Kontakt med voksne barn

[Tullemusa]

''Det er liksom ikke slik at vi blir mindre glad i ungene når de blir voksne og de fleste ønsker å se ungene sine forholdsvis ofte. Man savner dem jo like mye som da de var borte når de var små.''

Jeg har jo foreløbig ikke voksne barn sjøl, men jeg har jo vært et voksent barn og jeg følte meget sjelden noe som helst behov for å besøke mine foreldre. Det kan jo hende at jenta det her er snakk om føler det på samme måte.

''Jeg har jo foreløbig ikke voksne barn sjøl, men jeg har jo vært et voksent barn og jeg følte meget sjelden noe som helst behov for å besøke mine foreldre. Det kan jo hende at jenta det her er snakk om føler det på samme måte.''

Jeg tror ikke det er normalen å føle at man ikke har behov for å besøke sine foreldre. Da må det vel ligge noe mer bak?

[Lillemus]

''Jeg har jo foreløbig ikke voksne barn sjøl, men jeg har jo vært et voksent barn og jeg følte meget sjelden noe som helst behov for å besøke mine foreldre. Det kan jo hende at jenta det her er snakk om føler det på samme måte.''

Jeg tror ikke det er normalen å føle at man ikke har behov for å besøke sine foreldre. Da må det vel ligge noe mer bak?

''Jeg tror ikke det er normalen å føle at man ikke har behov for å besøke sine foreldre. Da må det vel ligge noe mer bak?''

Tja... Kanskje.

[Tullemusa]

Inviterer du/dere henne da? Kanskje hun føler hun trenger seg på, og trenger å merke at dere selv ber henne komme?

Jeg husker en annen relasjon jeg var borti, mellom svigermor og svigerdatter. Svigerdatteren klaget til andre over at svigermoren aldri kom innom og aldri inviterte seg selv til dem. Svigermoren på sin side, betrodde sine barn at hun syns det var så leit at svigerdatteren ikke viste noen interesse for å invitere henne, for hun ville gjerne sett barnebarna oftere.

Poenget er: Sjekk at det ikke er snakk om noe kommunikasjonssvikt her. Vær tydelig på at du savner henne og har lyst til å se henne snart.

''Inviterer du/dere henne da? Kanskje hun føler hun trenger seg på, og trenger å merke at dere selv ber henne komme?''

Vi inviterer sjelden barna våre hjem til oss, det er vel bare når det er bursdag vi sender sms med dag og klokkeslett. Jeg tror ikke hun føler at hun trenger seg på. Vi blir alltid glade for besøk og hjemmet vårt er alltid åpent.

[Tullemusa]

Forhåpentligvis er hun vel bare travelt opptatt med å skape seg sitt eget liv med egne tradisjoner. Jeg håper du ikke er bebreidende og masete de få gangene dere møtes? Min egen mor har drept all lyst til å besøke henne på den måten der. La henne få litt space og tid til å finne seg selv. Og til å savne dere:) Hun kommer nok hvis det ikke er noe gruff du ikke har fortalt om som ligger bakom her.

''Jeg håper du ikke er bebreidende og masete de få gangene dere møtes?''

Nei, jeg pleier ikke å bebreide henne å mase.

[Tullemusa]

Viser faren interesse for henne da? Drar for å besøke henne osv? Jeg vil tro at når barn når en viss alder, så vil dette være av stor betydning for hvordan de forholder seg til denne forelderen videre i livet.

''Viser faren interesse for henne da? Drar for å besøke henne osv? Jeg vil tro at når barn når en viss alder, så vil dette være av stor betydning for hvordan de forholder seg til denne forelderen videre i livet.''

Det er kanskje dette som uroer meg mest. At faren tar veldig lett på det. Unnskylder henne, hun er sikkert opptatt, har andre planer osv. Jeg pleier å oppmuntre han til besøke henne alene innimellom. For å prate om litt andre ting enn det som kommer frem over bordet under familiemiddagen. Men han vil alltid at vi skal dra på besøk sammen.

[Lillemus]

''Viser faren interesse for henne da? Drar for å besøke henne osv? Jeg vil tro at når barn når en viss alder, så vil dette være av stor betydning for hvordan de forholder seg til denne forelderen videre i livet.''

Det er kanskje dette som uroer meg mest. At faren tar veldig lett på det. Unnskylder henne, hun er sikkert opptatt, har andre planer osv. Jeg pleier å oppmuntre han til besøke henne alene innimellom. For å prate om litt andre ting enn det som kommer frem over bordet under familiemiddagen. Men han vil alltid at vi skal dra på besøk sammen.

Kanskje faren og jenta har et greit forhold uten at de trenger å sees så veldig ofte?

Jeg synes du skal slappe av her og la kontakten mellom far og datter være opp til dem.

[Tullemusa]

''Derfor synes jeg noe mangler når vi feirer både jul og påske, og hun ikke viser seg.''

Slike forventninger kan ta knekken på enhver lyst til å komme på besøk, i alle fall hos meg... Det er da ikke alle som har lyst til å tilbringe mye tid sammen med foreldrene sine?

''Slike forventninger kan ta knekken på enhver lyst til å komme på besøk, i alle fall hos meg... Det er da ikke alle som har lyst til å tilbringe mye tid sammen med foreldrene sine?''

Vel, jeg besøker mine foreldre og svigerforeldre med jevne mellomrom. Og det er en selvfølge at vi sees ihvertfall en gang eller to iløpet av jula. Mine barn er alle innom her iløpet av juleuken.

[Tullemusa]

Kanskje faren og jenta har et greit forhold uten at de trenger å sees så veldig ofte?

Jeg synes du skal slappe av her og la kontakten mellom far og datter være opp til dem.

''Jeg synes du skal slappe av her og la kontakten mellom far og datter være opp til dem.''

Ja det er det jeg i stor grad gjør. Men som sagt, så hadde jeg ønsket at kontakten var bedre.

[Gjest togli]

''Viser faren interesse for henne da? Drar for å besøke henne osv? Jeg vil tro at når barn når en viss alder, så vil dette være av stor betydning for hvordan de forholder seg til denne forelderen videre i livet.''

Det er kanskje dette som uroer meg mest. At faren tar veldig lett på det. Unnskylder henne, hun er sikkert opptatt, har andre planer osv. Jeg pleier å oppmuntre han til besøke henne alene innimellom. For å prate om litt andre ting enn det som kommer frem over bordet under familiemiddagen. Men han vil alltid at vi skal dra på besøk sammen.

Det der tror jeg er ganske typisk for mange menn.... De blir usikre når de skal ta initiativet overfor egne barn, og føler seg litt på gyngende grunn. Problemet blir da at barna etterhvert får det for seg at pappa ikke gidder å ta kontakt med dem, så da gidder ikke de å ta kontakt med pappa heller. Jeg får en liten følelse av at det er dette som kan være problemet hos dere. Vi kvinner er nok generelt sett flinkere til å ta ansvaret for å opprettholde kontakten med egne barn/familie forøvrig.

Hva om du tok kontakt med henne og hadde en samtale med henne om dette? Fortell at faren savner henne, men at han er redd for å være til bry og derfor ikke helt vet hvordan han skal forholde seg? At dette kanskje er en typisk mannfolkting osv. Kanskje vil hun forstå hva du snakker om, og kanskje vil hun også bli glad over å høre at hun er savnet? Ikke minst blir hun kanskje glad fordi du, som hennes bonusmamma, forsøker å ordne opp i det? Jeg kjenner henne ikke, men du kan jo vurdere om det kan gå an å ta det opp direkte med henne?

[Gjest bare lurær]

''Jeg tror ikke det er normalen å føle at man ikke har behov for å besøke sine foreldre. Da må det vel ligge noe mer bak?''

Tja... Kanskje.

Nåja, en periode av livet betyr løsrivelse og omgang ned venner mer enn foreldre.

For meg var nok dette alderen 16-22 år. Vennene mine var viktigst. Så, når man etablerer seg, betyr foreldrene mer igjen.

[ekte nick]

''Inviterer du/dere henne da? Kanskje hun føler hun trenger seg på, og trenger å merke at dere selv ber henne komme?''

Vi inviterer sjelden barna våre hjem til oss, det er vel bare når det er bursdag vi sender sms med dag og klokkeslett. Jeg tror ikke hun føler at hun trenger seg på. Vi blir alltid glade for besøk og hjemmet vårt er alltid åpent.

Ringer dere henne ikke heller? Hva med å slå på tråden blant bare for å høre hvordan hun har det? Si samtidig, uten å mase, at dere savner henne og gjerne ville sett henne snart hvis hun har tid.

[AAA]

''Det er liksom ikke slik at vi blir mindre glad i ungene når de blir voksne og de fleste ønsker å se ungene sine forholdsvis ofte. Man savner dem jo like mye som da de var borte når de var små.''

Jeg har jo foreløbig ikke voksne barn sjøl, men jeg har jo vært et voksent barn og jeg følte meget sjelden noe som helst behov for å besøke mine foreldre. Det kan jo hende at jenta det her er snakk om føler det på samme måte.

Med all mulig respekt Lillemus - Jeg tror ikke dette er normalen.

Ja, mange har en periode +/- 20 år der foreldre og øvrige familie nok befinner seg et godt stykke nedover på prioritetslista, men så blir man voksen da, og så endrer ting seg for de fleste.

Jeg tror at å føle liten eller ingen behov for kontakt med foreldre for voksne folk med "normal" bakgrunn er uvanlig. I de fleste tilfellene ligger det da noe mer bak.

Hva som er saken i dette tilfelle vet vi jo ikke. Jeg er enig med deg i at å mase nok ikke er rette tingen å gjøre her, samtidig som at å signalisere at man faktisk savner vedkommende må være et must. Så var det å finne balansen da.

[Gjest Signe Signatura]

''Jeg har jo foreløbig ikke voksne barn sjøl, men jeg har jo vært et voksent barn og jeg følte meget sjelden noe som helst behov for å besøke mine foreldre. Det kan jo hende at jenta det her er snakk om føler det på samme måte.''

Jeg tror ikke det er normalen å føle at man ikke har behov for å besøke sine foreldre. Da må det vel ligge noe mer bak?

Jeg tror det er helt normalt. Jeg studerte i seks år i en annen del av landet, og hadde ikke noe behov for å besøke/få besøk/ringe utenom jul og en tur til sommeren. Jeg har og har alltid hatt et godt forhold til mine foreldre, men det var ikke dem jeg ønsket å omgås i den alderen. Og de var jo liksom bare der, alltid. Jeg så ikke på dem som noen jeg burde pleie omgang med, ringe ofte eller lignende. De er jo dem man ikke trenger å være høflig mot, de elsker en uansett.

Jeg savner dem mer, og ringer/inviterer/besøker/omgås dem mye oftere nå.

[Gjest sangsol]

Dette er da ikke unormalt/uvanlig?

Folk er forskjellige- og i forskjellige faser i livet. Slapp av, vær hyggelig og grei slik dere pleier når hun kommer. Inviter i blant på middag om dere har lyst. Utover det, så ikke lag dette til et problem.