Har mormor depresjon?

[Gjest langt innlegg]

Advarer om at dette er et veldig langt innlegg. Lagt inn på både psykiatriforumet og eldreforumet.

Mormor på snart 81 bor i nabohuset her, hun har vært enke i 22 år og nå tror jeg hun har fått en depresjon. Har lagt merke til at hun har blitt mye mer trist i stemmen hver gang jeg har snakket med henne de siste månedene, og særlig når det er noe negativt. Hun har sjelden vært syk, bortsett fra to hjerteinfarkter for flere år siden. Hun begynner nå se adskillig dårligere pga hhv. grå og grønn stær, hun merker at helsa skranter ellers også og skal igjennom en øyeoperasjon som jeg tror hun gruer seg enormt til. Hun har sagt at om hun blir blind, så vil hun ta alle sovetablettene sine og gjøre det slutt. Hun har ingen andre tegn på alderdomsproblemer mentalt så langt vi har lagt merke til.

Mormor er jo som mange på hennes alder ikke så veldig godt vant med elektroniske ting og redd for å ødelegge noe, så hver gang det er noe galt med parabolen hennes eller annet er det oss hun tyr til. Hun har heller aldri hatt særlig forståelse for brev fra det offentlige, og det har derfor vært en av oss som har vært nødt til å forklare henne i klartekst. Typisk når vi skal forklare henne noe, er at hun ikke hører etter. Hun er skravlete og ukonsentrert, det har hun alltid vært og det irriterer særlig foreldrene mine. Jeg lar meg ikke irritere av det, av en eller annen grunn hører hun ofte på meg når jeg forklarer noe.

Mormor lar veldig mye trist gå inn på seg, det har hun alltid gjort. De siste årene har hun selvfølgelig lagt merke til at venner dør pga alderen, slekten dør ut og hun er nå den eldste gjenlevende av en søskenflokk på 8, de er 4 igjen. For halvannen uke siden døde siste svigerinnen hennes av kreft. Det var ikke uventet, men det skjedde veldig fort. De to har vært nære venner i alle år og det gikk selvfølgelig hardt inn på mormor da hun fikk vite om det.

Mormors andre datter og hennes familie bor utenlands og er jo selvfølgelig ikke så ofte hjemme på besøk. Tante sliter med en hudsykdom, noe som selvfølgelig bekymrer mormor.

Mormor har igjen to brødre, den ene er homofil og er sammen med en homofil muslim. Den andre broren er pinsevenn og aksepterer ikke andre som ikke er kristne... Mht. dagens situasjon ute i verden, føler nok mormor seg klemt imellom disse to. Foreldrene mine måtte gå imellom da disse to brødrene holdt på å brake sammen i begravelsen til svigerinnen for noen dager siden.

Mormor har også en kavaler, han er snart helt utenfor mentalt, aner ikke hvor han er, virker senil til tider, husker ikke navn, surrer kraftig med datoer og tider, ringer og dukker opp hos mormor til alle døgnets tider etc. Han kjører bil og aner ikke alltid hvor han er, hvor bilen er parkert (får masser av parkeringsbøter), husker ikke trafikkreglene... Familien hans gir blaffen, han burde ha vært på institusjon for lengst, men vi møter ikke noe gehør hos dem om vi sier noe. Mormor er bekymret, og lei. Han er grei i gode perioder, men dem blir det bare færre av.

Foreldrene mine er også kronisk syke, moren min er hardt angrepet av diabetes og sliter med å få sykdommen stabil med insulin. Det sliter selvfølgelig enormt på humøret til tider.

Mormor fikk trøbbel med parabolen igjen forleden og ringte mine foreldre for å få hjelp. Moren min var ikke i form, tok dessverre telefonen og da smalt det mellom de to. Litt senere smalt det også mellom mormor og faren min da han gikk for å hjelpe.

Så nå er jeg den eneste som mormor vil snakke med... :-( Jeg sliter også med sykdom både fysisk og psykisk selv, de psykiske problemene mine vet ikke mormor eller foreldrene mine noe om og det skal de ikke få vite heller.

Hverken mormor eller foreldrene mine har noe særlig erfaring (eller vilje!) til å snakke om psykiske problemer. Slike problemer eksisterer ikke i vår familie. Jeg har selv forsøkt å ta opp noen av mine psykiske problemer med foreldrene mine, men det gikk inn det ene øret og ut det andre. "Det er da bare å ta seg sammen!" var svaret.

Jeg må jo gjøre noe med denne situasjonen, jeg kan ikke la dette gå lengre. Må prøve å få til en løsning før det blir full krise. Men hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg skape fred i familien igjen? Hvordan hjelper jeg mormor best?

[Gjest Knut Laake, Overlege - spesialist i indr]

Det er klart at din mormor har en vanskelig situasjon, men slik du beskriver det hele, virker det på meg som om den viktigste indikatoren på at hun har en depresjon er at hun er trist i stemmen og sier at hun vil ta livet av seg om hun blir blind. Den enkleste måten å få avklart dette på, er at hun du snakker med henne og forsøker å motivere henne for time hos fastlegen for å få dette vurdert. Lykke til!