Legene jukser med diagnoser

[Angustia]

''Det var min opplevelse i korte trekk (og jeg har ikke mista et barn, makter ikke en gang å forestille meg det), poenget mitt er at vi trenger en debatt rundt optimale løsninger ift sorgreaksjoner og for så vidt praktiske ting i den forbindelse.''

Og skal vi klare det er det viktig at vi setter fingeren på det som ikke fungerer, og at ikke embetspersoner begår regelbrudd som gjør at manglene i systemet dekkes over.

Akkurat! Hmm, jeg jobber i embetsverket og håper opg tror at jeg bruker det minste, lille, tilmålte skjønnet korrekt..

Av og til misunner jeg dere (ved nærmere ettertanke veldig ofte; hehe :-) Svarte fullmåne: "Vi" trenger dere!!

[Gjest prust]

Men man får vel inntil 8 dagers velferdspermisjon i forbindelse med dødsfall i nærmeste familie?

''Men man får vel inntil 8 dagers velferdspermisjon i forbindelse med dødsfall i nærmeste familie?

''

Da svigerfar døde (45 mil unna oss), fikk mannen min fri med lønn i kun én dag (til begravelsen). Han var borte fra jobb i 1,5 uke (reiste i full fart for å prøve å rekke frem før faren døde, men kom for seint, og så var det vel rundt en uke til begravelsen, og så var vi igjen et par dager).

Jeg fikk fri med lønn i 3 dager. Reiste dit med ungene to dager før begravelsen og var igjen et par dager.

Så vi tok avspasering på resten av dagene (ca 2 for min del, ca 7 for min manns del)

Synes dette var elendig personalpolitikk :-(

[Persille1365381127]

Nettopp! Meiner å huske at du er sjølstendig næringsdrivende; desto viktigere at du står på barrikadene :-)

Jeg er det, har to selskaper og 20 ansatte

Og litt av grunnen til at jeg tar opp dette er nettopp at de aller fleste selskapene i Norge består av færre enn femti ansatte, og er gründet av enkeltpersoner.

Staten har mange ansatte, men de er likevel bare én arbeidsgiver. Det samme med kommunene. Så det er veldig mange flere arbeidsgivere som har færre ansatte, og dermed ikke de samme ressursene å trekke på når det dukker opp situasjoner som dette.

Det er ikke det at jeg er hjerterå og uten medlidenhet for det som har skjedd med mennesker rundt meg (det være seg dette eller andre ting som samlivsbrudd, fødsler, vanskelige samboere...) - men jeg har rett og slett en tilmålt mengde penger å bruke hvert år. Om jeg overskrider den summen, så går det utover noe annet - som igjen resulterer i sinna kreditorer og til slutt konkurs. Og da mister alle arbeidsplassen sin.

De langt fleste arbeidsgiverne som ikke har like velferdsordninger som staten lar ikke det være fordi de ikke _vil_. Det er fordi de ikke _kan_, det er ikke økonomi til det.

Og det rare er at flere jeg kjenner som har vært ansatt hele livet, og senere har gått over i stillinger hvor de i prinsipp blir arbeidsgivere - får et helt annet syn på saker som dette. Det virker som om de tidligere ikke har brydd seg om arbeidsplassen sin i vesentlig grad, og plutselig våkner opp og skjønner konsekvensen av utstrakt bruk av sykemeldinger.

Men igjen da; det at jeg mener det må være andre ordninger, som ikke belaster arbeidsgiver alene - betyr ikke det samme som at mennesker i f.eks samme situasjon som du har vært gjennom ikke skal få hjelp? For det må de jo få. Det er umenneskelig å forvente noe annet. Og all den tid vi har det velferdssamfunnet vi har, så bør det også være rom til å ivareta etterlatte som er nettopp det - etterlatte. Det være seg fra ektefeller, barn eller foreldre (inntil en viss alder).

Og hvordan du som person reagerer på sorg, eller hvor ressurssterk du er bør ikke være det som ligger til grunn for hvilke rettigheter man har. Alle foreldre har jo krav på lønnet permisjon når de får et barn, hvorfor har de ikke krav på lønnet permisjon om de mister et barn? Ved barselpermisjon dekker NAV alt, hvorfor gjør de ikke det ved barns dødsfall?

Eller i motsatt fall, for ektefelle som har små barn (under 18) og mister en ektefelle/samboer som har medforsørgeransvar.

Det må finnes andre løsninger på dette som fungerer bedre....

[Persille1365381127]

''Men man får vel inntil 8 dagers velferdspermisjon i forbindelse med dødsfall i nærmeste familie?

''

Da svigerfar døde (45 mil unna oss), fikk mannen min fri med lønn i kun én dag (til begravelsen). Han var borte fra jobb i 1,5 uke (reiste i full fart for å prøve å rekke frem før faren døde, men kom for seint, og så var det vel rundt en uke til begravelsen, og så var vi igjen et par dager).

Jeg fikk fri med lønn i 3 dager. Reiste dit med ungene to dager før begravelsen og var igjen et par dager.

Så vi tok avspasering på resten av dagene (ca 2 for min del, ca 7 for min manns del)

Synes dette var elendig personalpolitikk :-(

''Synes dette var elendig personalpolitikk :-(''

Med fare for å hive bensin på bålet nå; hvem mener du skulle dekket denne kostnaden da?

Mener du at arbeidsgiver burde betale dere full lønn når dere ikke er på jobb? I halvannen uke?

For det er nemlig dette jeg er uenig i; man skal selvfølgelig få fri til å gå i begravelser, men man kan jo ikke få fri (med lønn) til alt det andre man må gjøre i forbindelse med dødsfall - det vil bli veldig veldig dyrt...

Og nettopp derfor er denne diskusjonen viktig. For jeg tviler ikke på at dette var noe dere måtte gjøre, både praktisk og personlig - men pengeansvaret bør ikke ligge hos arbeidsgiver, det må ligge hos staten/NAV.

Og det blir så urettferdig å si at det er elendig personalpolitikk, når arbeidsgiver kanskje strekker seg langt for å klare å gi noen dager fri med lønn. Det handler ikke alltid om motvilje, som oftest handler det om evne.

I det ene selskapet mitt har vi ikke råd til å ha vikar mer enn et gitt antall dager i året. Når en mann fikk barn valgte vi å gi ham en uke permisjon med lønn, og en uke uten. Begge er valgfrie - men han har krav på ulønnet permisjon. Han ble selvfølgelig misfornøyd, fordi flere andre han kjenner får to uker ved fødsel. Problemet mitt er at om jeg gir ham to uker, så går det ti vikardager - en halv månedslønn, og det er så mye penger at det kan resultere i at vi ikke har penger til vikar de tre siste månedene i året. Det er svært lite gunstig for selskapet, og fellesskapet. Det er jo ikke for å være dust mot ham?

Og det blir det samme ved dødsfall, de fleste arbeidsgivere er ikke idioter - men det er ikke rammer til å gi bort mange dager med lønn.

[Persille1365381127]

''Men det er problematisk å diskutere det, nettopp fordi mange hevder seg syke av disse påkjenningene - og anser sykemelding mer som en rettighet enn en støtteordning.''

Jeg tror også at folk anser sykemelding som en form for forsikringsordning mot mye mer enn sykdom. Det foreligger også mange forestillinger om at velferdsstatens støtteordninger skal være "heldekkende", noe som ikke er tilfelle etter dagens lovverk. Når folk da kommer i situasjoner som ligger utenfor rekkevidden av støtteordningene, så forsøker de å løse dette gjennom å be fastlegen om sykemelding.

En av de betenkelige sidene ved dette, er at vanlige forventninger om at "like tilfeller skal behandles likt " ikke opprettholdes i rimelig grad. Det er også grunn til å tro at veltalende og ressurssterke lettere får igjennom sine ønsker enn andre.

Igjen, enig.

Men jeg skulle ønske at dette kom klarere frem. At flere fikk merke konsekvensen av å misbruke ordningene.

Og nettopp derfor opplever jeg det som utidig at en lege går åpent ut og sier at de finner på ting for å kunne sykemelde folk. De må jo heller gå sammen om å få til en lovendring som gjør at dette ansvaret ikke ligger på dem for det første, og for det andre at pasientene deres blir ivaretatt på en annen måte.

Det burde ikke ligge på en lege å skaffe en enke tid og hjelp til å ordne de praktiske tingene etter mannens dødsfall.

[frosken]

I offentlig sektor har man visst krav på 60 dagers permisjon med lønn for å ta seg av dødssykt familiemedlem.

http://www.dagbladet.no/2010/08/23/nyheter/innenriks/velferdsstaten/politikk/13083212/

Alle arbeidstakere har rett på omsorgspenger fra folketrygden i inntil 60 dager dersom de pleier nær pårørende i hjemmet i livets sluttfase.

http://www.lovdata.no/all/tl-19970228-019-033.html

[frosken]

Jeg er det, har to selskaper og 20 ansatte

Og litt av grunnen til at jeg tar opp dette er nettopp at de aller fleste selskapene i Norge består av færre enn femti ansatte, og er gründet av enkeltpersoner.

Staten har mange ansatte, men de er likevel bare én arbeidsgiver. Det samme med kommunene. Så det er veldig mange flere arbeidsgivere som har færre ansatte, og dermed ikke de samme ressursene å trekke på når det dukker opp situasjoner som dette.

Det er ikke det at jeg er hjerterå og uten medlidenhet for det som har skjedd med mennesker rundt meg (det være seg dette eller andre ting som samlivsbrudd, fødsler, vanskelige samboere...) - men jeg har rett og slett en tilmålt mengde penger å bruke hvert år. Om jeg overskrider den summen, så går det utover noe annet - som igjen resulterer i sinna kreditorer og til slutt konkurs. Og da mister alle arbeidsplassen sin.

De langt fleste arbeidsgiverne som ikke har like velferdsordninger som staten lar ikke det være fordi de ikke _vil_. Det er fordi de ikke _kan_, det er ikke økonomi til det.

Og det rare er at flere jeg kjenner som har vært ansatt hele livet, og senere har gått over i stillinger hvor de i prinsipp blir arbeidsgivere - får et helt annet syn på saker som dette. Det virker som om de tidligere ikke har brydd seg om arbeidsplassen sin i vesentlig grad, og plutselig våkner opp og skjønner konsekvensen av utstrakt bruk av sykemeldinger.

Men igjen da; det at jeg mener det må være andre ordninger, som ikke belaster arbeidsgiver alene - betyr ikke det samme som at mennesker i f.eks samme situasjon som du har vært gjennom ikke skal få hjelp? For det må de jo få. Det er umenneskelig å forvente noe annet. Og all den tid vi har det velferdssamfunnet vi har, så bør det også være rom til å ivareta etterlatte som er nettopp det - etterlatte. Det være seg fra ektefeller, barn eller foreldre (inntil en viss alder).

Og hvordan du som person reagerer på sorg, eller hvor ressurssterk du er bør ikke være det som ligger til grunn for hvilke rettigheter man har. Alle foreldre har jo krav på lønnet permisjon når de får et barn, hvorfor har de ikke krav på lønnet permisjon om de mister et barn? Ved barselpermisjon dekker NAV alt, hvorfor gjør de ikke det ved barns dødsfall?

Eller i motsatt fall, for ektefelle som har små barn (under 18) og mister en ektefelle/samboer som har medforsørgeransvar.

Det må finnes andre løsninger på dette som fungerer bedre....

''De langt fleste arbeidsgiverne som ikke har like velferdsordninger som staten lar ikke det være fordi de ikke _vil_. Det er fordi de ikke _kan_, det er ikke økonomi til det.

''

Jeg synes det er problematisk at arbeidsgiverne forventes å ta såpass mye av den økonomiske belastningen i forhold til arbeidstakere som av ulike grunner ikke ser seg i stand til å møte på jobb. Dette vil også medføre et arbeidsmarked hvor det blir svært vanskelig å få innpass for personer som man er noe usikker på hvor godt vil fungere . (f.eks. ungdom som har droppet ut av skole, mennesker med ulike former for funksjonsnedsettelser osv. ) Som du sier, små bedrifter har ikke økonomi til å bære kostnadene ved mange kortvarige fravær eller omfattende tilrettelegging for enkeltpersoner.

[petter smart]

En får lønn for jobbe. Vi har blitt altfor bortskjemte i dette landet og skal ha fri, med lønn selvfølgelig, for de underliste ting.

Dersom en ønsker å ta fri for annet enn egen sykdom (og ikke sorg) kan en ta fri uten lønn.

[Gjest prust]

''Synes dette var elendig personalpolitikk :-(''

Med fare for å hive bensin på bålet nå; hvem mener du skulle dekket denne kostnaden da?

Mener du at arbeidsgiver burde betale dere full lønn når dere ikke er på jobb? I halvannen uke?

For det er nemlig dette jeg er uenig i; man skal selvfølgelig få fri til å gå i begravelser, men man kan jo ikke få fri (med lønn) til alt det andre man må gjøre i forbindelse med dødsfall - det vil bli veldig veldig dyrt...

Og nettopp derfor er denne diskusjonen viktig. For jeg tviler ikke på at dette var noe dere måtte gjøre, både praktisk og personlig - men pengeansvaret bør ikke ligge hos arbeidsgiver, det må ligge hos staten/NAV.

Og det blir så urettferdig å si at det er elendig personalpolitikk, når arbeidsgiver kanskje strekker seg langt for å klare å gi noen dager fri med lønn. Det handler ikke alltid om motvilje, som oftest handler det om evne.

I det ene selskapet mitt har vi ikke råd til å ha vikar mer enn et gitt antall dager i året. Når en mann fikk barn valgte vi å gi ham en uke permisjon med lønn, og en uke uten. Begge er valgfrie - men han har krav på ulønnet permisjon. Han ble selvfølgelig misfornøyd, fordi flere andre han kjenner får to uker ved fødsel. Problemet mitt er at om jeg gir ham to uker, så går det ti vikardager - en halv månedslønn, og det er så mye penger at det kan resultere i at vi ikke har penger til vikar de tre siste månedene i året. Det er svært lite gunstig for selskapet, og fellesskapet. Det er jo ikke for å være dust mot ham?

Og det blir det samme ved dødsfall, de fleste arbeidsgivere er ikke idioter - men det er ikke rammer til å gi bort mange dager med lønn.

Nei, jeg mener absolutt ikke at arbeidsgiver skulle ha betalt halvannen uke med lønn for mannen min. Men jeg mener at de kunne ha betalt ham tre dager, som jeg fikk. Da jeg spurte, fikk jeg inntrykk av at det var vanlig i kommunal/statlig sektor - og vi jobbet da begge to i halvveis private, halveis offentlige firmaer.

Og jeg har selv jobbet et sted med ekstremt trang økonomi, der vi har måttet både stå stille lønnsmessig lenge, absolutt ikke hatt vikarer, og der vi kunne se langt etter mange goder som andre har - så jeg vet at mange har det trangt, at det ikke er enkelt å gi lønnet permisjon lenge.

Men samtidig, der jeg jobbet var vi 3-8 stk over en periode på ti år, og det var kun jeg som hadde et dødsfall langt hjemmefra. Samme hos mannen min, ingen andre på hans jobb i løpet av ti år hadde et nært dødsfall en dagsreise borte (så vidt jeg vet).

[Gjest prust]

Jeg er det, har to selskaper og 20 ansatte

Og litt av grunnen til at jeg tar opp dette er nettopp at de aller fleste selskapene i Norge består av færre enn femti ansatte, og er gründet av enkeltpersoner.

Staten har mange ansatte, men de er likevel bare én arbeidsgiver. Det samme med kommunene. Så det er veldig mange flere arbeidsgivere som har færre ansatte, og dermed ikke de samme ressursene å trekke på når det dukker opp situasjoner som dette.

Det er ikke det at jeg er hjerterå og uten medlidenhet for det som har skjedd med mennesker rundt meg (det være seg dette eller andre ting som samlivsbrudd, fødsler, vanskelige samboere...) - men jeg har rett og slett en tilmålt mengde penger å bruke hvert år. Om jeg overskrider den summen, så går det utover noe annet - som igjen resulterer i sinna kreditorer og til slutt konkurs. Og da mister alle arbeidsplassen sin.

De langt fleste arbeidsgiverne som ikke har like velferdsordninger som staten lar ikke det være fordi de ikke _vil_. Det er fordi de ikke _kan_, det er ikke økonomi til det.

Og det rare er at flere jeg kjenner som har vært ansatt hele livet, og senere har gått over i stillinger hvor de i prinsipp blir arbeidsgivere - får et helt annet syn på saker som dette. Det virker som om de tidligere ikke har brydd seg om arbeidsplassen sin i vesentlig grad, og plutselig våkner opp og skjønner konsekvensen av utstrakt bruk av sykemeldinger.

Men igjen da; det at jeg mener det må være andre ordninger, som ikke belaster arbeidsgiver alene - betyr ikke det samme som at mennesker i f.eks samme situasjon som du har vært gjennom ikke skal få hjelp? For det må de jo få. Det er umenneskelig å forvente noe annet. Og all den tid vi har det velferdssamfunnet vi har, så bør det også være rom til å ivareta etterlatte som er nettopp det - etterlatte. Det være seg fra ektefeller, barn eller foreldre (inntil en viss alder).

Og hvordan du som person reagerer på sorg, eller hvor ressurssterk du er bør ikke være det som ligger til grunn for hvilke rettigheter man har. Alle foreldre har jo krav på lønnet permisjon når de får et barn, hvorfor har de ikke krav på lønnet permisjon om de mister et barn? Ved barselpermisjon dekker NAV alt, hvorfor gjør de ikke det ved barns dødsfall?

Eller i motsatt fall, for ektefelle som har små barn (under 18) og mister en ektefelle/samboer som har medforsørgeransvar.

Det må finnes andre løsninger på dette som fungerer bedre....

''Men igjen da; det at jeg mener det må være andre ordninger, som ikke belaster arbeidsgiver alene - betyr ikke det samme som at mennesker i f.eks samme situasjon som du har vært gjennom ikke skal få hjelp? For det må de jo få. Det er umenneskelig å forvente noe annet. Og all den tid vi har det velferdssamfunnet vi har, så bør det også være rom til å ivareta etterlatte som er nettopp det - etterlatte. Det være seg fra ektefeller, barn eller foreldre (inntil en viss alder). ''

Veldig enig med deg i dette.

''Og hvordan du som person reagerer på sorg, eller hvor ressurssterk du er bør ikke være det som ligger til grunn for hvilke rettigheter man har. Alle foreldre har jo krav på lønnet permisjon når de får et barn, hvorfor har de ikke krav på lønnet permisjon om de mister et barn? Ved barselpermisjon dekker NAV alt, hvorfor gjør de ikke det ved barns dødsfall?

Eller i motsatt fall, for ektefelle som har små barn (under 18) og mister en ektefelle/samboer som har medforsørgeransvar. ''

Dette har da aldri vært fremme i politikken, har det vel? Det virker veldig logisk når du sier det slik. Har noen partier dette på partiprogrammet sitt?

[Persille1365381127]

''Men igjen da; det at jeg mener det må være andre ordninger, som ikke belaster arbeidsgiver alene - betyr ikke det samme som at mennesker i f.eks samme situasjon som du har vært gjennom ikke skal få hjelp? For det må de jo få. Det er umenneskelig å forvente noe annet. Og all den tid vi har det velferdssamfunnet vi har, så bør det også være rom til å ivareta etterlatte som er nettopp det - etterlatte. Det være seg fra ektefeller, barn eller foreldre (inntil en viss alder). ''

Veldig enig med deg i dette.

''Og hvordan du som person reagerer på sorg, eller hvor ressurssterk du er bør ikke være det som ligger til grunn for hvilke rettigheter man har. Alle foreldre har jo krav på lønnet permisjon når de får et barn, hvorfor har de ikke krav på lønnet permisjon om de mister et barn? Ved barselpermisjon dekker NAV alt, hvorfor gjør de ikke det ved barns dødsfall?

Eller i motsatt fall, for ektefelle som har små barn (under 18) og mister en ektefelle/samboer som har medforsørgeransvar. ''

Dette har da aldri vært fremme i politikken, har det vel? Det virker veldig logisk når du sier det slik. Har noen partier dette på partiprogrammet sitt?

''Har noen partier dette på partiprogrammet sitt?''

Nei, ikke som jeg har sett hvertfall. Men jeg mener faktisk at enkeltindividers evne til kamp ikke skal være avgjørende for hvilke sosiale tjenester man kan skal få benytte seg av.

Når det er sagt da, det er noen andre i tråden som har nevnt at man har krav på 12 dagers velferdspermisjon i staten. Med så mange som er ansatt i staten, så må det være en ordning som koster betydelige summer. Likevel kan jeg ikke se at det vil bli så veldig myr dyrere om de legger dette over fra staten/arbeidsgiver til NAV. Pengene kommer fra samme pott in the end...

[Persille1365381127]

Nei, jeg mener absolutt ikke at arbeidsgiver skulle ha betalt halvannen uke med lønn for mannen min. Men jeg mener at de kunne ha betalt ham tre dager, som jeg fikk. Da jeg spurte, fikk jeg inntrykk av at det var vanlig i kommunal/statlig sektor - og vi jobbet da begge to i halvveis private, halveis offentlige firmaer.

Og jeg har selv jobbet et sted med ekstremt trang økonomi, der vi har måttet både stå stille lønnsmessig lenge, absolutt ikke hatt vikarer, og der vi kunne se langt etter mange goder som andre har - så jeg vet at mange har det trangt, at det ikke er enkelt å gi lønnet permisjon lenge.

Men samtidig, der jeg jobbet var vi 3-8 stk over en periode på ti år, og det var kun jeg som hadde et dødsfall langt hjemmefra. Samme hos mannen min, ingen andre på hans jobb i løpet av ti år hadde et nært dødsfall en dagsreise borte (så vidt jeg vet).

Jeg skjønner hva du mener.

''Men samtidig, der jeg jobbet var vi 3-8 stk over en periode på ti år, og det var kun jeg som hadde et dødsfall langt hjemmefra. Samme hos mannen min, ingen andre på hans jobb i løpet av ti år hadde et nært dødsfall en dagsreise borte (så vidt jeg vet).''

Men dette spiller ingen rolle. At det ikke har vært mange de siste ti årene betyr ikke at det ikke kan komme mange de neste ti - og det MÅ være like regler for alle.

Som arbeidsgiver kan man ikke begynne å forskjellsbehandle ansatte, det er verre enn å kjøre en stram linje på velferdsordninger.

[frosken]

''Har noen partier dette på partiprogrammet sitt?''

Nei, ikke som jeg har sett hvertfall. Men jeg mener faktisk at enkeltindividers evne til kamp ikke skal være avgjørende for hvilke sosiale tjenester man kan skal få benytte seg av.

Når det er sagt da, det er noen andre i tråden som har nevnt at man har krav på 12 dagers velferdspermisjon i staten. Med så mange som er ansatt i staten, så må det være en ordning som koster betydelige summer. Likevel kan jeg ikke se at det vil bli så veldig myr dyrere om de legger dette over fra staten/arbeidsgiver til NAV. Pengene kommer fra samme pott in the end...

Det er ikke så lenge siden man fikk bestemmelsen om pleiepenger til pårørende som pleier familiemedlemmer i hjemmet i livets siste fase. Det kan nå ytes 60 dager med pleiepenger fra folketrygden. Her har lovgiver forsøkt å fjerne en av gråsonene som nok tidligere har vært løst med sykemeldinger. Jeg tror at rettigheter i forbindelse med sorg på et eller annet tidspunkt kommer til å bli noe ryddigere lovregulert, i allefall når det gjelder tap av barn eller ektefelle.

[Persille1365381127]

En får lønn for jobbe. Vi har blitt altfor bortskjemte i dette landet og skal ha fri, med lønn selvfølgelig, for de underliste ting.

Dersom en ønsker å ta fri for annet enn egen sykdom (og ikke sorg) kan en ta fri uten lønn.

Veldig lite pk, men antagelig tilsvarende veldig riktig.

[Gjest prust]

Jeg skjønner hva du mener.

''Men samtidig, der jeg jobbet var vi 3-8 stk over en periode på ti år, og det var kun jeg som hadde et dødsfall langt hjemmefra. Samme hos mannen min, ingen andre på hans jobb i løpet av ti år hadde et nært dødsfall en dagsreise borte (så vidt jeg vet).''

Men dette spiller ingen rolle. At det ikke har vært mange de siste ti årene betyr ikke at det ikke kan komme mange de neste ti - og det MÅ være like regler for alle.

Som arbeidsgiver kan man ikke begynne å forskjellsbehandle ansatte, det er verre enn å kjøre en stram linje på velferdsordninger.

''Som arbeidsgiver kan man ikke begynne å forskjellsbehandle ansatte, det er verre enn å kjøre en stram linje på velferdsordninger.

''

Mener du virkelig at en arbeidsgiver ( i alle fall privat) ikke kan gjøre forskjell i slike tilfeller? Der er jeg uenig.

Dersom en ansatt er enebarn og foreldrene dør på andre siden av landet, mener jeg helt klart at arbeidsgiver kan vise litt ekstra goodwill ved å gi noen dager ekstra i lønnet permisjon, enn om kollegaen mistet sine foreldre i samme by som han/hun bor selv.

[laban]

Det er ikke så lenge siden man fikk bestemmelsen om pleiepenger til pårørende som pleier familiemedlemmer i hjemmet i livets siste fase. Det kan nå ytes 60 dager med pleiepenger fra folketrygden. Her har lovgiver forsøkt å fjerne en av gråsonene som nok tidligere har vært løst med sykemeldinger. Jeg tror at rettigheter i forbindelse med sorg på et eller annet tidspunkt kommer til å bli noe ryddigere lovregulert, i allefall når det gjelder tap av barn eller ektefelle.

Da løser man også et annet problem, som dessverre rammer noen:

Hvis man blir sykemeldt noen måneder for å få orden i tilværelsen f.eks. som eneforsørger etter samboers brå død, og så rammes av langvarig sykdom selv kort etter, har man brukt opp mye av sykemeldingstiden på forhånd.

Jeg husker jeg leste om en som var blitt alenefar, som nektet å bli sykemeldt med psykiatridiagnose. Både fordi han ikke ville ha depresjonsdiagnose i journalen - han mente han slett ikke var deprimert, men trengte litt tid for å komme inn i helt nye rutiner med småbarna sine - og fordi han ville ha "sykemeldingsåret ubrukt", i tilfelle han selv fikk kreft eller noe sånt.

[Persille1365381127]

''Som arbeidsgiver kan man ikke begynne å forskjellsbehandle ansatte, det er verre enn å kjøre en stram linje på velferdsordninger.

''

Mener du virkelig at en arbeidsgiver ( i alle fall privat) ikke kan gjøre forskjell i slike tilfeller? Der er jeg uenig.

Dersom en ansatt er enebarn og foreldrene dør på andre siden av landet, mener jeg helt klart at arbeidsgiver kan vise litt ekstra goodwill ved å gi noen dager ekstra i lønnet permisjon, enn om kollegaen mistet sine foreldre i samme by som han/hun bor selv.

'Mener du virkelig at en arbeidsgiver ( i alle fall privat) ikke kan gjøre forskjell i slike tilfeller? Der er jeg uenig. ''

Ja, det mener jeg.

Det er prinsipielt, alle skal ha like rettigheter og bli behandlet på samme måte når det kommer til goder på arbeidsplassen. I neste rekke kan nemlig en sånn sak føre til at prust, som har hatt 12 sykedager i høst, ofte kommer for sent, og som er den første til å gå når noen skal gjøres - hun fikk fem dager fri for å reise til en døende forelder et stykke unna.

Mens Persille som møter på jobb hver dag, aldri kommer for sent og alltid stiller opp i alle sammenhenger - hun skal ikke få mer enn to fridager når hennes mamma dør og ting må ordnes.

Det oppleves urettferdig.

Derfor må man ha et klart regelverk som gjelder for alle, og det spiller ingen rolle om du bor her eller der, hvor mange søsken du har eller hvorfor foreldrene dine døde - du har krav på to dagers lønnet permisjon, og fem dager uten lønn. For eksempel.

[Gjest prust]

'Mener du virkelig at en arbeidsgiver ( i alle fall privat) ikke kan gjøre forskjell i slike tilfeller? Der er jeg uenig. ''

Ja, det mener jeg.

Det er prinsipielt, alle skal ha like rettigheter og bli behandlet på samme måte når det kommer til goder på arbeidsplassen. I neste rekke kan nemlig en sånn sak føre til at prust, som har hatt 12 sykedager i høst, ofte kommer for sent, og som er den første til å gå når noen skal gjøres - hun fikk fem dager fri for å reise til en døende forelder et stykke unna.

Mens Persille som møter på jobb hver dag, aldri kommer for sent og alltid stiller opp i alle sammenhenger - hun skal ikke få mer enn to fridager når hennes mamma dør og ting må ordnes.

Det oppleves urettferdig.

Derfor må man ha et klart regelverk som gjelder for alle, og det spiller ingen rolle om du bor her eller der, hvor mange søsken du har eller hvorfor foreldrene dine døde - du har krav på to dagers lønnet permisjon, og fem dager uten lønn. For eksempel.

Sånn i teorien er jeg jo enig med deg.

MEN - nå har de stedene jeg har jobbet hatt lite sykefravær - og alle har ytt sitt aller beste og tatt i litt ekstra når det har vært noe.

Og dermed har det vært minimalt eller kanskje ingenting av eksempelet du beskriver.

Jeg ser at i et større firma der det er større sjanse for at noen skulker unna, vil en ha kanskje ha flere free-ridere, og der kan urettferdigheten bli mer tydelig.

[Elis31]

Og nettopp derfor håper jeg det blir en debatt om det, og at folk blir litt mer bevisste konsekvensene av fiktive psykiske diagnoser.

Og ditt tilfelle kan jo være vel så alvorlig sorgmessig som for noen som mister barnet sitt, det betyr ikke at du har psykiske utfordringer likevel. Men det hadde vært fint om du fikk noe tid til å områ deg litt før du gikk videre med hverdagen, og da burde det være en slags velferdsløsning som fanger opp det.

Det er vel bare å få en diagnose som heter noe med dyp sorg eller noe. Problemet her er kanskje at man er redd for at alle kommer for å få sykemelding når noen dør, mens det bare er noen få som trenger det. Jeg synes det er helt greit at legene sykemelder grunnet depresjons følelse under sorg.

Hvorfor skal vi bruke mer byrokrati på å lage en velferdsordning?

[Gjest prust]

Det er vel bare å få en diagnose som heter noe med dyp sorg eller noe. Problemet her er kanskje at man er redd for at alle kommer for å få sykemelding når noen dør, mens det bare er noen få som trenger det. Jeg synes det er helt greit at legene sykemelder grunnet depresjons følelse under sorg.

Hvorfor skal vi bruke mer byrokrati på å lage en velferdsordning?

''Jeg synes det er helt greit at legene sykemelder grunnet depresjons følelse under sorg. Hvorfor skal vi bruke mer byrokrati på å lage en velferdsordning?

''

Fordi sorg ikke nødvendigvis er en depresjon. En sørger, men en er ikke nødvendigvis deprimert. En trenger tid til å forberede begravelsen, til å ordne praktiske ting, og til å summe seg og innordne seg en ny hverdag. I tillegg til tristheten, som kan være så overveldende at en ikke nødvendigvis klarer å jobbe.

Men en er ikke nødvendigvis deprimert. Og da er det ikke rett at sykemeldingen er med en diagnose som ikke stemmer. Det er det det er snakk om her.

Dersom sorgen blir altomfattende og varer over lang tid og en ikke klarer å komme videre, kan en kanskje snakke om depresjon, og da kan en sykemelding være det rette. Med depresjon som årsak.