Sør: Er du enslig?

[Sør]

Er hun noensinne sjalu på dol og dolfruer?

Nei. :-)

Med vennlig hilsen

[Madelenemie]

Det hadde jammen vært hyggelig, så kanskje jeg tar deg på ordet en dag

Hei!

Ja ta meg på ordet du, slik jeg gjør med andre

[Gjest togli]

Hei!

Ja ta meg på ordet du, slik jeg gjør med andre

Hehe (tenkte ikke over at dette kunne være et merkelig begrep for deg )

[Madelenemie]

Hehe (tenkte ikke over at dette kunne være et merkelig begrep for deg )

Hei!

Jo jeg lente meg tilbake og lukket øynene og smilte, så rart er det å lese "ta noen på ordet", jeg tenkte på hender som grep etter ord som ikke syntes, men sånn er det jo med så mye, man må bare bruke språket sånn man lærer at det gjøres og ikke tenke så mye over ord som fordelen, overlegen, hoppe over noe, når mennesker sier, "kan vi ikke bare hoppe over det" da ler jeg, men for det mest inni meg, sånn sett har jeg mye moro.

Jeg pleide lenge, inntil noen forklarte noe for meg her inne, å skrive parenteser med slikt inni, "jeg håper du skjønner hva jeg mener" osv... jeg forklarte så ofte også for min psykiater hva jeg mente med ordet fordel, det hele måtte jo virke pussig på henne, og er nok en av grunnene til at hun er så sikker på dette med at jeg har asperger, for man ser ingenting PÅ meg.

[Gjest togli]

Hei!

Jo jeg lente meg tilbake og lukket øynene og smilte, så rart er det å lese "ta noen på ordet", jeg tenkte på hender som grep etter ord som ikke syntes, men sånn er det jo med så mye, man må bare bruke språket sånn man lærer at det gjøres og ikke tenke så mye over ord som fordelen, overlegen, hoppe over noe, når mennesker sier, "kan vi ikke bare hoppe over det" da ler jeg, men for det mest inni meg, sånn sett har jeg mye moro.

Jeg pleide lenge, inntil noen forklarte noe for meg her inne, å skrive parenteser med slikt inni, "jeg håper du skjønner hva jeg mener" osv... jeg forklarte så ofte også for min psykiater hva jeg mente med ordet fordel, det hele måtte jo virke pussig på henne, og er nok en av grunnene til at hun er så sikker på dette med at jeg har asperger, for man ser ingenting PÅ meg.

Det handler om at du har lært deg, og vært bevisst på hvilke "koder" som er "normale" - og dermed blir det mindre synlig at du har asperger.

Det samme er det jo med meg som døv - jeg prater normalt talespråk og folk glemmer at jeg egentlig er døv (fordi jeg har lært meg strategier for å oppfatte talespråklig kommunikasjon).

Legger her til at det er ikke noe galt å være synlig døv eller å ha synlig asperger heller

[Goliath]

Er hun noensinne sjalu på dol og dolfruer?

Hun må nok være usedvanlig tollerant - og da er det ikke DOL fruene jeg tenker på.... :-)

[Madelenemie]

Det handler om at du har lært deg, og vært bevisst på hvilke "koder" som er "normale" - og dermed blir det mindre synlig at du har asperger.

Det samme er det jo med meg som døv - jeg prater normalt talespråk og folk glemmer at jeg egentlig er døv (fordi jeg har lært meg strategier for å oppfatte talespråklig kommunikasjon).

Legger her til at det er ikke noe galt å være synlig døv eller å ha synlig asperger heller

Hei!

Men hvis vi treffes en gang, skal jeg prate veldig tydelig da?

Jeg har en uvane jeg driver å venner meg av med, når noe blir for mye, snur jeg meg litt vekk, ... og det ville jo blitt vanskelig med deg.

Jeg gjør det bare når jeg trenger en pause, men jeg vet aldri når.

Med meg er det sånn faktisk at andre ikke blir det minste overrasket når de hører jeg har asperger syndrom. En dame ble det, men hun er vist PU, så da skjønner du at vurderingsevnene blir noe annerledes. Jeg ble jo så glad da hun sa "men du virker da helt normal du" inntil min mann sa " vel hun er jo ikke akkurat av de smarteste".

Til og med Bella Dotte som selv har asperger syndrom merker det. Hun ser det ikke, men hun merker det. Jeg husker ikke nå hvorfor, men mange ting, feks da jeg sa at " du har en fisk på din ringeklokke, det er symbolet for de første kristne" til det sa Bella Dotte " Ahh ja en løsrevet faktasetning, veldig typisk" jeg ble overrasket, så forklarte hun, og jeg tenkte, "ja kommer jeg på noe faktaorientert pleier jeg for å glede andre og meg selv å si det"(det er jo hyggelig når man har noe nyttig å formidle). Videre sier hun at jeg aldri kommer til selv å forstå hvorfor andre kan merke at jeg har asperger og det kan hende hun har rett, ting kan tyde på det.

Jeg skal reise til Tromsø med bella Dotte på mandag, jeg grugleder meg, jeg gleder meg til flyturen da jeg liker fly, det er noe fasinerende med det tekniske og med følelsen når man er der høyt oppe i luften. Jeg drømmer vel litt da, får så lyst til å være i et romskip istedet. Syns de kunne gjort mere ut av flyturen hvis vi alle kunne hatt romdrakter og man kunne lagd litt sånn verdensromstemning.

Men selve flyplassen uroer meg, stå i kø, bli ransaket, måtte gå frem og tilbake gjennom metalldetektor, det pleier gå bra med meg, men jeg uroer meg sånn. Jeg er veldig stresset i den situasjonen. Andre mennesker er så raske, jeg bruker tid med å ordne tingene mine, få min pc ut av håndbagasjen og over i den plastikkbaljen, noen ganger blir de så strenge mot meg, jeg tror jo man skal vente på en setning før man går igjennom den metalldetektoren, men det er vist nok med et vink, men jeg ser ikke alltid at de vinker på meg. Når jeg kommer ut, lurer jeg på hvor tingene mine er, så sier de jeg må forte meg, men jeg klarer ikke forte meg fortere.

Jeg gruer meg til de tingene, til å miste oversikt, ikke få tid nok, ikke skjønne, stå i kø, bli skumpet i, jeg blir skremt og samtidig må jeg tenke på : ikke lukke øynene, ikke virke mistenksom, ingenting å skjule, puste rolig, ikke ta hendene for ørene (det siste kan jeg gjøre når jeg blir stresset, flyplasser stresser meg, og da holder jeg hardt i buksen, for at hendene ikke skal gå opp til ørene.) Det er i sånne situasjoner man kan merke at det er noe, i situasjoner jeg ikke er trygg, når andre maser og stresser meg.

Min mann følger meg helt frem, men han får ikke følge meg i køen, ikke gjennom den skumle metalldetektoren.

Jeg er så redd i den køen. Håper ikke Bella Dotte er like redd.

Jeg gleder meg mer til hotellet, men jeg tror det er lurt at jeg tar med meg mat, for jeg kanskje ikke finner noe mat og da kan jeg bli sliten. Jeg liker hoteller, men jeg vil da bare være på rommet mitt, jeg tørr ikke gå ut for blir så skummelt, det er derfor jeg ikke finner mat. Jeg ville likt å gå til restauranten for å spise, men jeg kommer ikke til å skjønne systemet fort nok tror jeg, da blir jeg stående, helt stille til noen spør om det er noe galt.

Og jeg vil ikke noen skal spørre meg om det.

Ja jeg kan finne frem, men det er krevende for meg, kanskje hvis vi avtaler å møtes bare Bella Dotte og jeg og jeg kan sitte et sted der det ikke er for mye bråk. Men jeg tror for sikkerhetsskyld at jeg må ta med meg noe mat, for jeg skal på seminar, og jeg vil da spise, men jeg vet ikke hvor maten er på det der Ishavshotellet. Sånne ting er kompliserte for meg.

Da jeg reiste til India, fordi jeg skulle jobbe i MC organisasjonen, fant jeg ikke mat før det gikk en uke. Noen spurte meg om jeg ville bli med ut å spise, jeg svarte ja og den kvelden skjønte jeg hvordan man fant mat i India, jeg var så sulten så jeg spiste masse mat. Jeg arbeidet hardt på dagtid, jeg tror det var derfor jeg ble så sulten.

Egentlig kunne jeg få mat på klosteret på morgenen, men søster viste ikke at jeg alt hadde kommet, så jeg satt feil sted før vi gikk på arbeide og derfor fikk jeg ikke mat der heller.

Jeg burde sagt til noen at jeg var sulten, men jeg skjønte ikke engelsken deres så godt, jeg trodde de snakket et språk jeg ikke kunne, så viste det seg at det var irsk og at de kunne snakke engelsk hvis de ville. De hjalp meg så jeg fikk mat og når søstrene merket at jeg hadde kommet fikk jeg et nytt sted å bo og mat hver dag.

Jeg gruer meg til seminaret, hvordan tror du jeg skal klare meg på flyplassen? Bella Dotte går rundt selv, hun er flinkere enn meg på en del ting merker jeg, selv om hun ikke er gift og jeg er det, det er vanskelig å forklare. Hvis hun ikke hadde vært funksjonshemmet så kunne jeg spurt henne om hjelp, feks hvis vi to reist da kunne jeg bare sagt hva som er vanskelig til deg, men nå er jeg mer helt alene. Jeg trenger bare å bli vist ting, fortalt systemene så føler jeg meg trygg.

[Gjest togli]

Hei!

Men hvis vi treffes en gang, skal jeg prate veldig tydelig da?

Jeg har en uvane jeg driver å venner meg av med, når noe blir for mye, snur jeg meg litt vekk, ... og det ville jo blitt vanskelig med deg.

Jeg gjør det bare når jeg trenger en pause, men jeg vet aldri når.

Med meg er det sånn faktisk at andre ikke blir det minste overrasket når de hører jeg har asperger syndrom. En dame ble det, men hun er vist PU, så da skjønner du at vurderingsevnene blir noe annerledes. Jeg ble jo så glad da hun sa "men du virker da helt normal du" inntil min mann sa " vel hun er jo ikke akkurat av de smarteste".

Til og med Bella Dotte som selv har asperger syndrom merker det. Hun ser det ikke, men hun merker det. Jeg husker ikke nå hvorfor, men mange ting, feks da jeg sa at " du har en fisk på din ringeklokke, det er symbolet for de første kristne" til det sa Bella Dotte " Ahh ja en løsrevet faktasetning, veldig typisk" jeg ble overrasket, så forklarte hun, og jeg tenkte, "ja kommer jeg på noe faktaorientert pleier jeg for å glede andre og meg selv å si det"(det er jo hyggelig når man har noe nyttig å formidle). Videre sier hun at jeg aldri kommer til selv å forstå hvorfor andre kan merke at jeg har asperger og det kan hende hun har rett, ting kan tyde på det.

Jeg skal reise til Tromsø med bella Dotte på mandag, jeg grugleder meg, jeg gleder meg til flyturen da jeg liker fly, det er noe fasinerende med det tekniske og med følelsen når man er der høyt oppe i luften. Jeg drømmer vel litt da, får så lyst til å være i et romskip istedet. Syns de kunne gjort mere ut av flyturen hvis vi alle kunne hatt romdrakter og man kunne lagd litt sånn verdensromstemning.

Men selve flyplassen uroer meg, stå i kø, bli ransaket, måtte gå frem og tilbake gjennom metalldetektor, det pleier gå bra med meg, men jeg uroer meg sånn. Jeg er veldig stresset i den situasjonen. Andre mennesker er så raske, jeg bruker tid med å ordne tingene mine, få min pc ut av håndbagasjen og over i den plastikkbaljen, noen ganger blir de så strenge mot meg, jeg tror jo man skal vente på en setning før man går igjennom den metalldetektoren, men det er vist nok med et vink, men jeg ser ikke alltid at de vinker på meg. Når jeg kommer ut, lurer jeg på hvor tingene mine er, så sier de jeg må forte meg, men jeg klarer ikke forte meg fortere.

Jeg gruer meg til de tingene, til å miste oversikt, ikke få tid nok, ikke skjønne, stå i kø, bli skumpet i, jeg blir skremt og samtidig må jeg tenke på : ikke lukke øynene, ikke virke mistenksom, ingenting å skjule, puste rolig, ikke ta hendene for ørene (det siste kan jeg gjøre når jeg blir stresset, flyplasser stresser meg, og da holder jeg hardt i buksen, for at hendene ikke skal gå opp til ørene.) Det er i sånne situasjoner man kan merke at det er noe, i situasjoner jeg ikke er trygg, når andre maser og stresser meg.

Min mann følger meg helt frem, men han får ikke følge meg i køen, ikke gjennom den skumle metalldetektoren.

Jeg er så redd i den køen. Håper ikke Bella Dotte er like redd.

Jeg gleder meg mer til hotellet, men jeg tror det er lurt at jeg tar med meg mat, for jeg kanskje ikke finner noe mat og da kan jeg bli sliten. Jeg liker hoteller, men jeg vil da bare være på rommet mitt, jeg tørr ikke gå ut for blir så skummelt, det er derfor jeg ikke finner mat. Jeg ville likt å gå til restauranten for å spise, men jeg kommer ikke til å skjønne systemet fort nok tror jeg, da blir jeg stående, helt stille til noen spør om det er noe galt.

Og jeg vil ikke noen skal spørre meg om det.

Ja jeg kan finne frem, men det er krevende for meg, kanskje hvis vi avtaler å møtes bare Bella Dotte og jeg og jeg kan sitte et sted der det ikke er for mye bråk. Men jeg tror for sikkerhetsskyld at jeg må ta med meg noe mat, for jeg skal på seminar, og jeg vil da spise, men jeg vet ikke hvor maten er på det der Ishavshotellet. Sånne ting er kompliserte for meg.

Da jeg reiste til India, fordi jeg skulle jobbe i MC organisasjonen, fant jeg ikke mat før det gikk en uke. Noen spurte meg om jeg ville bli med ut å spise, jeg svarte ja og den kvelden skjønte jeg hvordan man fant mat i India, jeg var så sulten så jeg spiste masse mat. Jeg arbeidet hardt på dagtid, jeg tror det var derfor jeg ble så sulten.

Egentlig kunne jeg få mat på klosteret på morgenen, men søster viste ikke at jeg alt hadde kommet, så jeg satt feil sted før vi gikk på arbeide og derfor fikk jeg ikke mat der heller.

Jeg burde sagt til noen at jeg var sulten, men jeg skjønte ikke engelsken deres så godt, jeg trodde de snakket et språk jeg ikke kunne, så viste det seg at det var irsk og at de kunne snakke engelsk hvis de ville. De hjalp meg så jeg fikk mat og når søstrene merket at jeg hadde kommet fikk jeg et nytt sted å bo og mat hver dag.

Jeg gruer meg til seminaret, hvordan tror du jeg skal klare meg på flyplassen? Bella Dotte går rundt selv, hun er flinkere enn meg på en del ting merker jeg, selv om hun ikke er gift og jeg er det, det er vanskelig å forklare. Hvis hun ikke hadde vært funksjonshemmet så kunne jeg spurt henne om hjelp, feks hvis vi to reist da kunne jeg bare sagt hva som er vanskelig til deg, men nå er jeg mer helt alene. Jeg trenger bare å bli vist ting, fortalt systemene så føler jeg meg trygg.

Det kommer nok til å gå helt fint på flyplassen Mange uten asperger synes nok også det kan være skummelt å reise alene osv - gjelder å puste rolig og ha god tid

Det beste er å snakke med normal stemme til meg, og med normale munnbevegelser. Det eneste er mennesker som nesten ikke beveger munnen i det hele tatt - de bør bevege den litt mer Jeg liker å ha øyekontakt med den jeg snakker med, for det hjelper meg å tolke kommunikasjonen, og dermed blir det lettere å fungere som "hørende" Jeg bruker mange strategier for å oppfatte, ikke kun lytting og munnavlesning - men avleser også kroppsspråk da det hjelper meg å tolke riktig

[Madelenemie]

Det kommer nok til å gå helt fint på flyplassen Mange uten asperger synes nok også det kan være skummelt å reise alene osv - gjelder å puste rolig og ha god tid

Det beste er å snakke med normal stemme til meg, og med normale munnbevegelser. Det eneste er mennesker som nesten ikke beveger munnen i det hele tatt - de bør bevege den litt mer Jeg liker å ha øyekontakt med den jeg snakker med, for det hjelper meg å tolke kommunikasjonen, og dermed blir det lettere å fungere som "hørende" Jeg bruker mange strategier for å oppfatte, ikke kun lytting og munnavlesning - men avleser også kroppsspråk da det hjelper meg å tolke riktig

Hei!

da får du noe å bryne deg på for jeg er ikke flink på øyekontakt, jeg ser ofte helt feil vei. Men jeg snakker ganske tydelig, for det har andre sagt, jeg snakker nokså korrekt og velartikulerte.

Og jeg har lite kroppsspråk. Før jeg fikk diagnosen asperger var det mennesker som ble engstelige for å snakke med meg, en mann sa at "hun er jo fullstendig uten mimikk, jeg føler meg som en dust når jeg forklarer noe for henne, for jeg vet ikke hva hun tenker om det jeg sier. " (jeg kunne vist virke overlegen?). Jeg ble overrasket da denne mannen ble lettet over å få vite hva det var, men jeg ble også overrasket over at jeg hadde stresset han ved å sitte helt stille og lytte til det han sa. Når jeg virkelig lytter er jeg helt konsentrert og helt stille. Jeg viste ikke da at man skal si "ja ha sier du det " eller Interessant eller jaså ja osv.. samtidig som man av og til slår ut med hånden og gjør noe rart. Det ligger ikke for meg, men nå forsøker jeg meg litt mer på å være levende i kontakten med andre (hvis du forstår hva jeg mener)

Min psykiater syns imidlertid at jeg har et godt kroppsspråk, ikke mye gester og mimikk, men ikke påfallende lite. Men jeg tror det er forskjell på småltalk og når jeg virkelig konsentrerer meg, og denne mannen snakket med meg mye om matematiske emner , samt fysikk og biologi og da blir jeg nok veldig alvorlig, fordi jeg både lytter og tenker. Det burde han vel skjønne?

[Gjest togli]

Hei!

da får du noe å bryne deg på for jeg er ikke flink på øyekontakt, jeg ser ofte helt feil vei. Men jeg snakker ganske tydelig, for det har andre sagt, jeg snakker nokså korrekt og velartikulerte.

Og jeg har lite kroppsspråk. Før jeg fikk diagnosen asperger var det mennesker som ble engstelige for å snakke med meg, en mann sa at "hun er jo fullstendig uten mimikk, jeg føler meg som en dust når jeg forklarer noe for henne, for jeg vet ikke hva hun tenker om det jeg sier. " (jeg kunne vist virke overlegen?). Jeg ble overrasket da denne mannen ble lettet over å få vite hva det var, men jeg ble også overrasket over at jeg hadde stresset han ved å sitte helt stille og lytte til det han sa. Når jeg virkelig lytter er jeg helt konsentrert og helt stille. Jeg viste ikke da at man skal si "ja ha sier du det " eller Interessant eller jaså ja osv.. samtidig som man av og til slår ut med hånden og gjør noe rart. Det ligger ikke for meg, men nå forsøker jeg meg litt mer på å være levende i kontakten med andre (hvis du forstår hva jeg mener)

Min psykiater syns imidlertid at jeg har et godt kroppsspråk, ikke mye gester og mimikk, men ikke påfallende lite. Men jeg tror det er forskjell på småltalk og når jeg virkelig konsentrerer meg, og denne mannen snakket med meg mye om matematiske emner , samt fysikk og biologi og da blir jeg nok veldig alvorlig, fordi jeg både lytter og tenker. Det burde han vel skjønne?

Jeg er vant til å snakke med mennesker med asperger, så det ville gått helt fint:)

Det er i slike sammenhenger jeg tenker det er veldig greit å være åpen om sin diagnose, så skjønner folk hvorfor man gjør som man gjør:)

Det hender jeg forteller folk jeg bare småprater med (butikkpersonale etc) at jeg er døv, slik at de skjønner hvorfor jeg kanskje kan se litt intenst på dem

[Madelenemie]

Jeg er vant til å snakke med mennesker med asperger, så det ville gått helt fint:)

Det er i slike sammenhenger jeg tenker det er veldig greit å være åpen om sin diagnose, så skjønner folk hvorfor man gjør som man gjør:)

Det hender jeg forteller folk jeg bare småprater med (butikkpersonale etc) at jeg er døv, slik at de skjønner hvorfor jeg kanskje kan se litt intenst på dem

Hei!

Takk.

Det er fint å skrive med deg, jeg har mye å lære av deg, din åpenhet inspirerer meg, samt det at du til tross for din funksjonshemning jobber, det er flott.

Jeg håper jeg en gang kommer meg i jobb, selv om jeg iblant lurer på hvor realistisk det er. Min psykiater har sagt jeg trenger fadder/ assistent, men at dette ikke er noe problem, men jeg tenkte etter å ha lest om en kvinne som satt i rullestol og som trengte hjelp til alt fra toalett til påkledning, at kostnadene kan jo bli så store på å ha alle oss med såpass omfattende hjelpebehov, i jobb, at det kanskje ikke alltid er noe man kan kreve/forvente er mulig.

Nå trenger jeg mindre hjelpebehov, og kanskje ingen, hvis jeg jobber et sted hvor andre forholder seg greit til mine forståelsesvansker, ja for jeg kan både gå, kle meg, spise selv og gjøre alt praktisk selv, men jeg er ikke så sosial som det ofte forventes.

Når mennesker får vite at jeg har autisme, får de noen ganger det de kaller stor respekt, det er hyggelig, psykologen på Ullevål, tok av seg brillene, lente seg tilbake og sa de ordene til meg for noen uker siden. Jeg ble overrasket, men glad. Han sa når han fikk høre kampen min for å beskytte min sønn mot tvang, en ganske ensom kamp, at nå fikk han respekt, og det etter at jeg fortalte at jeg hadde selv barneautisme.

Så jeg har egentlig kun utelukkende positiv erfaring med mennesker når de får vite at jeg har asperger syndrom. De er hyggelige, inkluderende, vennlige, hjelpsomme osv... min psykiater forklarte dette med at mange får omsorgsbehov for mennesker med asperger syndrom. (jeg vet ikke hvorfor det fremkaller det, men det mente hun, og sikkert har hun erfaring med det) Så det er jo ikke den verste diagnosen å ha når den fremkaller slik vennlighet og forståelse. (håper nå ejg ikke glemmer dette)

Da går det nok fint å snakke med deg siden du er vant til å forholde deg til mennesker med asperger syndrom

Ha en fin kveld

[Kalevaala]

Jeg føler meg langt mer vellykket idag, som skilt, enn det jeg gjorde da jeg var gift:)

Jeg klarer meg fint selv økonomisk, går i full jobb og oppdrar tre barn i grunnskolealder nesten alene - og har det egentlig veldig bra:)

'''Jeg føler meg langt mer vellykket idag, som skilt, enn det jeg gjorde da jeg var gift:) ''

Uten at jeg har tenkt over det før, er jeg helt enig med deg. Av omtrent samme grunner :-)

[Gjest togli]

Hei!

Takk.

Det er fint å skrive med deg, jeg har mye å lære av deg, din åpenhet inspirerer meg, samt det at du til tross for din funksjonshemning jobber, det er flott.

Jeg håper jeg en gang kommer meg i jobb, selv om jeg iblant lurer på hvor realistisk det er. Min psykiater har sagt jeg trenger fadder/ assistent, men at dette ikke er noe problem, men jeg tenkte etter å ha lest om en kvinne som satt i rullestol og som trengte hjelp til alt fra toalett til påkledning, at kostnadene kan jo bli så store på å ha alle oss med såpass omfattende hjelpebehov, i jobb, at det kanskje ikke alltid er noe man kan kreve/forvente er mulig.

Nå trenger jeg mindre hjelpebehov, og kanskje ingen, hvis jeg jobber et sted hvor andre forholder seg greit til mine forståelsesvansker, ja for jeg kan både gå, kle meg, spise selv og gjøre alt praktisk selv, men jeg er ikke så sosial som det ofte forventes.

Når mennesker får vite at jeg har autisme, får de noen ganger det de kaller stor respekt, det er hyggelig, psykologen på Ullevål, tok av seg brillene, lente seg tilbake og sa de ordene til meg for noen uker siden. Jeg ble overrasket, men glad. Han sa når han fikk høre kampen min for å beskytte min sønn mot tvang, en ganske ensom kamp, at nå fikk han respekt, og det etter at jeg fortalte at jeg hadde selv barneautisme.

Så jeg har egentlig kun utelukkende positiv erfaring med mennesker når de får vite at jeg har asperger syndrom. De er hyggelige, inkluderende, vennlige, hjelpsomme osv... min psykiater forklarte dette med at mange får omsorgsbehov for mennesker med asperger syndrom. (jeg vet ikke hvorfor det fremkaller det, men det mente hun, og sikkert har hun erfaring med det) Så det er jo ikke den verste diagnosen å ha når den fremkaller slik vennlighet og forståelse. (håper nå ejg ikke glemmer dette)

Da går det nok fint å snakke med deg siden du er vant til å forholde deg til mennesker med asperger syndrom

Ha en fin kveld

Jeg er nok en type som synes det er spennende og interessant å bli kjent med ulike mennesketyper Synes også det ville vært dørgende kjedelig om vi alle var like - ja til mangfoldet

Jeg liker også at man kan være åpen om diagnoser osv - nettopp fordi man med en diagnose har så utrolig mye å lære bort!

[Gjest togli]

'''Jeg føler meg langt mer vellykket idag, som skilt, enn det jeg gjorde da jeg var gift:) ''

Uten at jeg har tenkt over det før, er jeg helt enig med deg. Av omtrent samme grunner :-)

Det betyr sikkert at vi gjorde det rette da vi var tøffe nok til å greie å velge skilsmisse

[Madelenemie]

Jeg er nok en type som synes det er spennende og interessant å bli kjent med ulike mennesketyper Synes også det ville vært dørgende kjedelig om vi alle var like - ja til mangfoldet

Jeg liker også at man kan være åpen om diagnoser osv - nettopp fordi man med en diagnose har så utrolig mye å lære bort!

Hei!

Jeg lurte på noe ang den flyturen i morgen.

Jeg gruer meg til seminaret i morgen, det blir stress for meg og jeg skjønner ikke nå at jeg meldte meg på, Jeg ville det da, akkurat nå kjennes det for mye, jeg skulle ønske de hadde det i Oslo.

Jeg liker bedre å dra på seminarer med min mann, vi var i Gøteborg en gang, vi hadde noen fine dager, men vi var der i 4 dager og da har man et par ekstra dager når man er vant til å være et sted.

I morgen skal jeg bruke tiden på å omstille meg, og når jeg har omstilt meg skal jeg dra hjem igjen. Jeg pleier like hoteller, men ca etter 2-3 dager, når jeg har vennet meg til det nye.

Det er dumt med å være mindre fleksibel og bruke tid på omstilling. Jeg tror det må ha å gjøre med det.

Slik dukker det av og til opp ting og det er da jeg kommer på at det er noe med meg osv... Det med de nokså faste rutene mine er komisk for andre, men det er viktig for meg, det har nok med forutsigbarheten jeg trenger å gjøre.

Ha en fin søndag

[Gjest togli]

Hei!

Jeg lurte på noe ang den flyturen i morgen.

Jeg gruer meg til seminaret i morgen, det blir stress for meg og jeg skjønner ikke nå at jeg meldte meg på, Jeg ville det da, akkurat nå kjennes det for mye, jeg skulle ønske de hadde det i Oslo.

Jeg liker bedre å dra på seminarer med min mann, vi var i Gøteborg en gang, vi hadde noen fine dager, men vi var der i 4 dager og da har man et par ekstra dager når man er vant til å være et sted.

I morgen skal jeg bruke tiden på å omstille meg, og når jeg har omstilt meg skal jeg dra hjem igjen. Jeg pleier like hoteller, men ca etter 2-3 dager, når jeg har vennet meg til det nye.

Det er dumt med å være mindre fleksibel og bruke tid på omstilling. Jeg tror det må ha å gjøre med det.

Slik dukker det av og til opp ting og det er da jeg kommer på at det er noe med meg osv... Det med de nokså faste rutene mine er komisk for andre, men det er viktig for meg, det har nok med forutsigbarheten jeg trenger å gjøre.

Ha en fin søndag

Noe av det viktigste vi gjør som lærere i skolen når vi har elever med asperger, er å skape forutsigbarhet for disse elevene. Vi vet at det er viktig for dem å vite hva som skal skje, få tid til å omstille seg osv. Jeg kan derfor forstå at du gruer deg litt til dette.

Når det er sagt, så kan jeg også være slik at jeg gleder meg veldig til å være med på noe - mens jeg dagen før jeg skal dra begynner å grue meg litt og tenke at "Huff, orker jeg dette da!?". Jeg vet imidlertid at når jeg har kommet meg dit jeg skal, så kommer jeg til å kose meg allikevel Jeg tror dette er ganske normalt for alle mennesker, også om de ikke har asperger.

Kanskje det viktigste for deg er å ikke gruble så mye på dette, men tenke at det er noe du skal gjennomføre enten du vil eller ikke - og fokusere på at dette skal bli spennende og gi deg nye impulser:) Ting pleier som regel å føles vanskeligere dersom man tenker for mye på at det kan bli vanskelig

Lykke til!

[Madelenemie]

Noe av det viktigste vi gjør som lærere i skolen når vi har elever med asperger, er å skape forutsigbarhet for disse elevene. Vi vet at det er viktig for dem å vite hva som skal skje, få tid til å omstille seg osv. Jeg kan derfor forstå at du gruer deg litt til dette.

Når det er sagt, så kan jeg også være slik at jeg gleder meg veldig til å være med på noe - mens jeg dagen før jeg skal dra begynner å grue meg litt og tenke at "Huff, orker jeg dette da!?". Jeg vet imidlertid at når jeg har kommet meg dit jeg skal, så kommer jeg til å kose meg allikevel Jeg tror dette er ganske normalt for alle mennesker, også om de ikke har asperger.

Kanskje det viktigste for deg er å ikke gruble så mye på dette, men tenke at det er noe du skal gjennomføre enten du vil eller ikke - og fokusere på at dette skal bli spennende og gi deg nye impulser:) Ting pleier som regel å føles vanskeligere dersom man tenker for mye på at det kan bli vanskelig

Lykke til!

Hei!

Okey.

Heldigvis at jeg har nokså full dag i dag og jeg driver laster inn litt musikk, jeg fant en Radka Toneff jeg liker

det var en jazzplate som kom på 10 på topp listen i dagsavisen. Tror det var på acem radio de nevnte det, og da jeg kom hjem lastet jeg den ned. Jeg betaler for spotify

takk for at du forstår og takk for at du mener det også er normalt. Jeg tror det er unormalt og ikke ville gå ut av hotelrommet når man kommer frem, men kanskje går det lettere denne gangen

Min psykiater sier hun gruer seg ofte selv til å reise hit og dit, du minnet meg om det nå, og det, samt den faktum at jeg nok mindre enn andre liker forandring gjør nok at jeg opplever det for mye nå. Derfor en fordel at jeg har ipad med musikk og film.

[Madelenemie]

Noe av det viktigste vi gjør som lærere i skolen når vi har elever med asperger, er å skape forutsigbarhet for disse elevene. Vi vet at det er viktig for dem å vite hva som skal skje, få tid til å omstille seg osv. Jeg kan derfor forstå at du gruer deg litt til dette.

Når det er sagt, så kan jeg også være slik at jeg gleder meg veldig til å være med på noe - mens jeg dagen før jeg skal dra begynner å grue meg litt og tenke at "Huff, orker jeg dette da!?". Jeg vet imidlertid at når jeg har kommet meg dit jeg skal, så kommer jeg til å kose meg allikevel Jeg tror dette er ganske normalt for alle mennesker, også om de ikke har asperger.

Kanskje det viktigste for deg er å ikke gruble så mye på dette, men tenke at det er noe du skal gjennomføre enten du vil eller ikke - og fokusere på at dette skal bli spennende og gi deg nye impulser:) Ting pleier som regel å føles vanskeligere dersom man tenker for mye på at det kan bli vanskelig

Lykke til!

Hei!

Da det er et to dagers seminar, trenger jeg ikke mye klær, jeg tar kun med meg:

Nattkjole, ren bukse og skjorte i tilfelle jeg søler på meg, samt ekstra cardigan, og undertøy, jeg syns ikke jeg trenger mer, også har jeg alt av musikk, film, bøker og lydbok på min ipad. Så toalettsaker.

Men det skal være en middag og hva betyr det?

Jeg skal bo på Ishavshotellet, så da lurer jeg på om jeg skal skifte til en kjole til middagen, er dette riktig. Og kan jeg ha en sort eller blå kjole. Jeg vil ikke komme der også går jeg i bukser og andre kanskje pynter seg litt.

Eller kan jeg bare ha de klærne jeg går i på dagtid, det er en brunaktig-beige-sennepsgul bukse (den er ny og ser litt ut som en ridebukse, jeg liker den:), en blå skjorte, med en blå tynn ullcardigan. Så bruker jeg små strassøredobber for jeg merker dem ikke og da ser man mere velstelt ut. Det var en asperger venn som fikk meg til å begynne med øredobber.

Jeg har et brunt skjørt jeg kan ta til/ for evt å bytte til.

Jeg vil helst ikke skifte klær til noen middag, men av og til gjør mennesker det og jeg vet ikke når de gjør det og ikke.

Jeg kan spørre min mann, men kanskje du vet dette bedre?

Jeg er påmeldt en middag for kursdeltagerne, så hva skal man kle seg med?

[Gjest togli]

Hei!

Da det er et to dagers seminar, trenger jeg ikke mye klær, jeg tar kun med meg:

Nattkjole, ren bukse og skjorte i tilfelle jeg søler på meg, samt ekstra cardigan, og undertøy, jeg syns ikke jeg trenger mer, også har jeg alt av musikk, film, bøker og lydbok på min ipad. Så toalettsaker.

Men det skal være en middag og hva betyr det?

Jeg skal bo på Ishavshotellet, så da lurer jeg på om jeg skal skifte til en kjole til middagen, er dette riktig. Og kan jeg ha en sort eller blå kjole. Jeg vil ikke komme der også går jeg i bukser og andre kanskje pynter seg litt.

Eller kan jeg bare ha de klærne jeg går i på dagtid, det er en brunaktig-beige-sennepsgul bukse (den er ny og ser litt ut som en ridebukse, jeg liker den:), en blå skjorte, med en blå tynn ullcardigan. Så bruker jeg små strassøredobber for jeg merker dem ikke og da ser man mere velstelt ut. Det var en asperger venn som fikk meg til å begynne med øredobber.

Jeg har et brunt skjørt jeg kan ta til/ for evt å bytte til.

Jeg vil helst ikke skifte klær til noen middag, men av og til gjør mennesker det og jeg vet ikke når de gjør det og ikke.

Jeg kan spørre min mann, men kanskje du vet dette bedre?

Jeg er påmeldt en middag for kursdeltagerne, så hva skal man kle seg med?

Jeg tror kanskje ikke jeg hadde stæsja meg så voldsomt opp til den middagen.... Penbukse med overdel og pene øredobber synes jeg høres veldig passende ut

Kos deg!

[Madelenemie]

Jeg tror kanskje ikke jeg hadde stæsja meg så voldsomt opp til den middagen.... Penbukse med overdel og pene øredobber synes jeg høres veldig passende ut

Kos deg!

Hei!

Takk

Ja jeg foretrekker også det enkle.

Buksene ser jo pene ut sammen med jakken, men siden du ikke svarte pakket jeg ned en enkel kjole og en grå jakke, samt pene sko.

Jeg er jo ikke akkurat overpakket, håndbagasjen er nesten tom? men litt skyldes at jeg verken har pc eller annet utstyr med meg, ipad får jo plass i håndvesken.

Jeg er så glad for min ipad, har liksom alt jeg trenger der, og tastaturet er jo tom. også helt greit. Før hadde jeg vesken full av bøker, nå er den kun full med en tynn ipad, det er jammen deilig