Jeg hater "hjemme"

[eksvimle]

Jeg absolutt hater å være hjemme. jeg skulle helst vært alle andre steder. Jeg hater å være her!!! Skulle ønske jeg bare kunne reist konstant. Aldri ha et hjem...

Tror jeg vet hvorfor jeg har det slik også. Alle årene med mishandling og vold. Bestandig har "hjem" vært det minst trygge sted, alle andre steder ble så mye bedre... Sitter nok fortsatt i meg dette. Selv om mitt hjem nå er da forholdsvis trygt. Jeg klarer bare ikke å slå meg til ro her. (Min sønn absolutt elsker hjemmet sitt...Takket meg for at vi hadde flyttet hit til og med...Og jeg kan ikke fordra det!)

Nå ønsker jeg sterkt å dra herfra.

[Gjest luftslott]

Men... når er jo hjemmet ditt bare ditt og din sønns hjem. Hva med å gjøre det til ditt eget? Mal eller tapetser vegger, heng opp gardiner du liker, trekk om sofaen, heng opp bilder sønnen din har laget. Gjør det til et sted du liker å være, gjør det til ditt trygge sted. Du kan faktisk forandre på den følelsen selv. Kjøpt sikkerhetslås til døra om det kan gjøre deg tryggere, men først og fremst handler det vel om å endre innstilling... Ikke tenk "jeg hater hjemmet mitt", tenk "hva kan jeg gjøre for å få det bedre i hjemmet mitt".

[PieLill]

''Tror jeg vet hvorfor jeg har det slik også. Alle årene med mishandling og vold. Bestandig har "hjem" vært det minst trygge sted, alle andre steder ble så mye bedre... Sitter nok fortsatt i meg dette. Selv om mitt hjem nå er da forholdsvis trygt. Jeg klarer bare ikke å slå meg til ro her.''

Synes ikke det er det minste rart at du føler som du gjør. Du sitter med høyst reelle erfaringer og negative assosiasjoner.

Når du forlot din voldelige(?) samboer, var det en livsviktig flytting og den løste en haug med problemer. De problemene du opplever nå, går det ikke an å reise fra. Nissen kommer til å sitte på lasset samme hvor du drar. Flukt vil kun gi en kortvarig lindring og mindre for hver gang du flykter.

Du er i ferd med å gjenerobre livet ditt, innkludert begrepet 'hjem'. Tenk på noen av de tingene du drømte om og lengtet etter når du var på flukt. Det som gjorde at du kunne synes det var godt og komme inn i andres hjem.

Velg deg noen få eller bare én av disse tingene og bestem deg for at dette skal du gjøre til en del av ditt liv og ditt hjem. Jeg er ganske sikker på at når du begynner å tenke på slike ting, vil noe oppleves uoppnåelig. Blås i de tingene og finne noe innen rekkevidde. Men du vil også oppdage at du allerede har erobret en god del.

''Min sønn absolutt elsker hjemmet sitt...Takket meg for at vi hadde flyttet hit til og med...Og jeg kan ikke fordra det!''

Du har gjort så mye viktig og riktig! :-) Tenk at du har skapt et godt og trygdt hjem som gutten din gleder seg over og elsker. Du burde svulme av stolthet. Sto ikke det høyt oppe, kanskje øverst på ønskelisten?

Kan du væpne meg med disse tankene så du ikke overveldes av mismot og tristhet; Selv om du ikke klarer å føle det eller se det, er det noe veldig trygt, godt og riktig ved det hjemmet _du_ har skapt. Fortell deg selv at følelsene dine er til dels fanget i fortiden og dermed for øyeblikket uta av stand til å snakke riktig om nåtiden.

''Nå ønsker jeg sterkt å dra herfra.''

Som sagt synes jeg ikke det er det minste rart at du tenker og føler som du gjør. Men absolutt alt du forsøker og komme deg bort fra kommer til å dra sammen med deg. Mens mye av det du vil beholde, kommer til å bli liggende igjen.

Dette vet du vel allerede. Men det blir kanskje vanskelig å holde fokus på det, når de tunge følelsene kommer?

Finnes det en frivillighetssentral, diakonal tjeneste i kirken, matlagingskurs eller et eller annet du liker og som kan få deg litt opp og ut der du bor?

Det behøver ikke være så mye som skal til før du kommer deg ut av den vonde følelsesmessige sirkelen du er i og inn i en mer positiv spiral.

mvh

[eksvimle]

''Tror jeg vet hvorfor jeg har det slik også. Alle årene med mishandling og vold. Bestandig har "hjem" vært det minst trygge sted, alle andre steder ble så mye bedre... Sitter nok fortsatt i meg dette. Selv om mitt hjem nå er da forholdsvis trygt. Jeg klarer bare ikke å slå meg til ro her.''

Synes ikke det er det minste rart at du føler som du gjør. Du sitter med høyst reelle erfaringer og negative assosiasjoner.

Når du forlot din voldelige(?) samboer, var det en livsviktig flytting og den løste en haug med problemer. De problemene du opplever nå, går det ikke an å reise fra. Nissen kommer til å sitte på lasset samme hvor du drar. Flukt vil kun gi en kortvarig lindring og mindre for hver gang du flykter.

Du er i ferd med å gjenerobre livet ditt, innkludert begrepet 'hjem'. Tenk på noen av de tingene du drømte om og lengtet etter når du var på flukt. Det som gjorde at du kunne synes det var godt og komme inn i andres hjem.

Velg deg noen få eller bare én av disse tingene og bestem deg for at dette skal du gjøre til en del av ditt liv og ditt hjem. Jeg er ganske sikker på at når du begynner å tenke på slike ting, vil noe oppleves uoppnåelig. Blås i de tingene og finne noe innen rekkevidde. Men du vil også oppdage at du allerede har erobret en god del.

''Min sønn absolutt elsker hjemmet sitt...Takket meg for at vi hadde flyttet hit til og med...Og jeg kan ikke fordra det!''

Du har gjort så mye viktig og riktig! :-) Tenk at du har skapt et godt og trygdt hjem som gutten din gleder seg over og elsker. Du burde svulme av stolthet. Sto ikke det høyt oppe, kanskje øverst på ønskelisten?

Kan du væpne meg med disse tankene så du ikke overveldes av mismot og tristhet; Selv om du ikke klarer å føle det eller se det, er det noe veldig trygt, godt og riktig ved det hjemmet _du_ har skapt. Fortell deg selv at følelsene dine er til dels fanget i fortiden og dermed for øyeblikket uta av stand til å snakke riktig om nåtiden.

''Nå ønsker jeg sterkt å dra herfra.''

Som sagt synes jeg ikke det er det minste rart at du tenker og føler som du gjør. Men absolutt alt du forsøker og komme deg bort fra kommer til å dra sammen med deg. Mens mye av det du vil beholde, kommer til å bli liggende igjen.

Dette vet du vel allerede. Men det blir kanskje vanskelig å holde fokus på det, når de tunge følelsene kommer?

Finnes det en frivillighetssentral, diakonal tjeneste i kirken, matlagingskurs eller et eller annet du liker og som kan få deg litt opp og ut der du bor?

Det behøver ikke være så mye som skal til før du kommer deg ut av den vonde følelsesmessige sirkelen du er i og inn i en mer positiv spiral.

mvh

Takk for det!!!

det er bare rart. Rastløsheten i meg nå. jeg klarer liksom ikke å slå meg til ro. Vi bare være alle andre steder enn hjemme. Det er litt slitsomt, for jeg ønsker meg bare vekk...og jeg vet jo egentlig veldig godt fra før, at neste sted, og stedet etter der, (osv). vil bli akkurat det samme, og jeg får uansett bare følelsen av å ville vekk... (Og jeg får litt dårlig samvittighet da, siden min sønn er så glad i å være her.)

Men, det er nok bare det. Barndommen med min far først, så årene med min kjæreste. Har nok gjort til at jeg ikke ser på "hjemme" som tryggt.Kanskje det går over etter hvert??! (ellers så får jeg bli med rom-folket...????!)

[PieLill]

Takk for det!!!

det er bare rart. Rastløsheten i meg nå. jeg klarer liksom ikke å slå meg til ro. Vi bare være alle andre steder enn hjemme. Det er litt slitsomt, for jeg ønsker meg bare vekk...og jeg vet jo egentlig veldig godt fra før, at neste sted, og stedet etter der, (osv). vil bli akkurat det samme, og jeg får uansett bare følelsen av å ville vekk... (Og jeg får litt dårlig samvittighet da, siden min sønn er så glad i å være her.)

Men, det er nok bare det. Barndommen med min far først, så årene med min kjæreste. Har nok gjort til at jeg ikke ser på "hjemme" som tryggt.Kanskje det går over etter hvert??! (ellers så får jeg bli med rom-folket...????!)

''Kanskje det går over etter hvert??! (ellers så får jeg bli med rom-folket...????!)''

Slikt har gode muligheter til å bli bedre etter som du gir deg selv sjansen til å gripe det livet og hjemmet du har nå. Du trenger rett og slett nye erfaringer slik at følelsene kan bli enige med fornuften.

Synes det er helt fantastisk at din sønn gir uttrykk for at han stortrives i sitt nye hjem og takker deg for at du har ordnet det.

Bruk den erfaringen for alt den er verdt og litt til. Trass i dine motstridende følelser og mildt sagt blandete erfaringer, har du klart å gi din sønn noe du selv alltid har lengtet etter. Et hjem hvor han trives, føler seg trygg og som han ikke føler trang til å flykte fra.

Ta hans positivitet som en kjempe anerkjennelse. Den er vel fortjent. Ikke bebreid deg selv for at dine følelser ikke henger helt med i svingene. Det er helt naturlig.

La det heller være en inspirasjon. Med litt tid kan du også få føle mer av denne tryggheten, tilfredsheten og roen. Gi det en sjanse. Hold ut når du synes det går for treigt.

mvh