Hei, jeg heter ... og er blitt

[Gjest duken]

misbrukt. Blir det til dels enda.

[Gjest duken]

og det gjør meg til tider så forbanna!!! Er mange ganger så sinnnnnnnnaaaaa inni meg..... Men jeg henger som regel med og greier meg ganske bra. Prøver å ikke tenke på det og heller fortrenge det. Men noen ganger kommer det opp til overflata med all sin styrke... Da poffer det ut og opp alt mulig av vonde følelser og bilder akkurat som i en brusflaske med undertrykk som blir åpnet. Men det skjer kun når jeg er aleine.

[Gjest duken]

og det gjør meg til tider så forbanna!!! Er mange ganger så sinnnnnnnnaaaaa inni meg..... Men jeg henger som regel med og greier meg ganske bra. Prøver å ikke tenke på det og heller fortrenge det. Men noen ganger kommer det opp til overflata med all sin styrke... Da poffer det ut og opp alt mulig av vonde følelser og bilder akkurat som i en brusflaske med undertrykk som blir åpnet. Men det skjer kun når jeg er aleine.

Nei, nå har jeg driti meg ut ved å signere med nicket mitt. Enten må jeg skaffe meg et nytt et, eller så får jeg slutte her.

Takk for meg.

[Gjest togli]

Nei, nå har jeg driti meg ut ved å signere med nicket mitt. Enten må jeg skaffe meg et nytt et, eller så får jeg slutte her.

Takk for meg.

Dette er ikke din skam.... det er ikke du som har gjort noe galt.... hva gjør at du ikke kommer deg ut av dette?

[Sør]

Hei duken,

Dette er ikke din feil. Det er ikke du som gjør noe galt, og selv om mange føler "synd og skam", så er det ingen andre som tenker slik om deg. Helt sikkert ikke. Vi tenker at det er en person som har vært uheldig, men som ha vært kjempesterk som har overlevd så godt som de har.

Husk at SMI (Støttesenter Mot Incest) har hjelpetelefon, folk som har opplevd det selv, og også hjelp for pårørende (venner, kjæreste). De kan hjelpe deg, både med å lytte, men også med å komme deg bort hvis det skjer fremdeles.

http://www.sentermotincest.no/

Alt godt til deg,

[hidi, the scorpion]

Nei, nå har jeg driti meg ut ved å signere med nicket mitt. Enten må jeg skaffe meg et nytt et, eller så får jeg slutte her.

Takk for meg.

Tull på deg! Vær den du er og vær stolt av det:)

Fremdelers klemmer fra

[Gjest duken]

Hei duken,

Dette er ikke din feil. Det er ikke du som gjør noe galt, og selv om mange føler "synd og skam", så er det ingen andre som tenker slik om deg. Helt sikkert ikke. Vi tenker at det er en person som har vært uheldig, men som ha vært kjempesterk som har overlevd så godt som de har.

Husk at SMI (Støttesenter Mot Incest) har hjelpetelefon, folk som har opplevd det selv, og også hjelp for pårørende (venner, kjæreste). De kan hjelpe deg, både med å lytte, men også med å komme deg bort hvis det skjer fremdeles.

http://www.sentermotincest.no/

Alt godt til deg,

Tusen takk for at du tok deg bryderiet med å skrive dette til meg.

[Gjest duken]

Tull på deg! Vær den du er og vær stolt av det:)

Fremdelers klemmer fra

Takk for det, hidi. Men jeg kommer nok aldri mer til å nevne det her igjen. Jeg har egentlig ikke noe behov eller ønske om å skrive noe om det her. Det får forbeholdes behandler i RL. Det er egentlig ganske nytt at jeg i det hele tatt tar det opp, både her og i RL. Men psykiateren som jeg går til nå pga min bipolar diagnose greide på finurlig vis å få meg til å åpne opp for det.

Men som sagt, jeg har ingen behov for å skrive noe mer om det. Jeg synes livet mitt fortoner seg mye bedre med å la være å tenke på det og å være opptatt av det. Jeg driter egentlig i det. Jeg har det da ikke noe verre enn andre i verden. Er mange som har opplevd mye verre ting. Så jeg greier meg fint.

Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg i det hele tatt skrev det. Hva var vitsen med det liksom? Å få litt oppmerksomhet og "trøst" en ensom fredagskveld? Hehe, ikke vet jeg. Jeg vil bare glemme det.

[Sør]

Tusen takk for at du tok deg bryderiet med å skrive dette til meg.

Hei,

Det skulle da bare mangle. Samfunnet skulle ha beskyttet deg mot dette. Aldri tro at det er din feil, eller at "det er deg det er galt med".

Jeg håper du har noen å snakke med, og hvis ikke ring SMI. De er dyktige!

Alt godt,

[Gjest duken]

Dette er ikke din skam.... det er ikke du som har gjort noe galt.... hva gjør at du ikke kommer deg ut av dette?

Jo, det er min skam. Overgrepene har vært og er av en slik art at ingen kommer til å forstå noe av det likevel hvis jeg skulle skrive om det her. Det pågår til tider fremdeles, men det er bare sånn det er. Får nok bare leve med det....

Men føler for første gang at jeg får hjelp i RL når det gjelder dette. Så kanskje en dag der fremme klarer jeg å kutte alle følelsemessige bånd til den personen og se at jeg ikke er avhengig av vedkommende, men faktisk et fritt menneske! Det håper jeg skjer.

PS! Det er ikke incest.

[Sør]

Takk for det, hidi. Men jeg kommer nok aldri mer til å nevne det her igjen. Jeg har egentlig ikke noe behov eller ønske om å skrive noe om det her. Det får forbeholdes behandler i RL. Det er egentlig ganske nytt at jeg i det hele tatt tar det opp, både her og i RL. Men psykiateren som jeg går til nå pga min bipolar diagnose greide på finurlig vis å få meg til å åpne opp for det.

Men som sagt, jeg har ingen behov for å skrive noe mer om det. Jeg synes livet mitt fortoner seg mye bedre med å la være å tenke på det og å være opptatt av det. Jeg driter egentlig i det. Jeg har det da ikke noe verre enn andre i verden. Er mange som har opplevd mye verre ting. Så jeg greier meg fint.

Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg i det hele tatt skrev det. Hva var vitsen med det liksom? Å få litt oppmerksomhet og "trøst" en ensom fredagskveld? Hehe, ikke vet jeg. Jeg vil bare glemme det.

Hei,

Jeg er veldig glad for at du har det så bra som du har det.

Veldig mange erfarer at slike ting blir "liggende på harddisken i toppetasjen" inntil det blir pratet om. Det kan være derfor behandleren din fikk det frem. Det hjelper å snakke om det.

Det er klart at det er andre som har hatt det verre, men det gjør ikke det du har vært utsatt for noe bedre. Gi deg selv lov til å snakke om det (der du ønsker det), og husk du kommer til å ha et godt liv!

Alt godt,

[Gjest duken]

Hei,

Det skulle da bare mangle. Samfunnet skulle ha beskyttet deg mot dette. Aldri tro at det er din feil, eller at "det er deg det er galt med".

Jeg håper du har noen å snakke med, og hvis ikke ring SMI. De er dyktige!

Alt godt,

Takk igjen, men det dreier seg ikke om incest. Men kan kanskje få noen nyttige tips og råd hos SMI likevel? Uansett har jeg en behandler i RL nå som jeg snakker med. Jeg ønsker egentlig bare å snakke med ham. Jeg har for stor skam i meg til å orke å snakke om det til noen andre.

Jeg har til ganske nylig tenkt at det ikke er noen vits i å snakke om det i det hele tatt, og det har jeg heller ikke gjort, inntil nå da. Til det er det altfor flaut og skamfullt, og jeg blir bare deppa og sinna av det.

Men likevel har jeg forstått at det er ok å snakke om det for å forsøke å endre f. eks inngrodde personlighetstrekk og å lære å sette grenser. Men det forbeholder jeg terapeuten min. Ingen andre trenger å vite noe som helst.

Alt godt til deg også!

[Gjest togli]

Jo, det er min skam. Overgrepene har vært og er av en slik art at ingen kommer til å forstå noe av det likevel hvis jeg skulle skrive om det her. Det pågår til tider fremdeles, men det er bare sånn det er. Får nok bare leve med det....

Men føler for første gang at jeg får hjelp i RL når det gjelder dette. Så kanskje en dag der fremme klarer jeg å kutte alle følelsemessige bånd til den personen og se at jeg ikke er avhengig av vedkommende, men faktisk et fritt menneske! Det håper jeg skjer.

PS! Det er ikke incest.

Du .... gi deg nå da! Overgrep er overgrep uansett hvordan man vrir og vender på det - og overgrep er aldri offerets skyld, uanssett hvordan det foregår...

Søk iallefall hjelp! Du kan ikke ha det slik

*klem*

[Dorthe]

Takk igjen, men det dreier seg ikke om incest. Men kan kanskje få noen nyttige tips og råd hos SMI likevel? Uansett har jeg en behandler i RL nå som jeg snakker med. Jeg ønsker egentlig bare å snakke med ham. Jeg har for stor skam i meg til å orke å snakke om det til noen andre.

Jeg har til ganske nylig tenkt at det ikke er noen vits i å snakke om det i det hele tatt, og det har jeg heller ikke gjort, inntil nå da. Til det er det altfor flaut og skamfullt, og jeg blir bare deppa og sinna av det.

Men likevel har jeg forstått at det er ok å snakke om det for å forsøke å endre f. eks inngrodde personlighetstrekk og å lære å sette grenser. Men det forbeholder jeg terapeuten min. Ingen andre trenger å vite noe som helst.

Alt godt til deg også!

Jeg synes absolutt at du skal ta kontakt med SMI, det er ikke sånn at det er bare incest i ordets smaleste forstand de kan hjelpe deg med. Jeg tror faktisk alle er velkomne der og de kan hjelpe deg videre.

[hidi, the scorpion]

Takk for det, hidi. Men jeg kommer nok aldri mer til å nevne det her igjen. Jeg har egentlig ikke noe behov eller ønske om å skrive noe om det her. Det får forbeholdes behandler i RL. Det er egentlig ganske nytt at jeg i det hele tatt tar det opp, både her og i RL. Men psykiateren som jeg går til nå pga min bipolar diagnose greide på finurlig vis å få meg til å åpne opp for det.

Men som sagt, jeg har ingen behov for å skrive noe mer om det. Jeg synes livet mitt fortoner seg mye bedre med å la være å tenke på det og å være opptatt av det. Jeg driter egentlig i det. Jeg har det da ikke noe verre enn andre i verden. Er mange som har opplevd mye verre ting. Så jeg greier meg fint.

Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg i det hele tatt skrev det. Hva var vitsen med det liksom? Å få litt oppmerksomhet og "trøst" en ensom fredagskveld? Hehe, ikke vet jeg. Jeg vil bare glemme det.

''Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg i det hele tatt skrev det. Hva var vitsen med det liksom? Å få litt oppmerksomhet og "trøst" en ensom fredagskveld? Hehe, ikke vet jeg. Jeg vil bare glemme det.''

Ikke noe galt i det, vet du;)

Klem fra