Er byliv skadelig for den mentale helsen?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

http://www.nature.com/news/2011/110622/full/474429a.html?WT.ec_id=NATURE-20110623

[Gjest på jobb akkurat nå]

En kommer ikke inn der uten en konto på siden...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En kommer ikke inn der uten en konto på siden...

Kopierer inn teksten:

Epidemiologists showed decades ago that people raised in cities are more prone to mental disorders than those raised in the countryside. But neuroscientists have avoided studying the connection, preferring to leave the disorderly realm of the social environment to social scientists. A paper in this issue of Nature represents a pioneering foray across that divide.

Using functional brain imaging, a group led by Andreas Meyer-Lindenberg of the University of Heidelberg's Central Institute of Mental Health in Mannheim, Germany, showed that specific brain structures in people from the city and the countryside respond differently to social stress (see pages 452 and 498). Stress is a major factor in precipitating psychotic disorders such as schizophrenia.

The work is a first step towards defining how urban life can affect brain biology in a way that has a potentially major impact on society — schizophrenia affects one in 100 people. It may also open the way for greater cooperation between neuroscientists and social scientists. "There has been a long history of mutual antipathy, particularly in psychiatry," says sociologist Craig Morgan at the Institute of Psychiatry in London. "But this is the sort of study that can prove to both sides that they can gain from each others' insights."

Meyer-Lindenberg works on risk mechanisms in schizophrenia, and previously focused on the role of genes. But although a dozen or so genes have been linked to the disorder, "even the most powerful of these genes conveys only a 20% increased risk", he says. Yet schizophrenia is twice as common in those who are city-born and raised as in those from the countryside, and the bigger the city, the higher the risk (see 'Dose response?').

So Meyer-Lindenberg set out to study how city life might increase the risk of mental illness. The team scanned the brains of 32 student volunteers while they performed arithmetic tests. At the same time, the students received negative feedback through headphones. "We'd tell individuals they were performing below average, and suggest impatiently they hurry up a bit, so they'd feel they were failing," he explains.

This 'social stress' activated many brain areas, two of them specifically correlated with the volunteers' history of urban living. The amygdala, which processes emotion, was activated only in people currently living in a city. And the cingulate cortex, which helps to regulate the amygdala and processes negative emotions, responded more strongly in those brought up in cities than in those who grew up in towns or rural areas

The initial experiment showed such clear associations that Meyer-Lindenberg didn't think anyone would believe them. So he did a similar experiment on another 23 subjects, this time adding visual feedback that allowed participants to see the investigators' frowns. He found the same sturdy associations.

He now plans to repeat the work in the general population, where urban–rural differences are likely to be even stronger than in students. He also plans to study how other risk factors identified by social scientists — such as being an immigrant — affect stress processing. "We will use tools from social scientists to help us quantify things like perceived discrimination, social support networks, or stigma," he says.

Yet he has had trouble interesting his social-science colleagues in setting up joint projects. Such lack of sympathy across the cultural divide is common, says Ernst Fehr, an economist at the University of Zurich, Switzerland, and a pioneer in the field of neuroeconomics, which studies the neurological basis of economic decisions. "But social problems have neurobiological effects, which, in turn, may exacerbate the social problems," he says.

The social sciences have as much to gain from crossing disciplinary boundaries as the biological sciences, says Morgan. "Sociologists and epidemiologists establish associations that are plausible — like immigrants may suffer more mental illness because of social isolation — but they are validated when neuroscientists demonstrate a robust biological mechanism."

For his future investigations, Meyer-Lindenberg is seeking urban planners who can help him to tease out how variables such as green space and population density contribute to the neurobiological impact of city living. Hans Wirz of the urban planning office in Basel, Switzerland, says that it took decades to integrate knowledge about the biomedical effects of the cityscape into his profession. "But when it comes to mental health we haven't a clue."

[Gjest på jobb akkurat nå]

Kopierer inn teksten:

Epidemiologists showed decades ago that people raised in cities are more prone to mental disorders than those raised in the countryside. But neuroscientists have avoided studying the connection, preferring to leave the disorderly realm of the social environment to social scientists. A paper in this issue of Nature represents a pioneering foray across that divide.

Using functional brain imaging, a group led by Andreas Meyer-Lindenberg of the University of Heidelberg's Central Institute of Mental Health in Mannheim, Germany, showed that specific brain structures in people from the city and the countryside respond differently to social stress (see pages 452 and 498). Stress is a major factor in precipitating psychotic disorders such as schizophrenia.

The work is a first step towards defining how urban life can affect brain biology in a way that has a potentially major impact on society — schizophrenia affects one in 100 people. It may also open the way for greater cooperation between neuroscientists and social scientists. "There has been a long history of mutual antipathy, particularly in psychiatry," says sociologist Craig Morgan at the Institute of Psychiatry in London. "But this is the sort of study that can prove to both sides that they can gain from each others' insights."

Meyer-Lindenberg works on risk mechanisms in schizophrenia, and previously focused on the role of genes. But although a dozen or so genes have been linked to the disorder, "even the most powerful of these genes conveys only a 20% increased risk", he says. Yet schizophrenia is twice as common in those who are city-born and raised as in those from the countryside, and the bigger the city, the higher the risk (see 'Dose response?').

So Meyer-Lindenberg set out to study how city life might increase the risk of mental illness. The team scanned the brains of 32 student volunteers while they performed arithmetic tests. At the same time, the students received negative feedback through headphones. "We'd tell individuals they were performing below average, and suggest impatiently they hurry up a bit, so they'd feel they were failing," he explains.

This 'social stress' activated many brain areas, two of them specifically correlated with the volunteers' history of urban living. The amygdala, which processes emotion, was activated only in people currently living in a city. And the cingulate cortex, which helps to regulate the amygdala and processes negative emotions, responded more strongly in those brought up in cities than in those who grew up in towns or rural areas

The initial experiment showed such clear associations that Meyer-Lindenberg didn't think anyone would believe them. So he did a similar experiment on another 23 subjects, this time adding visual feedback that allowed participants to see the investigators' frowns. He found the same sturdy associations.

He now plans to repeat the work in the general population, where urban–rural differences are likely to be even stronger than in students. He also plans to study how other risk factors identified by social scientists — such as being an immigrant — affect stress processing. "We will use tools from social scientists to help us quantify things like perceived discrimination, social support networks, or stigma," he says.

Yet he has had trouble interesting his social-science colleagues in setting up joint projects. Such lack of sympathy across the cultural divide is common, says Ernst Fehr, an economist at the University of Zurich, Switzerland, and a pioneer in the field of neuroeconomics, which studies the neurological basis of economic decisions. "But social problems have neurobiological effects, which, in turn, may exacerbate the social problems," he says.

The social sciences have as much to gain from crossing disciplinary boundaries as the biological sciences, says Morgan. "Sociologists and epidemiologists establish associations that are plausible — like immigrants may suffer more mental illness because of social isolation — but they are validated when neuroscientists demonstrate a robust biological mechanism."

For his future investigations, Meyer-Lindenberg is seeking urban planners who can help him to tease out how variables such as green space and population density contribute to the neurobiological impact of city living. Hans Wirz of the urban planning office in Basel, Switzerland, says that it took decades to integrate knowledge about the biomedical effects of the cityscape into his profession. "But when it comes to mental health we haven't a clue."

Takk interessant, og det bekrefter egentlig noe jeg har hatt en følelse av lenge...

[Gjest Tro det eller ei]

Kopierer inn teksten:

Epidemiologists showed decades ago that people raised in cities are more prone to mental disorders than those raised in the countryside. But neuroscientists have avoided studying the connection, preferring to leave the disorderly realm of the social environment to social scientists. A paper in this issue of Nature represents a pioneering foray across that divide.

Using functional brain imaging, a group led by Andreas Meyer-Lindenberg of the University of Heidelberg's Central Institute of Mental Health in Mannheim, Germany, showed that specific brain structures in people from the city and the countryside respond differently to social stress (see pages 452 and 498). Stress is a major factor in precipitating psychotic disorders such as schizophrenia.

The work is a first step towards defining how urban life can affect brain biology in a way that has a potentially major impact on society — schizophrenia affects one in 100 people. It may also open the way for greater cooperation between neuroscientists and social scientists. "There has been a long history of mutual antipathy, particularly in psychiatry," says sociologist Craig Morgan at the Institute of Psychiatry in London. "But this is the sort of study that can prove to both sides that they can gain from each others' insights."

Meyer-Lindenberg works on risk mechanisms in schizophrenia, and previously focused on the role of genes. But although a dozen or so genes have been linked to the disorder, "even the most powerful of these genes conveys only a 20% increased risk", he says. Yet schizophrenia is twice as common in those who are city-born and raised as in those from the countryside, and the bigger the city, the higher the risk (see 'Dose response?').

So Meyer-Lindenberg set out to study how city life might increase the risk of mental illness. The team scanned the brains of 32 student volunteers while they performed arithmetic tests. At the same time, the students received negative feedback through headphones. "We'd tell individuals they were performing below average, and suggest impatiently they hurry up a bit, so they'd feel they were failing," he explains.

This 'social stress' activated many brain areas, two of them specifically correlated with the volunteers' history of urban living. The amygdala, which processes emotion, was activated only in people currently living in a city. And the cingulate cortex, which helps to regulate the amygdala and processes negative emotions, responded more strongly in those brought up in cities than in those who grew up in towns or rural areas

The initial experiment showed such clear associations that Meyer-Lindenberg didn't think anyone would believe them. So he did a similar experiment on another 23 subjects, this time adding visual feedback that allowed participants to see the investigators' frowns. He found the same sturdy associations.

He now plans to repeat the work in the general population, where urban–rural differences are likely to be even stronger than in students. He also plans to study how other risk factors identified by social scientists — such as being an immigrant — affect stress processing. "We will use tools from social scientists to help us quantify things like perceived discrimination, social support networks, or stigma," he says.

Yet he has had trouble interesting his social-science colleagues in setting up joint projects. Such lack of sympathy across the cultural divide is common, says Ernst Fehr, an economist at the University of Zurich, Switzerland, and a pioneer in the field of neuroeconomics, which studies the neurological basis of economic decisions. "But social problems have neurobiological effects, which, in turn, may exacerbate the social problems," he says.

The social sciences have as much to gain from crossing disciplinary boundaries as the biological sciences, says Morgan. "Sociologists and epidemiologists establish associations that are plausible — like immigrants may suffer more mental illness because of social isolation — but they are validated when neuroscientists demonstrate a robust biological mechanism."

For his future investigations, Meyer-Lindenberg is seeking urban planners who can help him to tease out how variables such as green space and population density contribute to the neurobiological impact of city living. Hans Wirz of the urban planning office in Basel, Switzerland, says that it took decades to integrate knowledge about the biomedical effects of the cityscape into his profession. "But when it comes to mental health we haven't a clue."

Leste ikke alt her for det var så mye og på engelsk, men byliv er skadelig for meg og sønnen min og. Det er mye støy og kaos, det stresser oss opp og gjør oss urolige. Verken jeg eller han kunne bodd i by, blir rett og slett syk/sykere av det.

Men i naturen og på rolige plasser er det bedre, mer ro inni oss når det er ro rundt oss.

[siameser]

Leste ikke alt her for det var så mye og på engelsk, men byliv er skadelig for meg og sønnen min og. Det er mye støy og kaos, det stresser oss opp og gjør oss urolige. Verken jeg eller han kunne bodd i by, blir rett og slett syk/sykere av det.

Men i naturen og på rolige plasser er det bedre, mer ro inni oss når det er ro rundt oss.

Jeg flyttet fra landet til byen på grunn av jobben, og opplever det som kvelende. Naturen er for langt unna. Nå jobber jeg med levende planter, det hjelper en del, men likevel må jeg besøke barndomshjemmet for å "få puste" med jevne mellomrom.

[siameser]

Jeg flyttet fra landet til byen på grunn av jobben, og opplever det som kvelende. Naturen er for langt unna. Nå jobber jeg med levende planter, det hjelper en del, men likevel må jeg besøke barndomshjemmet for å "få puste" med jevne mellomrom.

opps, der forandra den visst nicket mitt...jeg er "på jobb akkurat nå"

[Gjest Tro det eller ei]

Jeg flyttet fra landet til byen på grunn av jobben, og opplever det som kvelende. Naturen er for langt unna. Nå jobber jeg med levende planter, det hjelper en del, men likevel må jeg besøke barndomshjemmet for å "få puste" med jevne mellomrom.

Å jobbe med planter er bra! Da får en "rett" energi rundt seg. Ja, jeg tror det er forklaringen...

[Gjest togli]

Leste ikke alt her for det var så mye og på engelsk, men byliv er skadelig for meg og sønnen min og. Det er mye støy og kaos, det stresser oss opp og gjør oss urolige. Verken jeg eller han kunne bodd i by, blir rett og slett syk/sykere av det.

Men i naturen og på rolige plasser er det bedre, mer ro inni oss når det er ro rundt oss.

Jeg er oppvokst på landet, men bodde i Oslo (sentralt i byen) fra jeg var 16-28.... Trivdes godt der så lenge jeg ikke hadde barn osv, og jeg var avhengig av ganske hyppige besøk til barndomshjemmet .... sommerferiene ble f.eks. alltid tilbragt på landet. Hadde jeg bodd i Oslo idag, så tror jeg det hadde vært nødvendig å ha hytte på landet.

Eksen min er født og oppvokst i Oslo. Han har de siste 13 årene bodd på landet og sier han aldri hadde kunnet flytte tilbake til Oslo. Han var langt verre enn meg til å klage over stresset når vi var der på ferie.. Lengta bare hjem til "landet"

Jeg føler jeg bor perfekt til siden jeg bor på landet, men samtidig har byen bare 15 min unna:)

[Gjest winda]

Har jeg vært i en by i 3 dager, føler jeg at jeg holder på å bli kvalt. Jeg er oppvokst i "jungelen" da, kanskje det har noe å si.

[Ugga]

Empirien skulle jo tilsi det motsatte, all den tid det er netto tilflytning til byene i stort sett hele verden. Folk ville neppe ha flyttet til byen hvis det var så jævlig å bo der.

Men nå er det selvsagt andre faktorer enn psykisk helse som spiller inn når folk velger bosted. Det viktigste er nok nærhet (og tilgang) til jobb og skole.

[Ugga]

Har jeg vært i en by i 3 dager, føler jeg at jeg holder på å bli kvalt. Jeg er oppvokst i "jungelen" da, kanskje det har noe å si.

Hvis jeg er "på landet" i 3 dager, så blir jeg kvalt.

Jeg er jo på besøk hos familie som har bondegård iblant, men det lukter kumøkk, melkemaskinen støyer, det er ingen butikker/kafeer innen gangavstand, man må kjøre lange veier for å handle eller besøke folk, det er 80-sone på veien og ikke fortau (med andre ord er de som bor der nødt til å kjøre ungene sine på skolen) og det er fluer, flått og pollen og andre uhumskheter ;-)

Folk er forskjellige.

[Gjest Kayia]

Interessant, men samtidig litt for lite info til å kunne forj´holde seg til antagelsen. Hvor er studien gjennomført foreksempel? I norge har vi knapt byer, men for min mor som har vokst opp i ei bygd med 1500 mennesker er nærmeste tettsted "byen", som hun kaller det stor nok med sine 20 000 innbyggere. For meg som har bodd halve livet i større byer og nå bor i Trondheim er det hun kaller "byen" omtrent for bygda å regne.

Det vi vet er at eksempelvis grønne soner skaper bedre miljø, vi vet at vann har en beroligende effekt, og vi vet at brudd og skygger i arkitekturen senker pulsen. Hvordan var byen i studien utformet? Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at pulsen er høyere på 5th Avenue enn under en spasertur langs Seinen - eller i Hyde Park for den saks skyld.

[Gjest winda]

Hvis jeg er "på landet" i 3 dager, så blir jeg kvalt.

Jeg er jo på besøk hos familie som har bondegård iblant, men det lukter kumøkk, melkemaskinen støyer, det er ingen butikker/kafeer innen gangavstand, man må kjøre lange veier for å handle eller besøke folk, det er 80-sone på veien og ikke fortau (med andre ord er de som bor der nødt til å kjøre ungene sine på skolen) og det er fluer, flått og pollen og andre uhumskheter ;-)

Folk er forskjellige.

Ja, folk er forskjellige og det er jo bra. Jeg også synes at små byer kan være koselige, men store byer blir veldig slitsomt synes jeg. Kumøkk lukter forresten veldig godt :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Interessant, men samtidig litt for lite info til å kunne forj´holde seg til antagelsen. Hvor er studien gjennomført foreksempel? I norge har vi knapt byer, men for min mor som har vokst opp i ei bygd med 1500 mennesker er nærmeste tettsted "byen", som hun kaller det stor nok med sine 20 000 innbyggere. For meg som har bodd halve livet i større byer og nå bor i Trondheim er det hun kaller "byen" omtrent for bygda å regne.

Det vi vet er at eksempelvis grønne soner skaper bedre miljø, vi vet at vann har en beroligende effekt, og vi vet at brudd og skygger i arkitekturen senker pulsen. Hvordan var byen i studien utformet? Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at pulsen er høyere på 5th Avenue enn under en spasertur langs Seinen - eller i Hyde Park for den saks skyld.

Studien er gjennomført i Mannheim.

http://no.wikipedia.org/wiki/Mannheim

[Gjest Bor i byen]

Bylivet var riktig for meg i over 20 år. Som familie må man ikke bo medt i sentrumsgatene, men bo landlig rundt byen. Nå som nysepraret og midt i livet hvor jeg har mistet absolutt alt jeg hadde skulle jeg ønske at jeg aldri forlot bygda. Der hadde jeg hatt et mer sosialt liv. Det er umulig og etablere seg på nytt med nye venner i storbyen i min alder.

[marlenexxx27]

Jeg tror det er mer krevende å bo på større steder. Jo flere folk som er samlet på en plass, dess flere er det å konkurrere med. Man må albue seg frem, og det er alltid noen som er smartere, penere og har mer å tilby enn seg selv. Det gjeler både hva jobb, venner og kjæreste angår. På mindre steder er det rom for alle, alle har sin plass, selv om man ikke kan diske opp med all verden av fantastiske egenskaper. På store steder har man bare et nummer, på små steder har man et navn - også de som er nederst i det sosiale hierarkiet.

Men store byer har jo så mye fristende ved seg, man fantaserer om hvor spennende livet skal bli, hvor mange muligheter man får, bare man flytter til, la oss si Oslo. Så flyttestrømmen til urbane strøk blir vel ikke å gi seg med det første.

[Ugga]

Jeg tror det er mer krevende å bo på større steder. Jo flere folk som er samlet på en plass, dess flere er det å konkurrere med. Man må albue seg frem, og det er alltid noen som er smartere, penere og har mer å tilby enn seg selv. Det gjeler både hva jobb, venner og kjæreste angår. På mindre steder er det rom for alle, alle har sin plass, selv om man ikke kan diske opp med all verden av fantastiske egenskaper. På store steder har man bare et nummer, på små steder har man et navn - også de som er nederst i det sosiale hierarkiet.

Men store byer har jo så mye fristende ved seg, man fantaserer om hvor spennende livet skal bli, hvor mange muligheter man får, bare man flytter til, la oss si Oslo. Så flyttestrømmen til urbane strøk blir vel ikke å gi seg med det første.

Flere å konkurrere med? Tja, nå er det vel ikke alle som ser på naboene sine som konkurrenter.

Når det er flere mennesker, så er sjansene større for at man finner noen man kommer godt overens med. Men det krever jo at man tar litt initiativ selv, da.

[Gjest Kayia]

Studien er gjennomført i Mannheim.

http://no.wikipedia.org/wiki/Mannheim

Og det komparative caset da?

Mannheim er temmelig ulik norske byer. Den er ikke stor, litt større enn Bergen og litt mindre enn Oslo, og er en typisk havneby preget av en utvikling havnebyer også her til lands har hatt; fra skipsverftindustri til en klassisk tungindustriby. Dette har svært ofte hatt stor betydning for miljøet på stedene, og svært ofte blir det store gap mellom ulike sosioøkonomiske lag av befolkningen.

2/3 av befolkningen i Jungbusch har foreksempel innvandrerbakgunn, og bydelen har i flere tiår slitt med store problemer knyttet til rus, arbeidsledighet, kriminalitet osv. Det er satt inn masse tiltak for å snu utviklingen, uten at man kan kalle det en ubetinget suksess. Det overrasker ikke meg om disse opplever stress i hverdagen, uten at jeg er overbevist om at det handler om at de bor i en (halvstor) europeisk by.

[Gjest Kayia]

Jeg tror det er mer krevende å bo på større steder. Jo flere folk som er samlet på en plass, dess flere er det å konkurrere med. Man må albue seg frem, og det er alltid noen som er smartere, penere og har mer å tilby enn seg selv. Det gjeler både hva jobb, venner og kjæreste angår. På mindre steder er det rom for alle, alle har sin plass, selv om man ikke kan diske opp med all verden av fantastiske egenskaper. På store steder har man bare et nummer, på små steder har man et navn - også de som er nederst i det sosiale hierarkiet.

Men store byer har jo så mye fristende ved seg, man fantaserer om hvor spennende livet skal bli, hvor mange muligheter man får, bare man flytter til, la oss si Oslo. Så flyttestrømmen til urbane strøk blir vel ikke å gi seg med det første.

''På store steder har man bare et nummer, på små steder har man et navn'' Ble litt nysgjerrig på hva du legger i dette?