Har det vært overgrep?

[Gjest ofte usikker]

Umulig å vite? Jeg lurer på hvorfor ting er som de er: utfører mild selvskading,(lager sår ved neglbåndet), f.eks gynekolog lurer på om jeg har vært utsatt for overgrep da jeg kvier meg unødig for GU, venninne har snakket mye om det tidligere, og kunne virke som hun ventet en reaksjon på hva jeg syntes om overgrep, har hatt mye mareritt da jeg var liten om at jeg fikk så vondt bakentil av ukjente årsaker. Jeg kommer ikke på NOE som skulle tilsi overgrep, prøver å tenke tilbake. Mine foreldre hadde et vennepar hvor jeg vet at mannen har tuklet med mindreårige, fått greie på dette i senere tid. Jeg overnattet der, men kan ikke huske noe spesielt.

Jeg er plaget av depresjon, angst, dystymi og prøver å finne ut av ting. Jeg er vokst opp med streng far, og grei mor men har hele livet følt meg litt oversett av dem.

Trenger innspill for å skjønne meg på dette, ha jeg gunn til å bekymre meg ang. overgrep, vet jeg er helt på kanten her, men jeg lurer veldig.

[Bløtkaka]

Nå beveger jeg meg på meget dypt vann, men jeg kjenner meg igjen i tankene dine, og har noen tanker rundt det. Det betyr absolutt ikke at dette må være riktig for deg.

Jeg hadde en periode i tidlig tenårene der jeg lette "desperat" etter en årsak til at jeg var som jeg var, med tanker om hvorfor jeg ønsket å dø, hvorfor følte jeg at ingen var glad i meg, hvorfor var det ingen som så hvordan jeg hadde det. Jeg hadde da hatt en fin og trygg oppvekst! Og det kjentes så fortvilende at jeg ønsket og nesten trodde oppriktig at jeg hadde blitt utsatt for overgrep, for da hadde jeg noe å skylde på. Jeg lette i det vide og det brede etter noen som kunne ha gjort det, og fant sågar noen mulige "kandidater". Jeg vurderte sterkt å oppsøke noen og si hva jeg trodde, men takk og lov var veien egentlig ganske lang fra å tenke tanken på å beskylde noen for det, til å faktisk gjøre det i mitt tilfelle. I dag har jeg fått noenlunde mer perspektiv på deler av på barndommen, og har "funnet meg en veldig enkel grunn" milevis fra det jeg tenkte da jeg var der.

Igjen, på svært dypt vann, men jeg tror du vet det, om du har vært utsatt for noe, og jeg tror du kan komme til å gjøre deg selv en bjørnetjeneste ved å gruble for mye og å lete etter svar på om du har/har ikke. Det viktigste, tror jeg, er å få hjelp med tingene du sliter med i dag, ikke årsaken til det.

[Gjest]

Nå beveger jeg meg på meget dypt vann, men jeg kjenner meg igjen i tankene dine, og har noen tanker rundt det. Det betyr absolutt ikke at dette må være riktig for deg.

Jeg hadde en periode i tidlig tenårene der jeg lette "desperat" etter en årsak til at jeg var som jeg var, med tanker om hvorfor jeg ønsket å dø, hvorfor følte jeg at ingen var glad i meg, hvorfor var det ingen som så hvordan jeg hadde det. Jeg hadde da hatt en fin og trygg oppvekst! Og det kjentes så fortvilende at jeg ønsket og nesten trodde oppriktig at jeg hadde blitt utsatt for overgrep, for da hadde jeg noe å skylde på. Jeg lette i det vide og det brede etter noen som kunne ha gjort det, og fant sågar noen mulige "kandidater". Jeg vurderte sterkt å oppsøke noen og si hva jeg trodde, men takk og lov var veien egentlig ganske lang fra å tenke tanken på å beskylde noen for det, til å faktisk gjøre det i mitt tilfelle. I dag har jeg fått noenlunde mer perspektiv på deler av på barndommen, og har "funnet meg en veldig enkel grunn" milevis fra det jeg tenkte da jeg var der.

Igjen, på svært dypt vann, men jeg tror du vet det, om du har vært utsatt for noe, og jeg tror du kan komme til å gjøre deg selv en bjørnetjeneste ved å gruble for mye og å lete etter svar på om du har/har ikke. Det viktigste, tror jeg, er å få hjelp med tingene du sliter med i dag, ikke årsaken til det.

Takk så mye for svar, ja det er viktig for meg å finne årsaker, men kan jeg spørre hvordan du fant ut hva som gjorde/gjør deg slik og det er interssant det du sier om at årsaken lå et helt annet sted enn du trodde. godt å få luftet dette. jeg tar meg i gang på gang å skylde på andre, må ta tak i meg selv, det er det jeg har her og nå....

[Davida-]

å ha blitt oversett er alvorlig nok, synes jeg