterkant. Men om ikke annet har de fleste hatt noen år før det skjedde hvor de ellers hadde det bra.

[crazy_joe]

Det er forskjell på å oppsøke farefulle situasjoner og miljøer frivillig, og å oppleve det ufrivillig.

Fortiden min gjorde at jeg havnet i det miljøet, det var ingen andre veier enn dit. Det ene følger det andre. Hadde noen hjulpet meg, f.eks når jeg var liten før raseriet, paranoiaen og misstroen til alt og alle satt seg helt fast, hadde kanskje livet tatt en annen retning.

Kanskje hadde jeg utviklet sosial kompetanse så jeg klarte å snakke for meg i normale sammenhenger. Kanskje jeg hadde fungert på skolen. Kanskje jeg hadde funnet en vei inn i noe annet.

[Gjest bølger]

Usikkerhet i arbeidslivet og samfunnets krav var med på å gjøre meg psyk, men mye ligger nok også i genene.

[Gjest Ironi_Eggs]

Fortiden min gjorde at jeg havnet i det miljøet, det var ingen andre veier enn dit. Det ene følger det andre. Hadde noen hjulpet meg, f.eks når jeg var liten før raseriet, paranoiaen og misstroen til alt og alle satt seg helt fast, hadde kanskje livet tatt en annen retning.

Kanskje hadde jeg utviklet sosial kompetanse så jeg klarte å snakke for meg i normale sammenhenger. Kanskje jeg hadde fungert på skolen. Kanskje jeg hadde funnet en vei inn i noe annet.

Tenk om du kunne kommet deg videre, klart å se fremover. Kanskje kunne du da hjulpet noen andre i samme situasjon som du har vært i?

[Gjest fyi]

Du skjønner neppe hva jeg mener uansett så jeg skal gi deg svaret.

Jeg føler meg gammel og fullstendig alene. At jeg lurer på hva formålet med min eksistens egentlig er, for jeg har ikke opplevd annet enn lidelse hele livet, disse har opplevd det noen minutter av ting som for meg er ganske dagligdags. Jeg får en bekreftelse på hvor ødelagt jeg er hver gang jeg leser sånt.

Tror du det er noe annerledes for meg, selv om jeg har kommet meg dit at jeg muligens kan fremstå som "en av de andre som bare har opplevd (...)" for deg?

Jeg tenker og føler mye av det samme som deg, selv om jeg er tilsynelatende veltilpasset og "normal" ved første øyekast. Jeg har også opplevd en dramatisk enkelthendelse som satte seg litt ekstra, men den kom på toppen av en oppvekst som også var stappfull av avvisning, ensomhet, utrygghet og sikkert førte til mye av det samme du sitter igjen med.

Jeg tilhørte riktignok en ressurssterk familie, var aldri i nærheten av amfetamin, og har gjort alt jeg kan for å slepe meg selv inn på riktig spor. Men hva så? Jeg har flere ganger vært på "sydentur", holdt på å sprenges innvendig og bare hatt lyst til å løpe foran en buss.

Det er sikkert mange fler av oss enn vi skulle tro, for husk at mange skjuler det, og gjør alt de kan for å fortrenge det og jobber knallhardt for å fokusere på andre ting. Så kan det være at de bruker en enkeltstående hendelse eller problemstilling som en årsaksforklaring for følelser de egentlig har sittet inne med lenge før hendelsen inntraff - her er det du møter dem og mistolker situasjonen. Eller hendelsen har gjort dem bevisst på hvor utrygge og sårbare de faktisk er. Å "miste" illusjoner kan sikkert føles forferdelig for den som hittil har levd et liv skjermet for smerte, utrygghet og andre skremmende følelser. Jeg og du vil fnyse av det, for vi har jo aldri hatt det - hvordan kan vi ha sympati med dem?

For hva er verst: Person A har svært få gode erfaringerl og står alene. Person B har grunnleggende gode erfaringer med livet, men har så opplevd noe så rystende og føler seg så ødelagt at han ikke lenger greier å skape, opprettholde eller nyte gode opplevelser. Der person A blir minnet om sin smerte ved å se på "de andre", blir person B minnet om sin smerte både ved å se på "de andre" OG tenke tilbake i tid til slik det var men ikke lenger er - eller ikke greier å gi av seg selv til de han elsker, og må oppleve smerten av å ødelegge båndene til andre i tillegg - kanskje sine barn. Hva er verst, og hvordan kan vi si at det er verre enn det andre?

Det er så mange tilfeldigheter som spiller inn - hvor man kommer fra, hvilke valg man tar og hvordan det spiller inn på veien videre. Det sosiale spillet du betrakter fra utsiden, er også bare et spill. Selve essensen av folk kommer nødvendigvis ikke så godt frem alltid, og man skal ikke konkludere med at de ikke har noe dypere ved seg av den grunn.

Men uansett må man også finne en grunn til å leve... Selv har jeg fått anbefalt å lese Viktor Frankl, en psykiater som satt i konsentrasjonsleir. Han har skrevet en bok som heter "a man's search for meaning". Jeg tenkte jo at denne Frankl ikke har noen forutsetning for å si noe som kan være av verdi for meg ettersom han sikkert hadde et flott liv før han havnet i konsentrasjonsleir - Kjenner bitterheten komme snikende, men nei, dette med å finne mening tror jeg er en universell greie.

[Gjest fyi]

Følsomt sinn, syndebukk i en ressurssterk familie. Så ballet det på seg med dårlige erfaringer.

[miakami]

gener