Umotivert - NHD

[Gjest Bare demotivert - eller har jeg en diagnose?]

For å ha sagt det, jeg er i full jobb, og lever ikke på staten.

Men : Jeg er fullstendig umotivert. Det enese jeg virkelig har lyst til, er å sitte foran tv og se på "guilty pleasures" dagen lang. (Type komiserier, "say yes to the dress" osv). Sånn har det egentlig vært i hele mitt voksne liv (jeg er nå 42). Og hvis jeg ikke får gjort dette LITT i alle fall, hver dag, føler jeg meg helt utslitt.

Jeg blir også motivert av å være sammen med barna mine, og mannen min.

Men ellers - ingenting. Jeg sliter med å komme på jobb, være på jobb - jeg yter bra, og får bare gode tilbakemeldinger, noe som er et under, med tanke på de holdningene som ligger under.

Jeg klarte aldri å konsentrere meg skikkelig om studier (økonomi), brukte et halvt år ekstra, men fikk ok resultater til tross for minimal innsats. Leste i skippertak mot eksamen, de første månedene hvert semester, kastet jeg bort i radio og tv.

Jeg må jobbe hardt og lenge for å motivere meg for sosial kontakt, og har mistet venner de siste 5 årene, fordi jeg bare sier nei. Noe jeg synes er trist, men også litt behagelig, siden jeg slipper å bli utsatt for "presset". Jeg blir så utrolig sliten i møte med andre mennesker. Paradokset er at jeg er "god" på det, blir oppfattet som nær, varm, sosial, morsom hvis jeg vil - men kan også være fjern og reservert. Men de som kommer nær meg, benytter meg ofte som fortrolig. De sier jeg gir inntrykk av å være til å stole på, noe som også stemmer.

Jeg tror ikke jeg er særlig deprimert, har vært det en periode, og kjenner ikke på følelsen av "ingen framtid". Heller tvert i mot. Men jeg har bekymringer, naturligvis, har litt mindre penger enn jeg liker, gamle foreldre, og går med et konstant høyt stressnivå i kroppen. Har en generalisert angstlidelse, men den er behandlet sånn at jeg fungerer uten problemer i hverdagen.

Det jeg virkelig elsker, er å reise (noe vi har for dårlig økonomi til å gjøre i særlig stor grad for tida). Før jeg fikk mann og barn, elsket jeg å reise alene.

Jeg er en kjempegod mamma- det vet jeg.

Jeg har nok et dårlig selvbilde, men ganske god selvtillit.

Men jeg er ikke MOTIVERT for noe - unntatt å sitte på sofaen og se tv, som sagt, eller være sammen med mann og barn + for så vidt søsken, som jeg ikke synes er SÅ slitsomt.

Jeg hater jobben min, men har aldri vært fornøyd med noen av jobbene jeg har hatt, så tror det ligger hos meg.

Jeg kommer fra et hjem med mye rusmisbruk, og hadde en trøblete oppvekst, men det er da så mange år siden. Og jeg har klart meg bra, med mastergrad og sånn. Jeg skulle nok egentlig valgt en annen utdanning, men det burde gå an å trives med den jeg har likevel. Det er - egentlig- spennende.

Jeg trener jevnlig, liker å være i god form, men hater å trene.

HVa i allverden er i veien med meg? Jeg er redd for å ende opp som ensom og mer og mer isolert, samtidig som det - på et vis - er noe jeg ønker. Da kan jeg jo se på tv dagen lang. Likevel virker det som deprimerende utsikter. Og alternativet - med involvering av mennesker- virker skremmende og utmattende.

Jeg har et par venninner, da, som jeg ikke blir sliten av, og som jeg føler at jeg har et gjensidig forhold til. Begge parter gir og tar.

Er det en diagnose på denne tilstanden? Og er det noe jeg kan gjøre for å komme ut av det?

Jeg skjønner at dette virker bagatellmessig, sammenliknet med en del andre. Men det har vart så lenge, og jeg skjønner ikke hva det dreier seg om, hvorfor er tåpelige fjernsynsprogram det jeg føler gir "innhold" ? Eller i alle fall tidsfordriv...

[Olav Femte]

Du drømmer deg inn i en verden du ikke har.

[Gjest Bare demotivert - eller har jeg en diagnose?]

Du drømmer deg inn i en verden du ikke har.

Takk for svar.

Jeg drømmer meg nok ikke inn i noe jeg vil ha, nødvendigvis. Med "guilty pleasures" mener jeg møkkatv, ikke tv som representerer ideell verden.Jeg drømmer meg ikke inn i "the biggest looser", drPhil, Broen osv, men jeg elsker å se på det for det. Så hvis teorien din er riktig, drømmer jeg meg bort fra livet jeg har. Og det stemmer nok.

Men det forklarer ikke hvorfor jeg har behov for det. Hvorfor jeg vantrives med jobb, sosial kontakt, studier. Og det rimer ikke med at jeg har det så bra med aller nærmeste familie, heller.

[Olav Femte]

Takk for svar.

Jeg drømmer meg nok ikke inn i noe jeg vil ha, nødvendigvis. Med "guilty pleasures" mener jeg møkkatv, ikke tv som representerer ideell verden.Jeg drømmer meg ikke inn i "the biggest looser", drPhil, Broen osv, men jeg elsker å se på det for det. Så hvis teorien din er riktig, drømmer jeg meg bort fra livet jeg har. Og det stemmer nok.

Men det forklarer ikke hvorfor jeg har behov for det. Hvorfor jeg vantrives med jobb, sosial kontakt, studier. Og det rimer ikke med at jeg har det så bra med aller nærmeste familie, heller.

Jo, det rimer.

Straks du går ut døra - ser verden helt jævlig ut. Ikke sant ? Du vil heller gå opp igjen å se på det du ser på...komme deg vekk.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Interessant problemstilling.

Jeg tror dette er en kombinasjon av to faktorer:

1. Du har en introvert personlighet. Introverte kan godt være dyktige sosialt (Putin), men de synes det er slitsom. De tappes av det. Ekstroverte (Stoltenberg) lades av å være sosiale. Jo flere de omgås og snakker med, jo mer energi får de.

2. Det kan være en ubalanse i ditt liv mellom jobb/jobbkrav og rolig familieliv. Noen ganger kan selv små justeringer gjøre at en føler seg langt bedre. Ikke minst kan det gjøre godt å innse at en er introvert, og at dette er like verdifullt som å være ekstrovert.

[Madelenemie]

Hei!

Sånn ''HVa i allverden er i veien med meg? Jeg er redd for å ende opp som ensom og mer og mer isolert, samtidig som det - på et vis - er noe jeg ønker'' føler jeg det også.

Men så slutter sikkert likhetene, men jeg blir også godt likt selv om jeg er mindre flink sosialt.

Jeg ser nesten bare programmer som dokumentarer men får til gjengjeld sjelden nok, jeg elsker dem, vil bare se dem og vil helst ikke ut.

Mest av alt skulle jeg ønske jeg ikke ble så sliten av det sosiale, jeg vil langt mer enn jeg orker med.