Er det palss til meg og min historie?

[Gjest Soleie]

Hei alle sammen.

Jeg er en tobarnsmamma på 35 år, og jeg har omsider innsett at jeg "hører til" på dette forumet også - i tillegg til foreldre- og psykoligiforumet.

Dersom noen tar seg tid til å lese min historie så sett i gang:

Jeg ble seksuelt misbrukt flere ganger da jeg var ca. 5 år. På den tiden hadde jeg ikke egen seng, men "sov på skift" sammen med mine eldre søsken. Overgrepene ble gjort av den jeg elsket aller høyest her på jorden: Min nesteldste bror. Han var på den tiden rundt 16-17 år. Misbruket var så grovt som det kunne bli - han brukte til og med vaselin for å kunne trenge lengst mulig inn i meg. Det var forferdelig vondt og skremmende, men jeg gjorde mitt ytterste for å gjøre som han ønsket - jeg var jo så glad i ham!!! Jeg husker ikke nøyaktig hvor mange kvelder dette skjedde, men disse handlingene gjorde meg såpass redd og usikker, at jeg vegret meg for å sove sammen med ham. Ikke lenge etter hadde jeg klart å "mase" meg til en egen seng....

Så, da jeg var nesten 15 år skjedde noe helt grusomt: Jeg ble dopet, grovt nedverdiget i naken tilstand overfor en rekke "venner", og siden voldtatt i bevisstløs tilstand av minst 2 personer gjennom ei hel natt. Denne hendelsen ble sett på som "tøff" av miljøet på stedet ei stund, og heller ikke nå hadde jeg noen å henvende meg til.

Jeg må til opplysning si at jeg alltid har vært nødt til å ta ansvaret for mitt eget liv - helt fra jeg var et barn. Årsaken til det vil bli veldig vanskelig å forklare, men i grove trekk kan jeg si at jeg hadde en tyrannisk og alkoholisert far.

Ingen av mine nærmeste fikk noengang vite noe om noe, og jeg gjorde mitt ytterste for å glemme... Jeg har i lang tid etter dette hatt et godt og kameratslig forhold til min bror - helt frem til 1997. Da var jeg gift, og følte meg veldig trygg og elsket. Meningsforskjeller gjorde at uvennskapet startet, og jeg har siden den tid ikke vært interessert i kontakt med ham.

Jeg har i 30 år gjort mitt beste for å unngå minnene hjemmefra, og i 20 år har jeg forsøkt å glemme overgrepet i ungdommen.

Jeg har aldri følt meg som "alle andre", men har overlevd og trodde at resten skulle gå bra.

Helt til jeg fikk en datter...

Da kom depresjonen sigende, og med den mange uforståelige reaksjoner og følelser.

Kort sagt så ble jeg ubevisst tvunget til å se tilbake på min egen oppvekst - og dermed brøt alle mine forsvarsverker sammen.

Jeg har vært nødt til å gå dypt i meg selv og mine minner, har vært nødt til å gjenoppleve det vonde på nytt og på nytt, med flere detaljer og følelser for hver gang.

Og det verste er at jeg også føler negativt/unormalt i forhold til mine barn: Jeg kan ikke kjærtegne et nakent barn uten å føle at jeg gjør noe galt!!! Spesielt ikke min datter. At jeg må føle dette "skitne" i forhold til dem jeg elsker høyest, gjør meg så forferdelig sint!

Derfor skal jeg gjøre mitt beste for å få straffet dem som i sin tid ødela meg.

Det kommer til å bli tøft, og jeg håper jeg vil komme styrket ut av alle situasjonene. Jeg må iallfall forsøke. Det er aldri for sent.

Takk for at du tok deg tid til å lese.

Vennlig hilsen fra

[Ritva]

Hei på deg og velkommen til forum!

Synes du ikke at det ganske naturlig at vi anstrenger oss til det ytterste for å "glede" de vi er glad i? En annen ting er nok hva følelser, tanker og erfaring er kontra en 5-åring og en 35-åring. Men det er nok en feil du gjør, som du sikkert har skjønt, at å glemme overgrep går i en viss periode, men det vil alltid jakte på deg, fordi du ikke har tatt konfrontasjonen. Når du tar den så tror jeg også at ditt forhold til dine egne barne vil bli så mye bedre. Du har lov til å være sint, du har lov til å si at du er sint, du har lov til å vise at du er sint! Du er ikke skitten, du har ingen skyld, du har ingen skam..kan du fortelle meg hvordan du får det til når du er 5 år og intet aner hva som foregår i den "voksne" verden....Og du vil kommet styrket ut, fordi du ønsker og vil, og det er den beste forutsetningen av alle forutsetninger til livet du ønsker deg!

Velkomstklem fra