Legene jukser med diagnoser

[Persille1365381127]

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4193991.ece

''- I disse dager vil mange fastleger jukse og skriver at pasientene har en annen diagnose, sier allmennlege Morten Laudal.''

''I retningslinjene fra Helsedirektoratet og Nav presiseres det at sorg ikke er sykemeldingsgrunn i seg selv, man at tap og sorg kan føre til sykdom og symptomer.

- Vi vil ikke bry oss om det. Pårørende og andre berørte som kommer til legen i disse dager med problemstillinger knyttet til den nasjonale tragedien og mener å være i behov for sykemelding vil få det, sier Laudal, fullt klar over at han og landets fastleger bryter med retningslinjene fra Nav.''

For det første: det er utvilsom mange som ikke mestrer en arbeidssituasjon i forbindelse med sorg, og det er ikke det som er kritikkverdig her.

Det er derimot tre klare utfordringer:

1) det finnes ingenting i våre sosiale ordninger som fanger opp de som er i sorg. Vi får penger for å være hjemme med barn uten andre krav enn barnet (kontantstøtte), vi får penger for å få barn (barnetrygd og permisjonspenger), vi får sykepenger, attføringspenger og andre penger. Men ved sorg har vi altså ingenting som kan ivareta oss.

Alle reagerer forskjellig på sorg, men nå sikter jeg åpenbart til de som ikke mestrer hverdagen i en sorgprosess.

2) Legene går bevisst ut og motarbeider regelverket, og står i tillegg frem med det offentlig. Når de ikke respekterer det regelverket som er satt, hvorfor skal alle vi andre gjøre det? Det er ikke rart enkelte har lave terskler for å "sykemelde seg" om det er dette signalet legestanden sender.

3) Å få stadfestet en psykiatrisk diagnose medfører ikke bare feilaktigheter i statistikken, men det vil også kunne medføre problemer for den enkelte i ettertid. I forbindelse med enkelte forsikringer (utvidede yrkesforsikringer f.eks) så vil en psykiatrisk diagnose medføre reduksjon i garantiene. Like så med enkelte arbeidsplasser som krever helseerklæringer, så som offshore og flygeledere.

Er det virkelig greit/akseptabelt at legene gjør dette, all den tid det er i strid med regleverket?

[ekte nick]

Jeg synes det er veldig bra at legene utviser skjønn, når NAV ikke gjør det.

Det betyr selvsagt ikke det samme som at man i tide og utide skal bryte regler når man har lyst til det. Det betyr bare at i enkelte alvorlige situasjoner må sivil ulydighet være tillatt.

Det er nok nettopp hendelser som dette, og legenes håndtering av den, som må til for å legge press på NAV og myndigheter for å få til endringer.

Endringer skjer som regel aldri hvis ingen gjør opprør.

[Gjest sommerdans]

Jeg mener nei. Det er nok vanskelig å ikke gi sykemelding dersom en person virkelig har behov for det og reagerer sterkt, men ordningen kan også misbrukes tenker jeg. Jeg har foreldre som i alle år har hatt nesten ingen sykedager, men har hørt om de som tar ut de dagene de kan på sykt barn f.eks. Mine foreldre var vel aldri hjemme med sykt barn, men jeg skjønner at ikke alle kan få pass. Men det blir så feil å ta ut dagene fordi man kan, og så er barna friske. Det blir å utnytte.

[Gjest sommerdans]

Jeg synes det er veldig bra at legene utviser skjønn, når NAV ikke gjør det.

Det betyr selvsagt ikke det samme som at man i tide og utide skal bryte regler når man har lyst til det. Det betyr bare at i enkelte alvorlige situasjoner må sivil ulydighet være tillatt.

Det er nok nettopp hendelser som dette, og legenes håndtering av den, som må til for å legge press på NAV og myndigheter for å få til endringer.

Endringer skjer som regel aldri hvis ingen gjør opprør.

Man kan kanskje få sykemelding om man opplever sorg og den fører til depresjon?

Men da det var snakk om at jeg kunne ha depresjon fikk jeg høre og mente også selv at det var viktig å ikke bare sitte hjemme.

[Gjest Nickløsheletida]

''Er det virkelig greit/akseptabelt at legene gjør dette, all den tid det er i strid med regleverket?''

Ja, hvorfor skulle ikke jeg få sykemelding hvis jeg er "psykisk syk" en periode av mitt liv.

Jeg betaler skatt. Ja, jeg er regnet som frisk men også friske kan bli "psykisk syke" eller deprimerte av sorg.

Legene forstår dette. De gjør ikke noe galt. Det er regelverket som er helt på trynet og derfor må legene kalle det noe annet.

Mange utnytter velferdstilbudene, men det bør høre til under en annen diskusjon.

[Spenol(1)]

Hva mener de med psykiatrisk diagnose? Hvis jeg opplever å bli ranet mens jeg står i kassa på Bunnpris, hvilken diagnose vil jeg få hvis jeg får senvirkninger?

en sorg er vel en psykisk belastning, og da sier det vel seg selv at personen vil få en diagnose? Eller har jeg ikke skjønt det?

[Gjest prust]

Jeg mener at det er noe galt med regelverket når ikke sorg skal kunne gi sykemelding uten at legene jukser og omgår reglene.

Mange mennesker har korte eller lengre perioder som er voldsomt tunge i løpet livet - det kan være i forbindelse med samlivsbrudd eller dødsfall - eller alvorlig sykdom/ulykke. I disse periodene vil det være ufattelig tungt å gå på jobb - men en kan ikke nødvedigvis si at en er deprimert.

I sånne tilfeller synes jeg legen skal kunne skrive ut sykemelding. Når det er sagt, så tror jeg de aller fleste mennesker bør komme seg tilbake til hverdagen når den kraftigeste sorgen er gjennomgått - slik at jobben og hverdagen kan være med på å få livet til å gå videre, og en kan begynne å tenke fremover.

Dersom jeg hadde mistet barnet mitt, hadde jeg sikkert trengt en "time-out" fra jobb og krav - og den kunne sikkert være på både 2 og 3 og 8 uker - men så ville det nok være riktig å begynne på så normal hverdag som mulig. Men selv om jeg sørget, ville jeg ikke nødvendigvis være deprimert-

Tror det er riktig at det blir satt fokus på dette - at det er et sort hull for SORG - slik at det på sikt ikke blir nødvendig å jukse for legene.

[Spenol(1)]

Jeg mener nei. Det er nok vanskelig å ikke gi sykemelding dersom en person virkelig har behov for det og reagerer sterkt, men ordningen kan også misbrukes tenker jeg. Jeg har foreldre som i alle år har hatt nesten ingen sykedager, men har hørt om de som tar ut de dagene de kan på sykt barn f.eks. Mine foreldre var vel aldri hjemme med sykt barn, men jeg skjønner at ikke alle kan få pass. Men det blir så feil å ta ut dagene fordi man kan, og så er barna friske. Det blir å utnytte.

En venninne av moren min fikk tre ukers sykemelding da datteren fikk et sammenbrudd og flyttet hjem . Det var forøvrig en dame som hadde veldig lite sykefravær. Hva som sto i den sykemeldingen hadde det jo vært interessant å vite. Legen tenkte vel også forebyggende, at det kunne hjelpe at moren fikk den sykemeldingen så ikke situasjonen ble enda verre for dem begge.

Nå fikk de orden på sakene etter noen uker. Hvis dette hadde vart lenger enn tre uker så håper jeg legen hadde tenkt på andre løsninger enn å sykemelde moren.

Er det krise så må en være romslig

synes

[Mrs D]

Det som ikke er greit, er at vi har et regelverk som ikke ivaretar mennesker når de har sine kanskje verste øyeblikk i livet. Så ja, i mangel på noe annet, så syns jeg det er greit at legene gjør det slik for å omgå et regelverk som helt klart skulle vært annerledes.

[Mrs D]

Jeg mener at det er noe galt med regelverket når ikke sorg skal kunne gi sykemelding uten at legene jukser og omgår reglene.

Mange mennesker har korte eller lengre perioder som er voldsomt tunge i løpet livet - det kan være i forbindelse med samlivsbrudd eller dødsfall - eller alvorlig sykdom/ulykke. I disse periodene vil det være ufattelig tungt å gå på jobb - men en kan ikke nødvedigvis si at en er deprimert.

I sånne tilfeller synes jeg legen skal kunne skrive ut sykemelding. Når det er sagt, så tror jeg de aller fleste mennesker bør komme seg tilbake til hverdagen når den kraftigeste sorgen er gjennomgått - slik at jobben og hverdagen kan være med på å få livet til å gå videre, og en kan begynne å tenke fremover.

Dersom jeg hadde mistet barnet mitt, hadde jeg sikkert trengt en "time-out" fra jobb og krav - og den kunne sikkert være på både 2 og 3 og 8 uker - men så ville det nok være riktig å begynne på så normal hverdag som mulig. Men selv om jeg sørget, ville jeg ikke nødvendigvis være deprimert-

Tror det er riktig at det blir satt fokus på dette - at det er et sort hull for SORG - slik at det på sikt ikke blir nødvendig å jukse for legene.

''Når det er sagt, så tror jeg de aller fleste mennesker bør komme seg tilbake til hverdagen når den kraftigeste sorgen er gjennomgått - slik at jobben og hverdagen kan være med på å få livet til å gå videre, og en kan begynne å tenke fremover.''

Det du tror jeg du har helt rett i. Men jeg har forståelse for at mange likevel ikke får til å komme seg tilbake til hverdagen og trenger lang tid. Det er noe med å dyrke sorgen også, og det er ikke bra. Noen "velger" likevel å gjøre det. Vi mennesker er så forskjellige.

[Gjest Nickløsheletida]

''Er det virkelig greit/akseptabelt at legene gjør dette, all den tid det er i strid med regleverket?''

Ja, hvorfor skulle ikke jeg få sykemelding hvis jeg er "psykisk syk" en periode av mitt liv.

Jeg betaler skatt. Ja, jeg er regnet som frisk men også friske kan bli "psykisk syke" eller deprimerte av sorg.

Legene forstår dette. De gjør ikke noe galt. Det er regelverket som er helt på trynet og derfor må legene kalle det noe annet.

Mange utnytter velferdstilbudene, men det bør høre til under en annen diskusjon.

''Når de ikke respekterer det regelverket som er satt, hvorfor skal alle vi andre gjøre det? Det er ikke rart enkelte har lave terskler for å "sykemelde seg" om det er dette signalet legestanden sender.''

Så du mener at fordi en forelder f.eks mister et barn og blir sykemeldt, er det ikke rart at andre har lave terskeler for å sykemelde seg?

Jeg er totalt uenig med deg.

[Spenol(1)]

'' Å få stadfestet en psykiatrisk diagnose medfører ikke bare feilaktigheter i statistikken, men det vil også kunne medføre problemer for den enkelte i ettertid''

Men hvis jeg blir deprimert etter feks å ha blitt voldtatt, hva slags diagnose vil jeg få da, hvis jeg blir sykemeldt? Har det betydning hvor lenge jeg blir sykemeldt?

En sorgreaksjon gir vel en psykisk reaksjon, og da vil det vel medføre en psykisk diagnose? Eller hva er greia her?

En annen faktor er hva slags jobb en har Jeg tror ikke langvarige sykemeldinger er bra, men i en del yrker _må_ en være skjerpet. En sorgreaksjon som medfører ukonsentrasjon vil få større konsekvenser for en ambulansesjafør enn feks en bibliotekar.

[Gjest prust]

''Når det er sagt, så tror jeg de aller fleste mennesker bør komme seg tilbake til hverdagen når den kraftigeste sorgen er gjennomgått - slik at jobben og hverdagen kan være med på å få livet til å gå videre, og en kan begynne å tenke fremover.''

Det du tror jeg du har helt rett i. Men jeg har forståelse for at mange likevel ikke får til å komme seg tilbake til hverdagen og trenger lang tid. Det er noe med å dyrke sorgen også, og det er ikke bra. Noen "velger" likevel å gjøre det. Vi mennesker er så forskjellige.

Ja, vi er forskjellige. Heldigvis, må en jo bare si. Det som er rett for en person, kan være feil for en annen.

Men jeg tror heller ikke det er rett å dyrke sorgen - verken for en selv, eller for de rundt en (tenker på resten av familien, venner osv). En skal sørge, la seg selv få lov til å sørge, men så må en prøve å gå videre, og da tror jeg jobb og hverdag er viktig.

[Gjest prust]

Det som ikke er greit, er at vi har et regelverk som ikke ivaretar mennesker når de har sine kanskje verste øyeblikk i livet. Så ja, i mangel på noe annet, så syns jeg det er greit at legene gjør det slik for å omgå et regelverk som helt klart skulle vært annerledes.

''Så ja, i mangel på noe annet, så syns jeg det er greit at legene gjør det slik for å omgå et regelverk som helt klart skulle vært annerledes.

''

Veldig enig med deg.

[Spenol(1)]

''Når det er sagt, så tror jeg de aller fleste mennesker bør komme seg tilbake til hverdagen når den kraftigeste sorgen er gjennomgått - slik at jobben og hverdagen kan være med på å få livet til å gå videre, og en kan begynne å tenke fremover.''

Det du tror jeg du har helt rett i. Men jeg har forståelse for at mange likevel ikke får til å komme seg tilbake til hverdagen og trenger lang tid. Det er noe med å dyrke sorgen også, og det er ikke bra. Noen "velger" likevel å gjøre det. Vi mennesker er så forskjellige.

'' Men jeg har forståelse for at mange likevel ikke får til å komme seg tilbake til hverdagen og trenger lang tid. Det er noe med å dyrke sorgen også, og det er ikke bra. Noen "velger" likevel å gjøre det. Vi mennesker er så forskjellige.''

Som tidligere nevnt så synes jeg det er viktig å ha i bakhodet at en sorgreaksjon kan få ulike konsekvenser i forhold til jobben en skal utføre. Det er ikke alle som har en jobb hvor en kan grine i fred.

[Mrs D]

Ja, vi er forskjellige. Heldigvis, må en jo bare si. Det som er rett for en person, kan være feil for en annen.

Men jeg tror heller ikke det er rett å dyrke sorgen - verken for en selv, eller for de rundt en (tenker på resten av familien, venner osv). En skal sørge, la seg selv få lov til å sørge, men så må en prøve å gå videre, og da tror jeg jobb og hverdag er viktig.

Helt enig med deg!

[Gjest Nickløsheletida]

'' Men jeg har forståelse for at mange likevel ikke får til å komme seg tilbake til hverdagen og trenger lang tid. Det er noe med å dyrke sorgen også, og det er ikke bra. Noen "velger" likevel å gjøre det. Vi mennesker er så forskjellige.''

Som tidligere nevnt så synes jeg det er viktig å ha i bakhodet at en sorgreaksjon kan få ulike konsekvenser i forhold til jobben en skal utføre. Det er ikke alle som har en jobb hvor en kan grine i fred.

''Som tidligere nevnt så synes jeg det er viktig å ha i bakhodet at en sorgreaksjon kan få ulike konsekvenser i forhold til jobben en skal utføre. Det er ikke alle som har en jobb hvor en kan grine i fred''

Ikke bare det, men noen sorger kan være større enn andre sorger. Det er f.eks stor forskjell på å miste en syk og gammel bestefar og å miste alle barna sine i en ulykke.

[ekte nick]

Ja, vi er forskjellige. Heldigvis, må en jo bare si. Det som er rett for en person, kan være feil for en annen.

Men jeg tror heller ikke det er rett å dyrke sorgen - verken for en selv, eller for de rundt en (tenker på resten av familien, venner osv). En skal sørge, la seg selv få lov til å sørge, men så må en prøve å gå videre, og da tror jeg jobb og hverdag er viktig.

Enig med deg i dette.

Det er viktig å huske at sorg også har med ulike faser å gjøre. Man kan trenge noe annet den første uken enn den tredje måneden etter et tap/traume.

Et viktig moment til, er at noen velger å fortrenge sorgen og å prøve ikke kjenne på den, vil jo i mange tilfelle føre til at man lagrer det i kroppen og det ubevisste minnet, slik at det på sikt kan slå ut i fysisk eller psykisk sykdom. Å få tid til sorgarbeid er derfor viktig forebygging.

[Gjest Tatjana]

'' Å få stadfestet en psykiatrisk diagnose medfører ikke bare feilaktigheter i statistikken, men det vil også kunne medføre problemer for den enkelte i ettertid''

Men hvis jeg blir deprimert etter feks å ha blitt voldtatt, hva slags diagnose vil jeg få da, hvis jeg blir sykemeldt? Har det betydning hvor lenge jeg blir sykemeldt?

En sorgreaksjon gir vel en psykisk reaksjon, og da vil det vel medføre en psykisk diagnose? Eller hva er greia her?

En annen faktor er hva slags jobb en har Jeg tror ikke langvarige sykemeldinger er bra, men i en del yrker _må_ en være skjerpet. En sorgreaksjon som medfører ukonsentrasjon vil få større konsekvenser for en ambulansesjafør enn feks en bibliotekar.

''En annen faktor er hva slags jobb en har Jeg tror ikke langvarige sykemeldinger er bra, men i en del yrker _må_ en være skjerpet. En sorgreaksjon som medfører ukonsentrasjon vil få større konsekvenser for en ambulansesjafør enn feks en bibliotekar.''

Veldig viktig poeng. Det er ikke alle jobber hvor man kan stenge seg inne på kontoret og gråte litt noen ganger i løpet av dagen. Noen jobber krever fullt fokus i langt større grad enn andre.

[Persille1365381127]

''Er det virkelig greit/akseptabelt at legene gjør dette, all den tid det er i strid med regleverket?''

Ja, hvorfor skulle ikke jeg få sykemelding hvis jeg er "psykisk syk" en periode av mitt liv.

Jeg betaler skatt. Ja, jeg er regnet som frisk men også friske kan bli "psykisk syke" eller deprimerte av sorg.

Legene forstår dette. De gjør ikke noe galt. Det er regelverket som er helt på trynet og derfor må legene kalle det noe annet.

Mange utnytter velferdstilbudene, men det bør høre til under en annen diskusjon.

''Ja, hvorfor skulle ikke jeg få sykemelding hvis jeg er "psykisk syk" en periode av mitt liv.''

Det skal du selvfølgelig få.

Men dette handler om de som ikke har diagnoser. Det feiler dem ingenting. Så legene finner på diagnoser for å gi dem sykemeldinger så de ikke må gå på jobb.

Og i neste rekke: samtlige arbeidsgivere ville gitt ansatte som trenger det en uke fri nå, dersom det er praktisk gjennomførbart. Og det er det for de fleste. Forskjellen er at de med sykemelding beholder lønnen sin.

Debatten jeg er ute etter handler i prinsipp om alternativer til sykemelding og sykepenger. Andre ordninger.

Og jeg synes faktisk ikke det er greit at leger finner på en diagnose for å sykemelde en som ikke er syk.