Gruppe....

[Gjest Bea]

Vil bare ha noen gode råd fra dere som har vært med i sånne grupper...

Psyk. foreslo at jeg kunne få være med i ei sånn gruppe, men jeg er så redd for at mine "problemmer" er for små, og at det blir bare dumt.....

Jeg sa til psyk, at jeg ville ha en mulighet til å gå derfra....

Han sa da at det kunne kanskje være en mulighet at jeg fikk være der bare for å observere første gangen, så kunne jeg bestemme meg da. Det høres fint ut, for det største problemet mitt er vel at jeg har sosial angst og ikke tørr si noe....

Tror dere det er flere som har det sånn de første gangene???

Synes dette er litt flaut å spørre om, men gjør det likevel.

På forhånd takk for svar.

*bea*

[Gjest svinging]

Kjære Bea

Jeg har vært med i mange ulike terapigrupper av forskjellig intensitet og varighet.

Jeg tror ikke det er noen god ide å være der som observatør en gang. Dette fordi jeg tror alle som er i slike grupper trenger flere ganger sammen for å kjenne seg nogenlunde trygge, det kommer ikke første gangen. Ofte vil den gangen være ganske angstfyllt; flere fremmende mennsker som snakker om ting som i enerom vil virke truende (dette var kanskje ikke så oppmuntende...).

Men holder du ut og også holder ut lysten til å gå når det bli tøft, tror jeg du vil vinne mye på det. Du vil oppdage at flere har det som deg, at dere kan dele tanker og støtte hverandre. Sannsyneligvis er ikke problemene dine for små, og det kan du også dele med de andre. Du har sikkert også mye å bidra med til de andre, når du våger å prøve deg i gruppa. Du kan på en måte sammenligne det med forumet her; her er et skjebnefellesskap, en gruppe mennesker som deler opplevelser og tanker. Du er ikke alene her og vil nok heller ikke være det i en gruppe i RL heller. Men gi det litt tid!

Jeg tror også at jeg som grupppemedlem hadde reagert hvis det skulle tillates observatører i gruppa, du er jo i begynnelsen fremmed for de andre og det er også en overgangsfase for dem før de er trygge på deg.

Lykke til!!!

[DIXI]

Kjære Bea

Jeg har vært med i mange ulike terapigrupper av forskjellig intensitet og varighet.

Jeg tror ikke det er noen god ide å være der som observatør en gang. Dette fordi jeg tror alle som er i slike grupper trenger flere ganger sammen for å kjenne seg nogenlunde trygge, det kommer ikke første gangen. Ofte vil den gangen være ganske angstfyllt; flere fremmende mennsker som snakker om ting som i enerom vil virke truende (dette var kanskje ikke så oppmuntende...).

Men holder du ut og også holder ut lysten til å gå når det bli tøft, tror jeg du vil vinne mye på det. Du vil oppdage at flere har det som deg, at dere kan dele tanker og støtte hverandre. Sannsyneligvis er ikke problemene dine for små, og det kan du også dele med de andre. Du har sikkert også mye å bidra med til de andre, når du våger å prøve deg i gruppa. Du kan på en måte sammenligne det med forumet her; her er et skjebnefellesskap, en gruppe mennesker som deler opplevelser og tanker. Du er ikke alene her og vil nok heller ikke være det i en gruppe i RL heller. Men gi det litt tid!

Jeg tror også at jeg som grupppemedlem hadde reagert hvis det skulle tillates observatører i gruppa, du er jo i begynnelsen fremmed for de andre og det er også en overgangsfase for dem før de er trygge på deg.

Lykke til!!!

Kjære begge to!

Du har gitt et utrolig bra svar, Svinging, du viser at du har innsikt og erfaring. *BRA!*

Og til Bea vil seg si at vi må heller jobbe for å få opp selvtilliten din på et så godt nivå at du tør å begynne i en selvhjelpsgruppe. De som skal være med i en DIXI-gruppe må først ha en samtale alene med gruppelederne, for å bli litt kjent, få mest mulig informasjon om hvordan dette fungerer og for at partene skal få et inntrykk av forventningene til å delta i gruppen. Det er jo en selvhjelpsgruppe, man får ikke behandling der, og dermed er det viktig å være klar over at man både tar og gir underveis.

Som Svinging sier, alle gruer seg veldig til det første møtet. Men så snart det er overlevd, kan man bruke kreftene på en annen måte. Husk at alle er like redde som deg, alle har samme utgangspunkt når de møter første gangen. Og det er fremdeles ikke en konkurranse om hvem som har den mest groteske opplevelsen! VI har hatt grupper med medlemmer som har opplevd grov voldtekt, forsøk på voldtekt og incest, og det har gått veldig fint til tross for de ulike opplevelsene.

Så hvis du har mulighet til å få være med i en samtalegruppe, synes jeg virkelig du skal mote deg opp til å bli med. Det er verdt det, det kan jeg garantere deg!

Oppmuntringsklem fra Grete :-)

[Gjest Bea]

Kjære begge to!

Du har gitt et utrolig bra svar, Svinging, du viser at du har innsikt og erfaring. *BRA!*

Og til Bea vil seg si at vi må heller jobbe for å få opp selvtilliten din på et så godt nivå at du tør å begynne i en selvhjelpsgruppe. De som skal være med i en DIXI-gruppe må først ha en samtale alene med gruppelederne, for å bli litt kjent, få mest mulig informasjon om hvordan dette fungerer og for at partene skal få et inntrykk av forventningene til å delta i gruppen. Det er jo en selvhjelpsgruppe, man får ikke behandling der, og dermed er det viktig å være klar over at man både tar og gir underveis.

Som Svinging sier, alle gruer seg veldig til det første møtet. Men så snart det er overlevd, kan man bruke kreftene på en annen måte. Husk at alle er like redde som deg, alle har samme utgangspunkt når de møter første gangen. Og det er fremdeles ikke en konkurranse om hvem som har den mest groteske opplevelsen! VI har hatt grupper med medlemmer som har opplevd grov voldtekt, forsøk på voldtekt og incest, og det har gått veldig fint til tross for de ulike opplevelsene.

Så hvis du har mulighet til å få være med i en samtalegruppe, synes jeg virkelig du skal mote deg opp til å bli med. Det er verdt det, det kan jeg garantere deg!

Oppmuntringsklem fra Grete :-)

Kjære dere begge to!

Jeg spør her fordi jeg vet dere(noen hvertfall) har erfaringer fra dette, og synes det er betryggende å få litt tilbakemelding akkurat her, siden jeg er litt usikker på hva som vil skje på disse samtalene.. Jeg lurer jo litt på hva man sier og ikke sier.. Er det vanlig at man ikke tørr si så mye første gangene? ...

*bea*

[DIXI]

Kjære dere begge to!

Jeg spør her fordi jeg vet dere(noen hvertfall) har erfaringer fra dette, og synes det er betryggende å få litt tilbakemelding akkurat her, siden jeg er litt usikker på hva som vil skje på disse samtalene.. Jeg lurer jo litt på hva man sier og ikke sier.. Er det vanlig at man ikke tørr si så mye første gangene? ...

*bea*

Kjære Bea!

Ja visst er det vanlig at man ikke tør å si så mye den første gangen! Det skulle da bare mangle.

Måten vi gjør det på, er at vi første gangen tar en bordrunde, der alle sier hva de heter (du kan være anonym hvis det er viktig for deg, så du kan f.eks. bare si fornavnet ditt eller nicket ditt), og kort forteller årsaken til at man begynner i gruppen. Alle vet jo hva DIXI står for, så bare ved å begynne i en slik gruppe vet de andre at det handler om seksuelle overgrep. Temaet er gitt, men det er opp til den enkelte hvor mye eller lite man vil si. Men man må jo si noe, man kan ikke bare sitte og høre på de andre. Etter dette er folk så tappet for krefter at vi som regel avslutter. Det er greit med et kort møte første gangen, for folk har grudd seg så fælt at de er helt utslitt.

Neste gang vet man litt mer om hva man går til. Man har møtt de andre medlemmene i gruppen, og fått et lite inntrykk av de andres problematikk. Hvert møte begynner vi med en runde rundt bordet for å høre hvordan man har hatt det siden sist, hva som er verst akkurat nå. Og så er det opp til gruppen hva man vil snakke om.

Klem fra Grete :-)

[maxime]

Kjære Bea!

Ja visst er det vanlig at man ikke tør å si så mye den første gangen! Det skulle da bare mangle.

Måten vi gjør det på, er at vi første gangen tar en bordrunde, der alle sier hva de heter (du kan være anonym hvis det er viktig for deg, så du kan f.eks. bare si fornavnet ditt eller nicket ditt), og kort forteller årsaken til at man begynner i gruppen. Alle vet jo hva DIXI står for, så bare ved å begynne i en slik gruppe vet de andre at det handler om seksuelle overgrep. Temaet er gitt, men det er opp til den enkelte hvor mye eller lite man vil si. Men man må jo si noe, man kan ikke bare sitte og høre på de andre. Etter dette er folk så tappet for krefter at vi som regel avslutter. Det er greit med et kort møte første gangen, for folk har grudd seg så fælt at de er helt utslitt.

Neste gang vet man litt mer om hva man går til. Man har møtt de andre medlemmene i gruppen, og fått et lite inntrykk av de andres problematikk. Hvert møte begynner vi med en runde rundt bordet for å høre hvordan man har hatt det siden sist, hva som er verst akkurat nå. Og så er det opp til gruppen hva man vil snakke om.

Klem fra Grete :-)

hei,bea!

jeg går selv i DIXI-gruppe, og jeg trives veldig godt der! Vi har møte annen hver mandag,.

I begynnelsen hadde vi sånnen "bordrunde" som grete sa... alle presenterte seg, og om de ville, sa de hva som hadde skjedd dem.

Jeg følte også at det jeg hadde opplevd (overgrep av min morfar) ikke var så mye, ihvertfall ikke mye i forhold til dem andre som var voldtatt og misshandlet.. De hadde opplevd masse stress, ameldelser og rettasaker....mens min sak lissom ikke var noe, fordi jeg anmeldte han, men ingenting skjedde..saken ble henlagt.

Og når de spurte hvordan jeg oppfattet voldtektene, så svarte jeg "jeg har vel ikke blitt voldtatt!!!"...men jeg har vel egentlig det,da. men der og da, var DE voldtatt, jeg hadde bare opplevd overgrep, det var morfar som hadde voldatt meg, og det var ikke noe,liksom.

Men de satte meg på plass, og spurte om jeg trodde at de en kaller voldtekt var bare skumle menn som hoppet ut av busker...neiii,det var jo ikke det da...men det er vel sånn jeg har forestilt meg det man kaller voldtekt...men det skjer jo overalt, i alle slags situasjoner, og SVÆRT sjeldent av menn i busker...hehe...

men uansett, det er hardt å gå der, både fordi det er hardt å snakke om overgrepene, og fordi det er vondt å høre på hva de andre jentene, som jeg er så glad i ,har opplevd... men det er terapi!! såklart er det tungt, men samtidig så godt....

det føles trygt å gå der, jeg tror vi alle er trygge på hverandre..og jeg vet at ingenting jeg sier kommer ut andre steder.vi drikker kakao og spiser twist, har gode,myke,stoler, og maaaaange puter å klemme på..til og med noen søte bamser på bordet...så om du har tilgang til DIXI der du bor, så kom deg der!!

anbefaler det!!

[Gjest Bea]

hei,bea!

jeg går selv i DIXI-gruppe, og jeg trives veldig godt der! Vi har møte annen hver mandag,.

I begynnelsen hadde vi sånnen "bordrunde" som grete sa... alle presenterte seg, og om de ville, sa de hva som hadde skjedd dem.

Jeg følte også at det jeg hadde opplevd (overgrep av min morfar) ikke var så mye, ihvertfall ikke mye i forhold til dem andre som var voldtatt og misshandlet.. De hadde opplevd masse stress, ameldelser og rettasaker....mens min sak lissom ikke var noe, fordi jeg anmeldte han, men ingenting skjedde..saken ble henlagt.

Og når de spurte hvordan jeg oppfattet voldtektene, så svarte jeg "jeg har vel ikke blitt voldtatt!!!"...men jeg har vel egentlig det,da. men der og da, var DE voldtatt, jeg hadde bare opplevd overgrep, det var morfar som hadde voldatt meg, og det var ikke noe,liksom.

Men de satte meg på plass, og spurte om jeg trodde at de en kaller voldtekt var bare skumle menn som hoppet ut av busker...neiii,det var jo ikke det da...men det er vel sånn jeg har forestilt meg det man kaller voldtekt...men det skjer jo overalt, i alle slags situasjoner, og SVÆRT sjeldent av menn i busker...hehe...

men uansett, det er hardt å gå der, både fordi det er hardt å snakke om overgrepene, og fordi det er vondt å høre på hva de andre jentene, som jeg er så glad i ,har opplevd... men det er terapi!! såklart er det tungt, men samtidig så godt....

det føles trygt å gå der, jeg tror vi alle er trygge på hverandre..og jeg vet at ingenting jeg sier kommer ut andre steder.vi drikker kakao og spiser twist, har gode,myke,stoler, og maaaaange puter å klemme på..til og med noen søte bamser på bordet...så om du har tilgang til DIXI der du bor, så kom deg der!!

anbefaler det!!

Hei igjen.

Jeg bor på ett lite sted, så anonym er det nok ikke lett å være, og jeg tror jo at denne gruppen..(tror) består av noen som har vært i denne gruppen en stund.. Jeg vet jo ikke det, men tror..

Jeg håper jo at alle der er like ferske for situasjonen som meg, for da hadde det liksom blitt litt lettere..

Tror ikke det er dixi-gruppe, men det er nok noe tilsvarende. Det skulle være to veiledere, eller observatører der, to som er ansatt i vop.

Jeg håper jo at når dagen kommer at jeg tør det. Jeg vet jo at dette er positivt. Jeg har ei venninne som har stort sett samme utgangspunkt som meg selv, da jeg vet at også hun har vært utsatt for overgrep av samme mannen som meg.. Og hun sier bare positive ting om gruppe..

Jeg er bare så usikker, men tror nok jeg kommer til å dra uansett hvor mye jeg gruer meg. Jeg dro jo til legen...... og psykologen.... !!!!!! Klem fra meg

[Gjest Bea]

Kjære Bea!

Ja visst er det vanlig at man ikke tør å si så mye den første gangen! Det skulle da bare mangle.

Måten vi gjør det på, er at vi første gangen tar en bordrunde, der alle sier hva de heter (du kan være anonym hvis det er viktig for deg, så du kan f.eks. bare si fornavnet ditt eller nicket ditt), og kort forteller årsaken til at man begynner i gruppen. Alle vet jo hva DIXI står for, så bare ved å begynne i en slik gruppe vet de andre at det handler om seksuelle overgrep. Temaet er gitt, men det er opp til den enkelte hvor mye eller lite man vil si. Men man må jo si noe, man kan ikke bare sitte og høre på de andre. Etter dette er folk så tappet for krefter at vi som regel avslutter. Det er greit med et kort møte første gangen, for folk har grudd seg så fælt at de er helt utslitt.

Neste gang vet man litt mer om hva man går til. Man har møtt de andre medlemmene i gruppen, og fått et lite inntrykk av de andres problematikk. Hvert møte begynner vi med en runde rundt bordet for å høre hvordan man har hatt det siden sist, hva som er verst akkurat nå. Og så er det opp til gruppen hva man vil snakke om.

Klem fra Grete :-)

har skrevet mer under her...