psykisk syk sier du?! Du må bare ta deg sammen!

30. mai 2011

For meg er det slik,jeg kan ikke snakke om mine problemer til mine nærmeste. Så det jeg gjør er å spille skuespill.Være en person som jeg føler de forventer jeg skal være. Det å slite psykisk er et ikketema føler jeg. De få gangene jeg prøver å snakke om mine problemer blir jeg enten møtt av en vegg med taushet,eller rett og slett klar beskjed om å ta meg sammen! At livet er like tøft for alle. Så jeg skammer meg. Skammer meg fordi jeg er anneledes. Fordi jeg er sliten. Fordi jeg ikke klarer å jobbe.Skammer meg fordi jeg ikke klarer å leve opp til samfunnets forventninger. Det er en vond følelse å ikke bli forstått. Jeg er fortvilet fordi jeg ikke klarer å ta meg sammen. Jeg går til psykolog en gang i uken.Har gjort det en god stund. Hadde håpet at dette skulle hjelpe meg til å finne litt mer ut av meg selv. Men ser ikke at det går den veien. Er om mulig enda mer forvirret. Hvem er jeg? Hvorfor er jeg ikke som de andre? Hvorfor får jeg ikke til å leve? Hva er galt med meg? Jeg vil gjerne utredes for å finne ut hva som feiler meg. For så å muligens få rett medisin som kan øke livskvaliteten min. Men føler at det er galt det også,å be om å få en diagnose liksom. Jeg vil jo ikke være syk,men har de siste år insett at jeg er psykisk syk. Men vet ikke helt hvilken bås jeg faller i. Har prøvd ut ad uten at det hjelper særlig. Har prøvd å innse at jeg er syk,men det er vanskelig siden jeg ikke vet riktig hva som feiler meg. Jeg vet at jeg har angst,og er plaget med langvarige depresjoner. Men jeg tror det er mer. Jeg tror jeg har unnvikende pf. Jeg tror jeg har adhd uopmerksom type, og er redd at jeg etter et fryktelig krevende forhold med en psykopat har forverret det hele. Er lenge siden jeg kom ut av dette forholdet,men føler jeg enda er utslitt og fri for livsglede. Føler jeg har brukt opp hele mitt livs enegi på dette forholdet. Så nå er jeg bare sliten og vil være i fred. Kan man utvikle ME av store psykiske påkjenninger? Jeg tror ikke jeg får riktig hjelp. Prøver å snakke om mine tanker rundt diverse diagnoser med min psykolog. Men føler ikke at jeg kommer noen vei. Han mener jeg er traumatisert og preget av ting jeg har opplevd i livet. Er det sånn altså... at jeg skal godta at livet mitt skal være så begrenset fordi jeg har opplevd mye dritt? Har nå virkelig prøvd å ta tak i livet mitt å få hjelp,men føler at jeg bare syter og klager og er til bry. Så nå føler jeg for å gi opp. Har løsst å forsvinne. Reise langt bort hvor ingen kjenner meg eller har forventninger til meg. Vil rett og slett flykte fra livet mitt. Jeg vil ha fred! Jeg har det så forferdelig vondt inni meg,og det spiser meg opp mer og mer. Hvorfor skal psykiske sykdommer være så tabu? Hvorfor kan jeg ikke få snakke om det,og møte forståelse? Jeg føler meg alene med mine indre demoner som sliter meg i biter. Stemmen inni hodet mitt som overdøver allt. Du er ikke verdt en dritt,du er lat,du kan ikke noe. Ingen liker deg. Ikke du selv en gang. Jeg vil gjemme meg.... Jeg vil ha hjelp,men aner ikke hvordan. Sliten av meg. Måtte bare få ut litt... Jeg er så alene med allt jeg sliter med. Så beklager at jeg skriver hær. Det er sikkert feil av meg det også. Men må bare få det ut. Det gir meg litt håp å lese om andre hær inne som får riktig hjelp,og som faktisk får det bedre etterhvert. Har ikke mistet håpet,men er i ferd med å gi opp.