Beslutningsvegring

[Gjest Ladytron]

Hva er det som gjør at jeg og mange andre blir sittende fast i et forhold man helst ville vært foruten? Jeg har fortsatt lyst til å gå, og har fortsatt tenkt å gjøre det, men synes bare det er så utrolig vanskelig å finne kreftene... Til å gi beskjed om at nå er det nok, til å ordne alt det praktiske, til å vite at etter dette vil jeg aldri se min samboer igjen... Han som stort sett har vært hele livet mitt det siste halvannet år.

For å si det på en fæl måte så tror jeg at det hadde vært enklere hvis han hadde slått meg eller vært notorisk utro. Slik det er nå så er alt greit dersom jeg blir hjemme i sofaen, ikke møter andre og aldri setter spørsmålstegn ved forholdet... Hvis jeg gjør det så blir jeg møtt med at han blir kvalm av sytingen min og at jeg ikke har fortjent noen tillit fra han. Jeg spurte i min fortvilelse om vi kanskje kunne gå til samlivsterapeut, men fikk beskjed om at etter et så kort samliv så var det nok ingen vits i det... Men sammen med meg vil han være, gitt at jeg aksepterer status quo. Det gjør jeg jo ikke. Jeg blir kvelt av denne mistilliten og føler at livet har gått helt i stå...

Men han har mange sider som jeg liker også. Han er morsom, klok og jeg synes fortsatt han er veldig kjekk... De få gangene vi gjør ting sammen kan vi jo ha det gøy. I etterkant synes jeg det var synd at jeg valgte å bli sammen med han istedenfor å holde relasjonen på en vennskapsbasis, men det kunne jo ikke jeg vite da.

Men siden han har vært hele livet mitt så lenge så blir det jo litt som å miste min beste venn, selv om han egentlig ikke er det... Bare på hans premisser.

Sukk.

[Gjest Ladytron]

Jeg går vel innerst inne og håper at han en dag skal se meg for den jeg er, stole på meg og elske meg...

[EnolaGay]

Det er kun angsten for å være alene, for å stå på egne bein, for det man ikke kjenner.

Ren egotripp med andre ord.

Man glemmer at man hadde et liv og var en egen person FØR man traff denne, som man nå er så redd for å forlate. Pleier å bli bra når man kommer på akkurat det og begynner å GJØRE istedet for å tenke. ;0)

[Lillemus]

Jeg går vel innerst inne og håper at han en dag skal se meg for den jeg er, stole på meg og elske meg...

''Jeg går vel innerst inne og håper at han en dag skal se meg for den jeg er, stole på meg og elske meg... :(''

Hvor lenge skal du vente på det? Til han får tråkket så grundig på deg og tatt fra deg all selvtillit og tro på deg selv så du til slutt tror at det er din feil alt han sier?

[Gjest Ladytron]

''Jeg går vel innerst inne og håper at han en dag skal se meg for den jeg er, stole på meg og elske meg... :(''

Hvor lenge skal du vente på det? Til han får tråkket så grundig på deg og tatt fra deg all selvtillit og tro på deg selv så du til slutt tror at det er din feil alt han sier?

Nei, det går jo ikke, det blir jo bare vanskeligere å komme seg ut av forholdet jo mer tid som går. Jeg føler jo at livet er for kort for dette her. Selvtilliten har allerede fått seg en grundig knekk. Jeg hadde håpet at jeg kunne bli frisk fra depresjonen min så jeg kunne få krefter til å gå ut av forholdet, men nå innser jeg at jeg må ut av forholdet for å bli frisk fra depresjonen.

[Gjest Ladytron]

Det er kun angsten for å være alene, for å stå på egne bein, for det man ikke kjenner.

Ren egotripp med andre ord.

Man glemmer at man hadde et liv og var en egen person FØR man traff denne, som man nå er så redd for å forlate. Pleier å bli bra når man kommer på akkurat det og begynner å GJØRE istedet for å tenke. ;0)

Ja, jeg kjenner på den angsten som du beskriver... Vet at jeg hadde et godt liv før vi ble sammen (med sine utfordringer, som jeg ble bedre og bedre på å mestre). Men nå er på en måte alt det borte, og må bygges opp på nytt... Redsel for det ukjente ja. Mener du med "ren egotripp" at jeg ikke går for min egen del? Det er vel på en måte sant, kvier meg til det ubehaget også. Er redd for reaksjonen hans, men den har jo ikke jeg ansvar for.

[Gjest Ladytron]

Det er kun angsten for å være alene, for å stå på egne bein, for det man ikke kjenner.

Ren egotripp med andre ord.

Man glemmer at man hadde et liv og var en egen person FØR man traff denne, som man nå er så redd for å forlate. Pleier å bli bra når man kommer på akkurat det og begynner å GJØRE istedet for å tenke. ;0)

Bør nok bli flinkere til å handle ja, samt å stå for egne valg.

[Lillemus]

Nei, det går jo ikke, det blir jo bare vanskeligere å komme seg ut av forholdet jo mer tid som går. Jeg føler jo at livet er for kort for dette her. Selvtilliten har allerede fått seg en grundig knekk. Jeg hadde håpet at jeg kunne bli frisk fra depresjonen min så jeg kunne få krefter til å gå ut av forholdet, men nå innser jeg at jeg må ut av forholdet for å bli frisk fra depresjonen.

''men nå innser jeg at jeg må ut av forholdet for å bli frisk fra depresjonen.''

Det tror jeg du har veldig, veldig rett i! Jeg tror kanskje du bare skal flytte fra ham, ikke nødvendigvis si så mye til ham om det på forhånd, da vil han antagelig sette alle krefter inn på å snakke deg fra det. Han skal ikke reise bort for et par dager i nær fremtid?

[Gjest Ladytron]

''men nå innser jeg at jeg må ut av forholdet for å bli frisk fra depresjonen.''

Det tror jeg du har veldig, veldig rett i! Jeg tror kanskje du bare skal flytte fra ham, ikke nødvendigvis si så mye til ham om det på forhånd, da vil han antagelig sette alle krefter inn på å snakke deg fra det. Han skal ikke reise bort for et par dager i nær fremtid?

Ja, har tenkt på at det beste hadde vært om jeg kunne ha ordnet alt når han var vekkreist, men han trives nok best hjemme. Det kan være han skal på et tre-dagers seminar i september, kan jo ha det som nødløsning. Men tror helst jeg må få til noe før det...