Alvorlig bekymret for 9 åringen...

[Madelenemie]

Kan dere ta kontakt med en sosionom på sykehuset feks? Som kan hjelpe dere å skrive søknad om hjelpestønad? Evt grunnstønad? Dere bør jo få den hjelpen dere KAN få. Det er jo ikke praktisk hjelp men økonomisk.

Hei!

Hm, du som har nok svarer meg, det er snilt

Nei det fins ingen som kan hjelpe med slikt

Men vi klarer oss.

Fordi vi jobber hardt, men jeg håper og drømmer om at det i fremtiden vil bli bedre for familier med alvorlige funksjonshemninger, at de får den hjelpen de har krav på, men ikke muligheter i seg selv til å skaffe til veie.

Det handler om rettferdighet egentlig, og jeg håper det i fremtiden vil bli bedre, på sikt må man både få skoler og sentere der autismebefolkningen kan få den hjelp de trenger, men ikke selv gjør krav på.

Takk for omtanken.

[Persille1365381127]

Hei - jeg tror du har rett i mye her. Men jeg har ikke bare bedt om hjelp pga oss selv men pga antydninger fra andre om at "det må være noe galt" med henne. Eller oppdragelsen men vi visste at vi hadde gjort så godt vi har kunnet der. Og at hun har slitt mye sosialt er jo også en grunn til å prøve å hjelpe.

Når hun i en alder av 6 år sier hun ikke vil leve, at hun føler seg anderledes enn andre osv så MÅTTE vi jo søke hjelp for alvor. Og når foreldre til venninner kommenterer at det må være noe så kan vi jo ikke bare se bort fra det. Frem til da tenkte jeg jo ofte at hun nok bare var anderledes enn de andre to men forhåpentligvis normal.. Jeg har jo hatt denne tvilen siden hun ble født men alltid håpet at det ikke var noe. Men spurte om hjelp og råd i tilfelle andre (med greie på det!) mente det samme. Jeg er ikke unormalt opptatt av hva andre mener og syns men jeg er samtidig ikke utdannet psykolog som sagt og har bare mine egne 3 barn som referansebakgrunn. Og lillesøster har jo alltid tydelig vært "verre" enn andre barn vi kunne sammenligne henne med. Klart vi da måtte prøve å gjøre noe? Finne ut av det?

Hadde jeg visst hvor lite som kom ut av utredningen - tenker på hjelp - og hvordan utredningen var - det var ikke så veldig imponerende greier - så hadde vi kanskje ikke gått igang med det. Jeg så vel for meg at det var noe helt annet.

Nå har vi jo fått tilbud om å prøve medisiner men siden det har gått så mye bedre i det siste var "alle" enige om at vi ikke trengte det på dette tidspunktet. Veien får heller være kort til å prøve det hvis det går feil vei igjen. Men jeg er skeptisk... Har mye mer tro på kognitiv terapi.

Men det blir på en måte galt uansett hva vi gjør - nå har vi prøvd for mye sier du - hva er akkurat passe da liksom... Ikke at jeg ikke forstår hva du mener altså - har jo tenkt akkurat det samme selv... Og forvirrende med forskjellige og motstridende råd - da bruker jeg nettopp magefølelsen.

Neinei, jeg sier IKKE at du har prøvd for mye! Det har man aldri gjort, ikke før man har prøvd ALT når det kommer til å hjelpe barna sine

Jeg sier bare at det er veldig mange meninger der ute, og det har du jo oppdaget selv også. Den ene spesialisten sier noe, som den andre sier er helt feil - osv.

Men greia er at ingen av dem har fasiten for DITT barn, Du har den kanskje ikke du heller, men du er likevel den som kanskje sitter nærmest fasiten.

"Alle" har alltid sagt det er noe galt med søsteren min også. Hun er veldig tynn, derfor har hun spiseforstyrrelser. At mamma i snart 30 år har påstått hun ikke har det, og at legene ikke finner noe galt, i tillegg til at vi vet og ser hun spiser spiller ingen rolle. "Alle" tror hun har spiseforstyrrelser.

Da hun var liten pleide hun å gå hjemmefra, hun drakk whitespirit, hun tegnet på bilen med stein, hun spiste piller hun fant på badet, hun stjal penger hun fant hos en venninne - osv. Listen er lang. Da hun var tenåring stjal hun bilen min, hun har aldri hatt noen grenser for mitt vs ditt, hun har forsøkt en del dop, har en del dårlige venner ol.

Men nå er hun som sagt 30, har fast jobb, samboer, hus og bil. Det er ingenting galt med henne nå heller. Hun har bare ikke hatt grenser, hun har aldri vært redd for noe. Og når man kombinerer det med å ville finne ut av alt, prøve alt - så får man en del farlige kombinasjoner.

Mamma har slitt. Virkelig. Jeg tror familien vår var innom det som fantes av tiltak den gangen - og det var ingen endring å spore. Det MÅTTE jo være noe galt med henne! Ingen oppfører seg sånn. Men lillesøsteren min gjorde det, og det var aldri noen som fant noe galt hos henne...

Så når du nå opplever at utredningen ikke er det du trodde den skulle være, du synes ikke at du ser noen bedring, og du ser jo av denne tråden at folk ikke skjønner deg. Det er åpenbart din skyld som forelder, du har ikke vært streng nok, du har ikke konsekvenser nok, du har ikke prøvd dette og du har ikke gjort sånn....

Og så VET du jo, at du har gjort alt du har kunnet gjøre - alt du har kommet på.

Kanskje hun bare ER sånn? Kanskje det ikke er noe galt med henne i det hele tatt? Kanskje hun bare har følelsene utenpå kroppen og MÅ uttrykke dem eksplosivt? Kanskje hun faktisk ikke forstår det dere sier til henne, for HUN føler det ikke sånn - og hun er for smart til å akseptere alle forklaringer dere serverer henne?

Jeg vet ikke. Jeg har ingen gode råd til deg. Jeg vet bare at jeg har vokst opp med et barn som har utforsket ALT, og jeg bor med en som har vært i konflikt med ALLE - og begge har blitt fine voksne mennesker som klarer seg bra.

Du må ikke gi opp, og du må ikke tenke at du gjør feil. Jeg tror du rett og slett må tro mer på deg selv. Tro på at du finner den veien som er den rette. Finn ut hva som fungerer for DERE, og så gjennomfører du det.

Det blir jo som hver gang vi diskuterer alternativ medisin her inne. Det er alltid mange som ikke tror på det (blant annet jeg), men jeg kan jo ikke nekte for at det har hjulpet for noen likevel? Og HVORDAN det har hjulpet er jo revnende likegyldig, så lenge de har blitt friske.

Nå har du lest mange bøker, og hørt på mange teorier. Fint, da har du en del med deg i bagasjen.

Nå kan du sette deg ned, tenke deg om - og så fokuserer du på hvordan du kjenner datteren din, og hva hun reagerer godt/dårlig på. Finn ut hvilke mål du vil ha for henne, og for dere (aller helst sammen med mannen din). Og når dere har gjort det, så finner dere ut HVORDAN dere skal komme dit. Legg eksperter, teoretikere og venners foreldre til side - nå handler det om dere. Husk: Hun er ikke deg, noen av de andre barna dine - eller en robot. Hun er et byggesett uten oppskrift. Finn oppskriften, følg magefølelsen din

Og bare så det er sagt da, normalt sett anbefaler jeg ikke foreldre å ikke følge eksperters råd, gå mot teorier osv - men jeg opplever deg som oppegående, fokusert på å finne en løsning, og med de beste intensjonene. Du har også være inne på tanken hvor du vurderer deg og faren, og deres rolle i dette. Du har to andre barn, som har kommet helberget gjennom dere som foreldre (enn så lenge ;p ).

[Gjest Psyk av alt]

''Jeg tror jeg er litt tilbake på det jeg skrev til deg i mailen, HVORFOR reagerer hun sånn?

Rasjonelt stemmer jo ikke dette. De har fått fine gaver alle sammen. Alle har fått noe de ønsker seg. Alle har fått omtrent tilsvarende gaver i forskjellige varianter. Spillet hennes kan jo også byttes antar jeg...

Så HVORFOR blir hun misunnelig? Er det fordi de andre får noe som er finere? I så fall - er ingenting av det hun har fått finere enn de andres? ''

Jentene fikk veldig like gaver i år - bl.a. fordi vi visste om dette med misunnelse, og fordi de til dels er opptatt av like ting og ønsket seg en del like ting. Forskjellene var stort sett i gavene fra fadderne.

Tiåringen fikk et flott malesett hun ønsket seg (lerret, tubemaling, staffeli) fra fadder 1 og ei bok i kunstdetektivene (hun har lest mange i den serien) fra fadder 2. Hun ble kjempeglad for malesettet. Hun ble ikke glad for boka, og påstod at hun ikke leste bøker lenger.

Syvåringen fikk ei dongeribukse+ 2 penner+ øredobber fra fadder 1, og ei bok fra fadder 2. Hun ble kjempeglad for begge deler - men øredobbene var nok det største (jentene hadde da allerede fått vite at de skulle få hull i ørene).

''Er det fordi de andre får noe annet? I så fall - er det kanskje hun som har fått noe annet, og ikke de andre? At hun ser på det "motsatt vei"?''

Skjønte ikke helt hva du mener her. Hun var ikke misunnelig på broren, det var på søstera. Fra bestemor fikk de tre like ting. Fra mormor/morfar fikk de alle tre ting de ønsket seg, og det tror jeg var greit for tiårignen.

''Når dere snakket om dette med øredobbene f.eks - utviser hun noe som helst forståelse for at dette ikke er "rasjonelt"?'' Nei, hun opplever vel at det var fryktelig urettferdig at hun fikk bok og søstera fikk øredobber. Det er vel det det koker ned til. Søstera fikk jo også bok da... Og begge fikk øredobber og hull fra oss - men det ble jo ett par i forksjll.

Unnskyld meg, men hun høres bortskjemt ut.

[Persille1365381127]

Unnskyld meg, men hun høres bortskjemt ut.

Unnskyld meg, men det oppleves som om du ikke er særlig forståelsesfull - men derimot ganske generaliserende og trangsynt.

Alle er ikke som deg.

Om du ikke vil prøve å sette deg inn i problemstillingene og svare for å bidra konstruktivt, så kan du la det være. Alle er ikke som deg, alle har ikke gjort de samme feilene som deg - og alle barn er forskjellige.

[Persille1365381127]

Jeg hører hva du sier, Colette.

Jeg skal tenke på det.

Men det er så sabla tungt dette her, og DOL er min ventil og min arena for råd for både små og store ting i livet mitt. Jeg synes ikke det er riktig å involvere min mor i alt dette, eller min søster, eller venninner. Jeg har snakket litt med to venninner, men de vet jo bare litt. Jeg snakker jo med mannen min, og så har vi hatt familiesenteret (har sluttet der nå).

Vårt neste ankerfeste og håp om hjelp er ABUP. Imens har jeg brukt dere her..., og jeg opplever å få gode innspill til det vi strevere med - og nå mener jeg slett ikke bare jatting - men konstruktive og innimellom kritiske råd.

Men greit - jeg skal ikke si mer.

Jeg synes du skal si mer. Jeg synes du skal bruke dette som den ventilen du trenger - det er helt greit.

Deg er deg og din familie du skriver om, ikke noen andres. Du kan selv bestemme hva du vil skrive og ikke - og jeg synes ikke du tråkker over grensen her.

[Persille1365381127]

Kunne ikke vært mer enig med deg. Jeg synes det er noe utrolig grenseløst mht utlevering av opplysninger om denne familien, i enhver sammenheng, og at "noen" burde tenke seg om.

Beklager, prust, men dette er noe jeg har tenkt på lenge:-(

Jeg er ikke enig med deg.

[Persille1365381127]

"Tenk på hvor mange brukere det er her inne, som sliter med problemer både i og utenfor familen, men som allikevel aldri nevner det med et ord."

Kanskje de burde gjøre akkurat det prust gjør, nemlig å søke hjelp og råd, tips, veiledning, hva som helst som kan hjelpe, fremfor å bli kritisert for å ta det opp.

Veldig enig...

[PieLill]

Barn behøver absolutt ikke ha en diagnose for å holde på slik i en alder av ni år. Slik oppførsel sjokkerer meg ikke i det hele tatt, men for den/de som må takle oppførselen er det selvsagt fryktelig slitsomt og frustrerende.

Å se på at et søsken får masse oppmerksomhet og gaver er en vanskelig øvelse. Særlig om det er kun to søsken og barnet blir den eneste som ikke får noe. I den grad det er mulig, kan det være greit å sørge for at barnet er uthvilt i forkant av slike 'prøvelser'. Å ha en liten trøstegave på lur til søsken av bursdagsbarnet kan også være en idé.

På den andre siden er selvsagt den oppførselen du beskriver fullstendig uakseptabel. Og det er en type adferd man ikke diskuterer med. Starter man et eller annet forklarings-, samvittighets- eller annen type roe-ned-og/eller-trøsteprosjekt, bekrefter man barnets urimelige reaksjon. Forsøker man å bligjøre, forteller man samtidig barnet at det har lidd en urrett. Altså bensin på bålet.

Dessuten er det fåfengt å resonere med et barn i en slik tilstand. Fornuften har reist på ferie til Hawaie og slått av telefonen...

:-)

Jeg mener slik oppførsel kun skal gi det minimumet av oppmerksomhet som må til for å skjerme omgivelsene. Altså sende barnet til et rom lengst mulig unna de andre med beskjed om at slikt tull orker ingen. Må h*n skrike, får h*n holde en pute foran munnen, slik at man slipper å høre slikt tøysete bråk.

Så er det bare å trene egne ignoreremuskler. I de fleste tilfeller ville jeg ikke laget mer sak ut av det når barnet har roet seg. Men har oppførselen ødelagt veldig mye for andre, kan det være riktig med ytterligere konsekvenser.

Det er viktig å gi barnet tid til å roe seg helt ned. Forsøker man å forgripe begivenhetene, risikerer man at det fort kommer et nytt og verre utbrudd.

Problemet med denne framgangsmåten er at det stort sett bare er på TV at den funker etter en til tre konfrontasjoner. Dessuten gis det ofte inntrykk av at lik innsats gir lik uttelling for ulike barn.

Har barnet solid temperament i kombinasjon med minst like mye vilje og stahet, kan det være snakk om år før barnet er 'kurert'. Det må læres og modnes frem. Det blir bedre etter hvert, til det er en saga blott.

Vakler man og tidvis belønner slik adferd med dulling og dill-dall, risikerer man at alt tar lengre tid. Hvert enkelt utbrudd kan få større intensitet og lengre varighet. Barnet kan i tillegg bruke lengre tid på å modnes fra unotene.

Det er bedre å ha en strategi for hvordan man håndterer dette _til_ det blir slutt på det, enn å ha som mål at _nå_ skal man få slutt på det.

mvh

[PieLill]

Ja vi bruker/har brukt denne strategien...

Nå virker det som regel bra å snakke om det på forhånd.

Poenget mitt var at man kan ikke bare la være å gi oppmerksomhet i alle situasjoner...

Og trollemor mener tydelig at enhver slik oppførsel kun er en utspekulert måte å få oppmerksomhet på.

Tilbake til "alt er et resultat av foreldrenes feil"...

Jeg tror ikke hun var "utspekulert" da hun var nyfødt feks...

''Poenget mitt var at man kan ikke bare la være å gi oppmerksomhet i alle situasjoner...''

Men i noen situasjoner er det best å gi minst mulig oppmerksomhet og å ikke diskutere med barnet, men ta kontroll over situasjonen.

''Og trollemor mener tydelig at enhver slik oppførsel kun er en utspekulert måte å få oppmerksomhet på.

Tilbake til "alt er et resultat av foreldrenes feil"...''

Jeg oppfatter hverken Trollemors utsagn eller slike situasjoner generelt som en 'utspekulert måte å få oppmerksomhet på'.

Men den måten vi som voksne/foreldre responderer, vil påvirke barnets oppfatning av situasjonen sterkt. Om vi forklarer og forsvarer oss som om vi har gjort noe galt, vil barnet oppfatte det som h*n har en rettferdig sak.

Inntar vi derimot en holdning av at jeg har udiskutabelt rett og du er fullstendig urimelig, skaper vi et annet virkelighetsbilde. (En slik holdning må selvsagt kun benyttes når barnet virkelig er urimelig.)

Det er viktig å ikke tenke enten eller om slike ting: Enten gjør foreldrene alt rett og barnet oppfører seg eksemplarisk. Eller så gjør foreldrene fryktelig feil og barnet oppfører seg skrekkelig.

Barn kan oppføre seg horribelt når foreldrene gjør alt rett og bra selv om foreldrene gjør masse feil. Man må ha et langsiktig perspektiv og være beredt på at det kan gå lang tid fra man sår til man høster.

mvh

[PieLill]

Det er nok litt det at jeg ikke vil "akseptere" adhd diagnosen. Det var jo ikke slik at vi VILLE ha noen diagnose - men vi følte jo virkelig at det var noe galt - hvorfor virket ikke oppdragelsen slik den skulle - selv om vi fulgte alle råd og ba om hjelp osv.

Vi søkte også hjelp fordi hun ikke hadde det bra - hun sa at hun ikke ville leve lenger - at hun ikke forstod seg på verden - og det sa hun ikke bare EN gang. Hun føler seg rar, utenfor, ikke som de andre.

Det har gått så mye bedre det siste halvåret at jeg nesten håpte at problemene var over - at hun ikke HAR adhd men at alt vi har gjort hadde hjulpet så hun var "frisk".

Men så skjedde den episoden som hovedinnlegget handler om og jeg lurte på om det var "normal" oppførsel... Håpte vel egentlig at dere skulle si ja ;-)

''Det er nok litt det at jeg ikke vil "akseptere" adhd diagnosen. Det var jo ikke slik at vi VILLE ha noen diagnose - men vi følte jo virkelig at det var noe galt - hvorfor virket ikke oppdragelsen slik den skulle - selv om vi fulgte alle råd og ba om hjelp osv.''

Stemmer det at oppdragelsen ikke har virket? Eller tar det bare mye lengre tid enn ønsket og forventet før den virker? Kjenner jeg blir litt frustrert over eksperter og forståsegpåere som formidler et krav eller en forventning om at barneoppdragelse skal ha nesten umiddelbar effekt.

''Vi søkte også hjelp fordi hun ikke hadde det bra - hun sa at hun ikke ville leve lenger - at hun ikke forstod seg på verden - og det sa hun ikke bare EN gang. Hun føler seg rar, utenfor, ikke som de andre.''

Det er bra dere søkte hjelp. Synd at hjelpeapparatet for barn er så fokusert på og avhengig av stemple barna for å hjelpe dem. Noen ganger får jeg inntrykk av at det er viktigere å sette stempel i panna på barnet enn å gi reell hjelp.

Grensen for hva som ansees som normalt, blir stadig snevrere. Om du ikke kjenner jenta igjen i ADHD-diagnosen, kan det godt hende den er feil. En ADHD-diagnose vil slenge mange dører i trynet på henne når hun blir eldre. Så kan hun bli kvitt den, er det like greit.

''Det har gått så mye bedre det siste halvåret at jeg nesten håpte at problemene var over - at hun ikke HAR adhd men at alt vi har gjort hadde hjulpet så hun var "frisk".''

Det tyder vel på at oppdragelsen og all den andre gode innsatsen dere har gjort, fungerer. Tross et midlertidig tilbakefall.

''Men så skjedde den episoden som hovedinnlegget handler om og jeg lurte på om det var "normal" oppførsel... Håpte vel egentlig at dere skulle si ja ;-)''

Jeg anser oppførselen du beskriver i hovedinnlegget som innenfor normalen. Det sjokkerte meg ikke i det hele tatt. Og jeg kjenner mange som har hatt et slikt temperament som har blitt flotte ungdommer og voksne, som man trives sammen med.

Men du verden så slitsomt for foreldrene mens det står på.

mvh

[Gjest mamma til jente med adhd]

''Det er nok litt det at jeg ikke vil "akseptere" adhd diagnosen. Det var jo ikke slik at vi VILLE ha noen diagnose - men vi følte jo virkelig at det var noe galt - hvorfor virket ikke oppdragelsen slik den skulle - selv om vi fulgte alle råd og ba om hjelp osv.''

Stemmer det at oppdragelsen ikke har virket? Eller tar det bare mye lengre tid enn ønsket og forventet før den virker? Kjenner jeg blir litt frustrert over eksperter og forståsegpåere som formidler et krav eller en forventning om at barneoppdragelse skal ha nesten umiddelbar effekt.

''Vi søkte også hjelp fordi hun ikke hadde det bra - hun sa at hun ikke ville leve lenger - at hun ikke forstod seg på verden - og det sa hun ikke bare EN gang. Hun føler seg rar, utenfor, ikke som de andre.''

Det er bra dere søkte hjelp. Synd at hjelpeapparatet for barn er så fokusert på og avhengig av stemple barna for å hjelpe dem. Noen ganger får jeg inntrykk av at det er viktigere å sette stempel i panna på barnet enn å gi reell hjelp.

Grensen for hva som ansees som normalt, blir stadig snevrere. Om du ikke kjenner jenta igjen i ADHD-diagnosen, kan det godt hende den er feil. En ADHD-diagnose vil slenge mange dører i trynet på henne når hun blir eldre. Så kan hun bli kvitt den, er det like greit.

''Det har gått så mye bedre det siste halvåret at jeg nesten håpte at problemene var over - at hun ikke HAR adhd men at alt vi har gjort hadde hjulpet så hun var "frisk".''

Det tyder vel på at oppdragelsen og all den andre gode innsatsen dere har gjort, fungerer. Tross et midlertidig tilbakefall.

''Men så skjedde den episoden som hovedinnlegget handler om og jeg lurte på om det var "normal" oppførsel... Håpte vel egentlig at dere skulle si ja ;-)''

Jeg anser oppførselen du beskriver i hovedinnlegget som innenfor normalen. Det sjokkerte meg ikke i det hele tatt. Og jeg kjenner mange som har hatt et slikt temperament som har blitt flotte ungdommer og voksne, som man trives sammen med.

Men du verden så slitsomt for foreldrene mens det står på.

mvh

Vet du hva - TUSEN takk for gode svar i denne tråden. Det var til veldig trøst og oppmuntring!!

Det hjelper jo å se på oppdragelse som et langvarig prosjekt og vi har jo selv erfart at ting "virker" på sikt om det ikke ser ut til å gå inn der og da. Og ja - hun har jo ekstremt med viljestyrke og temperament.

''En ADHD-diagnose vil slenge mange dører i trynet på henne når hun blir eldre.''

Ble vel litt bekymret for denne eneste ;-)... Får tenke litt på dette et års tid - se hvordan det går og så evt kreve ny utredning??

(Ellers er det 3 søsken men storebror er en del år eldre mens de to minste er ganske tette)

[PieLill]

Vet du hva - TUSEN takk for gode svar i denne tråden. Det var til veldig trøst og oppmuntring!!

Det hjelper jo å se på oppdragelse som et langvarig prosjekt og vi har jo selv erfart at ting "virker" på sikt om det ikke ser ut til å gå inn der og da. Og ja - hun har jo ekstremt med viljestyrke og temperament.

''En ADHD-diagnose vil slenge mange dører i trynet på henne når hun blir eldre.''

Ble vel litt bekymret for denne eneste ;-)... Får tenke litt på dette et års tid - se hvordan det går og så evt kreve ny utredning??

(Ellers er det 3 søsken men storebror er en del år eldre mens de to minste er ganske tette)

Godt å høre.

Man kan trenge en oppmuntring etter en slik hylerunde.

:-)

Ha en fin nyttårshelg!

mvh

[PieLill]

Ja jeg syns hun er veldig pågående ovenfor meg.

Jeg ser veldig lite likheter mellom oss - vi har ikke trengt noe hjelp hjemme - om natten - til å få henne til å "fungere" slik som Psyk av alt skriver at hun trengte. Vi har ikke hatt noe konflikter oss foreldre imellom - hun skriver om mishandling, psykisk sykdom etc - det er bare så langt fra vår hverdag som overhodet mulig. Klart alt dette påvirker barn.

Jenta vår fungerer bra faglig - hun har aldri laget noen problemer for noen - det jeg sier jeg hadde trengt hjelp til hjemme var en "psykolog" ved min side som kunne ha hjulpet meg til å finne riktig formulering når hun ikke sier det som var "forventet". Da snakker jeg om når vi har vår lange dype samtaler. Det finnes jo "oppskrifter" på slike samtaler - bla i Duå bøkene. Men hun svarer ikke etter "oppskriften". Dette høres litt banalt ut - jeg ser det. Kunne sikkert ha beskrevet dette mye bedre. Men hun trenger kognitiv terapi og jeg er ikke psykolog! Problemet er at hun ikke åpner seg for en psykolog - bare for meg. Men skal ta kontakt med familiesenteret for samtaler - der er det ei dame som hun faktisk tør å åpne seg til.

Jeg kommer feks litt til kort etter turen i går. Eks "Boka" sier at man skal ignorere skriking pga "hun gjør det bare for å få oppmerksomhet" - man skal ikke "belønne" slik oppførsel.

Så snakker jeg med henne i går etter turen om hvorfor hun oppførte seg slik. Da sier hun at når vi går tur så blir vi så opptatt av naturen at hun føler at vi "glemmer" henne. At hun ikke får noe oppmerksomhet. Og at hadde vi bare trøstet henne med en gang så hadde hun stoppet. Men hun sier også at hun ikke KLARER helt å roe seg av seg selv. Og at selv om hun hadde klart det etter en liten stund så var det da blitt flaut. Og dumt. Hun føler seg mislykket siden det skjedde.

Jeg syns for det første at det er veldig bra at hun klarer å sette ord på dette. Det gjorde hun aldri før.

Ja som du nevnte i et annet innlegg - man kan bli litt forvirret av alle metodene - iflg Marte Meo så hadde jo det riktige vært å "møte henne der hun er" i den situasjonen på turen.

Det jeg gjorde var at jeg sa at hun måtte prøve å si fra FØR hun ble så lei seg/sint en annen gang. Og det skulle hun prøve på. Snakket mer om det også altså... Jeg forklarte henne jo at hun ikke alltid KAN få oppmerksomhet akkurat når hun vil. Når jeg snakker med andre voksne feks. (Dette har jeg selvfølgelig forklart tusen ganger før...)

Hun krever og får mye oppmerksomhet - hun trenger bekreftelse hele tiden. Det sier familiesenteret også. Dette FÅR hun men man blir slitne av det. Det gjør sikkert vennenene hennes også - hun kan være så intens at de blir slitne av henne.

Bra at hun snakker om følelser.

''Da sier hun at når vi går tur så blir vi så opptatt av naturen at hun føler at vi "glemmer" henne. At hun ikke får noe oppmerksomhet. Og at hadde vi bare trøstet henne med en gang så hadde hun stoppet. Men hun sier også at hun ikke KLARER helt å roe seg av seg selv. Og at selv om hun hadde klart det etter en liten stund så var det da blitt flaut. Og dumt. Hun føler seg mislykket siden det skjedde.''

En overstadig appetitt på oppmerksomhet er vanskelig å takle. På den ene siden trenger barnet mye oppmerksomhet. På den andre siden kan behovet noen ganger være så stort at det virker umettelig at å styre appetitten kan være vel så viktig. Å trene på behovsutsettelse er nok noe dere holder mye på med.

Jeg kjenner igjen litt av hvis-bare-_dere_-hadde-...., ville jeg taklet .... Kan være en sannhet i slike utsagn, men også en solid ansvarsfraskrivelse. Å lære barnet at det selv er ansvarlig, er en gedigen utfordring. Ikke alltid like lett å nå inn med det budskapet.

Jenta er virkelig heldig som har dere. Hun har alle muligheter til å vokse opp til en flott og veltilpasset ung dame.

mvh

[Gjest mamma til jente med adhd]

Bra at hun snakker om følelser.

''Da sier hun at når vi går tur så blir vi så opptatt av naturen at hun føler at vi "glemmer" henne. At hun ikke får noe oppmerksomhet. Og at hadde vi bare trøstet henne med en gang så hadde hun stoppet. Men hun sier også at hun ikke KLARER helt å roe seg av seg selv. Og at selv om hun hadde klart det etter en liten stund så var det da blitt flaut. Og dumt. Hun føler seg mislykket siden det skjedde.''

En overstadig appetitt på oppmerksomhet er vanskelig å takle. På den ene siden trenger barnet mye oppmerksomhet. På den andre siden kan behovet noen ganger være så stort at det virker umettelig at å styre appetitten kan være vel så viktig. Å trene på behovsutsettelse er nok noe dere holder mye på med.

Jeg kjenner igjen litt av hvis-bare-_dere_-hadde-...., ville jeg taklet .... Kan være en sannhet i slike utsagn, men også en solid ansvarsfraskrivelse. Å lære barnet at det selv er ansvarlig, er en gedigen utfordring. Ikke alltid like lett å nå inn med det budskapet.

Jenta er virkelig heldig som har dere. Hun har alle muligheter til å vokse opp til en flott og veltilpasset ung dame.

mvh

''En overstadig appetitt på oppmerksomhet er vanskelig å takle. På den ene siden trenger barnet mye oppmerksomhet. På den andre siden kan behovet noen ganger være så stort at det virker umettelig at å styre appetitten kan være vel så viktig. Å trene på behovsutsettelse er nok noe dere holder mye på med.''

Ja det stemmer - hun trenger enormt med bekreftelse og oppmerksomhet. På familiesenteret sa de også det - og at de forstod det var slitsomt - men at hun trengte det. Det er også viktig å "se" henne når hun ikke ber om oppmerksomhet og "rose, kommentere" positive ting hele tiden. Slik at ikke oppmerksomheten hun får er mye negativ.

''Jeg kjenner igjen litt av hvis-bare-_dere_-hadde-...., ville jeg taklet .... Kan være en sannhet i slike utsagn, men også en solid ansvarsfraskrivelse. Å lære barnet at det selv er ansvarlig, er en gedigen utfordring. Ikke alltid like lett å nå inn med det budskapet.''

Behovsutsettelse er vel det som er aller vanskeligst for henne ja.... Og DET er hun født med! Øver og øver...

Det å være ansvarlig også. Det er alltid "alle andres feil".

Takk igjen - du forstår visst mye du. Du ser den konflikten mellom "å møte henne der hun er" og dette med å gi henne oppmerksomhet når hun ikke oppfører seg bra. Jeg har aldri vært så veldig på dette med at barn er utspekulerte. Jo - av og til ser jeg at hun er det. Men andre ganger er hun overveldet av følelser. Så burde hun jo klare å takle det da - men det er jo det som er problemet.

Ja - hun er av og til på rommet for å gråte/skrike seg ferdig. Vi går inn når hun ber om det eller når hun roer seg.

Dette har faktisk ALDRI skjedd med de to eldste men kanskje de er ekstra "snille" - jeg vet ikke.

[PieLill]

''En overstadig appetitt på oppmerksomhet er vanskelig å takle. På den ene siden trenger barnet mye oppmerksomhet. På den andre siden kan behovet noen ganger være så stort at det virker umettelig at å styre appetitten kan være vel så viktig. Å trene på behovsutsettelse er nok noe dere holder mye på med.''

Ja det stemmer - hun trenger enormt med bekreftelse og oppmerksomhet. På familiesenteret sa de også det - og at de forstod det var slitsomt - men at hun trengte det. Det er også viktig å "se" henne når hun ikke ber om oppmerksomhet og "rose, kommentere" positive ting hele tiden. Slik at ikke oppmerksomheten hun får er mye negativ.

''Jeg kjenner igjen litt av hvis-bare-_dere_-hadde-...., ville jeg taklet .... Kan være en sannhet i slike utsagn, men også en solid ansvarsfraskrivelse. Å lære barnet at det selv er ansvarlig, er en gedigen utfordring. Ikke alltid like lett å nå inn med det budskapet.''

Behovsutsettelse er vel det som er aller vanskeligst for henne ja.... Og DET er hun født med! Øver og øver...

Det å være ansvarlig også. Det er alltid "alle andres feil".

Takk igjen - du forstår visst mye du. Du ser den konflikten mellom "å møte henne der hun er" og dette med å gi henne oppmerksomhet når hun ikke oppfører seg bra. Jeg har aldri vært så veldig på dette med at barn er utspekulerte. Jo - av og til ser jeg at hun er det. Men andre ganger er hun overveldet av følelser. Så burde hun jo klare å takle det da - men det er jo det som er problemet.

Ja - hun er av og til på rommet for å gråte/skrike seg ferdig. Vi går inn når hun ber om det eller når hun roer seg.

Dette har faktisk ALDRI skjedd med de to eldste men kanskje de er ekstra "snille" - jeg vet ikke.

''Dette har faktisk ALDRI skjedd med de to eldste men kanskje de er ekstra "snille" - jeg vet ikke.''

Jeg tror ganske sikkert de to eldste er over gjennomsnittet eksemplariske. Selv blir jeg mest overrasket over barn som ikke gjør slike ting en gang iblant.

:-)

Noe jeg synes er en stor utfordring med barn som trenger/krever mye oppmerksomhet er at de tenderer mot å ta det som en selvfølge å få mer enn andre. Og kan endog føle seg forurettiget fordi de har fått for lite, når andre blir gjort til salderingspost pga dem. Hvor går grensen mellom sunn oppfølging og mating av et sort hull?

I forhold til å velte ansvaret over på andre, blir det forhåpentligvis lettere med årene å bare kontatn slå fast at dette er ditt eget ansvar og du har ingen ting med å skylde på andre for det. Man kan bli ganske sprø av unger som mener hele verden er imot dem, når det i realiteten er barnet som er imot hele verden.

:-)

Det er mange utfordringer, men jeg synes virkelig den jenta har gjort et godt valg av foreldre.

mvh

[Gjest Psyk av alt]

Unnskyld meg, men det oppleves som om du ikke er særlig forståelsesfull - men derimot ganske generaliserende og trangsynt.

Alle er ikke som deg.

Om du ikke vil prøve å sette deg inn i problemstillingene og svare for å bidra konstruktivt, så kan du la det være. Alle er ikke som deg, alle har ikke gjort de samme feilene som deg - og alle barn er forskjellige.

Ja, uttalelsen om bortskjemt kunne jeg spart meg.

Men jeg har vært på så mange bupper og truffet så mange foreldre med forskjellige barn med forskjellige problemer og tilbudet disse ofte får er pmt eller pmto som går på grensesetting.

Så jeg tror veldig sterkt på å trygge barnet, uansett, med grenser, der vil svært ofte virke.

[Persille1365381127]

Ja, uttalelsen om bortskjemt kunne jeg spart meg.

Men jeg har vært på så mange bupper og truffet så mange foreldre med forskjellige barn med forskjellige problemer og tilbudet disse ofte får er pmt eller pmto som går på grensesetting.

Så jeg tror veldig sterkt på å trygge barnet, uansett, med grenser, der vil svært ofte virke.

Grensesetting er et viktig element i alle oppdragelse av alle barn, men dine erfaringer rundt dette er ikke fasiten.

Ha respekt for at disse mødrene har andre opplevelser og erfaringer enn deg, og la være å kommentere om du fortsatt ikke har andre/bedre innspill enn dette.

[Gjest prust]

Grensesetting er et viktig element i alle oppdragelse av alle barn, men dine erfaringer rundt dette er ikke fasiten.

Ha respekt for at disse mødrene har andre opplevelser og erfaringer enn deg, og la være å kommentere om du fortsatt ikke har andre/bedre innspill enn dette.

Takk, Persille.

Nå har vi fåt tny innkalling til ABUP - allerede til torsdag - så da er vi igang!

[Gjest mamma til jente med adhd...]

Ja, uttalelsen om bortskjemt kunne jeg spart meg.

Men jeg har vært på så mange bupper og truffet så mange foreldre med forskjellige barn med forskjellige problemer og tilbudet disse ofte får er pmt eller pmto som går på grensesetting.

Så jeg tror veldig sterkt på å trygge barnet, uansett, med grenser, der vil svært ofte virke.

..og min erfaring er at de barna som ptmo og duå kurset ikke "virker" som ønsket/forventet på får tilbud om utredning hos Bup.

Ihvertfall var det slik på det kurset vi gikk på. Ihvertfall to av barna har fått en diagnose i ettertid som "forklarer" problemet. Det VAR altså ikke manglende grensesetting som var problemet. For vår del kunne jeg sagt det FØR kurset men det var jo det vi fikk tilbud om så måtte jo gjennomføre det selv om det forsinket prosessen med ett år.

Og det betyr IKKE at man skal la ungen ture på som den vil pga at vi bare kan "skylde" på diagnosen.

[Gjest Psyk av alt]

..og min erfaring er at de barna som ptmo og duå kurset ikke "virker" som ønsket/forventet på får tilbud om utredning hos Bup.

Ihvertfall var det slik på det kurset vi gikk på. Ihvertfall to av barna har fått en diagnose i ettertid som "forklarer" problemet. Det VAR altså ikke manglende grensesetting som var problemet. For vår del kunne jeg sagt det FØR kurset men det var jo det vi fikk tilbud om så måtte jo gjennomføre det selv om det forsinket prosessen med ett år.

Og det betyr IKKE at man skal la ungen ture på som den vil pga at vi bare kan "skylde" på diagnosen.

Jeg ønsker dere lykke til og håper dere får det bedre.