Depresjon? - Depresjon og slapphet

[Gjest Mann 24, Oslo]

Hei, Jeg har de siste 11-12 månedene vært plaget med slapphet. Jeg har vært hos fastlegen gjentatte ganger, men har hver gang fått til svar at jeg ikke er fysisk syk. Ved en av konsultasjonene nevnte han å kanskje besøke en psykolog - uten at jeg helt forstod hvorfor. Nå begynner jeg imidlertid å forstå det. Jeg føler meg nemlig mer og mer deprimert - eller, jeg tror det er depresjon. Sykehistorie: Slappheten startet i november/desember 2010. Det førte til at livskvaliteten min ble betydelig innskrumpet, bl.a. har jeg ikke ork til å trene (jogge) og lese bøker som jeg vil - som er mine to store interesser i livet. Jeg har måttet avslutte studiene mine (bachelor) og har begynt i fulltidsjobb, som er noe jeg bare såvidt har nok energi til. Føler meg utslitt, lei, “trist”, tom når jeg kommer hjem fra jobb, og egentlig i helgene også. I januar-februar møtte jeg og ble jeg sammen med en jente, som siden da er den som har gitt livet mitt "mening". Når jeg er med henne, har jeg det godt og er lykkelig - men ellers føles alt som tomhet, intethet, alenehet og jeg føler meg slapp, giddaløs, iniativløs o.l. Nå har det imidlertid blitt "pause" mellom meg og kjæresten min. Følgelig ingen gleder igjen i livet. I denne slapphetsperioden har jeg også fått et noe mer sosialt behov. Jeg føler meg ikke så alene, tom, o.l. når jeg er sammen med venner – men det er jo bare å skyve alene-, ensom-, intet- og tomheten midlertidig bort: Den dukker alltid opp når jeg er alene igjen. Før slappheten hadde jeg et minimalt sosialt behov, på nullpunktet. Jeg har alltid vært en usosial person. Jeg vet at slapphet kan føre til depresjon – og depresjon til slapphet. Jeg frykter derfor en ond sirkel. Jeg vet også at depresjonen kan være “sorg” eller tristhet som følger av “pausen” med kjæresten, men for å komme meg ut av denne depresjons-/slapphets-sirkelen, mener jeg antidepressiva/”lykkepiller” må kunne være et alternativ akkurat nå. Det har pågått så lenge! Og jeg mener jeg følte meg deprimert før jeg møtte kjæresten min – mer eller mindre fra og med slappheten og dagdrifteriet slo inn for fullt. Forelskelsen og forholdet med henne har bare holdt depresjonen på avstand. Hva er din mening? Høres det ut som en depresjon, og vil antidepressiva/”lykkepiller” kunne hjelpe? (Jeg vet at samtaler med psykolog sannsynligvis også vil være et alternativ, men jeg stammer – og har begynt å stamme mer og kraftigere det siste halve året – og tror det bare vil være en ekstra pålastning/-kjenning og enda mer slitsomt, i tillegg til de åtte arbeidstimene jeg må tvinge meg selv gjennom mandag-fredag.)

[XbellaX]

Dersom ulike fysiske prøver er tatt og det er konkludert med at dette ikke er mangel på noe men rent psykisk har du gått alt for lenge. Alle de symptom du beskriver kan tyde på depresjon. Kom deg til legen og be om hjelp/medisin.

[Gjest Nerda]

Det er litt høna/egget aspektet ute og går - som du selv nevner. Uansett - kan godt være du sliter med depresjon, og jeg ser intet galt i å forsøke antidepressiva for å se om det hjelper. Fastlegen din må vurdere dette. Samtaleterapi og medisiner i kombinasjon er for mange den beste typen hjelp, mens andre kan klare seg med samtaler. Tenker at det med stamming ikke burde være noe problem. Dersom en psykolog/psykiater skule ha problemer med det, er de ikke egnet til jobben. Det er jo i seg selv en problemstilling det er tøft å leve med, så kanskje det kunne være godt å snakke om eventuelle følelser du mååtte slite med i forhold til det.

Begynn hos fastlegen din, lykke til!