HJELP!!!

[slabbedask]

Hei!

Ja de spiser hunder, det var en sak jeg husker fra avisen.

Noen selger rasehunder de koster jo en 14 000 kr

''Ja de spiser hunder, det var en sak jeg husker fra avisen.''

Jaggu har du rett:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4247332.ece

[Madelenemie]

''Ja de spiser hunder, det var en sak jeg husker fra avisen.''

Jaggu har du rett:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4247332.ece

Hei!

Ja de drepte også en hund ved botanisk hage der fant politiet tror jeg hud og hår av en labrador..

Så ikke rart min mann skrek. Jeg husket ikke på det og tenkte han kommer vel hjem, jeg var mest redd noen vil ta han og selge han videre, det er en del som stjeler rasehunder og vi er blitt advart mot dette.

[EnolaGay]

Hei!

Takk.

Forresten er jeg veldig lei meg i dag/ettermiddag/kveld, alle julehandler og jeg snublet og kolliderte og til slutt stoppet jeg på et kjøpesenter. Jeg ringte min mann og så er jeg hjemme og lei meg. Han julehandler og jeg blir deprimert.

Jeg har sluttet spise nå, håper jeg snart føler meg bedre, jeg pleier bli bedre når jeg ikke spiser, er så lei meg.

Er du lei deg for at du snublet og kræsja med noen? Hvorfor?

Sånt skjer. Jeg har stadig tippet over på glatta. Og sønnen min har så store bein at før han lærte seg å bruke dem, (de vokste hinsides mye på kort tid) så lå han ofte og sprella på trynet. En gang gikk han bortover inne på flate gulvet på kjøpesenteret. Og så snublet han i egne føtter, datt så lang han var og traff gulver med haka først.. Var blå og lilla i mange uker, og folk lo så de greide ikke å hjelpe engang.. Godt han er robust, han flirte av det selv. ;0)

[Madelenemie]

Er du lei deg for at du snublet og kræsja med noen? Hvorfor?

Sånt skjer. Jeg har stadig tippet over på glatta. Og sønnen min har så store bein at før han lærte seg å bruke dem, (de vokste hinsides mye på kort tid) så lå han ofte og sprella på trynet. En gang gikk han bortover inne på flate gulvet på kjøpesenteret. Og så snublet han i egne føtter, datt så lang han var og traff gulver med haka først.. Var blå og lilla i mange uker, og folk lo så de greide ikke å hjelpe engang.. Godt han er robust, han flirte av det selv. ;0)

Hei!

Nei jeg er lei meg fordi jeg ikke klarte julehandle og bidra med det i vertfall. Jeg ville så veldig veldig!

Istedet skjedde det fryktelige ting der på handlesenteret, først fant jeg ikke veien ut, mens jeg smilte og sa "men det går bra", det sa jeg som en slags overbevisning til meg, selv, men det gikk jo ikke så bra. Da jeg stod ved et gelender og kjente at det gynget for det ble for mye for meg, holdt jeg meg fast, jeg ringte min mann og han sa jeg skulle henvende meg til noen, jeg sa da at mine problemer er private og jeg vil bare finne min bil.

I bilen kom tårene som var på innsiden ut til utsiden, jeg la hodet bak, prøvde forhindre tårene i å komme ut, men selv med hodet opp, skled tårene ut, men da ikke nedover kinnene, men innover i ørene. Jeg holdt telefonen og sa til min mann "men jeg ville jo bare julehandle".

Så kjørte jeg hjem, gikk inn til hønene mine og inn i huset mitt, tårene hadde vasket vekk mascara, jeg tror den hadde rent inn i ørene mine, jeg satte meg i en stol og etter en stund kom min mann hjem, han var sint og sa jeg skulle holde meg unna kjøpesentere i desember, jeg orket ikke svare så mye, han tok av meg støvlettene, for jeg hadde gått inn i stuen i sko(vanligvis gjør jeg jo ikke det), jeg gråt jo, jeg orket ikke tenke så mye akkurat da,

Så dro min mann ut og handlet etter noen timer, jeg kledde på meg jakken og sa jeg ville være med, han tok den av, hang den i skapet og sa jeg skulle være inne i huset. Det var noe umulig å motsi ved den avgjørelsen der. da han kjørte gråt jeg igjen, men da rant tårene sånn vanlig vei, jeg tørket dem og lagde middag og når jeg så meg i speilet så jeg vanlig ut, jeg smilte og tenkte at "på utsiden ser jeg vanlig og pen ut, men inni meg er jeg ulykkelig, jeg hater meg selv og denne autisme som gjør at lyder og lys forstyrrer meg så jeg mister balansen".

Jeg tok ut øreproppene på jorbærepikene for jeg ville høre hva noen sa, jeg brukte ikke solbriller for jeg vil ikke se handikappet ut, og sånn startet hele mitt skuespill med å være flink og vanlig og få til og pen og flink dame, jeg skrev til Frosken "jeg hater meg selv" og det gjør jeg fortsatt, kanskje ikke hele meg selv, men jeg hater min autisme.

Unnskyld for at jeg klager men jeg er bare så lei meg nå.

[Katt-ja]

Hei!

Nei jeg er lei meg fordi jeg ikke klarte julehandle og bidra med det i vertfall. Jeg ville så veldig veldig!

Istedet skjedde det fryktelige ting der på handlesenteret, først fant jeg ikke veien ut, mens jeg smilte og sa "men det går bra", det sa jeg som en slags overbevisning til meg, selv, men det gikk jo ikke så bra. Da jeg stod ved et gelender og kjente at det gynget for det ble for mye for meg, holdt jeg meg fast, jeg ringte min mann og han sa jeg skulle henvende meg til noen, jeg sa da at mine problemer er private og jeg vil bare finne min bil.

I bilen kom tårene som var på innsiden ut til utsiden, jeg la hodet bak, prøvde forhindre tårene i å komme ut, men selv med hodet opp, skled tårene ut, men da ikke nedover kinnene, men innover i ørene. Jeg holdt telefonen og sa til min mann "men jeg ville jo bare julehandle".

Så kjørte jeg hjem, gikk inn til hønene mine og inn i huset mitt, tårene hadde vasket vekk mascara, jeg tror den hadde rent inn i ørene mine, jeg satte meg i en stol og etter en stund kom min mann hjem, han var sint og sa jeg skulle holde meg unna kjøpesentere i desember, jeg orket ikke svare så mye, han tok av meg støvlettene, for jeg hadde gått inn i stuen i sko(vanligvis gjør jeg jo ikke det), jeg gråt jo, jeg orket ikke tenke så mye akkurat da,

Så dro min mann ut og handlet etter noen timer, jeg kledde på meg jakken og sa jeg ville være med, han tok den av, hang den i skapet og sa jeg skulle være inne i huset. Det var noe umulig å motsi ved den avgjørelsen der. da han kjørte gråt jeg igjen, men da rant tårene sånn vanlig vei, jeg tørket dem og lagde middag og når jeg så meg i speilet så jeg vanlig ut, jeg smilte og tenkte at "på utsiden ser jeg vanlig og pen ut, men inni meg er jeg ulykkelig, jeg hater meg selv og denne autisme som gjør at lyder og lys forstyrrer meg så jeg mister balansen".

Jeg tok ut øreproppene på jorbærepikene for jeg ville høre hva noen sa, jeg brukte ikke solbriller for jeg vil ikke se handikappet ut, og sånn startet hele mitt skuespill med å være flink og vanlig og få til og pen og flink dame, jeg skrev til Frosken "jeg hater meg selv" og det gjør jeg fortsatt, kanskje ikke hele meg selv, men jeg hater min autisme.

Unnskyld for at jeg klager men jeg er bare så lei meg nå.

Jeg skjønner godt at du ble lei deg - du hadde tenkt å klare dette, og så gikk det ikke...

Og jeg skjønner at mannen din ble sint - for han ble sikkert også lei seg og frustrert over at du satte deg i en situasjon der du ble ulykkelig.

Prøv å komme deg, få spist litt og glem det hele. Husk - desember-shopping er tross alt et unntak fra hverdagen - og mange av oss andre synes også det er et helvete :-)

Kos deg med dyrene dine - husk på hvor glad du ble når hunden din kom tilbake, husk på hvor glad du var da datteren din hadde en fin kveld på ballet her om dagen! :-)

Klem!!

[EnolaGay]

Hei!

Nei jeg er lei meg fordi jeg ikke klarte julehandle og bidra med det i vertfall. Jeg ville så veldig veldig!

Istedet skjedde det fryktelige ting der på handlesenteret, først fant jeg ikke veien ut, mens jeg smilte og sa "men det går bra", det sa jeg som en slags overbevisning til meg, selv, men det gikk jo ikke så bra. Da jeg stod ved et gelender og kjente at det gynget for det ble for mye for meg, holdt jeg meg fast, jeg ringte min mann og han sa jeg skulle henvende meg til noen, jeg sa da at mine problemer er private og jeg vil bare finne min bil.

I bilen kom tårene som var på innsiden ut til utsiden, jeg la hodet bak, prøvde forhindre tårene i å komme ut, men selv med hodet opp, skled tårene ut, men da ikke nedover kinnene, men innover i ørene. Jeg holdt telefonen og sa til min mann "men jeg ville jo bare julehandle".

Så kjørte jeg hjem, gikk inn til hønene mine og inn i huset mitt, tårene hadde vasket vekk mascara, jeg tror den hadde rent inn i ørene mine, jeg satte meg i en stol og etter en stund kom min mann hjem, han var sint og sa jeg skulle holde meg unna kjøpesentere i desember, jeg orket ikke svare så mye, han tok av meg støvlettene, for jeg hadde gått inn i stuen i sko(vanligvis gjør jeg jo ikke det), jeg gråt jo, jeg orket ikke tenke så mye akkurat da,

Så dro min mann ut og handlet etter noen timer, jeg kledde på meg jakken og sa jeg ville være med, han tok den av, hang den i skapet og sa jeg skulle være inne i huset. Det var noe umulig å motsi ved den avgjørelsen der. da han kjørte gråt jeg igjen, men da rant tårene sånn vanlig vei, jeg tørket dem og lagde middag og når jeg så meg i speilet så jeg vanlig ut, jeg smilte og tenkte at "på utsiden ser jeg vanlig og pen ut, men inni meg er jeg ulykkelig, jeg hater meg selv og denne autisme som gjør at lyder og lys forstyrrer meg så jeg mister balansen".

Jeg tok ut øreproppene på jorbærepikene for jeg ville høre hva noen sa, jeg brukte ikke solbriller for jeg vil ikke se handikappet ut, og sånn startet hele mitt skuespill med å være flink og vanlig og få til og pen og flink dame, jeg skrev til Frosken "jeg hater meg selv" og det gjør jeg fortsatt, kanskje ikke hele meg selv, men jeg hater min autisme.

Unnskyld for at jeg klager men jeg er bare så lei meg nå.

Helt i orden. :0) Jeg tåler det. Godt gammeldags panikkanfall vil jeg kalle det der. Og man trenger ikke ha autisme for å oppleve desember på den måten.

Det vet mannen din godt og det er sikkert derfor han ble mugg. For da må han selv ut i kaoset. ;0P

Jeg pleier å stå klar på senteret på morgenen når de åpner dørene. Da er det nesten bare ansatte og noen få eldre damer der. Og parkering overalt. Så får jeg gjort unna masse før alle menneskene har krabbet ut av dyna og måket frem bilen.

Det kan du jo notere deg til senere bruk. Ikke bare for desember og andre høytider. Men resten av året og, gå i det sentrene åpner. Som regel halv ti på denne kanten av landet. Da rekker du masse før hordene kommer og er ferdig før kaoset starter.

Hvis du har planlagt ruta og hva du skal ha først i tillegg, så bør kjøpesenter være plankekjøring. :0)

Det ordner seg, snart er det jul!

[Madelenemie]

Jeg skjønner godt at du ble lei deg - du hadde tenkt å klare dette, og så gikk det ikke...

Og jeg skjønner at mannen din ble sint - for han ble sikkert også lei seg og frustrert over at du satte deg i en situasjon der du ble ulykkelig.

Prøv å komme deg, få spist litt og glem det hele. Husk - desember-shopping er tross alt et unntak fra hverdagen - og mange av oss andre synes også det er et helvete :-)

Kos deg med dyrene dine - husk på hvor glad du ble når hunden din kom tilbake, husk på hvor glad du var da datteren din hadde en fin kveld på ballet her om dagen! :-)

Klem!!

Hei!

Takk :-)

Jeg har overtalt min mann til å ta meg med i kveld, jeg klarer det mye bedre hvis jeg bare har en arm å holde i.

En jul fikk jeg hjelp av en dame, en annen jul en sykepleier, i år er det ingen til å hjelpe meg. Jeg liker å mestre sånt som å julehandle og bare jeg har en arm å holde i mellom butikken så klarer jeg meg bra inni butikken bare de ikke er for store, og jeg har noen jeg kan holde i, når jeg mister oversikten, den mister jeg fort.

Jeg er veldig lei meg for dette, min psykiater bare forklarer disse vanskene med autisme, at jeg er av de best fungerende pasientene med autisme og at andre har det langt verre. Da bør jeg være glad, men jeg er likevel ikke glad, jeg lever i en familie og ikke isolert slik de flest med asperger syndrom lever. Derfor blir forventingene jeg har til meg selv helt annerledes.

[Gjest Ladytron]

Hei!

Nei jeg er lei meg fordi jeg ikke klarte julehandle og bidra med det i vertfall. Jeg ville så veldig veldig!

Istedet skjedde det fryktelige ting der på handlesenteret, først fant jeg ikke veien ut, mens jeg smilte og sa "men det går bra", det sa jeg som en slags overbevisning til meg, selv, men det gikk jo ikke så bra. Da jeg stod ved et gelender og kjente at det gynget for det ble for mye for meg, holdt jeg meg fast, jeg ringte min mann og han sa jeg skulle henvende meg til noen, jeg sa da at mine problemer er private og jeg vil bare finne min bil.

I bilen kom tårene som var på innsiden ut til utsiden, jeg la hodet bak, prøvde forhindre tårene i å komme ut, men selv med hodet opp, skled tårene ut, men da ikke nedover kinnene, men innover i ørene. Jeg holdt telefonen og sa til min mann "men jeg ville jo bare julehandle".

Så kjørte jeg hjem, gikk inn til hønene mine og inn i huset mitt, tårene hadde vasket vekk mascara, jeg tror den hadde rent inn i ørene mine, jeg satte meg i en stol og etter en stund kom min mann hjem, han var sint og sa jeg skulle holde meg unna kjøpesentere i desember, jeg orket ikke svare så mye, han tok av meg støvlettene, for jeg hadde gått inn i stuen i sko(vanligvis gjør jeg jo ikke det), jeg gråt jo, jeg orket ikke tenke så mye akkurat da,

Så dro min mann ut og handlet etter noen timer, jeg kledde på meg jakken og sa jeg ville være med, han tok den av, hang den i skapet og sa jeg skulle være inne i huset. Det var noe umulig å motsi ved den avgjørelsen der. da han kjørte gråt jeg igjen, men da rant tårene sånn vanlig vei, jeg tørket dem og lagde middag og når jeg så meg i speilet så jeg vanlig ut, jeg smilte og tenkte at "på utsiden ser jeg vanlig og pen ut, men inni meg er jeg ulykkelig, jeg hater meg selv og denne autisme som gjør at lyder og lys forstyrrer meg så jeg mister balansen".

Jeg tok ut øreproppene på jorbærepikene for jeg ville høre hva noen sa, jeg brukte ikke solbriller for jeg vil ikke se handikappet ut, og sånn startet hele mitt skuespill med å være flink og vanlig og få til og pen og flink dame, jeg skrev til Frosken "jeg hater meg selv" og det gjør jeg fortsatt, kanskje ikke hele meg selv, men jeg hater min autisme.

Unnskyld for at jeg klager men jeg er bare så lei meg nå.

Ville bare si at dette kan jeg også kjenne meg igjen i. Er det en ting jeg ikke liker så er det overfylte kjøpesentre i desember, det kan få fram mye følelser og frustrasjon som jeg helst vil være foruten. Synes det var snilt av din mann å ta seg av handlingen.

Håper du føler deg bedre nå.

[Madelenemie]

Ville bare si at dette kan jeg også kjenne meg igjen i. Er det en ting jeg ikke liker så er det overfylte kjøpesentre i desember, det kan få fram mye følelser og frustrasjon som jeg helst vil være foruten. Synes det var snilt av din mann å ta seg av handlingen.

Håper du føler deg bedre nå.

Hei!

Jeg er bra :-)

Min mann er for snill nesten, og jeg vet ikke hvor han henter alt overskuddet fra, jeg er heldig som ble gift med han, både er han snill, men han elsker betingelsesløst, det har min psykiater sagt er sjelden blant voksne. (det viste jeg ikke før hun sa det)

[Madelenemie]

Ville bare si at dette kan jeg også kjenne meg igjen i. Er det en ting jeg ikke liker så er det overfylte kjøpesentre i desember, det kan få fram mye følelser og frustrasjon som jeg helst vil være foruten. Synes det var snilt av din mann å ta seg av handlingen.

Håper du føler deg bedre nå.

Hei!

Jeg føler meg bra :-)

Bare sliten, men det er vel normalt nå for tiden-

Forresten sa min psykiater i dag at hun selv mislikte når hun måtte bruke et annet kontor. "så du er ikke så annerledes på sånt som du tror sa hun", det er fint å vite sånne ting :-)

Og det om deg!