Pensjon

[Gjest Psykologens mest lønnsomme pasient]

Min psykolog som har fulgt meg i mange år går av med pensjon i år. Hvordan er det å miste sin beste venn på en måte?

Hvordan skal jeg klare meg helt alene?

[serenity777]

Det går bra det. Jeg fikk ingen emosjonelle reaksjoner da jeg sluttet hos psyk.spl som jeg hadde gått til i mange år. Men folk er forskjellige da..

[Bella Dotte]

Jeg føler med deg, og tror jeg forstår hvordan du har det. Men oppi dette kan kan være glad for at vedkommende forsvinner av naturlige grunner, og at du ikke blir kastet ut. Du får forhåpentligvis anledning til å gå gjennom sorgprosessen sammen med psykologen din.

[Madelenemie]

Hei!

Den som er venn, er venn i hjerte livet ut.

En venn trenger ikke være fysisk til stedet, for den er i ens hjerte.

Min psykiater er min venn i hjertet det vil hun være livet ut også når jeg slutter hos henne.

Hun ble pensjonist nå i år, og jeg ble ganske lei meg, bekymret og redd da hun en dag foreslo en annen god psykiater til meg, jeg takket nei, for det fins ingen annen for meg. Jeg avtalte så at vi kan ha sjeldnere timer, og at jeg resten av livet får skrive til henne, jeg liker å gjøre det til sommer og jul, holde henne orientert om ting og forhold som er viktige for meg, og jeg tenker jo stadig på min psykiater og vil hun skal se ting, få med seg konserter eller utstillinger, vi har mange felles interesser.

Likevel jeg lurte som deg på hvordan jeg skal klare meg mer selvstendig og til slutt uten henne, men jeg har opplevd at siden jeg er såpass satt på plass inni meg så har jeg fått den styken jeg trenger, ved de svar jeg har fått gjennom så mange år, at jeg føler jeg mestrer livet bra.

Det som er viktig å tenke er dette: Nå har jeg fått så mye hjelp, en dag må man velge å slippe seg, å gå selv. Det er slett ikke så farlig som man tror når man har fått den tryggheten inni seg som man manglet før terapi. Jeg tror det hjelper å bruke det man har lært, og hente frem den gode følelsen man har fått i timene, og kjenne på denne takknemligheten, samt tenke i sitt hodet, at nå er tiden kommet for å gå selv på egenhånd.

Lykke til.

[frosken]

Hei!

Den som er venn, er venn i hjerte livet ut.

En venn trenger ikke være fysisk til stedet, for den er i ens hjerte.

Min psykiater er min venn i hjertet det vil hun være livet ut også når jeg slutter hos henne.

Hun ble pensjonist nå i år, og jeg ble ganske lei meg, bekymret og redd da hun en dag foreslo en annen god psykiater til meg, jeg takket nei, for det fins ingen annen for meg. Jeg avtalte så at vi kan ha sjeldnere timer, og at jeg resten av livet får skrive til henne, jeg liker å gjøre det til sommer og jul, holde henne orientert om ting og forhold som er viktige for meg, og jeg tenker jo stadig på min psykiater og vil hun skal se ting, få med seg konserter eller utstillinger, vi har mange felles interesser.

Likevel jeg lurte som deg på hvordan jeg skal klare meg mer selvstendig og til slutt uten henne, men jeg har opplevd at siden jeg er såpass satt på plass inni meg så har jeg fått den styken jeg trenger, ved de svar jeg har fått gjennom så mange år, at jeg føler jeg mestrer livet bra.

Det som er viktig å tenke er dette: Nå har jeg fått så mye hjelp, en dag må man velge å slippe seg, å gå selv. Det er slett ikke så farlig som man tror når man har fått den tryggheten inni seg som man manglet før terapi. Jeg tror det hjelper å bruke det man har lært, og hente frem den gode følelsen man har fått i timene, og kjenne på denne takknemligheten, samt tenke i sitt hodet, at nå er tiden kommet for å gå selv på egenhånd.

Lykke til.

''Likevel jeg lurte som deg på hvordan jeg skal klare meg mer selvstendig og til slutt uten henne, men jeg har opplevd at siden jeg er såpass satt på plass inni meg så har jeg fått den styken jeg trenger, ved de svar jeg har fått gjennom så mange år, at jeg føler jeg mestrer livet bra.

Det som er viktig å tenke er dette: Nå har jeg fått så mye hjelp, en dag må man velge å slippe seg, å gå selv. Det er slett ikke så farlig som man tror når man har fått den tryggheten inni seg som man manglet før terapi. Jeg tror det hjelper å bruke det man har lært, og hente frem den gode følelsen man har fått i timene, og kjenne på denne takknemligheten, samt tenke i sitt hodet, at nå er tiden kommet for å gå selv på egenhånd.''

Dette synes jeg er svært kloke tanker :-)

Om du noen år skulle ønske noe mer hjelp fra en psykiater, så vil det alltid være nye muligheter til å søke hjelp. Jeg tror som deg, at det er viktig å tørre å prøve seg alene med de redskaper man har fått etter lengre tids terapi.

[Madelenemie]

''Likevel jeg lurte som deg på hvordan jeg skal klare meg mer selvstendig og til slutt uten henne, men jeg har opplevd at siden jeg er såpass satt på plass inni meg så har jeg fått den styken jeg trenger, ved de svar jeg har fått gjennom så mange år, at jeg føler jeg mestrer livet bra.

Det som er viktig å tenke er dette: Nå har jeg fått så mye hjelp, en dag må man velge å slippe seg, å gå selv. Det er slett ikke så farlig som man tror når man har fått den tryggheten inni seg som man manglet før terapi. Jeg tror det hjelper å bruke det man har lært, og hente frem den gode følelsen man har fått i timene, og kjenne på denne takknemligheten, samt tenke i sitt hodet, at nå er tiden kommet for å gå selv på egenhånd.''

Dette synes jeg er svært kloke tanker :-)

Om du noen år skulle ønske noe mer hjelp fra en psykiater, så vil det alltid være nye muligheter til å søke hjelp. Jeg tror som deg, at det er viktig å tørre å prøve seg alene med de redskaper man har fått etter lengre tids terapi.

Hei!

ja men jeg trenger ikke det av følgende grunner.

1) Jeg vet hva som er galt med meg.

2) Jeg har fått svar som gjør at jeg tenker/leter/stiller spørsmål slik at jeg finner ut av systemene selv nå-

3) Min mann virker fornøyd med situasjonen og det er ikke noe mer han trenger forklaring på.

4) Jeg endrer meg der jeg må og på de områder som frustrerer min mann, nå er jeg mer lydhør nå som jeg forstår at jeg bør justere meg.

Takk for at du syns det var kloke tanker

God natt!

[frosken]

Hei!

ja men jeg trenger ikke det av følgende grunner.

1) Jeg vet hva som er galt med meg.

2) Jeg har fått svar som gjør at jeg tenker/leter/stiller spørsmål slik at jeg finner ut av systemene selv nå-

3) Min mann virker fornøyd med situasjonen og det er ikke noe mer han trenger forklaring på.

4) Jeg endrer meg der jeg må og på de områder som frustrerer min mann, nå er jeg mer lydhør nå som jeg forstår at jeg bør justere meg.

Takk for at du syns det var kloke tanker

God natt!

Jeg tror også at du klarer deg uten behandling :-)

Poenget mitt i forhold til at du alltid kan søke ny hjelp i fremtiden om du skulle ønske det, er noe jeg mener gjelder for alle mennesker. Dersom noe oppstår slik at livet blir for vanskelig (og det kan i utgangspunktet skje med hvem som helst), så har vi mulighet til å søke hjelp. Derfor tror jeg flere burde tørre å gi slipp på behandlingsapparatet - slik du nå gjør - i stedet for å "safe" kontinuerlig. Det ligger vekstmuligheter i å jobbe med seg selv uten kontinuerlig kontakt med en behandler :-)

[Madelenemie]

Jeg tror også at du klarer deg uten behandling :-)

Poenget mitt i forhold til at du alltid kan søke ny hjelp i fremtiden om du skulle ønske det, er noe jeg mener gjelder for alle mennesker. Dersom noe oppstår slik at livet blir for vanskelig (og det kan i utgangspunktet skje med hvem som helst), så har vi mulighet til å søke hjelp. Derfor tror jeg flere burde tørre å gi slipp på behandlingsapparatet - slik du nå gjør - i stedet for å "safe" kontinuerlig. Det ligger vekstmuligheter i å jobbe med seg selv uten kontinuerlig kontakt med en behandler :-)

Hei!

Ja fint da er vi enige.

Jeg mente jo bare at jeg har jo fått svar på hva som "feiler meg", min mann er meget fornøyd med svarene, det gir han alle de forklaringer han trenger, og det gir meg en jobb osv...