Krenkende spørsmål fra psykiater økende misnøye

[Gjest misfornøyd_pasient.]

Jeg skulle fortelle om noe veldig vanskelig i min historie nemlig voldtekten. Jeg sa det veldig kort først at jeg hadde opplevd dette. Og når jeg fikk spørsmål om å fortelle mer klarte min psykolog å formulere det på denne måten .

"var det Voldtekt voldtekt ?" Eller bare sånn at han gikk litt for langt. "

Tenk å si noe sånt. Nå har jeg rettskraftig dom bak meg ,men likevel var det en ufølsom dum kommentar.

Han er ofte sånn at han tar enkle konklusjoner. Når jeg snakker om bulimien og forsøker å forklare at grunnen til at jeg ofte kaster opp handler om at jeg føler meg kvalm og uvel og skitten og bedre etter at jeg kaster opp. Så er han så enporet at han tror jeg gjør det fordi jeg ikke ønsker å legge på meg.

Slutningene han tar er så enkle innimellom og vet ikke om han er en dyktig terapeut rett og slett. Noenganger så føler jeg at han skjønner meg. Men oftest opplever jeg å måtte utdype og forklare for å gjøre meg forstått.

Han mener vel og er veldig flink til å gi meg pep-talks. Sånn pushe meg til å gjøre ting i RL. Trosse frykten min når jeg har angst for å gjøre noe. Gi positiv feedback etc. Men jeg hadde ønsket at han hadde mer dybde.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror dine forventninger til psykoterapi og til terapeuten bør drøftes i timene.

Terapeuten skal ikke være leder i fanklubben din. Terapeuten skal stille spørsmål og få deg til å undres. De fleste spørsmål han sttiller handler ikke om at han skal få svar, men at du skal diskutere med deg selv og forhåpentligvis komme med svar til deg selv som bringer deg et stykke videre.

Hvis du har anlegg for stadig å bli krenket, bær dere bearbeide dette. De stadig krenkede har det aldri godt med seg selv, og det har ingen andre heller.

[Gjest misfornøyd_pasient.]

Jeg tror dine forventninger til psykoterapi og til terapeuten bør drøftes i timene.

Terapeuten skal ikke være leder i fanklubben din. Terapeuten skal stille spørsmål og få deg til å undres. De fleste spørsmål han sttiller handler ikke om at han skal få svar, men at du skal diskutere med deg selv og forhåpentligvis komme med svar til deg selv som bringer deg et stykke videre.

Hvis du har anlegg for stadig å bli krenket, bær dere bearbeide dette. De stadig krenkede har det aldri godt med seg selv, og det har ingen andre heller.

Jeg føler ikke at jeg blir lett krenket i det hele tatt.

Det er bare litt frustrerende å møtte forklare i detaljnivå hvorfor ting skjer. Den voldtekt , voldtekt reagerte jeg på og ble såret av det må jeg innrømme.

Jeg kan gjerne bli utfordret etc. Men jeg opplever ofte at terapeuten tar slike enkle slutninger og ikke får meg til å undre. Han konkluderer og setter slutninger som ikke alltid er riktige.

Hvis han virkelig ville få meg til å tenke han spurt mer og undret seg om hvorfor jeg kaster opp. Fremfor at han konkluderer at jeg gjør dette for å unngå å gå opp i vekt.

En psykiater bør selv være undrende og stille gode spørsmål mener jeg. Altså ikke komme med bastante spørsmål som fremstår som tolkninger og meninger.

Dette er bare et eksempel men er noe jeg synes går igjen hos terapeuten min hvor han ofte trekker enkle slutninger som ikke lltid er riktig.

Jeg snakker om min angst for eksamen og det å bli voksen på et dypere plan. Han griper fatt i at jeg ønsker meg A på eksamen og begynner og kverne på det. Jamen er det så farlig. En C er vel bra og en må godta at en er middels etc. Han sleit med å bli ferdig med sin hovedoppgave men det gikk nå bra til slutt etc. Når jeg egentlig snakker om en frykt for å bli voksen og ansvalig og at det skremmer vettet av meg. Jeg har gått til en rådgod terapeut tidligere som jeg ikke trengte å måtte forklare så mye til.

Det er slitsomt å måtte forklare hva en føler og tenker i detalj for at psykiateren skal forstå.

[Gjest togli]

Jeg føler ikke at jeg blir lett krenket i det hele tatt.

Det er bare litt frustrerende å møtte forklare i detaljnivå hvorfor ting skjer. Den voldtekt , voldtekt reagerte jeg på og ble såret av det må jeg innrømme.

Jeg kan gjerne bli utfordret etc. Men jeg opplever ofte at terapeuten tar slike enkle slutninger og ikke får meg til å undre. Han konkluderer og setter slutninger som ikke alltid er riktige.

Hvis han virkelig ville få meg til å tenke han spurt mer og undret seg om hvorfor jeg kaster opp. Fremfor at han konkluderer at jeg gjør dette for å unngå å gå opp i vekt.

En psykiater bør selv være undrende og stille gode spørsmål mener jeg. Altså ikke komme med bastante spørsmål som fremstår som tolkninger og meninger.

Dette er bare et eksempel men er noe jeg synes går igjen hos terapeuten min hvor han ofte trekker enkle slutninger som ikke lltid er riktig.

Jeg snakker om min angst for eksamen og det å bli voksen på et dypere plan. Han griper fatt i at jeg ønsker meg A på eksamen og begynner og kverne på det. Jamen er det så farlig. En C er vel bra og en må godta at en er middels etc. Han sleit med å bli ferdig med sin hovedoppgave men det gikk nå bra til slutt etc. Når jeg egentlig snakker om en frykt for å bli voksen og ansvalig og at det skremmer vettet av meg. Jeg har gått til en rådgod terapeut tidligere som jeg ikke trengte å måtte forklare så mye til.

Det er slitsomt å måtte forklare hva en føler og tenker i detalj for at psykiateren skal forstå.

''Det er slitsomt å måtte forklare hva en føler og tenker i detalj for at psykiateren skal forstå.''

Jeg er ingen psykiater og har heller aldri gått til slike samtaler, men tenker at det kanskje er et poeng i at du skal fortelle alt i detaljer? Det er vel derfor man går til psykiater..for å få ut alle tanker og følelser, og få hjelp til å bearbeide dette? Det pleier visst å være ganske utmattende å gå til psykolog..., men det er nok det som hjelper i lengden?

[Madelenemie]

Hei!

Ja det var feil å si når noen sier man er voldtatt, det er nok vanskelig nok og bare si, slik jeg har forstått det.

Jeg har en psykiater som forstår så mye som jeg ikke forklarer, det syns jeg mange ganger er en støtte, jeg føler meg så normal da inni meg, med mine tanker om ting.

Når jeg en dag skrev at jeg grudde meg til sommeren og til følelsene mine rundt at hun og andre ting kan bli borte, selv om jeg i teorien VET hvordan det jo er, så svarte hun "jeg forstår redselen din godt" da ble jeg glad.

Det hender jeg må utdype noe, men oftest er sakene jeg får hjelp med såpass konkrete at jeg rett og slett bare må få vite hva som er normalt eller ikke, eller diskutere en sak, jeg hadde blitt frustrert hvis jeg måtte snakke alle ord!

Det hender jeg ikke får svar, men ofte får jeg gode svar, men jeg må også tenke selv. Jeg begynner forstå meg på systemet, det kjennes riktig ut når det er en gi og ta situasjon av ord/svar.

[XbellaX]

Det var en sløv, ufølsom og faktisk også stygg kommentar din behandler kom med, det er ingen i din situasjon som ikke ville blitt såret eller krenket.

Jeg synes du skal ta noe av rådet fra NHD til følge; drøft dette. drøft terapien og din behandler _med_ ham.

[Merlenoir]

Kommentaren om voldtekten oppfatter jeg som klønete. Kanskje mente vedkommende å spørre om det var en fullbyrdet voldtekt eller ikke, men uansett - svært klønete.

Jeg hadde en gang en psykolog(student) som rett ut sa - fra sin mørklagte krok på kontoret - "Det var vel litt din skyld dette, hmmmm?". Han forverret tilstanden min, ingen tvil. Det er jo nettopp skammen og ofte skyldfølelsen (ofte helt irrasjonell) som gjør at slike ting er så vanskelige å snakke om, noe jeg trodde var basislærdom for psykologer.

Jeg tror også det kan være veldig lurt å snakke om behandlingssituasjonen, hva du forventer, hva som er bra og ikke bra osv.

Dette har jeg selv gjort med hell, hos en (annen) terapeut der vi hadde kjørt oss litt fast.

Åpenhet er tingen!

[Gjest AnonymforøyeblikketJa]

Kan det være at han prøver å få deg til å fortelle om det du har opplevd i detalj?

[ekte nick]

Det kan veldig godt hende at du har fått en dårlig terapeut. Det går an å søke om å få en annen, hvis den du har ikke fungerer godt for deg. Det hørtes ut som en krenkende kommentar den der.