Min 5 åring sørger over død oldefar et år senere

[Gjest Elisego]

I fjor døde min bestefar altså min sønns oldefar etter bare 4 ukers sykeleie. Da var sønnen min 4 år. Vi var å besøkte ham på sykehuset før han ble "synlig" syk og bestefar var glad og blid. Sønnen min viste ikke tegn til å synes det var ekkelt eller leit da. Så døde bestefar, og sønnen vår tegnet en tegning til min mormor(hans kone). Han viste ikke tegn til sorg da heller. Vi syns han var for liten til å være med i begravelsen så vi hentet ham til minnefesten og han løp rundt og lekte med de andre barna som var der da. Det skal sies at jeg har fortalt ham hele veien at bestefar var syk og at JEG TROR han nå sitter i himmelen og passer på oss. Siden rundt juletider har sønnen vår snakket om bestefar og enkelte kvelder gråter han sårt fordi oldefar er død og han savner ham. Jeg trøster som best jeg kan og har sagt ting som: at oldefar ikke ville ønsket at vi skulle være lei oss, men huske gode stunder, jeg har sagt at oldefar var gammel og syk og ikke orket å leve lenger og rett og slett bare at det er fryktelig leit. Jeg har grått med ham og jeg har holdt rundt ham men noen ganger så er han ikke til å trøste. Da hyler han ned i puta og er ordentlig lei seg. Han er også blitt veldig opptatt av alder-hver gang noen har bursdag så spør han om hvor gamle vi blir og om det er gammelt. Han uttrykker at han ikke vil miste mamma og pappa at vi ikke må bli gamle. Jeg kan huske jeg hadde en sånn periode i livet mitt men jeg var mye eldre enn 5 år. Min bestefars datter-min mor tok ham med til gravplassen en fin vårdag for å vise ham hvor oldefar er (jeg fikk nemlig ikke lov av min sønn til å ta ham med-han sa det ville være flaut) men da hadde han blitt sittende i bilen og vente for han ville ikke se alikevel. Min mor sa han virket sint og flau når hun kom tilbake. Vi foreldre er gift, og det er en liten baby på vei-han skal bli storebror. Jeg lurer på om han bruker dette som en "knagg" til å henge tankene sine på. Han vet jo sikkert at han får oppmerksomhet ved å nevne oldefar, og noen ganger kan jeg se han bruker sorgen til å få viljen sin-men andre ganger er det ordentlig frykt og sorg i den lille gutten. Jeg har ikke kunnet finne noen spesifik grunn til at noen dager er annerledes enn andre. Kommer han over dette av seg selv, eller skal vi pushe ham på å dra å se graven? Det skal sies at oldefar og sønnen vår ikke hadde et veldig godt forhold, men at de så hverandre en gang annenhver uke er ikke å ta i. Da var oldefar en som satt og drakk kaffe og snakket med andre voksne, men tok bara på fanget om de ville det. Sønnen vår sier : Han ga meg harde klemmer. Det er akkurat det jeg kan huske om min bestefar også.

[Gjest prust]

Mine barns bestefar døde for 3,5 år siden, da de var 3,5 år, 6,5 år og 8,5 år. Alle var med i begravelsen.

Vi snakket mye om døden den gangen, og lånte noen fine bøker på biblioteket. De lekte mye om det å være død, og selve begravelsen de neste månedene. To av barna gråt mye og viste tydelig sorg da. For det tredje barnet kom sorgen over ett år seinere - da hadde hun en periode på flere måneder hvor hun stadig var veldig lei selg for at bestefar var dør, og hun gråt mye, både hjemme sammen med oss og sammen med venninner.

Nå nylig snkaket hun minste igjen om bestefar og begravelsen. Og jeg var overrasket over hvor mye hun husket fra begravelsen!

Det er nok vanlig at barn har perioder i 4-5-6 års alderen hvor de tenker mye på døden, og når gutten din mistet oldefaren sin, så er det jo naturlig at han tenker mye rundt det nå - selv om det er gått ett år.

[Gjest GA]

Min sønn hadde også en periode i 5-årsalderen da han var veldig opptatt av døden. Hva som ville skje etter at han var død, oldeforeldre som var døde etc. Han måtte også prate mye om det og gråt flere kvelder enda vi ikke hadde hatt noen dødsfall i familien siden han var 2 år. Kusinen hans som er 5 år nå reagerte voldsomt da et noe perifert familiemedlem på deres side av familien døde nå nylig.

-jeg tror de må gjennom en sånn fase i den alderen da det går opp for dem at døden finnes, og at den er endelig.

jeg pratet mye med sønnen min, var åpen på at alle hadde tanker rundt døden, fortalte hva ulike religioner tror om døden etc., fant bøker om emnet også.

Håper dere finner ut av det!