NHD, andre: Noen råd? Hva nå?

[florista]

Hei.

Nå skal jeg straks skrives ut etter en planlagt opphold på DPS. Dvs, den planlagte innleggelsen ble fremskyndet pga svært alvorlig selvskading. Kroppen min har vært svært ødelagt og på grensen til det som den egentlig kan tåle. Fremdeles er kroppen svekket, men jeg har ikke skadet meg mens jeg har vært innlagt.

Da jeg ble innlagt var jeg så fysisk (og psykisk) dårlig at jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle klare å reise meg igjen. Jeg var sengeliggende. Og da tenkte jeg, aldri aldri mer selvskading av et slikt kaliber. Legene sier at jeg kan dø når som helst, med det jeg holder på med.

Problemet er at nå som jeg begynner å få litt mer krefter i kroppen etter oppholdet så begynner også jeg ( og stemmen) å tenke på den samme type selvskading igjen. Det er for å få det litt stille. For å holde ut litt til. Selv om jeg så inderlig godt vet at jeg kan dø av det... jeg tenker på en måte at det "er greit". Det er greit det som evnt kan skje.

Men samtidig så er det en stor del av meg som selvsagt ikke vil gjøre dette. Som ikke skjønner hva jeg skal gjøre når jeg skrives ut. Som er livredd for at jeg skal miste kontrollen igjen og rett og slett dø av denne farlige selvskadingen.

Jeg har enda ikke lært hvordan å takle livet hjemme uten dette.

Hva skal jeg gjøre?

De vonde minnene river og sliter i meg. Jeg er livredd for alt og alle og jeg føler jeg stadig mer og mer mister meg selv.

Hva som kan hjelpe i en slik situasjon jeg er i nå? Noen som har noen tips? Jeg er redd og slett redd for hva som vil skje nå.

Mvh

[frosken]

Har du brukt tid på å planlegge hverdagen hjemme - f.eks. i samtaler med personalet? Har dere laget en kriseplan med tiltak du kan iverksette dersom du får det vanskelig?

[florista]

Har du brukt tid på å planlegge hverdagen hjemme - f.eks. i samtaler med personalet? Har dere laget en kriseplan med tiltak du kan iverksette dersom du får det vanskelig?

Jeg har prøvd å ta det opp, å si at jeg er usikker på hvordan det vil gå hjemme, men så har tiden gått så fort at det ikke er blitt satt opp noe spesielt.

Fra forrige innleggelse ble det sagt at om jeg selvskader slik jeg gjorde/gjør, så må det tas kontakt med lege. Men det er ikke alltid like enkelt.

Jeg savner å vite hva jeg skal gjøre. Jeg vet at om jeg tar kontakt med lege så blir jeg innlagt på sykehus (somatisk), men det er jo ikke det jeg vil... Jeg vil bare lære å leve livet hjemme:(

Jeg savner mestringsstrategier, men det som er foreslått til nå har jeg ikke klart å bruke. Dvs, jeg har brukt de, men de har ikke hjulpet:( Og det er jeg skamfull for.

[frosken]

Jeg har prøvd å ta det opp, å si at jeg er usikker på hvordan det vil gå hjemme, men så har tiden gått så fort at det ikke er blitt satt opp noe spesielt.

Fra forrige innleggelse ble det sagt at om jeg selvskader slik jeg gjorde/gjør, så må det tas kontakt med lege. Men det er ikke alltid like enkelt.

Jeg savner å vite hva jeg skal gjøre. Jeg vet at om jeg tar kontakt med lege så blir jeg innlagt på sykehus (somatisk), men det er jo ikke det jeg vil... Jeg vil bare lære å leve livet hjemme:(

Jeg savner mestringsstrategier, men det som er foreslått til nå har jeg ikke klart å bruke. Dvs, jeg har brukt de, men de har ikke hjulpet:( Og det er jeg skamfull for.

Hva slags behandlingsopplegg skal du ha når du kommer hjem?

[florista]

Hva slags behandlingsopplegg skal du ha når du kommer hjem?

Samtaler med psykolog 1 gang i uken og psykiatrisk sykepleier ca 1 gang i uken. (Har pleid å ha annenhver uke) men tror det skal økes til 1 gang i uken

[frosken]

Samtaler med psykolog 1 gang i uken og psykiatrisk sykepleier ca 1 gang i uken. (Har pleid å ha annenhver uke) men tror det skal økes til 1 gang i uken

Slik jeg ser det, så stenger din selvskading for utvikling i en konstruktiv retning. Derfor mener jeg at du konsekvent bør si fra til behandlere om hvordan du tenker og handler i forhold til dette. Dersom du kan klare å forplikte deg til å la selvskadingen være, så kan dere i stedet bruke tiden på ting som er viktig for deg.

Synes du skal ta opp dette temaet umiddelbart med dine behandlere og at dere lager en plan for de første dagene hjemme.

[florista]

Slik jeg ser det, så stenger din selvskading for utvikling i en konstruktiv retning. Derfor mener jeg at du konsekvent bør si fra til behandlere om hvordan du tenker og handler i forhold til dette. Dersom du kan klare å forplikte deg til å la selvskadingen være, så kan dere i stedet bruke tiden på ting som er viktig for deg.

Synes du skal ta opp dette temaet umiddelbart med dine behandlere og at dere lager en plan for de første dagene hjemme.

De er klar over selvskadingen. Problemet er at jeg ikke klarer å la være:( Jeg har prøvd og prøvd, men det blir bare verre og verre. Jeg strekker grensene helt til det ytterste og videre derfra igjen.

Jeg håper det blir tatt mer opp på utskrivelsessamtalen jeg skal ha. Men hva kan de gjøre? Og ikke minst, hva kan JEG gjøre?

Når jeg vet at jeg mest sannsynlig ikke klarer å la være? Jeg er redd jeg dør av det til slutt.

[frosken]

De er klar over selvskadingen. Problemet er at jeg ikke klarer å la være:( Jeg har prøvd og prøvd, men det blir bare verre og verre. Jeg strekker grensene helt til det ytterste og videre derfra igjen.

Jeg håper det blir tatt mer opp på utskrivelsessamtalen jeg skal ha. Men hva kan de gjøre? Og ikke minst, hva kan JEG gjøre?

Når jeg vet at jeg mest sannsynlig ikke klarer å la være? Jeg er redd jeg dør av det til slutt.

''Jeg håper det blir tatt mer opp på utskrivelsessamtalen jeg skal ha. Men hva kan de gjøre? Og ikke minst, hva kan JEG gjøre? ''

For det første kan du sørge for at dette blir tema både på utskrivelsessamtalen og i andre samtaler før du drar. Du kan aktivt be om at dere snakker om det.

Dere bør komme frem til en plan for nøyaktig hva du skal gjøre når du får selvskadingsimpulser. Det kan være alt fra å gå på trening i steden, ringe en konkret person, bruke dempende medisiner som f.eks. truxal osv. osv.

Jeg er helt sikker på at du KAN la være å skade deg selv, men det krever både at du forplikter deg og at dere har kommet frem til konkrete strategier for hva du skal gjøre når du får impulser. I tillegg bør du sørge for ikke å ha de midlene du skader deg med tilgjengelig hjemme. Det er lettere å unngå selvskading dersom det er en del "avstand" mellom impuls og mulighet til gjennomføring. Du bør selv sørge for at det etableres "avstand".

[florista]

''Jeg håper det blir tatt mer opp på utskrivelsessamtalen jeg skal ha. Men hva kan de gjøre? Og ikke minst, hva kan JEG gjøre? ''

For det første kan du sørge for at dette blir tema både på utskrivelsessamtalen og i andre samtaler før du drar. Du kan aktivt be om at dere snakker om det.

Dere bør komme frem til en plan for nøyaktig hva du skal gjøre når du får selvskadingsimpulser. Det kan være alt fra å gå på trening i steden, ringe en konkret person, bruke dempende medisiner som f.eks. truxal osv. osv.

Jeg er helt sikker på at du KAN la være å skade deg selv, men det krever både at du forplikter deg og at dere har kommet frem til konkrete strategier for hva du skal gjøre når du får impulser. I tillegg bør du sørge for ikke å ha de midlene du skader deg med tilgjengelig hjemme. Det er lettere å unngå selvskading dersom det er en del "avstand" mellom impuls og mulighet til gjennomføring. Du bør selv sørge for at det etableres "avstand".

Jeg forstår alt du skriver frosken. Og jeg jobber hver dag med å ikke ha dette tilgjengelig i huset. Men ofte er jeg så "desperat" at jeg kan kjøre langt bare for å få tak i det.

Jeg har selv aktivt tatt dette opp med avdelingen, men av og til føles det som om de er mest opptatt av at jeg for alt i verden IKKE må skade meg mens jeg er innlagt, men når jeg kommer hjem har ikke de "ansvar" lenger. Jeg liker ikke å innrømme det, men det er slik det føles. De setter himmel og jord i bevegelse for at jeg ikke skal ha mulighet til å skade når jeg er innlagt, men når jeg er hjemme så "er det ikke deres bord". Og klart er det ikke det. Uansett er det opp til meg.

Men hva når jeg ikke klarer?

Jeg har bare utskrivelsessamtale igjen før jeg skal hjem. Men har en innleggelse en god stund frem i tid. Jeg er bare redd for hva jeg kan gjøre i mellomtiden.

Jeg vet så inderlig godt at dette er mitt problem, og ingen andres - inkludert behandlerne. Men jeg er rett og slett redd meg selv.

Jeg har prøvd alt mulig. Jeg har prøvd å komme meg ut i skogen, prøvd å trene så hardt at det svir i alle muskler og ledd. Men det er ikke det samme som å skade kroppen. Jeg skader ikke kroppen ved å trene. Da gjør jeg i stedet noe godt mot den. Der ligger mitt problem. Alle andre måter å ikke skade seg på, involverer ikke det å skade kroppen min. Det er slik jeg får en pause. Slik jeg får pusterom. Slik jeg egentlig paradoksalt nok klarer å holde meg i live. Selv om grensen stadig strekkes mot døden.

Jeg innser at dette er mitt problem, jeg vet bare virkelig ikke hvordan jeg skal løse det. Unnskyld for det.

Mvh

[frosken]

Jeg forstår alt du skriver frosken. Og jeg jobber hver dag med å ikke ha dette tilgjengelig i huset. Men ofte er jeg så "desperat" at jeg kan kjøre langt bare for å få tak i det.

Jeg har selv aktivt tatt dette opp med avdelingen, men av og til føles det som om de er mest opptatt av at jeg for alt i verden IKKE må skade meg mens jeg er innlagt, men når jeg kommer hjem har ikke de "ansvar" lenger. Jeg liker ikke å innrømme det, men det er slik det føles. De setter himmel og jord i bevegelse for at jeg ikke skal ha mulighet til å skade når jeg er innlagt, men når jeg er hjemme så "er det ikke deres bord". Og klart er det ikke det. Uansett er det opp til meg.

Men hva når jeg ikke klarer?

Jeg har bare utskrivelsessamtale igjen før jeg skal hjem. Men har en innleggelse en god stund frem i tid. Jeg er bare redd for hva jeg kan gjøre i mellomtiden.

Jeg vet så inderlig godt at dette er mitt problem, og ingen andres - inkludert behandlerne. Men jeg er rett og slett redd meg selv.

Jeg har prøvd alt mulig. Jeg har prøvd å komme meg ut i skogen, prøvd å trene så hardt at det svir i alle muskler og ledd. Men det er ikke det samme som å skade kroppen. Jeg skader ikke kroppen ved å trene. Da gjør jeg i stedet noe godt mot den. Der ligger mitt problem. Alle andre måter å ikke skade seg på, involverer ikke det å skade kroppen min. Det er slik jeg får en pause. Slik jeg får pusterom. Slik jeg egentlig paradoksalt nok klarer å holde meg i live. Selv om grensen stadig strekkes mot døden.

Jeg innser at dette er mitt problem, jeg vet bare virkelig ikke hvordan jeg skal løse det. Unnskyld for det.

Mvh

''Jeg vet så inderlig godt at dette er mitt problem, og ingen andres - inkludert behandlerne. Men jeg er rett og slett redd meg selv''

Jeg mener ikke at det er ditt problem i betydningen noe du skal finne ut av hvordan unngå alene. Jeg tror du trenger å utvikle mestringsstrategier sammen med noen andre, og at disse mestringsstrategiene skal være helt konkrete.

F.eks. at du først skal prøve en økt styrketrening, dersom det ikke gjør deg tilstrekkelig rolig så kan du legge deg og ta f.eks. truxal, og dersom heller ikke det roer deg, så skal du ringe behandler klokka åtte neste morgen eller lignende.

Jeg har stor tro på å utvikle konkrete mestringsstrategier.

Helt på siden; har du noen erfaring med mindfulness? Det er en helt annen type mestringsstrategi som også kan være nyttig å utforske.

[nitty-gritty]

''Jeg vet så inderlig godt at dette er mitt problem, og ingen andres - inkludert behandlerne. Men jeg er rett og slett redd meg selv''

Jeg mener ikke at det er ditt problem i betydningen noe du skal finne ut av hvordan unngå alene. Jeg tror du trenger å utvikle mestringsstrategier sammen med noen andre, og at disse mestringsstrategiene skal være helt konkrete.

F.eks. at du først skal prøve en økt styrketrening, dersom det ikke gjør deg tilstrekkelig rolig så kan du legge deg og ta f.eks. truxal, og dersom heller ikke det roer deg, så skal du ringe behandler klokka åtte neste morgen eller lignende.

Jeg har stor tro på å utvikle konkrete mestringsstrategier.

Helt på siden; har du noen erfaring med mindfulness? Det er en helt annen type mestringsstrategi som også kan være nyttig å utforske.

Svært godt svar.

[florista]

''Jeg vet så inderlig godt at dette er mitt problem, og ingen andres - inkludert behandlerne. Men jeg er rett og slett redd meg selv''

Jeg mener ikke at det er ditt problem i betydningen noe du skal finne ut av hvordan unngå alene. Jeg tror du trenger å utvikle mestringsstrategier sammen med noen andre, og at disse mestringsstrategiene skal være helt konkrete.

F.eks. at du først skal prøve en økt styrketrening, dersom det ikke gjør deg tilstrekkelig rolig så kan du legge deg og ta f.eks. truxal, og dersom heller ikke det roer deg, så skal du ringe behandler klokka åtte neste morgen eller lignende.

Jeg har stor tro på å utvikle konkrete mestringsstrategier.

Helt på siden; har du noen erfaring med mindfulness? Det er en helt annen type mestringsstrategi som også kan være nyttig å utforske.

Tusen takk for svar.

Vil ikke behandler synes det er frustrerende å ha en slik pasient?

Takk for tips angående mestringsstrategier og "hvilken vei å gå".

Behandler har så vidt nevnt mindfullness, men ikke sagt noe mer om det. Mulig vi kan ta det opp igjen...

Mvh

[Gjest Detgårann]

De er klar over selvskadingen. Problemet er at jeg ikke klarer å la være:( Jeg har prøvd og prøvd, men det blir bare verre og verre. Jeg strekker grensene helt til det ytterste og videre derfra igjen.

Jeg håper det blir tatt mer opp på utskrivelsessamtalen jeg skal ha. Men hva kan de gjøre? Og ikke minst, hva kan JEG gjøre?

Når jeg vet at jeg mest sannsynlig ikke klarer å la være? Jeg er redd jeg dør av det til slutt.

Jeg forstår smerten og fortvilelsen du går igjennom akkurat nå.

Du spør om hva DU kan gjøre med problematikken din.

Først og fremst så er det DU som sitter med det fulle og hele ansvaret over hva du skal gjøre og ikke gjøre.

Til tross for sykdommen din så er selvskading DITT valg.

Ingen kan sitte å "passe på deg" livet ut, det er DU som må lære deg til å "passe på" deg selv, med hjelp "der ute".

Slik jeg forstår deg nå, så er du "redd" for utskrivelse, du er redd for hva som "skjer".

Det er de fleste som er innlagt, når syke mennesker er innlagt, så får mange av de en følelse av trygghet, de føler de blir passet mer på når de er på sykehus enn de gjør hjemme.

Noen opplever at det å ha folk rundt seg døgnet rundt er bra for dem, dem har noen å prate med døgnet rundt og noen som kan ta kontrollen hvis noe skjer.

Men egentlig så er ikke sykehus og institusjoner det beste for pasienten, så klart er det et godt alternativ i akuttfasen, men ingen har godt av å bo på sykehus så og si hele livet.

Jo lenger du er på sykehus, jo mer avhengig blir du av denne hjelpen, tilslutt får du en følelse av at du ikke klarer deg uten disse menneskene som tar kontrollen for deg.

Jeg har forslag til hva DU kan gjøre for å få det bedre med deg selv, og klare livet utenfor.

Først og fremst burde du få en kriseplan, på den bør det stå hva DU skal gjøre ved de forskjellige krisene, steg for steg.

Du burde kanskje også skaffe deg hjemmesykepleie, dem kommer inn til deg av og til og ser til deg og hører med deg hvordan det går.

Du burde også få noe å gjøre på fritiden.

Jeg VET at selvskading blir ofte et problem når personen ikke har noe "å gjøre".

Jeg vet at mange som selvskader seg selv, bruker former for terapi, som dem selv utfører.

Mange bruker malingterapi, de får rett og slett følelsene ned på et papir i stedet for å få de ned på kroppen.

Jeg har selv tatt i bruk denne form for terapi, og det hjelper faktisk.

Når jeg er trist og lei og er stappfull med angst så setter jeg meg ned, tar fram malingsakene og maler i vei.

Da maler jeg helt til smerten er borte og jeg gir meg ikke før.

Når smerten er borte, legger jeg vekk malingsakene og vips så har jeg malt et fint bilde.

Det er samme hva du maler, det trenger ikke være noe konkret, det kan være bare farger, eller abstrakte malerier.

Men for meg hjelper denne terapien veldig, så jeg anbefaler dette sterkt, hvis du ikke holder på med dette fra før.

På en måte forteller du at du er "redd" for å selvskade deg og på en måte tror du at du slipper smerten ved å gjøre dette.

Da kan jeg love deg at smerten blir ikke borte ved å selvskade.

Du får det bare vondt fysisk og psykisk etterpå.

Det er godt når du gjør det, men det er fordi kroppen gir ut signaler som er smertedempende.

Du føler du får en frihet psykisk og fysisk.

Men etterpå kommer angsten og frykten for hva du har gjort.

Smerten kommer tilbake og du føler du må skade mer for å få det bedre igjen.

Selvskading skaper en "avhengighet" som kan sidestilles med det å være avhengig av rusmidler.

Du må skade mer og mer for å få samme virkning.

Det beste for å slutte med selvskading, som jeg gjorde var å kutte tvert av, få noe å gjøre og få fokuset bort fra denne selvskadingen.

Du har ikke godt av det og kroppen har ikke godt av det.

Og innerst inne så tror jeg nok du vet at det du gjør ikke er bra for deg og at du ikke ønsker å være pasienten som går inn og ut av sykehus.

Husk, du kan ikke lære å springe før du lærer å gå, så ta et skritt om gangen!

Lykke til:)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tusen takk for svar.

Vil ikke behandler synes det er frustrerende å ha en slik pasient?

Takk for tips angående mestringsstrategier og "hvilken vei å gå".

Behandler har så vidt nevnt mindfullness, men ikke sagt noe mer om det. Mulig vi kan ta det opp igjen...

Mvh

Jeg støtter froskens råd. Dette kalles kriseplan. Det er svært vanlig at pasienter har kriseplan (håper jeg).

[florista]

Jeg støtter froskens råd. Dette kalles kriseplan. Det er svært vanlig at pasienter har kriseplan (håper jeg).

Tusen takk for råd alle sammen.

Jeg skjønner at dette er noe jeg selv må gjøre noe med, men at jeg også kan få hjelp.

Men jeg har aldri hatt en kriseplan. Kan noen fortelle hvordan en kriseplan kan se ut? Er det slik som du skrev frosken? Feks trene, om ikke det virker så medisin, og om det ikke virker så ringe behandler om morgenen?

Men da tenker jeg og lurer på hvordan jeg kan løse dette om det skulle skje: Selvskadingstrang (og gjennomføring av selvskading) hver dag? Kan jo ikke ringe behandler hver dag om det overstående heller ikke virker?

Mvh

[frosken]

Tusen takk for svar.

Vil ikke behandler synes det er frustrerende å ha en slik pasient?

Takk for tips angående mestringsstrategier og "hvilken vei å gå".

Behandler har så vidt nevnt mindfullness, men ikke sagt noe mer om det. Mulig vi kan ta det opp igjen...

Mvh

''Vil ikke behandler synes det er frustrerende å ha en slik pasient?

''

Jeg tror det er svært mye mer frustrerende å ha en pasient som ikke tematiserer noe som er så destruktivt. Jeg tenker vel at inntil dere har klart å finne måter å håndtere selvdestruktiviteten på, så er det liten vits i å bruke tid på andre temaer i terapi.

Slik du skriver om din selvdestruktivitet, så tror jeg deg på at dette ikke er handlinger rettet mot omgivelsene (dvs. du formidler ikke et budskap gjennom selvskadingen, og du søker ikke oppmerksomhet, slik jeg oppfatter det.). Dermed tenker jeg at det bør være fullt mulig å samarbeide om gode løsninger, og at dere inntil dere har funnet dem ikke kan gjøre så mye annet enn å prøve ulike former for mestringsstrategier.

Jeg er ganske satt ut av at dps ikke har jobbet sammen med deg om dette under innleggelsen. Si at du trenger at dere utarbeider en kriseplan - du kan vel si at du har blitt rådet til det av andre?

[bibben]

Tusen takk for råd alle sammen.

Jeg skjønner at dette er noe jeg selv må gjøre noe med, men at jeg også kan få hjelp.

Men jeg har aldri hatt en kriseplan. Kan noen fortelle hvordan en kriseplan kan se ut? Er det slik som du skrev frosken? Feks trene, om ikke det virker så medisin, og om det ikke virker så ringe behandler om morgenen?

Men da tenker jeg og lurer på hvordan jeg kan løse dette om det skulle skje: Selvskadingstrang (og gjennomføring av selvskading) hver dag? Kan jo ikke ringe behandler hver dag om det overstående heller ikke virker?

Mvh

På min kriseplan står det oppført førsymtomer og tegn på at noe bygger seg opp så vel som alvorlige symptomer. Til disse er tiltak beskrevet. Det kan være reduksjon av inntrykk, øking av medisiner, det å unngå visse situasjoner, handlinger og det å kontakte en støtteperson eller behandlingsapparatet. Kriseplanen revideres og utvides etterhvert som jeg lærer hva som er nyttig. Jeg har levert kopi av planen til dem som står oppført som kontaktpersoner.

Dette var bare litt om min kriseplan. Hva som er hensiktsmessig for deg kan du kanskje få diskutert med noen som kjenner deg godt.

[florista]

''Vil ikke behandler synes det er frustrerende å ha en slik pasient?

''

Jeg tror det er svært mye mer frustrerende å ha en pasient som ikke tematiserer noe som er så destruktivt. Jeg tenker vel at inntil dere har klart å finne måter å håndtere selvdestruktiviteten på, så er det liten vits i å bruke tid på andre temaer i terapi.

Slik du skriver om din selvdestruktivitet, så tror jeg deg på at dette ikke er handlinger rettet mot omgivelsene (dvs. du formidler ikke et budskap gjennom selvskadingen, og du søker ikke oppmerksomhet, slik jeg oppfatter det.). Dermed tenker jeg at det bør være fullt mulig å samarbeide om gode løsninger, og at dere inntil dere har funnet dem ikke kan gjøre så mye annet enn å prøve ulike former for mestringsstrategier.

Jeg er ganske satt ut av at dps ikke har jobbet sammen med deg om dette under innleggelsen. Si at du trenger at dere utarbeider en kriseplan - du kan vel si at du har blitt rådet til det av andre?

Tusen takk for svar.

Du har rett i at jeg ikke søker oppmerksomhet med min selvskading. Og jeg håper så veldig at jeg skal klare å leve et liv uten selvskading. For jeg er redd for utviklingen og vil prøve det meste for å mestre det.

Under innleggelsen så har det vært snakk om selvskading, men "bare" på den måten at jeg ikke må gjøre det mens jeg er innlagt. Selvskadingen min er livsfarlig og kan lett gå galt uten at jeg vil ha mulighet til å gi beskjed på forhånd, og jeg forstår jo at de ikke vil jeg skal dø mens jeg er her. Da har de på en måte ikke "gjort jobben sin". Selv om selvsagt det er mitt valg til slutt. Det forstår jeg jo.Jeg har "følge med utgang" når jeg er innlagt, for så å skrives ut "til meg selv".

En kriseplan høres lurt ut. Det har vært snakk om at jeg (evnt psykolog/psykiater) må straks ta kontakt med lege hvis jeg selvskader. Det kan være liten tid til å ordne det, og jeg og behandlerne har fått klar beskjed om å straks ta kontakt med fastlegen. Om en ikke straks oppnår kontakt må en ringe legevakten som har direktelinje til fastlegen. Men så er jeg skrudd slik sammen at jeg tar ikke kontakt med legen. Noen få ganger har jeg gitt beskjed til behandlere om det, men da er det såpass lenge siden at jeg har full kontroll og ikke trenger innleggelse. Foruten ved kutting, da tar jeg selv kontakt med lege for å få sydd.

Jeg forstår at jeg først av alt må få kontroll på de destruktive handlingene mine, før det er vits å fortsette med annen terapi. Jeg håper at behandlerne også forstår det. For jeg er redd, faktisk:-(

Tusen takk for gode svar!

Mvh

[florista]

På min kriseplan står det oppført førsymtomer og tegn på at noe bygger seg opp så vel som alvorlige symptomer. Til disse er tiltak beskrevet. Det kan være reduksjon av inntrykk, øking av medisiner, det å unngå visse situasjoner, handlinger og det å kontakte en støtteperson eller behandlingsapparatet. Kriseplanen revideres og utvides etterhvert som jeg lærer hva som er nyttig. Jeg har levert kopi av planen til dem som står oppført som kontaktpersoner.

Dette var bare litt om min kriseplan. Hva som er hensiktsmessig for deg kan du kanskje få diskutert med noen som kjenner deg godt.

Tusen takk for svar bibben.

Har du perioder hvor du har selvskadingstrang hver eneste dag? Hva gjør du da?

Mvh

[bibben]

Tusen takk for svar bibben.

Har du perioder hvor du har selvskadingstrang hver eneste dag? Hva gjør du da?

Mvh

Hei igjen!

Min problemstilling er primært knyttet til psykoseproblematikk, vrangforestillinger og katastrofetanker. Jeg kan få selvdestruktive tanker, bli suicidal, men utøver ikke selvskading.