Det forventes at jeg skal ha det fælt.

[Gjest Det går bra]

Jeg syns ikke det er rart at de spør hvordan du har det etter terroren. De viser deg omsorg. Selv om de vet at du var på ferie, regner de vel med at du kanskje hadde kolleger som ble drept eller skadet i samme bygning, og at dette kan ha gått innpå deg.

'' Selv om de vet at du var på ferie, regner de vel med at du kanskje hadde kolleger som ble drept eller skadet i samme bygning, og at dette kan ha gått innpå deg''

Ja og jeg har fortalt at en kollega ble drept og at dette ikke skjedde i bygningen. Jeg kjente ikke vedkommende. Jeg visste ikke hvem det var før jeg så bilde og skjønte at vi hadde vært på hils i gangene.

[soleil]

Jeg er nesten fristet til å spørre om du vet hva et traume er, for måten du bruker ordet på blir veldig "lettvinn".

Det er kanskje usannsynlig og kanskje bare teoretisk mulig, ja.

[frosken]

Har ikke hørt om noen jeg heller, men det er jo teoretisk mulig at noen opplever seg traumatisert eller at noen i helsevesenet også ville definert noen som det.

Spesielt folk som er psykisk sårbare og har opplevd ekstreme hendelser tidligere vil kunne være aktuelle kandidater. En del får også en slags besettelse om å vite alt og få med seg alt om det som har hendt og kan bli ganske sosialt og psykisk dysfunksjonell og leve i en slags boble.Til en viss grad er vel dette noe de fleste har kjent på, men i en normalvariant.

Hendelsen var ikke bare en nyhetssak, det var en hendelse som gjorde Norge utrygg og denne utryggheten samt massiv mediedekning med evinnelige påminnelser om det som har hendt gjør at mange om de ikke har blitt traumatisert. så i alle fall rørt, rystet og kanskje rammet.

Det fins sikkert forskning på dette, men jeg serverer bare synsing. Beklager.

Synsing kan også være en ok ting, synes jeg ;-)

Jeg tror at fokuset på 22.7 kan være sårt for folk som har opplevd tøffe ting som de har blitt stående alene med i etterkant. Det er rart med den type fokus det blir når mange utsettes for grusomme ting samtidig; på individnivå er det jo like tøft å miste sin sekstenåring uansett grunn.

[soleil]

Synsing kan også være en ok ting, synes jeg ;-)

Jeg tror at fokuset på 22.7 kan være sårt for folk som har opplevd tøffe ting som de har blitt stående alene med i etterkant. Det er rart med den type fokus det blir når mange utsettes for grusomme ting samtidig; på individnivå er det jo like tøft å miste sin sekstenåring uansett grunn.

At 22.7 har vekket mye vondt hos mange, tror jeg også. De som har opplevd krig og terror og det å bli jaktet på, for eksempel vil være av de som kan ha fått det tøft.

Og all sorgen og alle markeringene vekker også minner og følelser, blant annet for de som har opplevd andre katastrofer som blant annet båtforlis og naturkatastrofer.. Og mange som har mistet sine barn har fått kjenne på sin egen sorg igjen.

Men mange har også fått en oppvåkning. Slike hendelser gjør at en tenker over hva som betyr noe for en i livet og kanskje fører det til mye godt.

[Katt-ja]

Synsing kan også være en ok ting, synes jeg ;-)

Jeg tror at fokuset på 22.7 kan være sårt for folk som har opplevd tøffe ting som de har blitt stående alene med i etterkant. Det er rart med den type fokus det blir når mange utsettes for grusomme ting samtidig; på individnivå er det jo like tøft å miste sin sekstenåring uansett grunn.

''Jeg tror at fokuset på 22.7 kan være sårt for folk som har opplevd tøffe ting som de har blitt stående alene med i etterkant. ''

Det der har jeg også tenkt på - det var et par i lokalsamfunnet her som jeg kjente til som døde rett før 22/7. Jeg lurte litt på hvordan deres pårørende (blant annet var det faren til en ung jente som mine unger kjente godt) følte det - om den massive dekningen av "det aller verste" fikk dem til å føle at deres sorg ble "litt mindre oppmerksomhet rundt". Klønete sagt, kanskje - og muligens helt feil tenkt av meg...

[frosken]

''Jeg tror at fokuset på 22.7 kan være sårt for folk som har opplevd tøffe ting som de har blitt stående alene med i etterkant. ''

Det der har jeg også tenkt på - det var et par i lokalsamfunnet her som jeg kjente til som døde rett før 22/7. Jeg lurte litt på hvordan deres pårørende (blant annet var det faren til en ung jente som mine unger kjente godt) følte det - om den massive dekningen av "det aller verste" fikk dem til å føle at deres sorg ble "litt mindre oppmerksomhet rundt". Klønete sagt, kanskje - og muligens helt feil tenkt av meg...

''Jeg lurte litt på hvordan deres pårørende (blant annet var det faren til en ung jente som mine unger kjente godt) følte det - om den massive dekningen av "det aller verste" fikk dem til å føle at deres sorg ble "litt mindre oppmerksomhet rundt". ''

For veldig mange så er sorg en relativt ensom ting. De fleste opplever en god del støtte og oppmerksomhet den første uken, men så blir det som regel veldig stille. Jeg har tenkt at dette står i stor kontrast til den kollektive oppmerksomheten som har vært mot ofrene for hendelsene 22.7.

[Persille1365381127]

Jeg er enig i din bekymring om selvoppfyllende profetier, men merker at jeg er litt uvillig til å gå med på at tv-seerne skal kunne "påberope" seg å ha blitt traumatisert som følge av det de har sett.

Det er ikke nødvendigvis som følge av det de har sett, men det de har sett har trigget noe annet.

Jeg har en ansatt som mistet datteren sin for noen år siden, og det har hun ikke kommet over (selvfølgelig). Men hun lever greit med det i hverdagen, noen perioder er vanskeligere enn andre.

Men denne saken har kjørt henne helt ned i kjelleren igjen. Alle de gråtende foreldrene hun "sympatiserer" med og kjenner seg igjen i, alle barna som har vært redde, alle beskrivelsene osv.

Hun gjenopplever alt, og enda sterkere enn da dette kun var noe som skjedde henne. Hun leser om det over alt, blir minnet på det overalt, alle snakker om det - hun får aldri fred.

I tillegg ble hennes datter også drept, og det fantes ingen i noen regjering som ville hjelpe henne. Hverken politikere, UD eller andre - hun sto helt alene. Mens de som er ofre nå får minnesmarkeringer, betalte begravelser, støtte, psykologer - i det hele tatt.

Så at enkelte som ikke har vært til stede likevel kan reagere langt sterkere enn de som har vært til stede tror jeg på.

[PieLill]

Er det de samme personene som drar det samme sporet gang på gang, eller er det stadig nye personer med variasjoner over samme tema?

Mange kunne blitt skaket selv om de ikke var til stedet og ikke kjente noen som ble skadd. Så det er ikke så rart om folk som ikke vet, spør. Det kan tolkes som omsorg selv om det etter hvert kan oppleves masete.

Er det derimot den mer intense og anmasende varianten av traumetilegning, kan man bli fristet til å si sin hjertens mening. Og det hadde kanskje ikke vært så dumt og falt litt for den fristelsen innimellom.

mvh

[PieLill]

Det er ikke nødvendigvis som følge av det de har sett, men det de har sett har trigget noe annet.

Jeg har en ansatt som mistet datteren sin for noen år siden, og det har hun ikke kommet over (selvfølgelig). Men hun lever greit med det i hverdagen, noen perioder er vanskeligere enn andre.

Men denne saken har kjørt henne helt ned i kjelleren igjen. Alle de gråtende foreldrene hun "sympatiserer" med og kjenner seg igjen i, alle barna som har vært redde, alle beskrivelsene osv.

Hun gjenopplever alt, og enda sterkere enn da dette kun var noe som skjedde henne. Hun leser om det over alt, blir minnet på det overalt, alle snakker om det - hun får aldri fred.

I tillegg ble hennes datter også drept, og det fantes ingen i noen regjering som ville hjelpe henne. Hverken politikere, UD eller andre - hun sto helt alene. Mens de som er ofre nå får minnesmarkeringer, betalte begravelser, støtte, psykologer - i det hele tatt.

Så at enkelte som ikke har vært til stede likevel kan reagere langt sterkere enn de som har vært til stede tror jeg på.

Per definisjon er vel det du beskriver en retraumatisering der hendelsene 22.7 virket utløsende, men ikke utgjør kjernen i traumet.

Helt enig med deg i at disse dagene kan være veldig tunge for mennesker som på ulike måter har opplevd brist og svik fra offentlige myndigheter, helsevesen, rettsvesen og politi.

Håper det snart går bedre med din ansatte.

mvh

[PieLill]

Det er ikke nødvendigvis som følge av det de har sett, men det de har sett har trigget noe annet.

Jeg har en ansatt som mistet datteren sin for noen år siden, og det har hun ikke kommet over (selvfølgelig). Men hun lever greit med det i hverdagen, noen perioder er vanskeligere enn andre.

Men denne saken har kjørt henne helt ned i kjelleren igjen. Alle de gråtende foreldrene hun "sympatiserer" med og kjenner seg igjen i, alle barna som har vært redde, alle beskrivelsene osv.

Hun gjenopplever alt, og enda sterkere enn da dette kun var noe som skjedde henne. Hun leser om det over alt, blir minnet på det overalt, alle snakker om det - hun får aldri fred.

I tillegg ble hennes datter også drept, og det fantes ingen i noen regjering som ville hjelpe henne. Hverken politikere, UD eller andre - hun sto helt alene. Mens de som er ofre nå får minnesmarkeringer, betalte begravelser, støtte, psykologer - i det hele tatt.

Så at enkelte som ikke har vært til stede likevel kan reagere langt sterkere enn de som har vært til stede tror jeg på.

Per definisjon er vel det du beskriver en retraumatisering der hendelsene 22.7 virket utløsende, men ikke utgjør kjernen i traumet.

Helt enig med deg i at disse dagene kan være veldig tunge for mennesker som på ulike måter har opplevd brist og svik fra offentlige myndigheter, helsevesen, rettsvesen og politi.

Håper det snart går bedre med din ansatte.

mvh

[frosken]

Det er ikke nødvendigvis som følge av det de har sett, men det de har sett har trigget noe annet.

Jeg har en ansatt som mistet datteren sin for noen år siden, og det har hun ikke kommet over (selvfølgelig). Men hun lever greit med det i hverdagen, noen perioder er vanskeligere enn andre.

Men denne saken har kjørt henne helt ned i kjelleren igjen. Alle de gråtende foreldrene hun "sympatiserer" med og kjenner seg igjen i, alle barna som har vært redde, alle beskrivelsene osv.

Hun gjenopplever alt, og enda sterkere enn da dette kun var noe som skjedde henne. Hun leser om det over alt, blir minnet på det overalt, alle snakker om det - hun får aldri fred.

I tillegg ble hennes datter også drept, og det fantes ingen i noen regjering som ville hjelpe henne. Hverken politikere, UD eller andre - hun sto helt alene. Mens de som er ofre nå får minnesmarkeringer, betalte begravelser, støtte, psykologer - i det hele tatt.

Så at enkelte som ikke har vært til stede likevel kan reagere langt sterkere enn de som har vært til stede tror jeg på.

''Så at enkelte som ikke har vært til stede likevel kan reagere langt sterkere enn de som har vært til stede tror jeg på.''

Med en bakgrunnshistorie som hun du forteller om, betviler jeg overhodet ikke at 22.7 har vært en svær belastning. Mitt poeng var egentlig at "vanlige" folk ikke har blitt traumatisert av tv-seing alene.

Men som jeg har skrevet et annet sted i denne tråden, så tror jeg det massive mediefokuset, alle minnestundene, fokuset på alle støtteordningene som skal etableres osv. kan treffe veldig sårt for mennesker som har mistet sine - kanskje særlig barn og ungdom - i andre situasjoner, og som i stor grad har opplevd å stå alene i sorgprosessen.

[frosken]

At 22.7 har vekket mye vondt hos mange, tror jeg også. De som har opplevd krig og terror og det å bli jaktet på, for eksempel vil være av de som kan ha fått det tøft.

Og all sorgen og alle markeringene vekker også minner og følelser, blant annet for de som har opplevd andre katastrofer som blant annet båtforlis og naturkatastrofer.. Og mange som har mistet sine barn har fått kjenne på sin egen sorg igjen.

Men mange har også fått en oppvåkning. Slike hendelser gjør at en tenker over hva som betyr noe for en i livet og kanskje fører det til mye godt.

''Men mange har også fått en oppvåkning. Slike hendelser gjør at en tenker over hva som betyr noe for en i livet og kanskje fører det til mye godt.''

Det er jeg enig i.

[Persille1365381127]

Per definisjon er vel det du beskriver en retraumatisering der hendelsene 22.7 virket utløsende, men ikke utgjør kjernen i traumet.

Helt enig med deg i at disse dagene kan være veldig tunge for mennesker som på ulike måter har opplevd brist og svik fra offentlige myndigheter, helsevesen, rettsvesen og politi.

Håper det snart går bedre med din ansatte.

mvh

''Per definisjon er vel det du beskriver en retraumatisering der hendelsene 22.7 virket utløsende, men ikke utgjør kjernen i traumet. ''

Nei, det har du antagelig rett i. Men jeg hadde kanskje ikke visst alt jeg vet om henne om jeg ikke kjente henne så godt, så en annen arbeidsgiver ville antagelig ikke sett forskjellen.

Poenget var uansett bare at de som kun har sett dette _kan_ ha verre reaksjoner i ettertid enn de som på en eller annen måte har vært involvert.

[Persille1365381127]

''Så at enkelte som ikke har vært til stede likevel kan reagere langt sterkere enn de som har vært til stede tror jeg på.''

Med en bakgrunnshistorie som hun du forteller om, betviler jeg overhodet ikke at 22.7 har vært en svær belastning. Mitt poeng var egentlig at "vanlige" folk ikke har blitt traumatisert av tv-seing alene.

Men som jeg har skrevet et annet sted i denne tråden, så tror jeg det massive mediefokuset, alle minnestundene, fokuset på alle støtteordningene som skal etableres osv. kan treffe veldig sårt for mennesker som har mistet sine - kanskje særlig barn og ungdom - i andre situasjoner, og som i stor grad har opplevd å stå alene i sorgprosessen.

''Mitt poeng var egentlig at "vanlige" folk ikke har blitt traumatisert av tv-seing alene. ''

Det er jeg helt enig i

''Men som jeg har skrevet et annet sted i denne tråden, så tror jeg det massive mediefokuset, alle minnestundene, fokuset på alle støtteordningene som skal etableres osv. kan treffe veldig sårt for mennesker som har mistet sine - kanskje særlig barn og ungdom - i andre situasjoner, og som i stor grad har opplevd å stå alene i sorgprosessen.''

Og dette synes jeg faktisk begynner å bli litt problematisk. Det er ingen tvil om katastrofeomfanget av denne saken, men for de som har mistet noen i f.eks Skandinavian Star og andre tilsvarende hendelser - hvor det tok ti år å få et minnesmerke, så oppleves ikke nødvendigvis all denne oppmerksomheten som så positiv.

Samtidig kan man kanskje ikke ta hensyn til det? Jeg vet ikke. Jeg synes bare det begynner å bli vel mye... Jeg kjenner at jeg (dessverre) mister litt respekten og interessen for saken, jeg "gidder" ikke høre mer om den, jeg er lei. Og det er ikke helt bra.

[frosken]

''Mitt poeng var egentlig at "vanlige" folk ikke har blitt traumatisert av tv-seing alene. ''

Det er jeg helt enig i

''Men som jeg har skrevet et annet sted i denne tråden, så tror jeg det massive mediefokuset, alle minnestundene, fokuset på alle støtteordningene som skal etableres osv. kan treffe veldig sårt for mennesker som har mistet sine - kanskje særlig barn og ungdom - i andre situasjoner, og som i stor grad har opplevd å stå alene i sorgprosessen.''

Og dette synes jeg faktisk begynner å bli litt problematisk. Det er ingen tvil om katastrofeomfanget av denne saken, men for de som har mistet noen i f.eks Skandinavian Star og andre tilsvarende hendelser - hvor det tok ti år å få et minnesmerke, så oppleves ikke nødvendigvis all denne oppmerksomheten som så positiv.

Samtidig kan man kanskje ikke ta hensyn til det? Jeg vet ikke. Jeg synes bare det begynner å bli vel mye... Jeg kjenner at jeg (dessverre) mister litt respekten og interessen for saken, jeg "gidder" ikke høre mer om den, jeg er lei. Og det er ikke helt bra.

En av de mer merkelige innslag etter denne tragiske hendelsen, er at det skal betales tilskudd til begravelsene til alle ofrene. Slik jeg ser det, så blir det problematisk at f.eks. foreldre som mister et kreftsykt barn ikke skal få denne typen tilskudd i like stor grad som familiene til utøya-ofrene. Det strider mot prinsippet om at like tilfeller som mht. relevante aspekter er like, skal behandles likt.

[Persille1365381127]

En av de mer merkelige innslag etter denne tragiske hendelsen, er at det skal betales tilskudd til begravelsene til alle ofrene. Slik jeg ser det, så blir det problematisk at f.eks. foreldre som mister et kreftsykt barn ikke skal få denne typen tilskudd i like stor grad som familiene til utøya-ofrene. Det strider mot prinsippet om at like tilfeller som mht. relevante aspekter er like, skal behandles likt.

Ja, den reagerte jeg på også.

Om om det er det at de er drept som er det utløsende i den avgjørelsen, så drepes det dessverre flere barn hvert år - og såvidt meg bekjent får ikke de den samme støtten heller.

Jeg stiller spørsmål til begrunnelsen forøvrig også. Dette er et politisk parti, og jeg antar det er staten som vil stå for støtten til ofrene. Det er ikke noe partiet selv betaler.

Spørsmålet er om staten ville gjort det samme om det var et selskap som hadde sommerleir? Om det var Microsoft som hadde sommerleir for å rekruttere unge interessenter, ville det ha vært like mye støtte å hente hos staten da? Tragedien ville jo vært like stor for de involverte uansett...

[vanilje]

En av de mer merkelige innslag etter denne tragiske hendelsen, er at det skal betales tilskudd til begravelsene til alle ofrene. Slik jeg ser det, så blir det problematisk at f.eks. foreldre som mister et kreftsykt barn ikke skal få denne typen tilskudd i like stor grad som familiene til utøya-ofrene. Det strider mot prinsippet om at like tilfeller som mht. relevante aspekter er like, skal behandles likt.

Sånn som jeg har skjønt det så får de pårørende 100.000,- som skal dekke utgifter til begravelse/minnestunder. Det stod et sted at dette er et forskudd på voldsoffererstatning som de uansett har krav på. Voldsoffererstatning tar det jo en stund for å få utbetalt, så dette er gjort for å lette den økonomiske byrden.

Dette er selvfølgelig urettferdig overfor alle de andre som må ut med disse utgiftene lenge før erstatningen kommer (om de har krav på den i det hele tatt).

[PieLill]

''Per definisjon er vel det du beskriver en retraumatisering der hendelsene 22.7 virket utløsende, men ikke utgjør kjernen i traumet. ''

Nei, det har du antagelig rett i. Men jeg hadde kanskje ikke visst alt jeg vet om henne om jeg ikke kjente henne så godt, så en annen arbeidsgiver ville antagelig ikke sett forskjellen.

Poenget var uansett bare at de som kun har sett dette _kan_ ha verre reaksjoner i ettertid enn de som på en eller annen måte har vært involvert.

''Poenget var uansett bare at de som kun har sett dette _kan_ ha verre reaksjoner i ettertid enn de som på en eller annen måte har vært involvert.''

Jeg tror ikke det er hensiktsmessig eller konstruktivt gradere ulike menneskers smerte på den måten. Vondt er vondt.

Men de som har fått revet opp gamle sår av disse hendelsene har selvsagt hatt tunge dager.

mvh

[PieLill]

''Mitt poeng var egentlig at "vanlige" folk ikke har blitt traumatisert av tv-seing alene. ''

Det er jeg helt enig i

''Men som jeg har skrevet et annet sted i denne tråden, så tror jeg det massive mediefokuset, alle minnestundene, fokuset på alle støtteordningene som skal etableres osv. kan treffe veldig sårt for mennesker som har mistet sine - kanskje særlig barn og ungdom - i andre situasjoner, og som i stor grad har opplevd å stå alene i sorgprosessen.''

Og dette synes jeg faktisk begynner å bli litt problematisk. Det er ingen tvil om katastrofeomfanget av denne saken, men for de som har mistet noen i f.eks Skandinavian Star og andre tilsvarende hendelser - hvor det tok ti år å få et minnesmerke, så oppleves ikke nødvendigvis all denne oppmerksomheten som så positiv.

Samtidig kan man kanskje ikke ta hensyn til det? Jeg vet ikke. Jeg synes bare det begynner å bli vel mye... Jeg kjenner at jeg (dessverre) mister litt respekten og interessen for saken, jeg "gidder" ikke høre mer om den, jeg er lei. Og det er ikke helt bra.

''Og dette synes jeg faktisk begynner å bli litt problematisk. Det er ingen tvil om katastrofeomfanget av denne saken, men for de som har mistet noen i f.eks Skandinavian Star og andre tilsvarende hendelser - hvor det tok ti år å få et minnesmerke, så oppleves ikke nødvendigvis all denne oppmerksomheten som så positiv.''

Enig. Slikt må nærmest redefinere begrepet blandede følelser. Antar det handler mer om hva de ikke fikk, enn å ikke unne de som nå er rammet all den støtten de kan få.

Har også tenkt på at alle de fagre ordene og løftene kan bli et tveegget sverd. Når nyhetens interesse har lagt seg er det ikke sikkert alle får den støtten og oppfølgingen som er bebudet.

''Samtidig kan man kanskje ikke ta hensyn til det? Jeg vet ikke. Jeg synes bare det begynner å bli vel mye... Jeg kjenner at jeg (dessverre) mister litt respekten og interessen for saken, jeg "gidder" ikke høre mer om den, jeg er lei. Og det er ikke helt bra.''

Kjenner på noe av det samme selv. Må minne meg selv om at det handler om enkeltmennesker. Det jeg opplever som tendenser mot frotsing i tragedie fra medienes side, skjermer jeg meg for.

mvh

[PieLill]

En av de mer merkelige innslag etter denne tragiske hendelsen, er at det skal betales tilskudd til begravelsene til alle ofrene. Slik jeg ser det, så blir det problematisk at f.eks. foreldre som mister et kreftsykt barn ikke skal få denne typen tilskudd i like stor grad som familiene til utøya-ofrene. Det strider mot prinsippet om at like tilfeller som mht. relevante aspekter er like, skal behandles likt.

Jeg er ikke sikker på at terrorofrene i lengden er tjent med denne typen forskjellsbehandling.

Det gir en merkelig bismak.

mvh