Frykt for kjæresten

[Gjest kristenjente]

Hei! Jeg er ei jente på 21 år som akkurat har fått meg ny kjæreste. Han er 22 år. For snart tre år siden gjorde jeg det med slutt med eksen, en fyr med klare psykopatiske trekk (uten at jeg egentlig tror at han er psykopat) Eksen min virket selvsikker da jeg møtte ham, tok kontroll og ledet forholdet vårt en vei. Han sa han elsket meg, og viste seg fort å manipulere meg. Med stort hell. Vi var sammen i 3 år. Nå føler at jeg er sammen med en bra fyr, men jeg er redd ham og sammenligner ham alltid med eksen min (på tross av et forhold etterpå som varte i halvannet år. Nå har jeg vært singel i et år) Kjæresten er en svært introvert type, i motsetning til eksen, ikke særlig sosial av seg. Er vi i store forsamlinger, så gjør han lite ut av seg. Stort sett sitter han stille og sier ingenting. Han er spandabel og snill, leken og morsom. Noenganger kan jeg se en tilsynelatende dyp bekymring i ham hvis noen har det vondt eller sliter med noe. Da en felles kompis har en tendens til å være blakk og uten mat, så kan kjæresten min finne på å gi ham penger eller mat når det trengs. Han ser virkelig ut til å bry seg. Jeg klarer bare ikke helt å stole på at det er ekte. Han har fortalt at han pleide å stjele tidligere, og at han var sykelig sjalu ovenfor venner. Hvis en kompis valgte noen andre framfor ham, så kunne han gjøre alt for å ødelegge. Han har også sagt at han hadde voldelige tendenser. Idag tror han om seg selv at han er ond, og at han ikke har noen verdi.Han hadde også et vrangt forhold til Gud, i tro på at han ikke var frelst og følte at han var fordømt. Han forstår ikke at jeg kan være forelsket i ham. Mye har skjedd siden jeg møtte ham første gangen. Vi er kristne, og han sier at jeg hjelper ham nærmere Gud. Han sier også at jeg hjelper ham til å se ting i et annet perspektiv, og at jeg er en person som samler mennesker, leder mennesker og har tro på folk. At jeg hjelper mennesker. Hvorfor jeg er redd veit jeg ikke, men jeg har hatt denne frykten i meg hele veien (siden august) - og den siste uka har den satt seg i meg som en gnagende angst. Noen råd? Og utifra hva jeg forklarer om ham, hva tenker du? Har jeg grunn til å være redd? Jeg tenker selv at gammel erfaring og ubearbeidete følelser spiller en rolle, og at jeg ikke har noe å frykte. Men jeg veit ikke? Trenger bare en psykologs perspektiv..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette blir en avveining.

Han har hatt noen negative personlighetstrekk. På den annen side forteller han åpent om dem til deg, og han synes i tillegg å ta avstand fra disse tendensene.

Han synes også å ha mange positive sider. Han stiller opp for venner, og han er snill mot deg.

Tidlig i livet er det fullt mulig å endre seg. Mange har noe "tullballeri" med seg fra tenårene. Mye modning skjer i alderen 18-23 år.

Jeg tror ikke du har stor grunn til bekymring.