huuff has left the building

[PieLill]

Klart jeg har vært villig til det. Men nå har det gått lang tid, og profesjonelle har vært enig i at vi må ta et standpunkt ifht hverandre og jobbe for det. Å gå og gneldre om hva som skjedde helga for to år siden osv fører i alle fall ikke frem.

Det er uansett ikke bare jeg som har ført oss ut i vanære. Han må jo også være han jeg vil dele livet med og gjøre seg attraktiv osv. Det må vi begge. Men vi er nok for forskjellige til at det går. Følelser har vi dessverre begge, men det funker bare ikke.

Jeg er svært usikker på hvorvidt vi får det bedre noe annet sted og har villet jobbe for det, men når denne jobbingen er enveiskjørt, så blir det umulig.

''Klart jeg har vært villig til det. Men nå har det gått lang tid, og profesjonelle har vært enig i at vi må ta et standpunkt ifht hverandre og jobbe for det''

Var det derfor han ikke lengre ville gå i terapi; Terapeuten tok parti med deg?

''Å gå og gneldre om hva som skjedde helga for to år siden osv fører i alle fall ikke frem.''

At du definerer dette som gneldring sier kanskje litt om den manglende viljen til å møte ham på hans premisser. Du har hatt flere overraskelser oppe i ermet for ham og ofte ikke vært ærlig før du har blitt ille tvunget. Slikt viser at 'gneldringen' var berettget.

''Det er uansett ikke bare jeg som har ført oss ut i vanære. Han må jo også være han jeg vil dele livet med og gjøre seg attraktiv osv.''

Du _alene_ er ansvarlig for at du var utro og bedro ham. Bare du har skapt problemene dette medfører. Dere har selvsagt hatt andre problemer som par. Han har brakt sitt til bordet på godt og vondt. Men pakken 'etterdønninger etter langvarig utroskap og bedrag' står på din regning alene.

''Men vi er nok for forskjellige til at det går. Følelser har vi dessverre begge, men det funker bare ikke.''

Slik du beskriver tingene er jeg enig i at prognosen ikke er spesielt lovende. Handler mer om bagasjen enn ulikheter. Alle par finner før eller siden ut at de er svært forskjellige som enkeltindivider.

''Jeg er svært usikker på hvorvidt vi får det bedre noe annet sted og har villet jobbe for det, men når denne jobbingen er enveiskjørt, så blir det umulig.''

Om du vil ha ham, må du være villig til ensidig innsats lenge. Du må gi ham haugevis av grunner til å stole på deg og ønske å satse på deg igjen. For hver ny overraskelse er det ikke bare 'rykk tilbake til start', men langt bak forrige startpunkt.

Brutt tillit er noe av det aller vanskeligste å bygge opp. Ny tillit er noe av det vanskeligste å gi. Man må akseptere at risikoen for å bli såret og sveket igjen på samme måte er så liten at det likevel er verdt å ta sjansen.

For dere to virker det mest sannsynlig siste tog er gått for lengst. På hver deres kant kan dere sikkert få komme i supre forhold og være flotte partnere for noen. Men sammen blir det fort for mye bagasje.

Ønsker dere begge alt godt.

mvh

[Elis31]

Klart jeg har vært villig til det. Men nå har det gått lang tid, og profesjonelle har vært enig i at vi må ta et standpunkt ifht hverandre og jobbe for det. Å gå og gneldre om hva som skjedde helga for to år siden osv fører i alle fall ikke frem.

Det er uansett ikke bare jeg som har ført oss ut i vanære. Han må jo også være han jeg vil dele livet med og gjøre seg attraktiv osv. Det må vi begge. Men vi er nok for forskjellige til at det går. Følelser har vi dessverre begge, men det funker bare ikke.

Jeg er svært usikker på hvorvidt vi får det bedre noe annet sted og har villet jobbe for det, men når denne jobbingen er enveiskjørt, så blir det umulig.

Veldig bra innlegg fra Pie Lill her. Du har bedratt han på det groveste, over to år. Han har stolt på deg og ikke ant dette. Du må faktisk være villig til å jobbe med dette, og prate om dette så lenge han har behov for det. Men med de følelsene du har for han, eller manglende lyst og bægjær, så er sjansen stor for at du vil falle for en annen så snart du føler dette. Det er mulig du klarer å være ærlig denne gangen, det bør du være istedenfor å tråkke på han med å gå bak ryggen hans. Men er det verdt å investere nye år for han, for at du stikker med en du faktisk føler mer begjær for enn for han? Nei, jeg hadde ikke tatt sjansen på det var jeg han. Nå er alt oppe for dagen, bruk ikke energi på å bygge opp noe som likevel er rimelig dødfødt. Gå heller nå, når dere er i den situasjonen dere er i.

[Lillemus]

Klart jeg har vært villig til det. Men nå har det gått lang tid, og profesjonelle har vært enig i at vi må ta et standpunkt ifht hverandre og jobbe for det. Å gå og gneldre om hva som skjedde helga for to år siden osv fører i alle fall ikke frem.

Det er uansett ikke bare jeg som har ført oss ut i vanære. Han må jo også være han jeg vil dele livet med og gjøre seg attraktiv osv. Det må vi begge. Men vi er nok for forskjellige til at det går. Følelser har vi dessverre begge, men det funker bare ikke.

Jeg er svært usikker på hvorvidt vi får det bedre noe annet sted og har villet jobbe for det, men når denne jobbingen er enveiskjørt, så blir det umulig.

Jeg skjønner ingenting. Er du sammen med "eksen" fremdeles eller er du ikke? Bor dere sammen eller hver for dere? Den ene dagen sier du at du elsker ham og at dere har det sååå fint sammen (bortsett fra at du overhodet ikke begjærer ham), den neste dagen gnåler og maser han om det som skjedde en helg for 2 år siden og alt er bare ræva.

Herregud - gå hver til deres og ikke se dere tilbake igjen.

[cilie]

''Klart jeg har vært villig til det. Men nå har det gått lang tid, og profesjonelle har vært enig i at vi må ta et standpunkt ifht hverandre og jobbe for det''

Var det derfor han ikke lengre ville gå i terapi; Terapeuten tok parti med deg?

''Å gå og gneldre om hva som skjedde helga for to år siden osv fører i alle fall ikke frem.''

At du definerer dette som gneldring sier kanskje litt om den manglende viljen til å møte ham på hans premisser. Du har hatt flere overraskelser oppe i ermet for ham og ofte ikke vært ærlig før du har blitt ille tvunget. Slikt viser at 'gneldringen' var berettget.

''Det er uansett ikke bare jeg som har ført oss ut i vanære. Han må jo også være han jeg vil dele livet med og gjøre seg attraktiv osv.''

Du _alene_ er ansvarlig for at du var utro og bedro ham. Bare du har skapt problemene dette medfører. Dere har selvsagt hatt andre problemer som par. Han har brakt sitt til bordet på godt og vondt. Men pakken 'etterdønninger etter langvarig utroskap og bedrag' står på din regning alene.

''Men vi er nok for forskjellige til at det går. Følelser har vi dessverre begge, men det funker bare ikke.''

Slik du beskriver tingene er jeg enig i at prognosen ikke er spesielt lovende. Handler mer om bagasjen enn ulikheter. Alle par finner før eller siden ut at de er svært forskjellige som enkeltindivider.

''Jeg er svært usikker på hvorvidt vi får det bedre noe annet sted og har villet jobbe for det, men når denne jobbingen er enveiskjørt, så blir det umulig.''

Om du vil ha ham, må du være villig til ensidig innsats lenge. Du må gi ham haugevis av grunner til å stole på deg og ønske å satse på deg igjen. For hver ny overraskelse er det ikke bare 'rykk tilbake til start', men langt bak forrige startpunkt.

Brutt tillit er noe av det aller vanskeligste å bygge opp. Ny tillit er noe av det vanskeligste å gi. Man må akseptere at risikoen for å bli såret og sveket igjen på samme måte er så liten at det likevel er verdt å ta sjansen.

For dere to virker det mest sannsynlig siste tog er gått for lengst. På hver deres kant kan dere sikkert få komme i supre forhold og være flotte partnere for noen. Men sammen blir det fort for mye bagasje.

Ønsker dere begge alt godt.

mvh

Takk for det - og for betraktninger.

Jeg er ikke interessert i å oute oss så mye mer her inne, utover at han også har en del lik i skapet. Han var utro for flere år siden og har tidvis vært en skikkelig drittsekk- hensynsløs og ikke til å stole på.

Jeg mener derfor at begge må bidra mye i prosessen om det blir noen. Men skjønner selvfølgelig det med tillit og mitt bidrag her. Terapien kom på et meget ugunstig tidspunkt, og det var lett å hoppe av. Nå i ettertid sier han at han ikke vil- end of discussion.

[PieLill]

Takk for det - og for betraktninger.

Jeg er ikke interessert i å oute oss så mye mer her inne, utover at han også har en del lik i skapet. Han var utro for flere år siden og har tidvis vært en skikkelig drittsekk- hensynsløs og ikke til å stole på.

Jeg mener derfor at begge må bidra mye i prosessen om det blir noen. Men skjønner selvfølgelig det med tillit og mitt bidrag her. Terapien kom på et meget ugunstig tidspunkt, og det var lett å hoppe av. Nå i ettertid sier han at han ikke vil- end of discussion.

''Jeg mener derfor at begge må bidra mye i prosessen om det blir noen. Men skjønner selvfølgelig det med tillit og mitt bidrag her. Terapien kom på et meget ugunstig tidspunkt, og det var lett å hoppe av. Nå i ettertid sier han at han ikke vil- end of discussion.''

Om du virkelig ønsker et forhold med ex(?) som fungerer må du være villit til å investere en hel del uten å få noe tilbake i første omgang. Løses ikke problemet med mistillit er alt det andre dødfødt uansett. Du må bevise at du vil ha ham og ingen andre.

Forhold kan repareres etter utroskap, men man har de fleste odds mot seg når:

- Den utro ikke tilsto uoppfordret, men sannheten kom frem ved at den bedratte oppdaget det.

- Hele sannheten ikke kommer på bordet med en gang. Den bedratte får seg i stedet stadig nye overraskelser. Ærlighet kommer stort sett bare når det ikke finnes andre løsninger.

- Sidespranget og bedraget har vart i lang tid.

- Den utro ikke bare har hatt et sidesprang, men også ønsket/panlagt en fremtid med sin elsker.

- Følelsene for og kontakten med elskeren pleies også etter at utroskapen har kommet for en dag. Spesielt om dette holdes skjult og til slutt oppdages som enda en uærlighet.

- Den bedratte ikke opplever å få bearbeide det som har skjedd på egne premisser.

- Den bedratte føler at ting bagatelliseres og at den som har sveket ikke tar ansvar. Evt. at det tar for lang tid før disse siste to punktene kommer på stell.

Som dol-tilskuer til det som har skjedd, er det vanskelig for meg å se for meg at tilliten mellom dere kan gjenreises. Selv om finnes en viss teoretisk mulighet.

mvh

[cilie]

''Jeg mener derfor at begge må bidra mye i prosessen om det blir noen. Men skjønner selvfølgelig det med tillit og mitt bidrag her. Terapien kom på et meget ugunstig tidspunkt, og det var lett å hoppe av. Nå i ettertid sier han at han ikke vil- end of discussion.''

Om du virkelig ønsker et forhold med ex(?) som fungerer må du være villit til å investere en hel del uten å få noe tilbake i første omgang. Løses ikke problemet med mistillit er alt det andre dødfødt uansett. Du må bevise at du vil ha ham og ingen andre.

Forhold kan repareres etter utroskap, men man har de fleste odds mot seg når:

- Den utro ikke tilsto uoppfordret, men sannheten kom frem ved at den bedratte oppdaget det.

- Hele sannheten ikke kommer på bordet med en gang. Den bedratte får seg i stedet stadig nye overraskelser. Ærlighet kommer stort sett bare når det ikke finnes andre løsninger.

- Sidespranget og bedraget har vart i lang tid.

- Den utro ikke bare har hatt et sidesprang, men også ønsket/panlagt en fremtid med sin elsker.

- Følelsene for og kontakten med elskeren pleies også etter at utroskapen har kommet for en dag. Spesielt om dette holdes skjult og til slutt oppdages som enda en uærlighet.

- Den bedratte ikke opplever å få bearbeide det som har skjedd på egne premisser.

- Den bedratte føler at ting bagatelliseres og at den som har sveket ikke tar ansvar. Evt. at det tar for lang tid før disse siste to punktene kommer på stell.

Som dol-tilskuer til det som har skjedd, er det vanskelig for meg å se for meg at tilliten mellom dere kan gjenreises. Selv om finnes en viss teoretisk mulighet.

mvh

Ja, vi -jeg -stryker på alle punkter.

Men det er bare så mye følelser...

[cilie]

Jeg skjønner ingenting. Er du sammen med "eksen" fremdeles eller er du ikke? Bor dere sammen eller hver for dere? Den ene dagen sier du at du elsker ham og at dere har det sååå fint sammen (bortsett fra at du overhodet ikke begjærer ham), den neste dagen gnåler og maser han om det som skjedde en helg for 2 år siden og alt er bare ræva.

Herregud - gå hver til deres og ikke se dere tilbake igjen.

Vi er connected, ja, men definerer oss ikke som et par. Likevel har vi vært på tur sammen i påsken. Hyggelig, men ikke så hyggelig når hjemme igjen.

Synes sikkert håpløst for alle rundt, men det går jo kun ev ut over oss selv.

[Gjest voltaor]

Jeg synes det blir for lite nyanser. Man har ikke nødvendigvis skyld i at partneren er utro, kan like gjerne være at partner er en egoistisk drittsekk(?)/person som setter sin egen lykke og velvære foran den andres.

Skriver under på dette.

[Gjest voltaor]

Ja, vi -jeg -stryker på alle punkter.

Men det er bare så mye følelser...

Ja men, ja men. Hør på PieLill nå!

Jeg begynner nesten å lure på om innleggene dine er kødd. Er de det?

Din måte å argumentere og forsvare deg på har jeg hørt to ganger før. Av to drittsekker som var vant til å få det som de ville. Som var vant til at mor alltid unnskyldte dem. Som aldri var vant til å stå til rette for sine handlinger, og som derfor ikke hadde kommet særlig langt i sin moralutvikling. Er det sånn du vil fremstå?

[Gjest voltaor]

Hei!

Jeg skjønner at andre ikke skjønner hva jeg skriver om.

Tror ikke jeg greier forklare det bedre.

Men det har å gjøre med at om jeg eller min mann blir tiltrukket av andre så er det ikke nødvendigvis andres feil eller noe i oss, det kan skyldes at ens ektefelle har et dypt savn, feks etter å bli sett, hørt, satt pris på, på en bestemt måte, snarere enn et problem, kan det bli en lærdom som er vond, men ikke trenger å ødelegge, det har med innstilling og tanker å gjøre.

Min raushet er ikke rettet som krav mot min mann eller som raushet mot meg selv og min tanke, den er også en dyp kjærlighets-forklaring, til et menneske jeg elsker og respektere høyt, men som lever under og i et savn av en kone han elsker med en begrensing som setter hindringer for en kjærlighet jeg tror, er så dyp at den lite grenser har.

Jeg beundrer min mann, min kjærlighet til han er dypere enn til noe, mine ord kan feiltolkes, og feiloppfattes, men jeg er glad du i det minste forsøker å forstå. Min mann kjenner ikke min kjærlighet til han, når jeg er alene er jeg lei meg for det, min trofasthet er det han får, mine ord og mitt hjerte vet han ikke og kjenner han ikke, men jeg vil aldri vike fra hans side, (da mener jeg i hjerte)

En dame spurte meg en dag om dette "vet din amnn det vakre du har skrevet om han?" jeg svarte nei, Hun ga meg to ark, hun hadde printet dem ut, og jeg hadde skrevet dem, hun sa "gi de til din mann". Jeg tok arkene, jeg leste dem da jeg kom hjem, og jeg tenkte, det er akkurat sånn mitt hjerte føler for min mann.

Da klarte jeg ikke gi han dem, jeg la dem i skuffen min på rommet og tenkte "bare om min mann viste at jeg elsker han".

også glemte jeg arkene som ligger der enda, med ordene han lengter etter å høre og som jeg ikke greier å si.

Så kan du vel også gi han arkene, heller enn å si noe? Det må da være bedre enn ingenting

[Gjest voltaor]

''Jeg har villet prøve og ønsker livet med han hvis vi kan ha det fint, men synes han konstant snakker om h a n, og det som har skjedd, ev kan skje i framtiden, slik at det ikke blir hyggelig. Jeg savner også at han er litt mer sprudlende og aktiv - synes han (sikket vi) depper mye, og det blir "tungt."''

Du er som en som går å forsyner seg rikelig av butikkhyllene, men når du kommer til kassen og skal betale stopper du opp. Var det ikke gratis? Eller i det minste mye billigere?

Hvordan kan du forvente at han skal gi deg sitt beste, sitt gode, glade, trygge, lette og romantiske når du ikke er villig til å ta imot de vonde følelsene som du selv har skapt i ham?

mvh

Vær så snill, skriv en barnebok en dag. Du har en utmerket måte å formulere deg på som burde kunne nå inn til de fleste.

[cilie]

Ja men, ja men. Hør på PieLill nå!

Jeg begynner nesten å lure på om innleggene dine er kødd. Er de det?

Din måte å argumentere og forsvare deg på har jeg hørt to ganger før. Av to drittsekker som var vant til å få det som de ville. Som var vant til at mor alltid unnskyldte dem. Som aldri var vant til å stå til rette for sine handlinger, og som derfor ikke hadde kommet særlig langt i sin moralutvikling. Er det sånn du vil fremstå?

Ja, jeg tar med meg konstruktive råd og refleksjoner. Livet mitt må jeg dog leve og velge selv. Akkurat som min eks gjør.

[PieLill]

Ja, vi -jeg -stryker på alle punkter.

Men det er bare så mye følelser...

''Men det er bare så mye følelser...''

Selvfølgelig er det mye følelser. Og akkurat som før er de bygd på et sammensurium av realitet, ønsketekning og frenetisk frykt for hva du kan gå glipp av.

Har du regnet på hvor mye du har tapt på alle dine krumspring for å unngå tap. Opplegget du kjører nå er som å ha en gammel nedslitt bil. Man vil ikke bruke penger på å få den i skikkelig stand fordi man ikke er sikker på at bilen kommer til å gå stort lengre uansett. Og man synes ikke den er så mye verdt lengre.

Men på den andre siden vil man ikke ta utgiftene med å skrote den å kjøpe en ny bil. Dermed løper kostnadene med flikking og småreparasjoner. Etter hvert har man invesert så mye at det blir vanskelig å sette strek og gi opp. Og man har ikke en gang en bil man vet vil starte om morgenen. Du verden hvilken bil man kunne fått seg om man hadde skjønt tegninga tidligere og i stedet satt pengene på totlrenovere bilen eller skrote den og skaffe en ny.

Ja, det er mye følelser. Men hvor lenge skal følelsene få være en unnskyldning for å handle fornuftig.

Enten må du være villig til å gi ensidig inn i relasjonen til din 'ex' tilstrekkelig lenge til at du kan gjenvinne hans tillit og tro på at det er han du vil ha. Fokus må være på hans behov, hans drømmer og hans velbefinnende. Smerte og savn får du takle på enerom en stund. Her holder det ikke med noen demorunder. Du må levere ekte vare _lenge_. Og du har ingen garanti for sukess.

Er du ikke villig til det, i så fall en ærlig sak og fullt forståelig, måles sjansen for å få et godt forhold med ex-en i promille. Poenget er at det du satser halvhjertet, stort eller lite, kan avskrives som tap umiddelbart.

Hva du enn gjør, er det en pris å betale. Den kan være innsatsen ved å reparere uten å vite at du vil lykkes. Eller det kan være å tapet ved å gi opp og heller satse på å finne en annen. Dette er selvsagt også en løsning uten garantier.

Den høyeste prisen betaler man som regel for å la humla suse. Ved å fortsette med ubesluttsomhet og halvhjertethet. På kort sikt det enkleste. På lang sikt den sikreste veien til fiasko.

I forholdet til madrassatleten lot du omstendigheter og akumulerte konsekvenser styre. Var du i ettertid fornøyd med å ha valgt rollen som halen som ble tråkket på i stedet for å være hodet hodet som kunne heve seg over resten og velge retning?

Når slike ting eksploderer mitt i trynet trenger man tid til å gå rundt i sirkler og ikke ane hva man skal gjøre. Tvile, vakle, halte til begge sider, bestemme seg, forkaste det man nettopp har bestemt seg for. I starten er dette nyttig fordi det fungerer som realitetsorientering. Men om man ikke kommer seg videre, blir det en hengemyr.

mvh

[PieLill]

Vær så snill, skriv en barnebok en dag. Du har en utmerket måte å formulere deg på som burde kunne nå inn til de fleste.

Takk.

:-)

mvh

[laban]

''Men det er bare så mye følelser...''

Selvfølgelig er det mye følelser. Og akkurat som før er de bygd på et sammensurium av realitet, ønsketekning og frenetisk frykt for hva du kan gå glipp av.

Har du regnet på hvor mye du har tapt på alle dine krumspring for å unngå tap. Opplegget du kjører nå er som å ha en gammel nedslitt bil. Man vil ikke bruke penger på å få den i skikkelig stand fordi man ikke er sikker på at bilen kommer til å gå stort lengre uansett. Og man synes ikke den er så mye verdt lengre.

Men på den andre siden vil man ikke ta utgiftene med å skrote den å kjøpe en ny bil. Dermed løper kostnadene med flikking og småreparasjoner. Etter hvert har man invesert så mye at det blir vanskelig å sette strek og gi opp. Og man har ikke en gang en bil man vet vil starte om morgenen. Du verden hvilken bil man kunne fått seg om man hadde skjønt tegninga tidligere og i stedet satt pengene på totlrenovere bilen eller skrote den og skaffe en ny.

Ja, det er mye følelser. Men hvor lenge skal følelsene få være en unnskyldning for å handle fornuftig.

Enten må du være villig til å gi ensidig inn i relasjonen til din 'ex' tilstrekkelig lenge til at du kan gjenvinne hans tillit og tro på at det er han du vil ha. Fokus må være på hans behov, hans drømmer og hans velbefinnende. Smerte og savn får du takle på enerom en stund. Her holder det ikke med noen demorunder. Du må levere ekte vare _lenge_. Og du har ingen garanti for sukess.

Er du ikke villig til det, i så fall en ærlig sak og fullt forståelig, måles sjansen for å få et godt forhold med ex-en i promille. Poenget er at det du satser halvhjertet, stort eller lite, kan avskrives som tap umiddelbart.

Hva du enn gjør, er det en pris å betale. Den kan være innsatsen ved å reparere uten å vite at du vil lykkes. Eller det kan være å tapet ved å gi opp og heller satse på å finne en annen. Dette er selvsagt også en løsning uten garantier.

Den høyeste prisen betaler man som regel for å la humla suse. Ved å fortsette med ubesluttsomhet og halvhjertethet. På kort sikt det enkleste. På lang sikt den sikreste veien til fiasko.

I forholdet til madrassatleten lot du omstendigheter og akumulerte konsekvenser styre. Var du i ettertid fornøyd med å ha valgt rollen som halen som ble tråkket på i stedet for å være hodet hodet som kunne heve seg over resten og velge retning?

Når slike ting eksploderer mitt i trynet trenger man tid til å gå rundt i sirkler og ikke ane hva man skal gjøre. Tvile, vakle, halte til begge sider, bestemme seg, forkaste det man nettopp har bestemt seg for. I starten er dette nyttig fordi det fungerer som realitetsorientering. Men om man ikke kommer seg videre, blir det en hengemyr.

mvh

Løsningen er helt klart å innføre vrakpant på avlagte kjærester.

[PieLill]

Løsningen er helt klart å innføre vrakpant på avlagte kjærester.

Hvor høy måtte den være tror du?

:-)

mvh

[laban]

Hvor høy måtte den være tror du?

:-)

mvh

Tror ikke den kan være noe fastbeløp. Det trengs en innviklet formel der parametre som f.eks. årsmodell og antall "driftsår" i forholdet (tilsvarende en bils km-stand) inngår.

Ser for meg beregningsverktøy på nett og smarttelefon, ala BMI-kalkulator... ;-)

[cilie]

''Men det er bare så mye følelser...''

Selvfølgelig er det mye følelser. Og akkurat som før er de bygd på et sammensurium av realitet, ønsketekning og frenetisk frykt for hva du kan gå glipp av.

Har du regnet på hvor mye du har tapt på alle dine krumspring for å unngå tap. Opplegget du kjører nå er som å ha en gammel nedslitt bil. Man vil ikke bruke penger på å få den i skikkelig stand fordi man ikke er sikker på at bilen kommer til å gå stort lengre uansett. Og man synes ikke den er så mye verdt lengre.

Men på den andre siden vil man ikke ta utgiftene med å skrote den å kjøpe en ny bil. Dermed løper kostnadene med flikking og småreparasjoner. Etter hvert har man invesert så mye at det blir vanskelig å sette strek og gi opp. Og man har ikke en gang en bil man vet vil starte om morgenen. Du verden hvilken bil man kunne fått seg om man hadde skjønt tegninga tidligere og i stedet satt pengene på totlrenovere bilen eller skrote den og skaffe en ny.

Ja, det er mye følelser. Men hvor lenge skal følelsene få være en unnskyldning for å handle fornuftig.

Enten må du være villig til å gi ensidig inn i relasjonen til din 'ex' tilstrekkelig lenge til at du kan gjenvinne hans tillit og tro på at det er han du vil ha. Fokus må være på hans behov, hans drømmer og hans velbefinnende. Smerte og savn får du takle på enerom en stund. Her holder det ikke med noen demorunder. Du må levere ekte vare _lenge_. Og du har ingen garanti for sukess.

Er du ikke villig til det, i så fall en ærlig sak og fullt forståelig, måles sjansen for å få et godt forhold med ex-en i promille. Poenget er at det du satser halvhjertet, stort eller lite, kan avskrives som tap umiddelbart.

Hva du enn gjør, er det en pris å betale. Den kan være innsatsen ved å reparere uten å vite at du vil lykkes. Eller det kan være å tapet ved å gi opp og heller satse på å finne en annen. Dette er selvsagt også en løsning uten garantier.

Den høyeste prisen betaler man som regel for å la humla suse. Ved å fortsette med ubesluttsomhet og halvhjertethet. På kort sikt det enkleste. På lang sikt den sikreste veien til fiasko.

I forholdet til madrassatleten lot du omstendigheter og akumulerte konsekvenser styre. Var du i ettertid fornøyd med å ha valgt rollen som halen som ble tråkket på i stedet for å være hodet hodet som kunne heve seg over resten og velge retning?

Når slike ting eksploderer mitt i trynet trenger man tid til å gå rundt i sirkler og ikke ane hva man skal gjøre. Tvile, vakle, halte til begge sider, bestemme seg, forkaste det man nettopp har bestemt seg for. I starten er dette nyttig fordi det fungerer som realitetsorientering. Men om man ikke kommer seg videre, blir det en hengemyr.

mvh

Jeg er svært imponert over både språk og innhold:) Du er en reflektert og dyktig skriver.

Jeg er ikke enig med bilmetaforen. Den gamle bilen har vist at den har et potensiale og er absolutt noe jeg ville investert i...

Ja, jeg ville lenge gå jorda rundt for "madrasseatleten," haha!, men på et eller annet tidspunkt så jeg forbi luftslottet og innså realiteten.

Jeg så nok også på det å starte helt på nytt med mer positive øyne før. Nå skjønner jeg jo at det jeg vil se etter, nettopp er det jeg kanskje kunne ha fått med eks. Livet er ikke en forelskelse, som jeg midt i svermeriet trodde.

[Gjest nickløsheletida]

Jeg er svært imponert over både språk og innhold:) Du er en reflektert og dyktig skriver.

Jeg er ikke enig med bilmetaforen. Den gamle bilen har vist at den har et potensiale og er absolutt noe jeg ville investert i...

Ja, jeg ville lenge gå jorda rundt for "madrasseatleten," haha!, men på et eller annet tidspunkt så jeg forbi luftslottet og innså realiteten.

Jeg så nok også på det å starte helt på nytt med mer positive øyne før. Nå skjønner jeg jo at det jeg vil se etter, nettopp er det jeg kanskje kunne ha fått med eks. Livet er ikke en forelskelse, som jeg midt i svermeriet trodde.

''Livet er ikke en forelskelse, som jeg midt i svermeriet trodde''

Nå hopper jeg bare inn på 100 nyeste uten å ha fulgt med i det siste og aner ikke hvem du svarer, men vil bare kommentere denne setningen.

Jeg synes nå er det viktig å være forelsket når en starter en nytt forhold jeg da. Noen garantier for et langt og lykkelig samliv har man aldri uansett, men å starte ett nytt forhold uten å være forelsket ville jeg synes var kjedelige greier.

[Gjest Nok nå]

Jeg er svært imponert over både språk og innhold:) Du er en reflektert og dyktig skriver.

Jeg er ikke enig med bilmetaforen. Den gamle bilen har vist at den har et potensiale og er absolutt noe jeg ville investert i...

Ja, jeg ville lenge gå jorda rundt for "madrasseatleten," haha!, men på et eller annet tidspunkt så jeg forbi luftslottet og innså realiteten.

Jeg så nok også på det å starte helt på nytt med mer positive øyne før. Nå skjønner jeg jo at det jeg vil se etter, nettopp er det jeg kanskje kunne ha fått med eks. Livet er ikke en forelskelse, som jeg midt i svermeriet trodde.

Det livet du kanskje kunne fått med eks, er like hypotetisk som det du ønsket deg med han andre. Det er ikke en realitet! Du må slutte med de der dagdrømmene dine om hvordan du kunne ha hatt det. Dere har ikke hatt det bra, og det er slutt. Punktum. For ente gang, MOVE ON!