Farlig å bli behandlet på sykehus NHD kommentar?

[Gjest Kommentarer?]

På tv2.no har de nå rettet et søkelys på pasienter som rett og slett blir overmedisinert og feilbehandlet på norske sykehus.

Flere pårørende har skrevet til tv2.no at sine egne barn har begått selvmord pga medisiner de egentlig ikke skulle hatt.

Pasienter ber om hjelp, men det de får er medisiner, medisiner og atter medisiner.

Noen ganger får jeg et inntrykk av at helsevesenet kun er ute etter å dope ned pasienten slik at sykehuset kan sparke deg ut fortest mulig.

I stedet for å bygge flere avdelinger, stenges de som er i stedet.

Pasienter må nå være alvorlig psykotisk eller manisk for å få hjelp på sykehus.

Hvis pasienter ikke er "syke nok" får de med seg en resept på piller og beskjed om å ringe tilbake hvis tilstanden forverrer seg.

Er det virkelig slik at pasienter må forsøke å ta sitt eget liv for å få hjelp?

Jeg har nå valgt av egen vilje å bli en del av et stort prosjekt de har på tv2.no der de har rettet søkelyset på pasienter eller pårørende som har vært eller er en del av overmedisineringen som foregår i helsevesenet, og dem som har opplevd og ikke bli hørt osv..

Selv forteller jeg om da jeg selv ble overmedisinert, med farlig høye doser antipsykotika og stod i fare for å dø ung hvis jeg ikke hadde trappet ned til slutt.

Jeg forteller om at jeg ikke ble hørt av helsevesenet og at mine behov ble ikke tatt på alvor.

Da jeg ba om å få trappe ned da jeg tilslutt gikk rundt som en zombie og subbet med beina og siklet og ikke hadde føleleser i det hele tatt, ble jeg oppfattet som syk, fordi jeg nektet å fortsette med medisinene, så da fikk jeg i stedet enda mer medisiner.

Da dem økte for siste gang, ble jeg farlig for meg selv og andre.

Jeg fikk psykotiske symptomer, ble paranoid og slo og sparket rundt meg ukontrollert.

Da jeg kom til en annen avdeling, kuttet dem så og si med en gang ned på medisinene, da ble jeg faktisk mye friskere.

Jeg fikk følelsene tilbake, jeg subbet lenger ikke med beina, jeg siklet ikke, og jeg fikk faktisk med meg hva andre sa til meg, i stedet for å kikke tomt ned i bordet.

Jeg ble levende igjen.

Nå går jeg på lave doser og skal forhåpentlig vis aldri dit igjen, der jeg gikk rundt som en levende zombie.

Jeg mener at psykiatrien har et fort stort fokus på medisiner, at nesten alle tilstander skal bli behandlet med enten psykosemedisin eller antidepressiva.

Hva mener du som psykiater om overforbruk av medisiner?

Synes du det er greit å medisinere mennesker så mye at de lenger ikke føler de har noe liv?

Og hvordan følger du opp pasienter som blir satt på medisiner som øker selvmordsfaren?

Er du en av de mange psykiatere som pøser på med medisiner for så å sende pasienten rett hjem til ingenting, eller følger du opp pasienten til pasienten har et fungerende behandlingsopplegg utenfor?

Bør ikke snart helsevesenet se i en annen retning, og ikke bare fokusere på medisiner, men også at pasienten har et velfungerende behandlingsopplegg utenom medisiner?

Hadde det vært din pasient som tok selvmord pga mangelfull oppfølgning og overmedisinering, hadde du da ikke hatt et ansvar? Hadde du bare gått videre om om ingenting hadde skjedd?

Eller hadde du satt i gang tiltak for at slike ting ikke skulle skje igjen?

Dessverre er det en del leger og psykiatere som ikke ser lengre enn nesetippen og rett og slett skiter i pasientens behov.

Er det ikke snart på tide å tenke nytt, og ikke tviholde på psykiatriske behandlingsmetoder som har vært siden du som psykiater var barn?

Jeg akter ikke lese en gang til at et menneske begår selvmord pga feilbehandling, derfor tar jeg nå tak og viser Norge min historie blant mange andre, og forhåpentligvis så klarer Tv2 og pasienter og pårørende å få banke noe vett inn i de mange legehjernene som påfører mange mennesker smerte.

Vi trenger mer utdannede folk innen helsevesenet ikke bare snekkere og malere og de mange folkene uten skikkelig helseutdanning. Vi trenger flere sykepleiere, psykiatriske hjelpepleiere/sykepleiere og flere utdannede leger og psykiatere, ikke bare legestudenter,

Så nå er det på tide å få ned selvmordstallene og heller endre behandlingen av syke mennesker og virkelig gjøre noe godt for de som trenger det.

Jeg håper du kan kommentere dette NHD, slik at vi som pasienter vet hvordan dere psykiatere ser på behandlingen dere gir oss.

Andre kan også kommentere hvis de vil.

Men NHD som psykiater kan virkelig nå vise hvor profesjonell han fremstår å være!

[serenity777]

Du blander mange ting. Selvmord er alltid ett personlig valg, og de som tar det, de vil som regel ikke ha hjelp. De jeg kjenner som har begått selvmord har gjort det i stillhet, og skygget vekk fra psykiatrien. Man kan ikke bli omsorgs"junkie" , og la psykiatrien være en slags eneste omsorgsgiver, da er man dømt til å bli skuffet. Å sende pasienter ut til ingenting er en sak som jeg kan godt være med på att er veldig uheldig. Men det er faktisk ganske store bedringer i psykiatrien fra slutten av 90 tallet og fremover.

Selv ble jeg innlagt på sykehjem med utbrente schizofrene, som satt og dreit med døra oppe den første turen innom psykiatrien. det ville neppe skjedd med en nysyk 18 åring i dag.

[Gjest Zippity]

Jeg tror det kommer an på hvor i landet du bor, noen skryter av god hjelp mens andre ikke får hjelp. Men det er fælt at så mange mennesker tar selvmord, bare lurer på hvem som skal stoppe dem?

I noen tilfeller ligger ansvaret hos psykiatrien, men tror ikke det alltid er sånn. Hvis jeg vil ta selvmord kan ingen stoppe meg, hadde ikke opplyst om det heller. Tror det gjelder mange, de opplyser ikke om det til noen. Og hvordan kan folk vite noe da, hvordan hjelpe da?

Men noe ganger er det opplagt, tenker da på unge mennesker. Når de sliter burde de fått god oppfølging, noe mange av dem ikke får dessverre.

[Nøtteskall]

Du blander mange ting. Selvmord er alltid ett personlig valg, og de som tar det, de vil som regel ikke ha hjelp. De jeg kjenner som har begått selvmord har gjort det i stillhet, og skygget vekk fra psykiatrien. Man kan ikke bli omsorgs"junkie" , og la psykiatrien være en slags eneste omsorgsgiver, da er man dømt til å bli skuffet. Å sende pasienter ut til ingenting er en sak som jeg kan godt være med på att er veldig uheldig. Men det er faktisk ganske store bedringer i psykiatrien fra slutten av 90 tallet og fremover.

Selv ble jeg innlagt på sykehjem med utbrente schizofrene, som satt og dreit med døra oppe den første turen innom psykiatrien. det ville neppe skjedd med en nysyk 18 åring i dag.

Det er mye håpløst som skjer i psykiatrien. Jeg har måttet fått pårørende til å klage på hendelser, for meg hører de ikke på. Når mine foreldre varsler i fra om grove overtramp fra personalet så blir behandlingen endret og jeg blir tatt på alvor. Det er svært kritikkverdig at de ikke hører på pasientene selv. Det burde vært slik at alle pasienter fikk muligheter til å komme med tilbakemeldinger om hvordan de hadde ønsket selv å bli behandlet når man blir utskrevet, så får psykiatrien sjansen til å forbedre seg.

Jeg kan komme med tusen eksempler på ting som ikke skulle ha skjedd.

Jeg har også opplevd at jeg har blitt sykere ved forskjellige medisiner, og ikke blitt trodd når jeg varsler i fra med alvorlige bivirkninger. Her i blant en alvorlig leverbetennelse.

Vi er vel alle glade for at psykiatrien og medisinene er der for oss når vi trenger det. Men de må begynne å respektere folk som ikke ønsker hjelp av dem, eller ønsker medisinfrie tilbud.

[Gjest Kommentarer?]

Det er mye håpløst som skjer i psykiatrien. Jeg har måttet fått pårørende til å klage på hendelser, for meg hører de ikke på. Når mine foreldre varsler i fra om grove overtramp fra personalet så blir behandlingen endret og jeg blir tatt på alvor. Det er svært kritikkverdig at de ikke hører på pasientene selv. Det burde vært slik at alle pasienter fikk muligheter til å komme med tilbakemeldinger om hvordan de hadde ønsket selv å bli behandlet når man blir utskrevet, så får psykiatrien sjansen til å forbedre seg.

Jeg kan komme med tusen eksempler på ting som ikke skulle ha skjedd.

Jeg har også opplevd at jeg har blitt sykere ved forskjellige medisiner, og ikke blitt trodd når jeg varsler i fra med alvorlige bivirkninger. Her i blant en alvorlig leverbetennelse.

Vi er vel alle glade for at psykiatrien og medisinene er der for oss når vi trenger det. Men de må begynne å respektere folk som ikke ønsker hjelp av dem, eller ønsker medisinfrie tilbud.

Det er det jeg vil frem til, psykiatrien tar for få folk på alvor, dette gjelder spesielt unge mennesker.

Pasienter blir ikke trodd når det gjelder bivirkninger og i flere tilfeller bortforklarer personalet bivirkningene som vrangforestillinger.

Mine bivirkninger var at jeg ble inkontinent, fikk hukommelseproblemer og fikk alvorlige problemer med magen.

Da jeg prøvde og si ifra ble symptomene avfeid med begrunnelse om at mye av det var sykdommen min.

Magen ble betegnet som psykisk og også hukommelseproblemer.

Da jeg tilslutt nektet å ta medisiner ble jeg truet med tvangsmedisinering hvis jeg ikke tok dem.

Da jeg tilslutt valgte å ta dem hadde dem øket medisinene til mer enn maks dose.

Det endte med at kort tid etter jeg hadde tatt dem måtte jeg gå å legge meg, midt på dagen.

Jeg sov, sov og atter sov.

Når jeg først var våken subbet jeg meg gjennom gangene og satt fysisk og siklet i stua.

Jeg satt og så tomt ut i lufta som om jeg var totalt borte.

Men behandlerne så det ikke, de så kun sykdommen og ikke mine behov.

Da jeg var blitt så neddopet at jeg ikke lenger var meg selv ble jeg sendt ut igjen til ingenting.

Jeg måtte selv be på mine knær om å få prate med psykolog, men fikk jeg psykolog? Nei! Jeg måtte forsøke et alvorlig selvmordsforsøk, som nesten endte i døden før fastlegen min tok grep og fikk sendt meg til psykolog.

Det viser hvor mye du må slite før du får hjelp.

Jeg og mange andre må stå face to face med døden for å få det man har krav på.

Her nytter det ikke å si "jeg vil dø" for å få hjelp, her må du faktisk prøve før du får det.

Det er sykt at det må gå så langt før du blir hørt, og selv da er det ikke garantert at du får det.

Jeg har til og med forsøkt selvmord på en avdeling for å bli hørt og få det jeg har krav på, men selv da fikk jeg det ikke, det endte bare med at personalet kom inn og klippet av tauet rundt halsen for så å gå ut og etterlate meg alene igjen. Jeg fikk sjelden samtaler for å si det sånn.

Det gikk til og med så langt noen ganger at jeg gikk fram og tilbake i gangen på skjermet avdeling, tydelig urolig, mens personalet satt på skjermingsstuen og drakk kaffe og leste avisen. De så meg ikke før det var for sent, da var jeg så urolig at det klikket for meg, slik at dem måtte bruke makt for å få meg inn på rommet, for så å etterlate meg alene igjen.

[Gjest Zippity]

Det er det jeg vil frem til, psykiatrien tar for få folk på alvor, dette gjelder spesielt unge mennesker.

Pasienter blir ikke trodd når det gjelder bivirkninger og i flere tilfeller bortforklarer personalet bivirkningene som vrangforestillinger.

Mine bivirkninger var at jeg ble inkontinent, fikk hukommelseproblemer og fikk alvorlige problemer med magen.

Da jeg prøvde og si ifra ble symptomene avfeid med begrunnelse om at mye av det var sykdommen min.

Magen ble betegnet som psykisk og også hukommelseproblemer.

Da jeg tilslutt nektet å ta medisiner ble jeg truet med tvangsmedisinering hvis jeg ikke tok dem.

Da jeg tilslutt valgte å ta dem hadde dem øket medisinene til mer enn maks dose.

Det endte med at kort tid etter jeg hadde tatt dem måtte jeg gå å legge meg, midt på dagen.

Jeg sov, sov og atter sov.

Når jeg først var våken subbet jeg meg gjennom gangene og satt fysisk og siklet i stua.

Jeg satt og så tomt ut i lufta som om jeg var totalt borte.

Men behandlerne så det ikke, de så kun sykdommen og ikke mine behov.

Da jeg var blitt så neddopet at jeg ikke lenger var meg selv ble jeg sendt ut igjen til ingenting.

Jeg måtte selv be på mine knær om å få prate med psykolog, men fikk jeg psykolog? Nei! Jeg måtte forsøke et alvorlig selvmordsforsøk, som nesten endte i døden før fastlegen min tok grep og fikk sendt meg til psykolog.

Det viser hvor mye du må slite før du får hjelp.

Jeg og mange andre må stå face to face med døden for å få det man har krav på.

Her nytter det ikke å si "jeg vil dø" for å få hjelp, her må du faktisk prøve før du får det.

Det er sykt at det må gå så langt før du blir hørt, og selv da er det ikke garantert at du får det.

Jeg har til og med forsøkt selvmord på en avdeling for å bli hørt og få det jeg har krav på, men selv da fikk jeg det ikke, det endte bare med at personalet kom inn og klippet av tauet rundt halsen for så å gå ut og etterlate meg alene igjen. Jeg fikk sjelden samtaler for å si det sånn.

Det gikk til og med så langt noen ganger at jeg gikk fram og tilbake i gangen på skjermet avdeling, tydelig urolig, mens personalet satt på skjermingsstuen og drakk kaffe og leste avisen. De så meg ikke før det var for sent, da var jeg så urolig at det klikket for meg, slik at dem måtte bruke makt for å få meg inn på rommet, for så å etterlate meg alene igjen.

Dette er alvorlig! Forbanna drittsekker :-(

Enkelte burde aldri jobbet i psykiatrien.

[Gjest Zyprexus]

Meget bra innlegg. Medisiner er en alt for lettvint løsning! Det finnes andre løsninger, men det krever folk, noe som vi ikke har nok av og som vi ikke har råd til. Medisiner er mye billigere enn å ansette noen flere fagfolk.

Folk flest sier ikke nei til medisiner, fordi de ikke vet nok om det, så legene får gi dem all medisin de vil og det er ikke lite i mange tilfeller! Dessuten kan leger flest alt for lite om psykatri til å kunne behandle det riktig. På min første tur til legen da jeg var deprimert fikk jeg med en gang tilbud om Cipralex (Antideprisiva) men takket nei.

Men vi må ikke ha et svart-hvitt syn på medisiner. Noe medisiner kan være bra, og av og til nødvendig, men det må til mer kunskap til dem som skriver dem ut, og ikke bare medisin men også annen behandling! Selv har jeg tatt i mot Zyprexa i en liten dose, men det er eneste medisinen jeg bruker nå. Dette har hjulpet meg mye med å bli kvitt psykotiske symptomer helt.

[serenity777]

Det er det jeg vil frem til, psykiatrien tar for få folk på alvor, dette gjelder spesielt unge mennesker.

Pasienter blir ikke trodd når det gjelder bivirkninger og i flere tilfeller bortforklarer personalet bivirkningene som vrangforestillinger.

Mine bivirkninger var at jeg ble inkontinent, fikk hukommelseproblemer og fikk alvorlige problemer med magen.

Da jeg prøvde og si ifra ble symptomene avfeid med begrunnelse om at mye av det var sykdommen min.

Magen ble betegnet som psykisk og også hukommelseproblemer.

Da jeg tilslutt nektet å ta medisiner ble jeg truet med tvangsmedisinering hvis jeg ikke tok dem.

Da jeg tilslutt valgte å ta dem hadde dem øket medisinene til mer enn maks dose.

Det endte med at kort tid etter jeg hadde tatt dem måtte jeg gå å legge meg, midt på dagen.

Jeg sov, sov og atter sov.

Når jeg først var våken subbet jeg meg gjennom gangene og satt fysisk og siklet i stua.

Jeg satt og så tomt ut i lufta som om jeg var totalt borte.

Men behandlerne så det ikke, de så kun sykdommen og ikke mine behov.

Da jeg var blitt så neddopet at jeg ikke lenger var meg selv ble jeg sendt ut igjen til ingenting.

Jeg måtte selv be på mine knær om å få prate med psykolog, men fikk jeg psykolog? Nei! Jeg måtte forsøke et alvorlig selvmordsforsøk, som nesten endte i døden før fastlegen min tok grep og fikk sendt meg til psykolog.

Det viser hvor mye du må slite før du får hjelp.

Jeg og mange andre må stå face to face med døden for å få det man har krav på.

Her nytter det ikke å si "jeg vil dø" for å få hjelp, her må du faktisk prøve før du får det.

Det er sykt at det må gå så langt før du blir hørt, og selv da er det ikke garantert at du får det.

Jeg har til og med forsøkt selvmord på en avdeling for å bli hørt og få det jeg har krav på, men selv da fikk jeg det ikke, det endte bare med at personalet kom inn og klippet av tauet rundt halsen for så å gå ut og etterlate meg alene igjen. Jeg fikk sjelden samtaler for å si det sånn.

Det gikk til og med så langt noen ganger at jeg gikk fram og tilbake i gangen på skjermet avdeling, tydelig urolig, mens personalet satt på skjermingsstuen og drakk kaffe og leste avisen. De så meg ikke før det var for sent, da var jeg så urolig at det klikket for meg, slik at dem måtte bruke makt for å få meg inn på rommet, for så å etterlate meg alene igjen.

Jeg er enig i att bivirkninger blir bagatellisert. Selv gikk jeg med sterk parkinsonisme i flere uker på sykehjemmet, før en tilsynslege gadd å bruke 2 minutter på å sette meg på antiparkinson medisiner, og da ble jeg kvitt parkinsonismen med en gang, 3- 4 uker gikk jeg så stiv att jeg ikke kunne knyte skolissene en gang.

[Gjest Kommentarer?]

Meget bra innlegg. Medisiner er en alt for lettvint løsning! Det finnes andre løsninger, men det krever folk, noe som vi ikke har nok av og som vi ikke har råd til. Medisiner er mye billigere enn å ansette noen flere fagfolk.

Folk flest sier ikke nei til medisiner, fordi de ikke vet nok om det, så legene får gi dem all medisin de vil og det er ikke lite i mange tilfeller! Dessuten kan leger flest alt for lite om psykatri til å kunne behandle det riktig. På min første tur til legen da jeg var deprimert fikk jeg med en gang tilbud om Cipralex (Antideprisiva) men takket nei.

Men vi må ikke ha et svart-hvitt syn på medisiner. Noe medisiner kan være bra, og av og til nødvendig, men det må til mer kunskap til dem som skriver dem ut, og ikke bare medisin men også annen behandling! Selv har jeg tatt i mot Zyprexa i en liten dose, men det er eneste medisinen jeg bruker nå. Dette har hjulpet meg mye med å bli kvitt psykotiske symptomer helt.

Jeg er så fullstendig enig at det burde finnes mer kvalifisert personell.

På de fleste avdelingene jeg har vært på er flertallet blant de som jobber der vikarer og helt vanlige folk uten helseutdannelse.

På det sykehuset jeg er tilknyttet har de stengt en hel avdeling og har nå tenkt å stenge en hel avdeling til. Det vil si at pasienter som kommer til sykehuset blir plassert i korridorer og aktivitetsrom.

Jeg ble selv plassert i korridoren en gang, det var forferdelig, du følte hele veien at du ikke fikk privatliv med det lille skjermbrettet du fikk rundt deg. Bråk ble det også når folk gikk og bråkte i gangene mens jeg prøvde å sove.

Jeg har også blitt lagt på belterommet flere ganger.

Tenk deg så grusomt det er når en er nødt å sove i beltesenga eller i en seng rett ved siden av?

Ikke gøy akkurat. Jeg har også opplevd overgrep som handler om det å bli bundet fast, så jeg får alltid flashbacks når jeg er i nærheten av en belteseng.

Etter jeg ble 18 (er nå 21) har jeg ikke fått prate med psykolog utenom når jeg har vært innlagt.

Jeg fikk tilbud om å prate med fastlegen min.

HALLO? En person som er spesialist i somatiske sykdommer?

Det var tross alt ikke øret eller halsen jeg slet med.

Det hendte faktisk at samme lege, som visste jeg var suicidal ga meg opptil 2 resepter på store doser farlige medisiner rett i hånda og ønsket meg velkommen til neste time.

Gjett hva som skjedde? 1 gang gikk jeg på apoteket, gikk hjem, tok en alvorlig overdose og holdt på å dø av hjerteproblemer. Til tross for dette ga samme lege meg resept for 2 gang.

Jeg gikk da igjen på apoteket og tok 100 tabletter på toalettet.

Det endte med at jeg kunne dødd igjen hvis jeg selv ikke hadde tatt kontakt med ambulanse da jeg angret etter jeg gjorde dette. Jeg har fått beskjed i ettertid at hvis jeg ikke hadde ringt ambulanse men heller gått og lagt meg, noe jeg heldigvis ikke gjorde, hadde jeg sannsynlig ikke sittet her i dag.

Først etter 2 alvorlige overdose reagerte fastlegen og sluttet å gi meg resepter uten at noen var med meg.

Hvor dum går det egentlig an å bli?

Enten har denne legen ikke forstått hva det innebærer å være suicidal eller så har hun rett og slett ikke lest journalene mine...

[rose23]

Veldig enig i det meste!!! Jeg tenker ofte, Hvor er det blitt av kjærligheten? Hvorfor er det så farlig å bry seg om andre? Etter 40 innleggelser og maaaange år i terapi og samtaler med likesinnede, er et av de største hindrene i psykiatrien, at en ikke ser menneske og historien bak.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har skrevet et annet innlegg om kunnskapsfri sone.

Det er dessverre slik det finnes en del kompetansesvake enheter i norsk psykiatri.

Jeg er kompromissløs på at god psykiatri må ha sin basis i trekanten biologi, psykologi og sosiologi. En kan ikke ta lett på noen av disse delene.

I tillegg må en ha høy kvalitet og kompetanse hos alle faggrupper som behandler pasienten. Felles for alle uansett tilnærming, er at pasienten skal behandles med respekt og vennlighet. Dette står ikke i motsetning til klare grenser og fasthet.

Så til det konkrete som du nevner: Svakhet i kompetansen på et område (biologi, psykologi, sosial) kan nesten aldri kompenseres med intensivert behandling på et annet område.

Enda verre blir det om kompetansen på psykofarmakologi er så svak at en tror at økte doser medisiner alltid er bedre enn lavere doser.

Det er imidlertid viktig at ikke ser på de tre hjørner som motsetninger. Det er de ikke. Det er absolutt ingen motsetning mellom medisinering og psykoterapi eller noen annen ikkemedikamentell intervensjon som tjener pasienten.

Mitt synspunkt: Den ensidige fokuseringen på at geografisk nærhet skal være så bra (DPS), har splittet opp norsk psykiatri i små fagmiljø der noen få spesialister antas å skulle beherske hele fagfeltet. Dette har gitt en kvasispesialisthelsetjeneste som langt fra bare har fordeler.

[Madelenemie]

Jeg har skrevet et annet innlegg om kunnskapsfri sone.

Det er dessverre slik det finnes en del kompetansesvake enheter i norsk psykiatri.

Jeg er kompromissløs på at god psykiatri må ha sin basis i trekanten biologi, psykologi og sosiologi. En kan ikke ta lett på noen av disse delene.

I tillegg må en ha høy kvalitet og kompetanse hos alle faggrupper som behandler pasienten. Felles for alle uansett tilnærming, er at pasienten skal behandles med respekt og vennlighet. Dette står ikke i motsetning til klare grenser og fasthet.

Så til det konkrete som du nevner: Svakhet i kompetansen på et område (biologi, psykologi, sosial) kan nesten aldri kompenseres med intensivert behandling på et annet område.

Enda verre blir det om kompetansen på psykofarmakologi er så svak at en tror at økte doser medisiner alltid er bedre enn lavere doser.

Det er imidlertid viktig at ikke ser på de tre hjørner som motsetninger. Det er de ikke. Det er absolutt ingen motsetning mellom medisinering og psykoterapi eller noen annen ikkemedikamentell intervensjon som tjener pasienten.

Mitt synspunkt: Den ensidige fokuseringen på at geografisk nærhet skal være så bra (DPS), har splittet opp norsk psykiatri i små fagmiljø der noen få spesialister antas å skulle beherske hele fagfeltet. Dette har gitt en kvasispesialisthelsetjeneste som langt fra bare har fordeler.

Hei!

'' Den ensidige fokuseringen på at geografisk nærhet skal være så bra (DPS), har splittet opp norsk psykiatri i små fagmiljø der noen få spesialister antas å skulle beherske hele fagfeltet. Dette har gitt en kvasispesialisthelsetjeneste som langt fra bare har fordeler.''

Ja og dette er noe av problemet vi møter ved BUP som også har med geografisk nærhet å gjøre, de skal kunne "alt" innen barnepsykiatri.

I Sverige, England, USA, Australia m.fl. har de feks autismesentre der de utreder for disse tilstandene, de har da selvsagt bedre kompetanse på hele spekteret, samt komorbide tilstander.

Men har man ressurser så drar man jo til utlandet, men det er synd man ikke har sett ulempene ved dette systemet i Norge. Eller noen ser det jo, men langt fra mange nok.

[PieLill]

Det er mye håpløst som skjer i psykiatrien. Jeg har måttet fått pårørende til å klage på hendelser, for meg hører de ikke på. Når mine foreldre varsler i fra om grove overtramp fra personalet så blir behandlingen endret og jeg blir tatt på alvor. Det er svært kritikkverdig at de ikke hører på pasientene selv. Det burde vært slik at alle pasienter fikk muligheter til å komme med tilbakemeldinger om hvordan de hadde ønsket selv å bli behandlet når man blir utskrevet, så får psykiatrien sjansen til å forbedre seg.

Jeg kan komme med tusen eksempler på ting som ikke skulle ha skjedd.

Jeg har også opplevd at jeg har blitt sykere ved forskjellige medisiner, og ikke blitt trodd når jeg varsler i fra med alvorlige bivirkninger. Her i blant en alvorlig leverbetennelse.

Vi er vel alle glade for at psykiatrien og medisinene er der for oss når vi trenger det. Men de må begynne å respektere folk som ikke ønsker hjelp av dem, eller ønsker medisinfrie tilbud.

''Jeg har også opplevd at jeg har blitt sykere ved forskjellige medisiner, og ikke blitt trodd når jeg varsler i fra med alvorlige bivirkninger. Her i blant en alvorlig leverbetennelse.''

Dessverre vet jeg om flere med lignende erfaringer som deg. Noen har ikke fått hjelp før de havnet på somatisk avdeling med fare for organsvikt pga vettløs medisinering i kombinasjon med null gehør når de har tatt opp bivirkninger.

mvh