Legene jukser med diagnoser

[Gjest Nickløsheletida]

''Det som ikke var like greit var at jeg kom hjem med til en halvmeter høy plen jeg måtte klippe med operasjonsåret mitt :-(''

Neida, det måtte du slettes ikke. Ingen ting hadde skjedd om den plena hadde fått vokse til gubben kom hjem.

Joda, det måtte jeg ;-) Klarer ikke å se på sånt jeg :-)

[Gjest Nickløsheletida]

Plenen?? Den måtte gjerne ha grodd over takrenna her før jeg hadde gidda å bry meg med det etter fødsel.

Jeg kunne sikkert greid meg alene med en unge og de fra før. Men ikke to spedbarn som brøla i ett... :0/

''Plenen?? Den måtte gjerne ha grodd over takrenna her før jeg hadde gidda å bry meg med det etter fødsel''

Men da hadde jeg fått psykiske vansker isteden og det hadde ikke vært noe bedre :-)

[Gjest Nickløsheletida]

''jeg kom hjem med til en halvmeter høy plen jeg måtte klippe med operasjonsåret mitt :-(''

Kunne du ikke funnet noe bedre å klippe med? ;-)

Spøk til side - jeg hadde ikke trengt et keisersnitt som unnskyldning for å la plenen gro, altså...

LOL

Jeg så det før jeg sendte avgårde innlegget, men tenkte Shit la gå ;o)

[Katt-ja]

LOL

Jeg så det før jeg sendte avgårde innlegget, men tenkte Shit la gå ;o)

''...men tenkte Shit la gå ;o)''

Ikke her på DOL, nei ;-)

[Gjest Nickløsheletida]

''...men tenkte Shit la gå ;o)''

Ikke her på DOL, nei ;-)

;-)

[EnolaGay]

''Plenen?? Den måtte gjerne ha grodd over takrenna her før jeg hadde gidda å bry meg med det etter fødsel''

Men da hadde jeg fått psykiske vansker isteden og det hadde ikke vært noe bedre :-)

Tellekanter i skapene og laservater i daglig bruk på kjøkkenet..?

[mariaflyfly]

Jeg har ei venninne som er psykiatrisk sykepleier. Da moren fikk kreft, fikk hun permisjon med lønn i mange uker for å være hjemme og stelle moren. Det var hun som tok seg av alt sammen. Til og med da moren fikk store smerter og hun ikke greide å ta seg av smertelindringen lenger, fikk hun ingen hjelp. Det var grusomt for henne når smertelindringen ikke virket lenger og hun heller ikke måtte gi for mye.

Da faren også fikk kreft fikk hun også permisjon med lønn noe uker.

Men som hun sa. Det var også goodwill fra arbeidstager, da arbeidsgiver mente at hun selvfølgelig skulle ta seg av sine egne syke nå og ikke andre syke.

I offentlig sektor har man visst krav på 60 dagers permisjon med lønn for å ta seg av dødssykt familiemedlem.

http://www.dagbladet.no/2010/08/23/nyheter/innenriks/velferdsstaten/politikk/13083212/

[Gjest Nickløsheletida]

Tellekanter i skapene og laservater i daglig bruk på kjøkkenet..?

Nei, faktisk ikke ;-) Der er jeg et skippertaksmenneske.

[EnolaGay]

Nei, faktisk ikke ;-) Der er jeg et skippertaksmenneske.

Men du har en greie for plen. Jeg er fasinert. :0) Og kan ikke komme på noe som ville gjort meg forstyrret av den typen her...*gruble*

;0D

[Gjest Nickløsheletida]

Men du har en greie for plen. Jeg er fasinert. :0) Og kan ikke komme på noe som ville gjort meg forstyrret av den typen her...*gruble*

;0D

Jeg mistrives med uorden rundt meg, men det er ikke verre enn at jeg kan ignorere klesskapene mine lenge. Ugress og lang plen er det verre med :-)

Jeg har det etter foreldrene mine. Begge to er ekstremt perfeksjonistisk på dette området.

[Angustia]

Alle skjønner at det er forskjell på disse to tingene.

Men spørsmålet er likevel relevant, for som en annen under her skriver er det ikke gitt at denne sorgprosessen (etter Utøya) er verre enn en som har mistet datteren sin i en overfallsvoldtekt, eller mistet barnet sitt til en kidnapper, eller "bare" mistet barnet sitt i et dødsfall.

Folk håndterer sorg forskjellig, også sorgen etter å ha mistet barna sine i dette tilfellet.

Problemet ligger i at det ikke finnes noen velferdsordning som plukker opp de som sørger - men ikke er direkte syke. Dyp sorg kan gjøre deg uskikket til å gå på jobb, men du har likevel ikke nødvendigvis en diagnose. Sorg trigges også av endre ting enn dødsfall, skilsmisser f.eks.

Debatten jeg ønsker, eller spørsmålene jeg stiller, går på hvordan vi skal unngå at legene bøyer regelverket på denne måten - men at de sørgende likevel blir ivaretatt? Det er ikke alle som har fått store psykiske traumer i denne saken (selv om det likevel er alt for mange), men det betyr ikke at de er skikket til å gå på jobb likevel.

Du stiller viktige og interessante spørsmål som dessverre har blitt høyst aktuelle nå. Lammende sorgreaksjoner faller mellom fleire stoler; verken velferdspermisjon med lønn eller sjukemelding er "dekkende" løsninger. Ei heller fiktive "P-diagnoser" som kan skape unødvendige problemer ift f.eks forsikringer.

Uten sammenlikning forøvrig husker jeg at legen min sleit med å fastsette en diagnose da jeg blei sjukemeldt i ca tre uker etter at mannen min døde brått og uventa. Han (legen) sa at Kjell Magne Bondevik fikk den ypperlige diagnosen "depressiv reaksjon", men den diagnosen var visstnok ikke godkjent av trygdeverket for oss vanlig dødelige....

Håper problemstillinga er et tema hos fagforeningene og NAV.

[Persille1365381127]

I staten har man visst krav på hele 12 dagers velferdspermisjon med lønn. http://www.dagbladet.no/2010/08/23/nyheter/innenriks/velferdsstaten/politikk/13083212/

Ser at det er helt andre ting som gjelder i kommunal og privat sektor.

Nemlig.

Og det gjør at det blir STOR forskjell på privat og offentlige ansatte. Det er jo mange arbeidsgivere som gjerne vil være greie, men som ikke har råd til det. Og når det ikke finnes noe alternativ, så blir det jo sykemelding da.

Men all den tid staten har denne ordningen for sine _ansatte_ så er det vel mulig å forhandle seg til at den skal gjelde andre også. De mener jo åpenbart at det er en fornuftig løsning.

[Persille1365381127]

Du stiller viktige og interessante spørsmål som dessverre har blitt høyst aktuelle nå. Lammende sorgreaksjoner faller mellom fleire stoler; verken velferdspermisjon med lønn eller sjukemelding er "dekkende" løsninger. Ei heller fiktive "P-diagnoser" som kan skape unødvendige problemer ift f.eks forsikringer.

Uten sammenlikning forøvrig husker jeg at legen min sleit med å fastsette en diagnose da jeg blei sjukemeldt i ca tre uker etter at mannen min døde brått og uventa. Han (legen) sa at Kjell Magne Bondevik fikk den ypperlige diagnosen "depressiv reaksjon", men den diagnosen var visstnok ikke godkjent av trygdeverket for oss vanlig dødelige....

Håper problemstillinga er et tema hos fagforeningene og NAV.

Og nettopp derfor håper jeg det blir en debatt om det, og at folk blir litt mer bevisste konsekvensene av fiktive psykiske diagnoser.

Og ditt tilfelle kan jo være vel så alvorlig sorgmessig som for noen som mister barnet sitt, det betyr ikke at du har psykiske utfordringer likevel. Men det hadde vært fint om du fikk noe tid til å områ deg litt før du gikk videre med hverdagen, og da burde det være en slags velferdsløsning som fanger opp det.

[frosken]

''Jeg tror allikevel det hadde vært greit med et regelverk som sa at dødsfall i nær familie kunne gi rett til f.eks. 10 dagers fri fra jobb, slik at man ikke trengte å blande legene inn i vurderingen rett etter et dødsfall. ''

Det tror jeg ville vært en god løsning.

''Jeg er forøvrig kritisk til mye av den praksisen som er rundt sykemeldinger i forbindelse med "sosiale forhold". Det sykemeldes som følge av problemer på jobben, og det sykemeldes som følge av familiære belastninger. ''

Enig. Samtidig har jeg ikke umiddelbart andre gode forslag til hvordan folk som ikke kan gå på jobb skal beholde lønnen sin. For det er egentlig det det handler om, alle kan jo få fri uten lønn om de vil ha det (i hvertfall nesten alle) - men de fleste har ikke råd til å være uten lønn i ukevis.

''En helt annen ting som jeg reagerte på i dagens presseoppslag, var utsagnet om at arbeidsgiverne var blitt bedt om å være ekstra rause med permisjoner i forhold til etterlatte etter massakren på Utøya. Hva er logikken i det? Slik jeg ser det, så er det akkurat like tragisk å miste en 17-åring i bilulykke; på individnivå er sorgen like heftig enten du mister noen i massedrap eller på annen måte. Må det slike tragedier til før folk skjønner hvilken belastning det er å miste en av sine nærmeste?''

Dessverre så er det slik at noe må ramme mange for at flere skal forstå.

'' Samtidig har jeg ikke umiddelbart andre gode forslag til hvordan folk som ikke kan gå på jobb skal beholde lønnen sin. For det er egentlig det det handler om, alle kan jo få fri uten lønn om de vil ha det (i hvertfall nesten alle) - men de fleste har ikke råd til å være uten lønn i ukevis.

''

Hvis en haug med andre ting enn sykdom skal gi rett til sykemelding, så bør dette nedfelles i regelverket. Det blir tullete når leger skriver ut sykemeldinger fordi folk forteller om vanskelige kollegaer eller kjipe sjefer. Jobbkonflikter bør løses innenfor arbeidslivets "hjelpeordninger" (fagforening, tillitsvalgt osv.) og ikke ved hjelp av fastlegen.

Dersom ikke disse forholdene ble kamuflert ved hjelp av sykemeldinger, så ville kanskje andre former for støtteordninger bli forhandlet frem.

Slik jeg ser det, så kunne man etablere en del "mellomløsninger", som f.eks at man ved alvorlig og hjelpkrevende sykdom i nær familie kunne ha rett til noe støtte om man valgte å ta permisjon fra jobb for å bistå et familiemedlem gjennom sykdomsperioden. Det er mange som kunne klare seg en periode uten full lønn, men som så avgjort ikke kan klare seg uten noe lønn.

[Angustia]

Det tror jeg mange bedrifter ville akseptert.

Med lønn? Statlige bedrifter har slike velferdsordninger, men ikke ut over et par dager.

For å nevne min historie i korte trekk: Jeg fikk telefon kl 05.30 fra en politimann som presenterte seg og spurte om jeg kjente "Per Hansen" som blei funnet død. Jeg reagerte med fornektelse og raseri - hadde jo snakka med han kvelden før - og erindrer at jeg ba politimannen dra til helvete......

Slo av telefonen, leverte barn på skole og barnehage og dro på jobb. Oppførte meg som en komplett idiot, glefsa og knurra til alle heilt til lunsjpausa da jeg sjekka mobilen og oppdaga meldinger fra venner, familie, politi og prest. Knakk sammen og sjefen min leia meg bokstavelig talt til legen.

Velferdspermisjon med lønn i to dager hjalp lite da mannen min døde i et annet fylke (hjemtransport er omstendelig og dyrt), han måtte obduseres, det var lange og mange møter med begravelsesbyrået, det var syning, bisettelse, kremering og urnenedsettelse, samt arveoppgjør og ikke minst ivaretakelse av barna.

Penger er en bagatell i den store sammenhengen, men det er dessverre det vi lever av.

Det var min opplevelse i korte trekk (og jeg har ikke mista et barn, makter ikke en gang å forestille meg det), poenget mitt er at vi trenger en debatt rundt optimale løsninger ift sorgreaksjoner og for så vidt praktiske ting i den forbindelse.

[Persille1365381127]

Med lønn? Statlige bedrifter har slike velferdsordninger, men ikke ut over et par dager.

For å nevne min historie i korte trekk: Jeg fikk telefon kl 05.30 fra en politimann som presenterte seg og spurte om jeg kjente "Per Hansen" som blei funnet død. Jeg reagerte med fornektelse og raseri - hadde jo snakka med han kvelden før - og erindrer at jeg ba politimannen dra til helvete......

Slo av telefonen, leverte barn på skole og barnehage og dro på jobb. Oppførte meg som en komplett idiot, glefsa og knurra til alle heilt til lunsjpausa da jeg sjekka mobilen og oppdaga meldinger fra venner, familie, politi og prest. Knakk sammen og sjefen min leia meg bokstavelig talt til legen.

Velferdspermisjon med lønn i to dager hjalp lite da mannen min døde i et annet fylke (hjemtransport er omstendelig og dyrt), han måtte obduseres, det var lange og mange møter med begravelsesbyrået, det var syning, bisettelse, kremering og urnenedsettelse, samt arveoppgjør og ikke minst ivaretakelse av barna.

Penger er en bagatell i den store sammenhengen, men det er dessverre det vi lever av.

Det var min opplevelse i korte trekk (og jeg har ikke mista et barn, makter ikke en gang å forestille meg det), poenget mitt er at vi trenger en debatt rundt optimale løsninger ift sorgreaksjoner og for så vidt praktiske ting i den forbindelse.

''Det var min opplevelse i korte trekk (og jeg har ikke mista et barn, makter ikke en gang å forestille meg det), poenget mitt er at vi trenger en debatt rundt optimale løsninger ift sorgreaksjoner og for så vidt praktiske ting i den forbindelse.''

Og skal vi klare det er det viktig at vi setter fingeren på det som ikke fungerer, og at ikke embetspersoner begår regelbrudd som gjør at manglene i systemet dekkes over.

[Persille1365381127]

'' Samtidig har jeg ikke umiddelbart andre gode forslag til hvordan folk som ikke kan gå på jobb skal beholde lønnen sin. For det er egentlig det det handler om, alle kan jo få fri uten lønn om de vil ha det (i hvertfall nesten alle) - men de fleste har ikke råd til å være uten lønn i ukevis.

''

Hvis en haug med andre ting enn sykdom skal gi rett til sykemelding, så bør dette nedfelles i regelverket. Det blir tullete når leger skriver ut sykemeldinger fordi folk forteller om vanskelige kollegaer eller kjipe sjefer. Jobbkonflikter bør løses innenfor arbeidslivets "hjelpeordninger" (fagforening, tillitsvalgt osv.) og ikke ved hjelp av fastlegen.

Dersom ikke disse forholdene ble kamuflert ved hjelp av sykemeldinger, så ville kanskje andre former for støtteordninger bli forhandlet frem.

Slik jeg ser det, så kunne man etablere en del "mellomløsninger", som f.eks at man ved alvorlig og hjelpkrevende sykdom i nær familie kunne ha rett til noe støtte om man valgte å ta permisjon fra jobb for å bistå et familiemedlem gjennom sykdomsperioden. Det er mange som kunne klare seg en periode uten full lønn, men som så avgjort ikke kan klare seg uten noe lønn.

Veldig enig!

Men det er problematisk å diskutere det, nettopp fordi mange hevder seg syke av disse påkjenningene - og anser sykemelding mer som en rettighet enn en støtteordning.

[frosken]

Veldig enig!

Men det er problematisk å diskutere det, nettopp fordi mange hevder seg syke av disse påkjenningene - og anser sykemelding mer som en rettighet enn en støtteordning.

''Men det er problematisk å diskutere det, nettopp fordi mange hevder seg syke av disse påkjenningene - og anser sykemelding mer som en rettighet enn en støtteordning.''

Jeg tror også at folk anser sykemelding som en form for forsikringsordning mot mye mer enn sykdom. Det foreligger også mange forestillinger om at velferdsstatens støtteordninger skal være "heldekkende", noe som ikke er tilfelle etter dagens lovverk. Når folk da kommer i situasjoner som ligger utenfor rekkevidden av støtteordningene, så forsøker de å løse dette gjennom å be fastlegen om sykemelding.

En av de betenkelige sidene ved dette, er at vanlige forventninger om at "like tilfeller skal behandles likt " ikke opprettholdes i rimelig grad. Det er også grunn til å tro at veltalende og ressurssterke lettere får igjennom sine ønsker enn andre.

[Angustia]

''Det var min opplevelse i korte trekk (og jeg har ikke mista et barn, makter ikke en gang å forestille meg det), poenget mitt er at vi trenger en debatt rundt optimale løsninger ift sorgreaksjoner og for så vidt praktiske ting i den forbindelse.''

Og skal vi klare det er det viktig at vi setter fingeren på det som ikke fungerer, og at ikke embetspersoner begår regelbrudd som gjør at manglene i systemet dekkes over.

Nettopp! Meiner å huske at du er sjølstendig næringsdrivende; desto viktigere at du står på barrikadene :-)

[Gjest segunda]

Med lønn? Statlige bedrifter har slike velferdsordninger, men ikke ut over et par dager.

For å nevne min historie i korte trekk: Jeg fikk telefon kl 05.30 fra en politimann som presenterte seg og spurte om jeg kjente "Per Hansen" som blei funnet død. Jeg reagerte med fornektelse og raseri - hadde jo snakka med han kvelden før - og erindrer at jeg ba politimannen dra til helvete......

Slo av telefonen, leverte barn på skole og barnehage og dro på jobb. Oppførte meg som en komplett idiot, glefsa og knurra til alle heilt til lunsjpausa da jeg sjekka mobilen og oppdaga meldinger fra venner, familie, politi og prest. Knakk sammen og sjefen min leia meg bokstavelig talt til legen.

Velferdspermisjon med lønn i to dager hjalp lite da mannen min døde i et annet fylke (hjemtransport er omstendelig og dyrt), han måtte obduseres, det var lange og mange møter med begravelsesbyrået, det var syning, bisettelse, kremering og urnenedsettelse, samt arveoppgjør og ikke minst ivaretakelse av barna.

Penger er en bagatell i den store sammenhengen, men det er dessverre det vi lever av.

Det var min opplevelse i korte trekk (og jeg har ikke mista et barn, makter ikke en gang å forestille meg det), poenget mitt er at vi trenger en debatt rundt optimale løsninger ift sorgreaksjoner og for så vidt praktiske ting i den forbindelse.

Jeg får vondt rett inn i sjela da jeg leser det du skriver. Jeg vet hva du beskriver.

Ingen blir sykemeldt pga. sorg, men mange blir sykemeldt pga. det som skjer med en i en sorgprosess. Det er en forskjell.

Kjempeklem til deg. Du er tapper som har greid å gå videre.